Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.
Det må være minst 2 personer "tilstede" for å få en krangel. Det beste er å overse, så vil diskusjonen dø ut av seg selv.
Dette var en veldig spennende artikkel
Slik på virker boklesing hjernen. Vi kan i hvert fall si at det å lese fortellinger, særlig de med et velkomponert plot, rekonfigurerer nettverkene i hjernen i minst noen få dager. Det viser at historier henger ved oss. Dette kan ha stor betydning for barn og for hva vi vet om rollen lesing har i å forme deres hjerne, sier Berns. Et annet sted i artikkelen står det. Karsten Specht synes det er interessant at forskere viser den biologiske effekten av å innta karakterenes perspektiv etter at man har lest en roman.
Akkurat dette siste her er interessant. Effekten av å sette seg inn i karakterenes ståsted. Når det gjelder barn så husker jeg spesielt en bok som het "Farvel Rune", som jeg leste for barna mine en gang vi selv opplevde et dødsfall. Det å bruke litteratur som "hjelp" i vanskelige situasjoner er i alle fall noe jeg selv bruker. Det trenger ikke være fagtekster/dokumentar, men også skjønnlitterære bøker med et tema en kjenner seg igjen i.
Det trur eg må bli Carmen Zita og døden av Karin Fossum. Årsaka til det er at dette er så mykje meir enn "berre" ei krimbok, her har me ei bok med meining i, om det går an å seie noko slikt om ei krimbok.
Om eg hugser lengre tilbake i tid finn eg kanskje ei anna bok, men det er ofte dei seinaste leste ein hugser best sånn i farta.
Jeg fikk ikke boka som stod på ønskelista, men fikk to andre flotte bøker: Tore Renbergs Vi ses i morgen og Roy Jacobsens De usynlige. Disse stod på "lånelista", så jeg ble utrolig glad for dem begge! Starter opp med Jacobsen nå i dag (2.juledag), har "fri" til i ettermiddag :-)
Nå har jeg nettopp avsluttet boka, og lest alle de positive anmeldelsene. De henger jeg meg på, men ingen nevner Sonja, kona til Ove. For meg ble bekjentskapet med Sonja en fin opplevelse. Sonja som godtok Ove, med alle hans særegenheter, Sonja som elsket Ove tross alle hans "vrange" sider. Jeg synes kjærligheten mellom Sonja og Ove ble så utrolig fint beskrevet i boka og selv om denne boka er morsom, finnes det også flere ting å tenke over i ettertid.
Dei som kjenner til Ajax sitt forfattarskap og historiane om Broremann og Johanna, vil kanskje her få ei artig stund. Kanskje nokon og vil irritere vettet av seg..??.. Sally Nilsson (frå Strand!), er godt kjend av oss her i Rogaland. Vanlegvis les ho "Dei små armane" kvar einaste jul, men her får me forteljinga i ein litt meir moderne versjon: Dei små appane
På ønskelista mi i år står Tørk aldri tårer uten hansker av Jonas Gardell. Fikk sett alle episodene av serien nå i helga, så sånn sett så gjør det vel kanskje ingenting om det ønsket ikke blir oppfylt? Jeg liker egentlig best å lese bøkene før filmen. Fin serie og bøkene har jeg stor tro på. Her har vi en "overlever" som, i alle fall gjennom serien, har en fin måte å formidle opplevelser og følelser på.
Til ..., fra Hilde, er i år begrenset til ei bok: Lars Saabye Christensens novellesamling Stedsans.
Slunkne boklister, men jeg er bare nødt til å bli litt "streng", vet ikke hvor jeg skal gjøre av alle bøkene mine lenger :-(
"Me lever jo for søren meg i eit demokrati!", sa sonen min ein gong.
"Der har du misforstått vennen min, her er det eg som bestemmer", - sa mora...
Så eigentleg synest eg at "opphavsmannen/kvinna" har det siste ordet... ;-)
Jeg har veldig lyst å være med, selv om jeg må ta et lite forbehold. Mitt leseønske er Middlemarch av G. Eliot
Etter å ha lest innlegg ditt annelingua, kunne jeg egentlig bare latt være å kommentere: du fikk fram akkurat det jeg ønsket å formidle. "Meropplevelsen" man får ved å diskutere med andre, eller ved selv å analysere en bok mer inngående, er unik. Da jeg startet på mitt språkstudium var jeg litt skeptisk, nettopp på grunn av "redselen" for å få leseopplevelsen ødelagt av analysering. Ja, før den tid kunne jeg skrevet nøyaktig det samme innlegget som MiaMaria. Men slik gikk det ikke, tvert imot. Ved å gå dypere inn i en bok, åpner det seg en helt ny verden som bare gir flere leseopplevelser. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive "gode leseopplevelser", men det stemmer ikke. Noen bøker gjør vondt, veldig vondt. Det er ikke alle bøker jeg føler for å gå dypere inn i, Jan Roar Leikvolls Fiolinane er en slik bok. Vond og "ekkel", og jeg var "redd" for å få denne til eksamen. Heldigvis slapp jeg det!
Når det er sagt: jeg verken analyserer eller går dypere inn i alle bøker, men jeg synes faktisk jeg får mer ut av de fleste bøker nå. Ikke for å nedvurdere andre sin leseopplevelse, men for meg har "språkdykket" gitt utrolig mye.
Vel, for min del har det verken med kristen prippenhet eller at jeg ikke er ute blant folk å gjøre. Og å kalle meg puritansk viser vel bare hvordan du bommer med dine benevnelser på dine medmennesker. (Du skriver ikke at jeg er puritansk, men jeg viste støtte til trådstarter, så da gjelder det vel meg også.)
Men jeg forstår ikke helt vitsen med å "pepre" bøker med betegnelser på kjønnsorganer e.l. når det ikke har noe å bety for bokens innhold. I flere bøker er det naturlig med både sex og bannskap, og jeg forstod trådstarter slik at det ikke var disse bøkene hun mente. Men i andre bøker virker det som om forfatteren bare har gulpet opp noe uten at det passer inn i konteksten. Denne formen er det jeg reagerer på. Samtidig så ser jo jeg også at vi har ulike grenser, både i privatlivet og hva vi leser eller ser (film).
Du er ikke alene. Kanskje er jeg litt "prippen", men jeg forstår egentlig ikke vitsen. Det blir så "platt" synes jeg. Men så er jeg en av dem som reagerte på "Pelle og Proffen" også, den gang de bøkene ble utgitt. Slik snakket vi nå ikke her i bygda på den tida i alle fall.
Ja, jeg respekterer dem som mennesker med samme likeverd som meg selv (selvfølgelig), men noen ganger kunne jeg jo ønske at noen av mine venner ville lest "mine" bøker. Ikke fordi jeg ønsker å vise dem kvalitet, men fordi jeg kunne tenkt meg å dele mine opplevelser med noen. Heldigvis så har jeg også venner som er mer lik meg i smak, der jeg kan diskutere det som engasjerer meg. Oftest skjer dette i forhold til fagbøker, men ikke mindre engasjerende av den grunn.
Når det gjelder "standard" så er jeg ikke helt med på hva du mener. Er livet av en bedre standard om man leser en sjanger på bekostning av en annen? Nei, jeg tror ikke det. Å leve er liv med en viss standard er etter min mening å leve et liv der man er tilfreds med det man har, der man har det "godt" både med seg selv og i forhold til andre. Om det er med eller uten bøker er vel helt likgyldig i så henseende.
Så, nei, jeg møter dem ikke med medlidenhet, selv om jeg må inrømme at jeg noen ganger tenker at de går glipp av "noe". Og joda, jeg kan selvfølgelig tenke at "noen" vet "lite", men så gir jeg meg selv litt refs også iblant. For har de en bedre standard i livet, de som vet det samme som meg, - er interessert i det samme som meg, - eller ligger standarden hos de som kan og vet alt jeg ikke kan noenting om...
Interessant det der. Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt at det er vi her på berget som låner fra England og ikke omvendt. Det skyldes nok at mange av de "nye" ordene våre kommer derfra (eller fra andre land). PC, laptop for å nevne noen. Men ser vi på f.eks. på ordet house (eng.), haus (tysk) og hus (norsk, av det norr. hús), kan en jo spørre seg om hvem som låner fra hvem. Eller skyldes denne likheten det fakta at språkene tilhører samme språkfamilie, og kanskje kommer fra ett og samme opprinnelige språk en gang?
Huffda, alle de "likes"-a hadde jo gjort deg godt :-). Fra spøk til alvor, blir du slettet ene og alene fordi du er er anonym på nettet? Om det er derfor så er jeg egentlig enig med avisene (og en av få ganger jeg er uenig med deg her inne...).
Selv er jeg av den prinsippielle mening at kommentarfelt i aviser og avisinnlegg bør være under fullt navn. Husker at jeg havnet borti noen nettsider rett før 22. juli og ble ganske så skremt. All den "dritten" folk lirte ut av seg var skremmende. Etter 22. juli ble disse sidene så groteske at jeg ikke orket å lese dem lenger. Også i dag prøver jeg å styre unna de meste av kommentarfelta i avisene, men det hender jo at jeg leser noen om temaet er veldig interessant. Men så mye useriøst skal man lete lenge etter. De seriøse innleggene forsvinner og får ofte helt usaklige reaksjoner fra ulike "troll" som har gjort det til en egen "hobby" å spy ut mest mulig gørr. Disse folka ødelegger de fleste av opprinnlige seriøse artikler åpne for kommentarer. Man ser jo også at aviser velger å ikke åpne noen artikler for diskusjon, nettopp på grunn av slike erfaringer.
Derfor mener jeg at har man ulike synspunkter så skal man stå for det, - med eget navn! Kan man ikke stå for det man sier, men trenger å "gjemme" seg bak ulike synonym, - ja da får man heller holde kjeft.
Samtdiig så synes jeg det er greit å være anonym på ulike nettforum der det ikke dreier seg om å spre politiske budskap, eller stå for ulike holdninger, egnet til å egge opp, spre frykt osv. Så kan man jo diskutere om disse nettsidene er helt nøytrale, men det er en annen sak. Et argument for anonymitet kan være på ulike likemannsforum, der medlemmer aldri hadde kunnet deltatt om de skulle stått fram med navn. Tenker da på forum for ulike sykdommer o.l. Men her kjenner ofte de som driver stedet personenes navn som oppgis ved registrering og får slettet de som bare er ute etter å skape splid.
Om din "utestengelse" skyldes andre ting kan jeg til dels være enig med deg. Spørs jo litt om hvordan innleggene dine er da (uthenging av andre grupper/ufine/usaklige osv.). Er de på linje med innlegg du har her så ser jeg ingen grunn til å sensurere deg. Her inne er du ganske så fornøyelig :-)
Du kom, jeg ble, du gikk...
Her har jeg nettopp avsluttet Adler-Olsens "Journal 64", ei spennende og samtidig avslappende krimbok. (Krim er for meg avslappende, uansett).
Nå starter jeg en mer omfattende lesning av Grammatikken i bruk (annengangslesning). Og helt seriøst: dette er ei "spennende" bok i den forstand at her snakker man om språkets funksjon og hvordan bruke språket i praksis, i motsetning til andre lærebøker der det "terpes" på regler og system. I tillegg gir boka gode tips til hvordan drive språkundervisning, i mitt tilfelle, undervisning i norsk som andrespråk. Man får også en god forståelse for hvorfor norsk kan være vanskelig å lære, hvorfor noen nasjonaliteter har større problem med det norske språket enn andre m.m. Anbefales til de fleste som er litt over gjennomsnittet interessert i språket vårt og et "must" for norsklærere.
Nå hadde jeg skrevet DET gode innlegget, og så forsvant det...
Men hovedpoenget mitt var det samme som hos deg Lillevi. Å være forfatter er ingen "kosejobb", mange forfattere har fortalt hvordan deres hverdag ser ut: hardt arbeid fra morgen til kveld. Noen har en vanlig arbeidsdag, dvs. de setter seg ned kl 08.00 og jobber fram til 16.00, andre er mer ustrukturerte og skriver når "det passer".
Jengeno tror jeg er av den siste typen, som trenger en liten "omskolering". Så mitt tips til deg Jengeno er: sett av noen tilmålte minutter hver morgen til sufring og evt andre "nødvendige" ting du må gjøre som å sjekke mail, betale regninger osv. Og så legger du ned alle disse sidene (lukker dem helt, - du skal ikke kunne se om FB-meldinger, mailer e.l. er dukket opp, - da vil nok du, som den ustrukturerte personen du er, både sjekke, tenke og svare... ;-)
Og så gir du ikke opp etter noen dager, eller uker. Prøv denne metoden ut for en lengre periode. Fungerer ikke det heller, og du mener du har prøvd det meste, - vel, så er det kanskje ikke heltidsforfatter du skal være...
Nei, her er jeg nok veldig uenig med deg. Barnefortellinger? Ja! Eventyr? Nei.
Eventyr er en egen sjanger som har flere sjangertrekk vi ikke finner i annen type litteratur. Ett trekk er at historiene som regel ikke er tidfestet. Mange av eventyra har ingen forfatter, men er nedskrevet av en eller flere, etter mange år som tradisjonelle muntlige fortellinger (folkeeventyr). Eventyr er bygget opp med en egen, ganske stram struktur, som f.eks. begynnelsen "Det var en gang", handlingen er verdipreget med ulike verdier satt mot hverandre (den gode og den onde der motsetningene ofte er overdrevet), og det går som oftest godt til slutt.
Men "Ajax" sine fortellinger er rene skattene, og det er like kjekt hvert år når det lille "juleheftet" kommer i postkassen, en gang i desember :-)