Bokelskere.no

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har nok aldri truffet en vaskeekte butler, så i mitt hode kommer og går det bilder fra filmens verden. De som krangler mest om plassen er Hudson fra Upstairs downstairs, Hobson fra Arthur-filmene og Jeeves fra P.G. Wodehouses verden.
Har dere butlerskikkelser i hodet, eller har Mr Stevens fått en egen identitet?

Hobson
Hudson
Jeeves

Det blir mindre tid til å lese skjønnlitteratur, siden jeg må ta helga i bruk for å gjøre unna jobb. Det har jeg unngått det siste året, og jeg bestemmer selv, og skal ikke klage. Andre bok om"Oxen" er drøy, for et pratmakeri. "Great Expectations" er fortsatt med. Så en bok jeg plukket opp 8 mars: "Desperate personar" av Paula Fox. Den er god. Ønsker dere alle en helg fylt av det dere liker best å gjøre.

Du kan forsøke å nummerere hovedtittelen.
Jeg la inn Forsytesagaen for noen år siden og endte opp med å skrive bokens tittel på hovedtittelfeltet og f.eks. Forsytesagaen bind 3 på undertittel.

Jeg har lest ferdig Annen dag - formiddag Salisbury s 123
Det første jeg bet meg merke i var hvor knyttet tjenerskapet var til huset. Butlere, lakeier og kokker har huset som hjem, arbeidsplass og forlater det sjeldent. De var mer glad i herskapshusene enn eierne var. De var sånn sett veldig sårbare ovenfor eierskifte og dårligere tider.
Det andre jeg måtte stoppe ved var Versailles-traktaten. Hva husket jeg av den egentlig? Ingenting! Jeg har nok pugget årstall og litt til noen ganger, men det er slettet fra harddisken for lenge siden. Det ble en oppfriskning på Wiki. Jeg var ikke klar over at Versailles-traktaten var så tøff mot Tyskland, at det var sult og fattigdom og en økonomi så dårlig at den sto i fare for å dra med seg hele Europa i fallet.
Nå går bilturen videre, Miss Kenton vinker i det fjerne, så det er bare å henge seg på!

Og jeg leser boka på nytt. Sakte. (Hurra for spoileren!) Har lest bare noen få sider (ca. 40), men kjenner igjen mye du skriver om her.

Jeg legger også merke til at jeg-fortelleren driver med en del selv- og nasjonalitetesskryt.

Fine beskrivelser av landskap og miljø.

Det engelske landskapet er vakrest, og det er nok også en god grunn til at landet kalles Storbritannia ("Jeg tør likevel påstå at landskapene i vårt land alene kan rettferdiggjøre bruken av dette stolte adjektivet ['stor']).

Jeg kommer ikke til å begynne med det første. Holder på med "Great Expectations" nå, og har fortsatt 18 timer igjen av den lydboka, og det går sakte.

Gjenkjennelig.

Starter (gjen)lesinga (leste boka i juli ifjor (2018)) i morgen.
Skal lese sakte, gjennomsnittlig 10 sider pr. dag.

Første gang jeg leser ei bok på nytt etter så kort tid.
Blir kanskje noen aha-opplevelser likevel(?).

Den var tilgjengelig på Netflix eller HBO for et par måneder siden, ihvertfall.

Lørdag 9. mars 2019

Ny tråd:
Felleslesing av nv8, Resten av dagen

Leseperiode:
10. - 31. mars 2019

Velkommen til felleslesing av
Kazuo Ischiguro, Resten av dagen

Lenke til lesesirkelens hovedtråd

Kjør debatt!

Det er egentlig ingen endring fra forrige uke. Jeg leser fortsatt om Oxen og om hemmasittare. Det er mulig jeg finner noe skrevet av en kvinne i anledning dagen, som vi markerte med makroner dette året. Så det. Håper å begynne på "Resten av dagen" i lesesirkelen her i løpet av helga.

De leste den i lesesirkel for dystopier her på bokelskere, tror jeg. Jeg mener også at den kan gå som det. Jeg tror at Ishiguro ikke ville bli lest som et innlegg i en moralsk debatt, at det ikke var meningen med boka.

Syns ikke det akkurat er en motsetning mellom bøkene, selv om de er ganske ulike.
Lurer på om Never let me go (Gå aldri fra meg) kan kalles en dystopi.

Jeg fulgte planen, bestilte og hentet fire bøker, så meg ikke til siden og gikk raskt forbi bokstablene. Det viste seg at jeg hadde bestilt dobbelt opp, så klart, i frykt for å ikke få tak i de fire som jeg måtte ha. Holocaust av Bjarte Bruteig overså jeg i katalogen, så da blir det en tur til. Viljestyrke er altså det samme som tunnelsyn i en bokhandel.

Flott!

Og nå har jeg den.

Nå kjøpte jeg første bok i "The Deptford Trilogy" på Audible. På din anbefaling.

Krig og fred av Lev Tolstoj har jeg lest 4-5 ganger. Og jeg elsker mest av alt den gamle generalen.

Jeg skal lese den om jeg finner den, siden Kazio Ishiguro er den forfatteren som troner på pallen min, sammen med Lev Tolstoj og James Lee Burke. Det blir nok tredje gangen for "Resten av dagen". Gleder meg. Jeg ble forresten litt overrasket over at flere her inne ser en slags "motsetning" mellom denne boka og "Never let me go" som var en åpenbaring for meg. Men jeg leser ikke Ishiguro helt slik han vil bli lest, tror jeg.