Bokelskere.no

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Boken har veldig fine og fantasifulle illustrasjoner og tar opp et aktuelt tema; det at færre folk låner fysiske bøker i takt med at den digitale verden blir mer viktig i folks hverdag.

Handlingen starter med at hovedpersonen Anna får vite at det er mange bøker som ikke blir lånt på biblioteket og følgen av det. Jeg synes at problemstillingen presenteres på en veldig fin måte for barna med at man ikke kan legge hele ansvaret på bibliotekets ansatte. Historien legger opp til det ansvaret hver enkelt leser selv har for å virkelig bruke biblioteket. Det er sikkert derfor den er skrevet for barn, og fokuset ikke er på hva biblioteket selv kan gjøre.

Flere løsninger foreslås i historien; Anna forsøker å låne femti bøker av gangen. Likevel kommer det frem at dette ikke er løsningen, fordi en enkelt person har ikke kapasitet til å låne og lese så mye av gangen.

Det er her tråden glipper og handlingen begynner å dreie seg om markedsføringen av boken "Den forheksede skogen". Denne historien er også fin og underholdende, f.eks alle illustrasjonene om hvordan karakterene i bøkene hele tiden er sammen med Anna er veldig fine og bildene illustrerer på en underholdende måte "hypen" rundt boken, for eksempel det er masse bilder av den på forsidene i avisen, på smarttelefonene. Her er det også mange artige refereranser som forsidene til Se på oss og Aftensaften. Psaudonymet Valdemar Seier er også en artig referanse til boken Valdemars seier, som nettopp er et eksempel på en glemt bok man kan finne på bibliotekets loppemarked.

Problemet med dette plottet er at det er ikke nok sammenheng mellom den og historien med å få folk til å låne flere bøker på biblioteket. Jeg kan se hvordan markedsføring og etterspørsel av bøker henger sammen med hva folk vil låne, men likevel er ikke historiene flettet godt nok sammen. Her og nå føles de som to forskjellige historier som er under samme perm.

Plott nummer to henger også delvis sammen med verdien i å bruke fantasien. Jeg liker veldig hvordan dette henger sammen med frykten for å bli gammel og dø.

Alt i alt synes at historien har veldig fine intensjoner og inneholder to gode historier (selv om de kanskje ikke er så godt intergrert i hovedplottet), og alt dette illustreres veldig vakkert med bilder som nesten sier mer enn ordene.

Jeg synes historien begynner veldig bra. Hovedpersonen lider av hukommelsestap og husker ingenting, men begir seg likevel ut med en gjøglertrupp , noe som gir utgangspunkt for å presentere samfunnssystemet og innbyggerne i Majipoor. En ting jeg setter veldig pris på er at Robert Silverberg har gjort forarbeidet og tenkt ut folkeslag som vrooner, hjorter, formendrere og skandarer osv. Med andre ord har han ikke bare brukt standardkarakterer som alver, dverger og orker. Hovedplottet med at Valentine ble lurt av tronen og mistet hukommelsen er veldig forutsigbart, men likevel synes jeg at måten det ble gjort på og forventningene om det er spennende. Bare så synd at det ikke er brukt til sitt fulle potensialle i historien. Ideen om drømmesendinger og monarker som har ansvaret for å sende dem er i seg selv interessant nok, men igjen det er ikke utdypet så godt som det kunne vært.

Karakterene er veldig interessante, men kan kanskje virke litt flate. I begynnelsen er noen skeptiske til Valentine mens andre nesten med en gang egentlig vet hvem han er. Han selv vil ikke tro på at han er tronearvingen. Jeg synes at prosessen med å "finne seg selv igjen" går litt for lettvint i historien med at vroonen i følget og senere dronningen bare "vekker" det gamle jeget til livet ved hjelp av mental energi.

Også etter at han får diademet av sin mor så går veien tilbake til tronen litt for lett. Han bruker diademet også løser det bare alle problemene. Har også litt følelsen av at historien sluttet med en "cliff hanger" siden man aldri egentlig helt får vite hva som skjedde og hvorfor. Historien bare slutter.

Styrken i historien er at den stiller spørsmålet "er det det samme hvem som leder et land"? Det er ikke slik at Valentine uten videre godtar ansvaret det medfører å ta tronen tilbake. Han tenker over spørsmålet om det er verdt å ofre uskyldige undersåtters liv, som bare tror de er lojale mot den rettmessige kongen. Gjennom reisen ser Valentine også konsekvensene av at den som regjerer har et byråkrati under seg til å ta seg av de små tingene. I tillegg tenker han over om det er riktig at noen kommer og "erobrer" hjemmet til noen andre som var der fra før. Valentine kan kanskje ellers virke litt flat og oppnår sine mål for lett, men han tenker i hvertfall over disse spørsmålene. Ellers er det litt artig at historien ser ut som en fantasyfortelling som foregår i middelalderen, men likevel er bakgrunnshistorien at Majipoor er en egen planet og at våre forfedre kom dit fra jordet. Dette er et annet konsept som kunne vært utforsket mer.

Det er egentlig litt genialt at historien indirekte tar opp tema som politikk med tanke på at lesergruppen boken retter seg mot kanskje nettopp er de som leser fantasy som eskapisme. Ikke så ulikt Valentine selv som stadig vekk tenker tilbake på livet sitt som en bekymringsløs omreisende. Dette er bare mine egne tolkninger. En annen styrke i historien er at den levende tar for seg gleden over å reise, se nye ting og bli kjent med andre kulturer.

Som helhet liker jeg historien, fordi den stiller interessante spørsmål og presenterer en for noe annet enn en kopi av andre fantasy-fortellinger. Den følger kanskje enkelte klisjer, f.eks middelaldermiljøet, telepati, plottet med hukommelsestap osv. Likevel har den nok egne elementer til at man holder interessen.

En overraskende bra samling historier, ikke det man forventer, men jeg tror ikke man blir skuffet!

Verdt tiden det tar å komme inn i den.

Jeg leste 248 bøker i 2015.

Her er mine 48 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.

Variabelt.
Jeg liker ikke lange innledninger, men de kan jeg for så vidt hoppe over i verste fall.
Noen ganger avbryter jeg en bok rett og slett fordi jeg låner den av noen, folk eller bibliotek, og den må leveres tilbake før jeg rakk å bli ferdig med den. Så spørs det hvor engasjerende den var i forhold til om jeg prøver å få tak i den igjen.
Jeg kan avbryte en bok pga språket, men sjeldent uten at det er i kombinasjon med noe annet. Hvis det er vanskelig språk Og uengasjerende historie f.eks, så ryker den nok. Samme med komposisjon + uengasjement. Her kan jeg trekke frem Web som et eksempel. Måten kapitlene var delt inn på, i tillegg til at jeg brydde meg 0 om hva som skjedde i historien gjorde at jeg etterhvert bare ga opp hele boken da den uansett måtte leveres tilbake. Har aldri følt for å pukke den opp igjen, hittil.
Jeg avbryter fagbøker hvis jeg finner innholdet intetsigende, eller verre; påståelig uten ordentlige kilder.

Kort oppsummert så er det viktigste at jeg blir engasjert når jeg leser. Man kan komme seg gjennom mye rart med lidenskap. (Harry Potter-bøkene åpnet en stor verden av engelsk skjønnlitteratur for min del - etter at jeg flumset meg gjennom de og fant ut at det egentlig gikk helt fint).

Spill/utfordringer med livet som innsats, gjerne med ufrivillige deltakere.

Jeg leser romaner (generelle) for alle aldre, billedbøker (om enn ikke så ofte), novellesamlinger og antologier, diktsamlinger, krim, grafiske romaner og tegneserier, sci-fi og fantasy, historier fra virkeligheten, filmmanus, kunstbøker, faglitteratur om en del temaer,

Akkurat nå leser jeg helst ikke:
- Biografier (med unntak av selvbiografier med interessante historier), spesielt om kjente politikere osv. men det er mest ut fra fordommer, jeg tror egentlig ikke at jeg har lest en eneste biografi om akkurat det.
- Feelbad (men liksom-good fordi de er fulle av håp og visdomsord og sånt) bøker om folk med kreft.
- Bli best i et eller annet-bøker.

Etter å ha lest Kaoshjerte av Lise Grimnes og Hulder av Tonje Tornes er jeg på vei inn i en tilstand av besettelse av huldrer generelt, og lager derfor en liste med skjønnlitteratur hvor dette mytiske vesenet i større eller mindre grad spiller en rolle.

Hjelp meg gjerne med å fylle på flere titler! Har skuffende få hittil.