Rustvann har rent nedover den hvite mursteinsveggen og får overflata til å se ut som en skitten tiger.
Denne husker jeg at jeg likte veldig godt som 11-åring. En lettlest roman som likevel fikk fantasien min til å løpe - fin som tidlig introduksjon til gotisk litteratur, før man er stor nok for Jane Eyre og Frankenstein.
Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Joe hadde sagt: Nei, det er kapitalisme i praksis.
Eg bestemte meg for å lese Frode Gryttens nyaste før eg visste kva den handla om. Eg visste berre at den er ein roman. Då eg fann ut at den handla om The Clash vart eg skeptisk. Eg har ikkje noko forhold til The Clash anna enn at eg veit at dei har ein song som heiter "Should I stay or should I go" og ein som heiter "London Calling", så eg tenkte at romanen måtte vere for spesielt interesserte.
Men så hadde eg brått romanen i handa og ga den eit forsøk. Kapitla er delt inn etter bandmedlemmane og er slik ulike i energi og tempo. Men dei er samstundes like grunna stemninga forfattaren legg i boka og alle dei vakre formuleringane. Det er heilt spesielt å lese ei bok om eit britisk band på nynorsk. Av og til fekk eg ei kjensle av at boka måtte vere omsett, men ikkje på ein negativ måte. No høyrer eg på "London calling" med ståpels.
Litt enig. Lykke til med testinga, kom gjerne med tilbakemelding på hvordan det gikk.
Parissyndromet er kanskje den beste boka jeg har lest i år. Jeg kjente meg så igjen i følelsen av å flytte til et stort og fremmed sted og plutselig ha litt for mye alenetid, for mye tid til å kjenne etter. Parissyndromet var en sånn bok som jeg måtte lese litt sakte, ikke fordi den er tung, men fordi jeg ikke ville bli ferdig. Det er ganske imponerende av en debutant å gi meg en slik leseopplevelse.
Stol aldri på blurbs. Det lærte eg etter å ha lese Hislops 'Tråden'. Guardian vert sitert på omlaget av denne boka, iflg. det sitatet, skulle dette vera hennar beste. Alt er relativt. Eg synes ho har nokre ok parti innimellom, men ellers skjemmes boka av enkle svart/kvitt-skildringar, oppramsing av hendingar. Særleg mot slutten, då verkar det som om ho ikkje kunne bli fort nok ferdig.
Helt enig. En fin overraskelse som gjorde meg mjuk i magen.
Eg las Lavendelhagen rett etter parfymehagen, og bøkene er såpass like i oppbygginga at eg allereie er i ferd med å blanda dei! Begge bøkene har nemleg ein hovudperson i notid, og ein parallell historie i krigstider. Lavendelhagen var betre enn parfymehagen.
Parfymehagen hadde noko voldsom dramatikk på slutten som heilt øydela for resten av boka. Men historien frå krigen i Lavendelhagen var ganske god. (Fotografar som var med i kampane under den spanske borgarkrigen.) Og fortid og notid var sjølvsagt bunde saman på ein underfundig "aha"-måte. Slik det ofte er i desse bøkene.
Lavendelhagen var jamt over betre. Mange "aha"-opplevingar, spanande spion-verksemd under krigen, og mystisk kjærleiksdrama i notid.
Begge bøkene hamnar i kategorien dameromanar i mitt hyllesystem. Ganske underhaldane og svært lettleste.
Minst to danske er med: Helle Helle og Jussi Adler-Olsen.
Helt enig! Jeg hadde lenge sett fram til å lese denne boka (hadde bare ikke prioritert det), men ble veldig skuffa. Jeg tror dette blir første og siste bok jeg leser av Paasilinna.
Haha, Linn, nå fikk jeg kjempelyst til å lese denne boken!
En stillferdig, interessant og vakker liten roman som jeg kom over da jeg en dag ryddet i hyllene på biblioteket. Jeg tror det var noe med omslaget og formatet som fanget oppmerksonheten min først, og deretter var det vaskeseddelen på baksiden som fikk meg til å lese den. Dere kan selv lese forlagsomtalen som sier noe om hva boka handler om. Jeg liker den rene og fine stemningen i boka, jeg liker dialogene og langsomheten. Jeg liker kontrastene den stillferdige teksten er mot det aparte persongalleriet: den avdankete dandyen, den mislykkede kunsterinnen, den stagnerte elskerinnen med barnet og den unge asiatiske elskeren som leter etter antikviteter. Jeg liker historien om den tysk/jødiske familien som flyktet fra tilintetgjørelsen i Europa og bygde seg et herskapshus fullt utstyrt med kunstig vannspeil og en importert italiensk gondol langt ute på bondelandet i Venezuela. Jeg likte det å være i lesingen av denne boka. Den var lettlest, men allikevel brukte jeg ganske lang tid - det var ei bok jeg måtte smake på - ikke bare sluke.
Denne gir jeg terningkast 5, men jeg tviler jo egentlig på at den er så god. Men for alle oss som ELSKER Carrie Bradshaw og New York og som gråt da TV-serien Sex and the City sluttet, så får vi enda litt mer av henne i denne boka. Hun er 17 år og reiser til New York etter High School for å gå på et sommerkurs for forfatterspirer. Carrie er veldig ung og veldig naiv, hun forelsker seg i storbyen og bestemmer seg for å aldri forlate den! Hun fasineres av mulighetene New York gir alle som kommer dit til å fødes på nytt og gjenoppstå som et menneske uten historie og bli ett med byen. Boka er superlett og jeg elsker den fordi den gir meg mer av Carrie, Samantha, Miranda og Catherine!
Eg er langt på veg samd, men ikkje i at ho er enkel å følgja med på. Blanding av "røyndom" og fiksjon kan vera litt vanskeleg. Men mot slutten er alt klarare og eg kan ikje anna enn tenkja at forfattaren kom i mål, eller heim, om ein vil - på mange måtar
Boka begynner med at de feirer Gry sin 26årsdag og at Stig er ferdig med 3. Klasse. På 80-tallet var man 7 ved skolestart. Jeg synes dette var en innsiktsfull barndomsskildring. Jeg kjenner heller ikke det miljøet som ble beskrevet, men ble grepet av det lille blikket inn i familiens hverdag. Det var en komplisert fortelling på mange måter, men kjedelig vil jeg ikke kalle den!
Diana Bishop er historiker ved universitetet i Oxford, England, men hun er også en heks. Dianas hekseslekt strekker seg tilbake til hekseprosessene i Salem og vel så det, men i motsetning til resten av sin heksefamilie har Diana vendt magien ryggen. Det var på grunn av sine magiske krefter at mennesker drepte foreldrene hennes da Diana var liten. Grunnet foreldrenes tragiske bortgang bestemte Diana for å velge en tryggere vei, men da hun en dag kommer over et historisk manuskrift som tidligere har vært forsvunnet i århundrer blir det vanskelig for Diana å legge sine magiske røtter bak seg. Det viser seg at det forsvunnede manuskriptet er forhekset og inneholder magiske hemmeligheter. Hekser, vampyrer og demoner har lett etter og kranglet om dette manuskriptet siden tidenes morgen. For å komme til bunns i det magiske manuskriptet trenger Diana hjelp og beskyttelse av vampyren Matthew Clairmont, som hun føler en uvanlig tiltrekning mot.
Denne romanen ble skrevet etter at Deborah Harkness stilte seg selv spørsmålet: ”hvis vampyrer virkelig fantes, hva ville de jobbet med?” Om dette er nok en vampyrbok som surfer på Twilight-bølgen vites ikke, men for min egen del synes jeg denne boka klarer seg fint uavhengig av Twilight-bølgen. Man blir sugd inn i et nytt univers som er spennende fra begynnelse til slutt og venter i spenning på neste bok. Etter min mening har Alle sjelers natt det jeg savnet i Twilight-bøkene, dybde og et større univers.
Hvis du er en av dem som ennå ikke har stiftet bekjentskap med Mma Precious Ramotswe er det på høy tid å bli bedre kjent med denne tøffe damen fra Botswana.
Etter å ha mistet faren sin benytter Mma Precious Ramotswe sjansen til å oppfylle en av sine livslange drømmer, å starte et detektivbyrå. Det finnes ingen andre kvinnelige detektiver i Gaborone, hovedstaden i Botswana, og dermed blir Mma Ramotswes Damenes detektivbyrå nr. 1.
Precious Ramotswe elsker alle mennesker (og mat), men spesielt elsker hun Botswana og sine landsmenn. Hun har vært heldig i livet, med unntak av et uheldig ekteskap og vil gjerne hjelpe sine medborgere med deres problemer. Hun er snartenkt og nytenkende og ikke redd for å ta sjanser. Dermed klarer hun å løse en god del av sakene hun etterforsker, om ikke på de mest tradisjonelle måtene.
Sammen med sin sekretær Mma Grace Makutsi og bilmekanikeren J.L.B. Matekoni farter Mma Ramotswe rundt i det eksotiske landskapet i Botswana for å løse mysterier.
Her finner du tradisjonelle saker med utro ektemenn, innbruddstyver og fedre som vil overvåke sine døtre, men også savnede ektemenn, bedragere og mye, mye mer. Den herlige settingen i fargerike og eksotiske Botswana gir bøkene en helt annen stemning enn i det vanlige krimmiljøet man ofte er vant til og i Damenes detektivbyrå er det også rom for humor. Her er det riktignok ikke kaldblodige mordere som skal fakkes, men heller hverdagslivets mysterier som skal løses.
Bokserien til Alexander McCall Smith har tatt verden med storm og Mma Ramotswe blir stadig sammenlignet med Agatha Christies herlige figur Miss Marple.
Damenes detektivbyrå er perfekt for deg som vil ha en annerledes krimserie. Selv anbefaler jeg denne serien sterkt til alle, enten du liker krim eller ei.