Jeg synes historien begynner veldig bra. Hovedpersonen lider av hukommelsestap og husker ingenting, men begir seg likevel ut med en gjøglertrupp , noe som gir utgangspunkt for å presentere samfunnssystemet og innbyggerne i Majipoor. En ting jeg setter veldig pris på er at Robert Silverberg har gjort forarbeidet og tenkt ut folkeslag som vrooner, hjorter, formendrere og skandarer osv. Med andre ord har han ikke bare brukt standardkarakterer som alver, dverger og orker. Hovedplottet med at Valentine ble lurt av tronen og mistet hukommelsen er veldig forutsigbart, men likevel synes jeg at måten det ble gjort på og forventningene om det er spennende. Bare så synd at det ikke er brukt til sitt fulle potensialle i historien. Ideen om drømmesendinger og monarker som har ansvaret for å sende dem er i seg selv interessant nok, men igjen det er ikke utdypet så godt som det kunne vært.

Karakterene er veldig interessante, men kan kanskje virke litt flate. I begynnelsen er noen skeptiske til Valentine mens andre nesten med en gang egentlig vet hvem han er. Han selv vil ikke tro på at han er tronearvingen. Jeg synes at prosessen med å "finne seg selv igjen" går litt for lettvint i historien med at vroonen i følget og senere dronningen bare "vekker" det gamle jeget til livet ved hjelp av mental energi.

Også etter at han får diademet av sin mor så går veien tilbake til tronen litt for lett. Han bruker diademet også løser det bare alle problemene. Har også litt følelsen av at historien sluttet med en "cliff hanger" siden man aldri egentlig helt får vite hva som skjedde og hvorfor. Historien bare slutter.

Styrken i historien er at den stiller spørsmålet "er det det samme hvem som leder et land"? Det er ikke slik at Valentine uten videre godtar ansvaret det medfører å ta tronen tilbake. Han tenker over spørsmålet om det er verdt å ofre uskyldige undersåtters liv, som bare tror de er lojale mot den rettmessige kongen. Gjennom reisen ser Valentine også konsekvensene av at den som regjerer har et byråkrati under seg til å ta seg av de små tingene. I tillegg tenker han over om det er riktig at noen kommer og "erobrer" hjemmet til noen andre som var der fra før. Valentine kan kanskje ellers virke litt flat og oppnår sine mål for lett, men han tenker i hvertfall over disse spørsmålene. Ellers er det litt artig at historien ser ut som en fantasyfortelling som foregår i middelalderen, men likevel er bakgrunnshistorien at Majipoor er en egen planet og at våre forfedre kom dit fra jordet. Dette er et annet konsept som kunne vært utforsket mer.

Det er egentlig litt genialt at historien indirekte tar opp tema som politikk med tanke på at lesergruppen boken retter seg mot kanskje nettopp er de som leser fantasy som eskapisme. Ikke så ulikt Valentine selv som stadig vekk tenker tilbake på livet sitt som en bekymringsløs omreisende. Dette er bare mine egne tolkninger. En annen styrke i historien er at den levende tar for seg gleden over å reise, se nye ting og bli kjent med andre kulturer.

Som helhet liker jeg historien, fordi den stiller interessante spørsmål og presenterer en for noe annet enn en kopi av andre fantasy-fortellinger. Den følger kanskje enkelte klisjer, f.eks middelaldermiljøet, telepati, plottet med hukommelsestap osv. Likevel har den nok egne elementer til at man holder interessen.