Bokelskere.no

Å, takk skal du ha! Jeg rødmer nesten! Og ja, jeg har blogg: http://kathleen-bean.blogspot.com :)

Ser den. Med fæl mener jeg i typen hjerteskjærende. Ikke noe for sarte sjeler. Dette er absolutt ikke en kosebok. Men det er sterk og velskrevet. Nordisk Råds litteraturpris var fortjent!

Tegneserieroman som jeg egentlig hadde lyst til å lese på originalspråket, men de hadde den bare på norsk på biblioteket. Den handler om en gutt som vokser opp i et kristent hjem, et sånt kristen hjem hvor foreldrene er skeptiske til skolen for der lærer de om evolusjonen, et sånt kristent hjem hvor de leser i Bibelen hver kveld. Og gutten, Craig (den er selvbiografisk), blir kjent med ei jente fra et sånt kristent hjem hvor foreldrene adopterer barn med downs syndrom fordi de er takknemlige overfor Gud for sine egne friske barn, men så går det ikke så greit likevel, for de skal skille seg og moren tar piller i smug hele tiden. Og jenta sover hele tiden og Craig ser på henne og de elsker hverandre og hun tror verken på himmel eller helvete og han blir ateist og jeg tror ikke broren hans heller er noe særlig kristen på slutten, og det er en sår roman, og det er trist og helst skulle ingen barn vokse opp i den tro at de er født syndige, det er skikkelig fælt.

Denne handler om Roskilde, og det mest om Roskilde i 2008, hvilket er det eneste året jeg noensinne har vært på Roskilde og det er jo litt gøy. Boka er litt fin, men mest ok og litt rotete og av og til også litt irriterende. Pluss hun skjærer alle som hører på hip-hop under en kam og det synes jeg alltid er teit, men det synes sikkert ikke Strømsborg, for hun er jo en sånn indie-jente og det er jo mye kulere og mye mer sjarmerende. Not. (Ok, jeg var kanskje litt vel harsh der.) Jeg hadde også et inntrykk av at denne boka skulle handle om Roskilde, men jo mer jeg leser av den, jo mer synes jeg den handler om forholdet med han fyren hun bare henger med én uke i året i flere år - hvert år fra hun er atten år og henger på Roskilde, helt til året 2008 altså.

Enda en sånn bok som "alle" liker, men som ikke er bra. Dog ikke like dårlig som La meg synge deg stille sanger. En veldig enkel bok - litt sånn som han du kjenner som er veldig hyggelig og alt det der, men som er litt dum. Kanskje har han tilogmed støttekontakt? Uansett, det mest interessannte med denne boka var fakta om biene og det var det jo ikke så mye av. De spilte heller ikke så stor rolle for selve historien, for de var bare utdrag fra vitenskapelige bøker om bier i begynnelsen av hvert kapittel. Og hva gir du meg, en hvit jente som synes at det å bo med fire svarte kvinner er helt greit og attpåtil gjør det frivillig - når ingen andre hun kjenner gjør det? Dette er sørstatene før Martin Luther King? Yeah, right! (Ok, jeg vet ikke, men Monk Kidd får meg ikke til å tro på dette.)

MILF handler om kvinner på Frogner som fikk barn altfor tidlig og popper sykt mange reseptpiller og er rett og slett patetiske. Jeg leste Bohwims Frognerfitter for noen år siden og den handlet om jenter på Frogner som driver og puler alle og en hver, får barn de ikke klarer å ta seg av og snorter coke til middag og kvelds, og den var langt i fra bra, men i hvertfall underholdende. Nå da jeg leste MILF følte jeg bare at jeg fikk bekreftet det jeg mistenkte etter å ha lest Frognerfitter: at Alexia Bohwim bare skriver om sitt eget miljø. MILF er bare Frognerfitter som har blitt eldre, og dette er absolutt ikke å eldes med stil. Styr unna, les heller Frognerfitter.

Jeg vil så gjerne gi Gavalda mer enn tre stjerner! Men jeg kan ikke og det er hennes egen feil. Den første boka jeg leste av henne var Saman er ein mindre aleine, og den er noe av det fineste jeg har lest (jeg vet jeg nettopp skrev noe annet, men den er faktisk et prakteksempel på at mainstreamen av og til har rett! Den var nemlig en bestselger i Frankrike), en av yndlingsbøkene mine. Altså skal det en del til før noe kan toppe den, og jeg har alltid gledet meg til å lese en Anna Gavalda-bok siden. Og det er der problemet ligger. Jeg forventer at alle bøkene hennes skal være like bra som Saman er ein mindre aleine og det er kjempeteit, for jeg blir alltid litt skuffet, selv om boka ikke er så verst. Det er bare det at jeg forventer mer fra henne.

(NB: SPOILER!!!!) Foruten en personlig anbefaling fra ei venninne, har jeg lest utallige mye godt om denne boka i media, hos bloggere og ellers rundtomkring. I tillegg var (er?) den den mest solgte boka i New Zealand på et eller annet tidspunkt. Linda Olsson høres svensk ut, og det er hun forsåvidt opprinnelig, men bokas originalspråk er engelsk og den ble først gitt ut i New Zealand. Anyways, den er et prakteksempel på at mainstreamen tar feil. Denne boka suger. Rett og slett. Den handler om Astrid og Veronika (Viktoria?) som møtes; to triste sjeler som aldri har åpnet seg for noen før Veronika da flytter inn i Astrids nabohus. De tømmer ut alt til hverandre, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Hva i helvete er det som er så spesielt med deres relasjon som gjør at de forteller hverandre alt? Dette forteller ikke Linda Olsson noenting om, det hele er bare overfladisk. Og Astrid har drept barnet sitt. Det skulle liksom være et barmhjertighetsdrap og så skal det liksom være synd på henne, men jeg forstår det ikke. Det er så mange andre løsninger. Og det verste er jo at jeg verken blir støtt eller føler noen sympati for Astrid. Jeg tenker bare at dette er leimt. Ja, vet dere hva? Jeg synes denne boka er klein.

Dette er en selvbiografisk liten bok om en oppvekst i Kenya. Forfatteren har visst skrevet en haug med bøker, og selv om det var noe med slutten av denne boken som var litt øøøh, var ikke det nok til å trekke denne ned, og jeg fikk lyst til å lese mer av ham. Tommelen opp!

Handler om et tvillingpar i India, om hvorfor og hvordan de skilles og møtes igjen lenge senere, om et forbudt kjærlighetsforhold på tvers av kaster, om en ung indisk/engelsk pike som drukner i elven. Handlinger minner om filmen Omforlatelse (jeg har ikke lest boka) når jeg tenker meg om. Ellers er boka ikke noe å skrive hjem om, men helt ok.

Tegneserieforfatteren tegner et portrett av Burma/Myanmar mens han er der med sin sønn og Leger uten grenser-kone. Gøy, lærerrik, interessant og attpåtil litt søt. Jeg kan anbefale denne.

Hovedpersonen, som er en jeg-person, er et tidligere misjonærbarn. Med frikirkelig bakgrunn. Allerede der faller jeg helt ut. For jeg innrømmer det, jeg har fordommer. Og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i dette mennesket, uansett hvor åpensinnet og innsiktsfull han er. Dessuten er nesten alle i boka religiøse. Alle som betyr noe i hvertfall. Og det ender bare med at jeg småirriterer meg. Boka vant Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman i 2003, og siden jeg elsker kjærlighetsromaner (de seriøse, that is) tok jeg den seff med meg hjem fra biblioteket da jeg så den. Etter å ha lest den fatter jeg det ikke. Jeg blir ikke grepet, jeg tenker bare grow up, du tror bare du elsker henne, hun er forresten søstera di btw, det hjelper ikke at hun er adoptert, dessuten har hun reist til andre siden av jorda for å slippe unna deg, ta hintet, get over it. Finn deg ei ny ei å pule.

Denne tok jeg med meg hjem fra biblioteket fordi tittelen ligner på Londonstaner av Gautam Malkani, en bok jeg syntes var veldig underholdende. Oslostaner var også veldig underholdende, men bortsett fra det (og at den seff handler om desier) var bøkene veldig forskjellige. Hovedpersonene i denne boka er godt voksne og roter seg ikke inn i gjengkriminalitet, men inn i en islam-fundamentalistisk gruppe. Pluss at den er "lettere".

Jeg har aldri lest Neil Gaiman før. Ikke en gang da jeg var gother. Jeg tror jeg plukket denne boka med meg fra biblioteket pga. dens svært tiltrekkende cover. Jeg tenkte at det uansett ikke kunne skade å vite hva Neil Gaiman skriver. Noe sier meg at jeg burde ha tatt med meg Sandman hjem i stedet. For Kirkegårsboken var kjempekjedelig. Jeg vet ikke helt om jeg syntes det fordi den var kjedelig eller fordi det var en barnebok og jeg rett og slett er for voksen til å finne noen glede i en barnebok lenger, men takk og pris heller jeg mest mot forklaring 1: at den bare er kjedelig. Det er nemlig ikke lenge siden jeg leste en annen barnebok og syntes det var kjempegøy. Forresten var slutten av boka sykt teit. Den la skikkelig opp til at Neil Gaiman kommer til å skrive en oppfølger. Og enda en. Og en til. Sykt Harry Potter-wannabe. Dream on, Neil.

Candace Bushnell er min favoritt chic lit-forfatter. Denne boka likte jeg derimot ikke. Altfor tykk, den blir murrende om det samme hele tiden. Grenset til de kjedsommelige. Den siste setningen i boka er forresten bare enda mer teit enn det kapitlet i Tilstrekkelig vakkert jeg nettopp skrev om. Alle er så sykt rike og milliardærer (i dollar!), men ingen blir fornøyde.

Til tross for at jeg var på et intervju med forfatteren hvor intervjueren SPOILA sykt mye i boka (dust), ble jeg likevel overrasket og nærmest sjokkert flere ganger da jeg leste denne. Jeg syntes hennes forrige bok, Stalins kyr, var veldig bra og veldig fæl, og denne var bare enda bedre og enda fælere.

Føler det er sykt wannabe noe å si at jeg kjente meg igjen i flere ting i denne boka, men jeg gjorde altså det. Det gjør sikkert alle (kvinner) som leser denne. Likte denne boka veldig godt, jeg, godt nok til at det nå ligger en stabel Simone de Beauvoir-bøker på pulten nå.

Selvbiografisk bok om å være illegal innvandrer i Norge, og det har hun vært i over åtte år. En bra og veldig interessant bok. Setter ting i perspektiv.

Denne boka er ikke bygget opp som brev, men som lapper på kjøleskapsdøren mellom en dødssyk mor (enda en) og en datter. Jeg synes det virker litt urealistisk i denne mobiltelefonens verden. Jeg mistenker at forfatteren bare så sitt snitt i å skrive en roman på en lettvint enkel måte. Når det er sagt er boka ikke så verst. Jeg ble litt trist av å lese den.

Død og fordervelse for ungdommer. Veldig straight bok egentlig. Den er bygget opp som brev to syttenårige jenter sender hverandre. Hun ene er mor og dødssyk, mens hun andre er deprimert og vil dø. Gode beskrivelser av hvordan den dødssyke ikke forstår den deprimerte og bare fnyser av selvmordstankene hennes som om hun bare vil være Sylvia Plath og at depresjonen bare er et image. Den dødssyke tar FEIL. Må forresten sies at jeg ikke liker slutten, sluttkapitlet er noe av det teiteste jeg har lest. Unødvendig. Kunne ikke den bare vært tatt vekk, så hadde boka vært mye bedre?