Bokelskere.no

Jeg leste 117 bøker i 2010, fra jeg registrerte meg her og ut året, før det har jeg ikke noe oversikt over.

Her er mine favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.

Jeg leste 164 bøker i 2011.

Her er mine favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.

Elsker verdenen til Cassandra Clare! ^^

Jeg leste 199 bøker i 2012.
Her er mine favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.

Heisann. Har en bok jeg har fått noen utgaver av, papir og e-bok, og lurte på om noen var interessert? Den er på engelsk, da. Her er link i alle fall. http://mariellenerder.wordpress.com/2012/10/16/thieves-at-heart-giveaway/
Boka heter Thieves at heart og er skrevet av Tristan J Tarwater. http://bokelskere.no/MarielleALien/boksamling/2006566/

Haha - denne boka skal jeg ha!

Mr Hungerton, her father, really was the most tactless person upon earth - a fluffy, feathery untidy cockatoo of a man, perfectly good-natured, but absolutely centred upon his own silly self.

"The lost world" av Sir Arthur Conan Doyle

Denne illustrerte romanen er skrevet av en 29 år gammel amerikaner med norsk bestefar. Reif Larsen har en mastergrad i skjønnlitteratur og han har laget dokumentarfilmer i mange land. Nå bor han i New York, og dette er hans debut som skjønnlitterær forfatter.

Det er den superintelligente 12 år gamle Tecumseth Sparrow Spivet, heretter bare kalt T. S som er hovedpersonen. Han har soverommet stappfullt av utskrevne notatbøker, ordnet etter et nøye uttenkt system. T. S illustrerer de mest utrolige ting; knirkingen i porten, hvordan ansiktstrekkene forandres hos folk som lyver, farens drikkemønster og relativitetsteorien. Blant annet. Mange av illustrasjonene er trykt i boka, og på de fleste sidene er margen full av tegninger.

Moren som han bare kaller dr. Clair er en tvangsnevrotisk billeforsker som har brukt de siste tjue årene på å lete etter en spesiell bille. Faren er en direkte etterkommer etter den første finske indianeren. Han tilbringer mesteparten av tiden ute på ranchen, og når han ikke gjør det, sitter han foran fjernsynet og drikker whisky. Storesøsteren Gracie er den mest harmoniske i hele familien. Og så er det Layton, lillebroren som ble drept i en ulykke for ett år siden.

En dag får T. S en telefon fra Washington. Det viser seg at han er tildelt den prestisjefylte Baird-prisen for populærformidling av vitenskap. En av T.S voksne venner har sendt inn tegningene hans og meldt han på til konkurransen. Til prisen hører en stilling ved et berømt institutt, og han må også holde en tale ved gallamiddagen som arrangeres til ære for ham. De som tildelte ham prisen vet ikke at T. S bare er 12 år, og T. S har så visst ikke tenkt å opplyse om det. Han vil heller ikke fortelle sin dysfunksjonelle familie om dette store som har hendt ham, og derfor må han reise alene til Washington. Penger har han ikke, så da må han gjøre noe han mener han har et naturlig talent for; nemlig å loffe.

Da jeg oppdaget denne boka på forlaget sine hjemmesider ble jeg litt småskjelven. De første sidene kan man laste ned og lese gratis, og jeg kjente tærne krølle seg av henrykkelse. Det virket så utrolig spesielt og bra! Etter at jeg hadde lest i fem minutter trodde jeg at jeg hadde funnet meg en ny favorittforfatter. Enkelte partier er så gode at jeg bare satt med et smil rundt munnen og småhumret.

Formatet er uvanlig stort når man vet at det er et skjønnlitterært verk. Boka er vakker, og svært forseggjort. Jeg leste et sted at Reif Larsen har illustrert boka selv, og at det tok han 18 måneder ekstra. Jeg tror det så gjerne. Noen tegninger er enkle, mens andre er svært detaljerte. Min favoritt er på side 303. Det er fra notatbok G101 og beskriver romfølelsen av å bli beglodd av 783 øyne. Ubetalelig! Til tross for alle de flotte elementene boka er satt sammen av, kan jeg ikke gi toppscore. Det blir rett og slett for mye av alt. Til å begynne med var det både morsomt og interessant, men etter å ha lest noen hundre sider begynte jeg å bli lei. Å velge å ikke forholde seg til illustrasjonene er ikke mulig. Til det er de for integrert i teksten. Dette gjorde at det var helt umulig å få flyt i lesingen, selv om spenningen aldri slapp taket. Men jeg skjønner at de store amerikanske forlagene bød over hverandre for å få utgi boka. Vinneren ble til slutt Penguin Forlag. De måtte ut med én million dollar for rettighetene. Gratulerer Reif Larsen, velfortjent

Dette er en liten bok, med et stort og vanskelig tema. To tenåringer vokser opp uten annen kontakt med omverdenen enn faren. De bor langt fra folk, og jenta som er hovedpersonen i denne romanen utvikler en egen måte å kommunisere på.
Når faren plutselig dør, må disse ungdommene for første gang ta kontakt med andre mennesker. I møte med menneskene får vi et innblikk i hvor forfallent og forvrengt de to ungdommenes syn på seg selv og verden er.
Noen anmeldere har sammelignet denne historien med Fritzl-saken. Det er jeg enig i.

Selv om denne romanen beskriver vonde ting, så er det noe med språket i fortellingen som gjør dette til en unik leseopplevelse. Les den!

Teksten holdt meg fanget fra første til siste side. Hadde tenkt å bare titte litt i boka en sen kveld. Fem timer senere la jeg boka fra meg, svimmel og ør - og du kommer ikke til å få noe referat av handlingen. Det du derimot skal få er noe av det jeg tenkte mens jeg leste:

• Heldigvis har jeg nøkkelen til biblioteket, jeg vil ha mer Grimsrud! Nå!
• Dette burde vært obligatorisk lesning på medisinstudiet, psykologistudiet, sosionomstudiet, barnevernstudiet, sykepleierstudiet - alle studier der mennesker som arbeider med andre mennesker får sin utdanning!
• Fy faen du er tøff Beate Grimsrud!

Ett sitat fra side 163 skal jeg også koste på meg. Eli er innlagt på avdelingen og får kefir til frokost hver dag i over en uke, til slutt spør hun hvorfor hun ikke får brød:

"Du fylte selv ut ønske om frokost da du ble innlagt", svares det. Jeg blir lei meg og usikker. Kjente jeg ikke til mine egne matvaner da jeg ble innlagt? Hvordan kan jeg ha krysset av for noe jeg ikke liker? Jeg har ikke vært sammen med meg selv på ordentlig. Jeg vet ikke hvem jeg er, og kan ikke stole på meg selv. Men brødskiver og egg kommer neste dag".
Det er mye som allerede er sagt og skrevet om denne boka, jeg er bare storligen imponert over at mennesker som har hatt og fremdeles har det så vanskelig er i stand til å ordlegge seg på en slik måte. Beate Grimsrud tar utgangspunkt i seg selv. Hun skriver om egne tvangsinnleggelser, om egen selvskading, og hvordan flere bøker er blitt til mens hun nærmest bodde på psykiatrisk institusjon. Hun forteller om stemmer, om guttene hun deler kropp med og som hver på sin side forlanger oppmerksomhet.

Tøffe tøffe Grimsrud - ikke siden Utrenskning med Sofi Oksanen har jeg vært i samme euforiske tilstand. Jeg bruker vanligvis bare å gi terningkast til bøker jeg anmelder for Altaposten - kanskje jeg skribler ned en anmeldelse på denne i løpet av kvelden - uansett må jeg bare rope det ut:

DETTE ER TERNINGKAST 6!!!!!!!!!!

Et av de tidligere verkene til Aleksis Kivi som han skrev under studietiden, med inspirasjon fra Kalevala. Dette er et av de mest kjente skuespillene til Kivi.

Historien er tragisk og minner veldig om hevnmotivene i f.eks. islendingesagaene. Kullervo blir solgt og merket som slave som barn av sin egen onkel uten å vite at forelderene fortsatt er i live. Som unggutt blir han solgt på nytt til smeden Ilmari, enda en karakter fra Kalevala. Ilmaris kone baker et bröd med stein i, og som fölge av det dreper Kullervo hele budskapet og fruen selv.

Etterpå treffer han familien sin, som ikke vil vite av han, fordi han har tatt liv. Dette blir igjen en kilde til nye tragedier, som ender med at Kullervo til slutt tar selvmord. Jeg vil si at historien i et nötteskall er at vold er kilde til mer vold.

Det virket nesten som historien har flere fellestrekk med den greske tragedien, f.eks. Kullervo voldtar sin egen söster på grunn av de ukjente familieforholdene og indirekte er han også kilde til sine foreldres död. Et av höydepunktene i historien er også når han drar til onkelens gård for å hevne seg. Han dreper onkelen med egne hender og setter fyr på gården. Utviklingen til Kullervo er nesten skremmende; fra å väre en uskyldig unggutt utvikler han seg til å bli mer eller mindre fölelseskald.

Selv synes jeg at historien ikke er det mest opplöftende jeg har lest, men det er så absolutt interessant å sammenligne verket med andre verk med hevn og tragedie som tema, samt å se hvordan Kivi har blåst liv i temaer fra Kalevala. Som språkövelse vil jeg ikke anbefale historien, for språket er tungt og gammelmodig. Men hvis man er interessert i litteratur som islendingesagaene eller greske tragedier så er den en interessant leseropplevelse. Og for den som önsker å gjöre seg kjent med finsk kultur og litteratur så anbefales den.

Takk skal du ha! Det var en veldig sterk bok også.

. Den som har ryddet skikkelig i bibliotekhyller vet at det alltid dukker opp noe spennende, noe du aldri har sett før, selv om du har arbeidet på bibliotek i mange år. I år oppdaget jeg Engel av Anne Grete Hollup.

Vivi er tretten år og bor i Oslo. Hun har en lillebror og foreldre som elsker henne og som hun elsker. Og så har hun vondt i kneet. Vivi er hypokonder, en skikkelig ille sådan. Hun har ringt til sykehuset og forhørt seg om hva det kan være. Men de sykdommene hun mener hun lider av - er for spesielle, det er liksom en av fjorten millioner som får akkurat den sykdommen, og da helst bare hvis man er blitt bitt av en ku i en ørken på Svalbard. Så alle ler av Vivi og Vivi ler av seg selv.

Hun får en influensa som ikke vil gå over, og hun orker ikke å gjøre så mye som før. Moren legger merke til at Vivi har mistet mange kilo og legekontoret får besøk. Vivi kjenner klumpen i magen bli ubegripelig stor når legen ikke ler av henne, men tar henne alvorlig, og i tillegg er bekymret. Bekymret over klumpen i kneet hennes og bekymret over hva han hører i lungene hennes.

Dette er starten på en tung og vanskelig reise for Vivi og familien. Anne Grete Hollup skriver sterkt, vart og gripende om hvordan det er å få en alvorlig diagnose som ungt menneske, og hvordan det er å være foreldre og søsken i en slik situasjon.

Jeg hadde ikke hørt om Anne Grete Hollup før jeg tilfeldigvis tok boka ut av hylla, men etter litt googling fikk jeg greie på at hun har skrevet mange bøker, og blant annet fått kritikerprisen for denne boka i 2000.

Det siste avsnittet her har jeg notert ned + lest høyt!

Mang slags kjærlighet - Publisert i Altaposten 14. juni 2012

Å skrive nytt om kjærlighet, om egoistiske foreldre og om overgrep i familien kan ikke være enkelt, men amerikanske Bonnie Jo Campell beviser med denne debutromanen at hun mestrer oppgaven.

Margo Cane er en vakker 16 år gammel jente som bor sammen med sin far ved elva. Margo elsker livet ved elva, og hun var alltid med bestefaren i elvebåten hans. Da han døde var det Margo som fikk båten, noe de andre slektningen ikke var videre begeistret for.

Et år før vi blir kjent med Margo blir hun voldtatt av en onkel. Dette ble observert av en annen slektning, som får det til å virke som om hun hadde sett et vanlig samleie. Det blir konfrontasjoner, det blir krangling og det blir skyting. Margo blir nødt til å klare seg alene, og hun tar båten og reiser oppover elva. Hun har en plan om å klare seg selv og bo i forlatte hytter langs elva. Men livet ved elva er ikke bare vakker natur, flotte fugler og stillhet. Det er også andre som er på flukt, og flere av disse blir Margo kjent med, både frivillig og ufrivillig. Mer enn en gang hadde jeg lyst til å rope at hun måtte komme seg vekk. At hun måtte dra og aldri se seg tilbake.

Selv om Margo opplever overgrep, både før og etter at hun reiser langs elva, er hun ikke noe offer. Hun kjenner behovet for hevn og hun gjennomfører hevnen, men hun tar for seg av sex og bruker mannekroppen for å hente kjærlighet, varme og trøst. Helt bevisst gjør hun dette, og det finnes ikke en tøddel sentimentalitet i det hun gjør. Bare en slags erkjennelse av at dette er hennes behov og at én mann kan reparere noe en annen har ødelagt.

Romanen er fylt med vakre naturbeskrivelser, og teksten hyller det enkle livet, uten at valgene hennes blir romantisert. Margo fryser, hun sulter og hun stinker. Men hun er fri, hun bestemmer selv over hverdagen sin og det er ikke mye hun trenger.

Slutten er direkte vakker, og dette er en bok jeg vil huske lenge.

Washington Post kåret En elv en gang til en av de fem beste romanene i USA i 2011.

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.
Jeremias, Hildur og hunden Jensen må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.
Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:
”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”
De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.
Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter, blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.
I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger. Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre, enhver har nok med seg selv.
Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

Lucy Christopher vokste opp i Australia, men flyttet til England der hun studerte kreativ skriving. Romanen er en del av doktorgraden hennes, og er utgitt i 18 land. Den har fått flere litterære priser.

Romanen er skrevet som et brev til en kidnapper, og det er tydelig at brevet er skrevet etter at noe har skjedd.

Gemma er en nydelig 16 år gammel engelsk jente som er på tur til Vietnam på ferie sammen med foreldrene. De mellomlander i Bangkok, og her krangler Gemma med mora. Gemma går til en kaffebar alene, bestiller en kaffe, og får hjelp med vekslepenger av en kjekk ung mann. Emma syns hun har sett ham før, men hun skyver tanken fra seg. Selvfølgelig har hun ikke det!

Emma skulle ha lyttet til intuisjonen sin, for den unge mannen som setter seg ved siden av henne på kafeen i Bangkok heter Ty, og han har fulgt etter henne i seks år!

Ty så Emma første gang da hun var 10 år gammel og lekte i parken. Han var uteligger og følte en sterk kontakt med henne. Ikke noe seksuelt, det kom senere, men en slags sjelevennkontakt.

Ty klarer å lure noe dop i Gemmas kaffe, et dop som gjør henne til en nikkedukke. Han får henne på et fly til Australia, og når Gemma kommer til seg selv er hun midt ute i Australias ørken. Det er bare rød sand og kaktuser rundt henne, og selvfølgelig, husene til Ty.

Gemma er fortvilt, hun er fanget i ørkenen, hun er i et mareritt. Ty forteller henne at han har reddet henne fra foreldre som ikke brydde seg om henne, men som lengtet etter å flytte utenlands uten henne. Han forteller om samtaler mellom vennene hennes, om ting ingen andre enn en som spionerer kan vite. Han forteller Gemma at han har reddet henne fra mennesker som ikke bryr seg om henne, og at de to kan skape en flott framtid sammen.

Det er en ubehagelig stemning i boka, men forfatteren klarer på en forbløffende måte å skape sympati for kidnapperen. Det er godt gjort! Jeg var overrasket over hvor mye jeg heiet på Ty, og hvor irritert jeg var på Gemma som ikke skjønte at hun kunne stole på ham. Så jeg ble i hvert fall et offer for Stockholmsyndromet.

Boka er en crossover bok, det vil i dette tilfellet si et bok som er beregnet på voksen ungdom og voksne. Den var spennende i perioder, og spesielt forfatterens evne til å manipulere lesernes følelsesliv gjorde inntrykk.