Bokelskere.no

Boka er lest, enkelte partier både to og tre ganger. At boka fikk en strålende mottakelse da den kom ut, er ingen overraskelse. Unntaket var leserne i Saras egen hjemtrakt - de mente seg uthengt og følte seg krenket. Og om man glemmer å lese mellom linjene, kan man umiddelbart være enig med dem.

Men dette knappe, nesten banale språket har nyanser man ikke ser ved første blikk. Språket og landskapet krøp umerkelig inn i bevisstheten min, og etter hvert fikk jeg godhet for folket på Øen. Til og med Frantz viser seg å ha forsonlige egenskaper midt i alt raseriet sitt. Det er nesten så jeg har lyst til å nevne alle de sentrale personene ved navn og filosofere litt over årsakene til deres gode og mindre gode sider. Det finnes alltid en grunn til at folk ter seg som de gjør.

Jeg nøyer meg med å heie på Claudette. Vokst opp med en taus og bitter far og ei etter hvert nesten like taus ung mor, delvis oppfostret av "heksa" Anna, varm og fryktinngytende på samme tid. Skoleflink, men oversett og nedvurdert av lærerinna. (Jeg tok meg flere ganger i å gruble over mitt tidligere liv som lærer. Kan det tenkes at jeg også vurderte elevene mine slik: Gode karakterer til de aktive elevene, middels til de mer tilbaketrukne? Det er reint til å gremmes over!)

Claudette viser seg å ha pågangsmot nok til å forlate Øen. Sluttorda gir oss likevel ingen garanti for at dette er veien til et bedre liv: "Men Øen hvisket og suste i bakhodet: Jeg skal alltid være med deg."

En kan jo håpe at det ikke er de traurige minnene hun får med seg, men minnet om moltemyrene som en og annen sommer gjorde tilværelsen salig og styrket fellesskapet i utmarka.

Roy Jacobsen er blant mine norske favoritter,men det tok litt tid før jeg virkelig oppdaget ham. Barrøy bøkene kommer jeg garantert til å lese om igjen. Da jeg leste Seierherrene startet jeg med papirutgaven, men gikk etter hvert over til lydbok, siden jeg syntes papirutgaven var litt tunglest, blant annet pga tidvis ganske lange setninger. Lydboken ble en langt bedre opplevelse. Kan hende tunglest - opplevelsen skyldtes at jeg var noe uvant med Jacobsens bruk av lange setninger. Selve handlingen i Seierherrene er det nemlig ingenting å si på.
Litt usikkert hva jeg selv kommer til å lese i helgen. Kanskje Carsten Jensens "Ut" ??
Det regner her også, og det kommer godt med siden skogbrannfaren har vært ekstrem i det siste . God helg til alle :-)

Kanskje vi burde være mange flere som passer på å kollidere nøye beregnet ...

En stillferdig roman fra Levi Henriksen, dette her.
Jeg-personen, som kan minne om Levi selv, leiter etter mening og røtter og prøver å finne ut hvem faren var, for kanskje kan han da komme videre i sitt eget liv. I det gamle huset, som faren bygde med sine egne hender inni skogen, søker han etter svar på hvem han var og hva som egentlig skjedde i farens oppvekst og voksne liv.
Oppveksten til faren og søsknene ble vanskelig og traumatisk, fordi farfaren døde så altfor tidlig, og i hans sted kom en voldelig, drikkfeldig og ondskapsfull stefar.
Det handler ikke bare om fedre og farfedre, men også om mødre og bestemødre, og om den tida som en gang var, fra fortida i bygdene i Løten og til livet i de dype skogene ved Kongsvinger, det sistnevnte stedet er forøvrig der Levi Henriksen vokste opp.
Jeg kjenner disse skogskledde områdene godt, derfor gjenkjenner jeg beskrivelsene av naturen og menneskene i Levi Henriksens bøker.
Finner jeg-personen svar på spørsmålene sine?
Les boka, så finner du det kanskje ut.

Auda. Nå vet jeg ikke om jeg liker utviklingen i disse bøkene fra Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt lenger.
Joda, de er fremdeles spennende og godt skrevet med driv og mange parallelle mysterier og personlige forstyrrelser, både blant etterforskere, kriminelle og andre.
Nå skjer det hele tida så mye dritt i virkeligheten også, så jeg vet ikke om jeg orker flere utspekulerte bestialske handlinger og dritt som forfattere pønsker ut.
I forbindelse med denne boka har jeg bare lyst til å si som Christopher Hitchens:
Religion poisons everything.

Anbefaler også "Omgitt av psykopater" av samme forfatter.

Har mye fri i påsken, så lesing blir det. Kan hende delvis utendørs siden været er upåklagelig, - 19 i skyggen i dag. Lesestoff er det ingen mangel på, har mye å velge i, både fra egne hyller og bøker fra biblioteket. Blir nok både skjønn- og faglitteratur. Ellers blir det en del fysisk fostring i vårværet.
God påske til alle :)

Nok ei bok jeg aldri ville funnet fram til uten Bokelskere. Forfatteren hadde jeg heller aldri hørt om før boka ble foreslått som felleslesing i Kjells lesesirkel. Den nådde ikke opp i avstemningen, men omtalen vekket interessen min, og nå er den altså lest.

Merkelig roman om to kvinner som lever i fortida. "Prostinnen" Adele og tjenestejenta Alma deler huset med en anselig samling av utstoppa fugler, arven etter den avdøde prosten. Den eneste arven Adele har så noenlunde kontroll over og passer på som en museumsvokter. Resten av arven fra prostens familie er delt litt i hytt og vær mellom enken og prostens to søstre, og en stor del av boka består av lange enetaler/dialoger mellom Alma og Adele hvor det uavlatelig handler om hvilken urett de er blitt utsatt for. Alma har også en historie å fortelle: Hun er også blitt snytt for sin arv fra gården der hun vokste opp - og her er det også svigerinner som har sørget for å karre til seg på hennes bekostning.

Innimellom får vi høre dialoger med bipersonene også, - de samme historiene, men med forskjellige vinklinger. Her er mye oppmagasinert bitterhet - jeg finner ikke et eneste lykkelig øyeblikk hos noen av disse menneskene. De graver seg ned i krenkelser og har ikke evne (vilje?) til å stå opp for det de mener er rettferdig.

Ut fra det jeg har skrevet hittil, ser dette altså ut til å være ei nitrist, deprimerende bok. Og det er riktig, på et vis. Likevel syntes jeg den var spennende. Disse kvinnene lever i et mannssamfunn og preges av det. (Fuglene var hans!) Jeg fikk godhet for både Alma og Adele, enda så umulig de gjør det for seg sjøl. Jeg blir sint på bipersonene (også mennene), men føler også medlidenhet med dem.

Ei bok man ikke blir helt ferdig med. Takk for tipset, Lillevi!