Bokelskere.no

Legger inn klikkbar lenke til boka:

Den siste viking av Johan Bojer

Ja, hvorfor ikke?

Hei,
Foreslår du Legionærene?

Nå er det gått 103 år siden Knut Hamsun fikk utgitt Markens grøde (1917), som var den romanen han mottok nobelprisen for i 1920 (100-årsjubileum i år).

Jeg tror jeg foreslo MG i 2017, men jeg forsøker en gang til.
Mange av dere har nok lest Markens grøde tidligere, men i så fall tåler den helt sikkert en gjenlesing. Den har vært diskutert mye opp gjennom årene, av litteraturvitere og mange andre.
Nå bør vi gjøre det samme.

Mitt forslag til En10:

Markens grøde av Knut Hamsun.

Jeg har denne, men er ikke sikker på om jeg har lest noen av romanene.

Håper du finner en Enquist-bok du kan foreslå, slik at den blir med i avstemmingen senere.
Lykke til :-)

Hva med noe av Per Olov Enquist som døde for en måned siden? F.eks en bok som Legionærene . . Og resten av tittelen falt ut, men denne fikk Nordisk litteraturpris omkring 1970. Årstallet falt også ut. Selv har jeg aldri lest en bok av Enquist, tror jeg, og det er på tide å komme i gang.

Det blir i grunnen tre uker mellom hver felleslesing, selv om trådene noen ganger blir laget litt "på forskudd".

Leseperioden for Powwow avsluttes på søndag (24.05.20).

Ofte lager jeg ny tråd noen dager tidligere for forslag og felleslesing (ikke valg av bok) dersom det passer sånn.

Når det gjelder leseperiodene er de i grunnen ganske fleksible, og det blir ca. tre uker mellom hver felleslesing (forslag, valg, skaffe bok).

At jeg har oppdatert TS i denne tråden med at vi Har lestPowwow ble gjort da jeg likevel var innom og ikke hadde laget noen link der for Leser nå

Jeg har vært på jobb i dag, riktig nok med hjemmekontor. Onsdag hadde jeg en dag ute, og det er ikke barer bare å være i full virksomhet etter så mange uker med hjemmekontor. Jeg skulle bare lytte til Robertson Davies en halvtime da jeg kom hjem, mens jeg spiste en kanelsnurr fra Arntzens bakeri, og det endte med at jeg sovnet, selvfølgelig. Det er første bind i en trilogi, og denne heter "Fifth Business". Fornøyelig, gjenkjennelig, menneskelig. De tre bøkene til Gulbranssen leste jeg mens jeg gikk på videregående, i hvert fall visste jeg da at han var populær i Tyskland blant nazistene. Det var gode bøker, selv om titlene virket traurige på meg den gang. Jeg er akkurat ferdig med Oostende 1936, Stefan Zweig og Joseph Roth, sommeren før mørket falt, forfattet av Volker Weidermann. En historie om forfatterliv, penger og alkohol, illusjoner som brister og forsøket på å finne en verden av i går, som Stefan Zweig enda ikke hadde skrevet. Jeg har også lest en essaysamling av Ragnar Hovland, "Litt betyr det no likevel". Det var fort gjort, og det er ikke negativt ment. Nå vakler jeg mellom å fortsette å lese "Konspirasjonen mot Amerika" av Philip Roth eller "Plantenes hemmelige liv" av Lee Seung-U. Tipper at Roth vinner, i kveld. Men kanskje ikke i morgen.

Fredag 22. mai 2020

Ny tråd: Forslag til En10

Kategori:
Eldre nordisk litteratur (utgitt før 1976).

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge (ny tråd etter forslagsfristens utløp) bok, men alle kan delta i diskusjonen under og etter felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, helst med (klikkbar) lenke til boka.

Forslagsfrist:
SØNDAG 31. MAI, kl. 18.00

And he says: "There's no explanation for it."

Forstår at han bruker edderkoppbeina og -nettet som metafor. Interessant.

Takk for lenka :-))

Onsdag 20. mai 2020.

Da har jeg lest ut Powwow

Bra roman, men jeg greide ikke å få helt taket på handling og miljøskildring.
Mange interessante og spennende karakterer, som jeg ble godt kjent med etterhvert.

Bokens disposisjon er litt uvant for meg, og jeg synes også det er for mange personer å forholde seg til (måtte ofte bla tilbake til persongalleriet i begynnelsen).

Alt i alt er jeg fornøyd med å ha lest denne boka, og jeg kommer fortsatt til å benevne en del av (Nord-, Mellom- og Sør-)Amerikas innfødte for indianere.

Og hva betyr det at et par av personene i Tommy Oranges roman plukker edderkoppbein ut av sine egne bein?

Jeg har dessverre ikke lest noe av Brecht, men jeg skjønner hvorfor Orange har brukt disse linjene som innledende sitat til sin roman.
Siden Powwow har en åpen slutt, kan man jo se dette sitatet som en slags konklusjon på det som hendte på de siste sidene.

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den store, uautoriserte biografien om Axel Jensen er morsom og skarp, og tykk som en murstein. Jeg har aldri lest noe av Axel Jensen selv, vet ikke hvorfor. Tror ikke at han blir noe mer enn en parantes heller, fortsatt for meg. Men livet og hensynsløsheten, noen positive og noen sjarmerende sider gjør ham til en studie av forfatteren som bare tar kunstneriske hensyn, og noe ved hans liv og levnet som er episk. Oi, glemte å nevne at forfatteren er Torgrim Eggen.

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla