Død og fordervelse for ungdommer. Veldig straight bok egentlig. Den er bygget opp som brev to syttenårige jenter sender hverandre. Hun ene er mor og dødssyk, mens hun andre er deprimert og vil dø. Gode beskrivelser av hvordan den dødssyke ikke forstår den deprimerte og bare fnyser av selvmordstankene hennes som om hun bare vil være Sylvia Plath og at depresjonen bare er et image. Den dødssyke tar FEIL. Må forresten sies at jeg ikke liker slutten, sluttkapitlet er noe av det teiteste jeg har lest. Unødvendig. Kunne ikke den bare vært tatt vekk, så hadde boka vært mye bedre?
Viser 2 svar.
Jeg likte slutten, jeg, syns den ga boka en liten twist. Den tok handlingen litt ned, men joda - den var spesiell.
Jeg synes slutten var litt sånn skolestil-aktig. Litt sånn man skriver når man vet at læreren ikke liker åpne slutter.
Plutselig kommer det en tredjeperson inn når boka egentlig bare er to personer, og så skal hun liksom putte mest mulig informasjon inn i et brev. Det blir litt sånn som på film når folk sier ting som de aldri ville ha sagt i virkelighetn, men de bare må si det for at vi seere skal forstå det neste som skjer, bare at i film er det nødvendig for å forstå hva som skal skje videre, mens dette var i et sluttkapittel og altså undødvendig for videre handling fordi det rett og slett ikke er noe videre.
Sist sett
