Bokelskere.no

Jeg har vært trofast heiagjeng til Ingrid Winters små og store kamper, også her i bok nummer tre av hennes liv og virke, nevroser og nederlag. MEN…. Mens koronakrigen har rast mens jeg har lyttet meg gjennom denne boken har jeg tenkt litt på hva mon Ingrid Winter ville gjort hvis hun var midt oppi dette? Kanskje hun en gang for alle hadde fått livet sitt litt mer i vater og tenkt; «Er det så nøye da??!» Tenkte på å si det til henne mens jeg hørte på boka her. Samtidig, jeg har trua på henne. En sår og sart streng dirrer under i fortellingen- som jeg lytta ekstra til. Den gjorde seg, midt oppi all humorgalskapen og nevrosene. Først og sist er jo dette fin-fin humor! Men med litt alvor.

«Er det virkelig så at livet er vondt, at hun, Jakob, mamma og pappa er ulykkelige, eller er det bare noe hun bilder sig inn, og har de det i grunnen som andre mennesker? Har alle det slik bak de lukte dørene sine- er det bare Alberte som er ufornuftig og ufornøiet og trakter efter det urimelige?» (s 89)
Jeg har lenge tenkt at Alberte-triologien må leses. En gang. Jeg har en gammel utgave fra 1941 som jeg arvet fra min svigermor. Ærverdig har den stått i bokhylla og ventet på meg. Nå var tiden moden, nå er det jo så mye rom til egen tid. Det tok litt tid å komme inn i det gammeldagse språket og handlingen. Alberte og Jakob er søsken og bor i en nordnorsk by i et borgerlig hjem. En enorm mengde med biroller er også med, det gikk litt rundt for meg og jeg ble litt oppgitt underveis. Må jeg lese dette? Vi er jo ferdig med denne tiden, da jentene fra borgerskapet måtte giftes bort for å bli sett på som fullverdige mennesker. Her var det mye fasade, mange lorgnetter og besteborgerlige fruer, teselskap, ball, grosserer og amtmenn og gud vet hva…men likevel.. Det var samtidig noe brennende aktuelt i skildringen av Alberte. Tror mange unge jenter kan kjenne seg igjen i deler av tankene hennes, om enn i en annen kontekst. Alberte sliter enormt med selvbildet og alle krav som forventes fra alle rundt henne. Ikke minst fra foreldrene som selv sliter økonomisk og prøver å holde den besteborgerlige fasaden plettfri. Alberte er forpint og uforløst, men kommer nærmere og nærmere en erkjennelse om at hun må komme seg bort, bli seg selv. Hun kan ikke være en del av dette. En av de som vekker henne er Fredrik: «Alvorlig talt, De må overvinne dette. De må lære Dem å snakke, si Deres mening. -Jeg har ingen, jeg er dum. -Så si dumme ting, roper Fredrik: si dem for pokker, ellers får visdomsordene aldri anledning til å komme ut. Om det da ligger noen og blir til på bunnen av Dem. Det er farlig å tie slik. Han bøjer seg frem og ser henne inn i øinene.» (s 230) Albertes triste, men også trassige følelser og skjebne grep meg. Jeg må faktisk lese neste bok- om ikke så altfor lenge.

For en fin tittel. Og så i denne tiden vi er i nå. "TA HAND OM DEG." Og boka er fin, den. Det er en veldig personlig og selvbiografisk bok om tap av en god venn. En sjelevenn som også er forfatter. «Begge er vi trefte av livet. Begge har vi opplevd å mista den sjølvsagte plassen i tilværet. Vi veit begge at mørket kan lura bak neste sving, at ein aldri kan kjenna seg heilt trygg. Det er så ufattelig skjørt, skal mest ingenting til, så ramlar ein utfor.» Den er veldig tettpakka av tilstedeværelse av forfatteren, hans reise i sorg og i sitt eget liv, der han har kommet til et vendepunkt. Det er mye tung selvransakelse der, man han skriver seg gjennom det- på sett og vis. «Jan Roar som forstår kva eg snakkar om. Den indre einsemda, den som er blitt både eit behov og ei forbanning. Om å bruka einsemda. Umulig, men nødvendig, og kanskje, likevel, mulig. I det minste eit håp om at det skal vera mulig.»
Godt skrevet, men mot slutten opplevdes boken litt stillestående.

Ekteskapsdrama med tung sorg i bunnen. Sofies datter døde 22. Juli og dette voldsomme tapet ligger som et dystert drønn under handlingen hele tiden. «Sorga er noko ein deler berre ei kort stund. Sidan lever alle vidare aleine i si sorg .» Inderlig , alvorstungt , velskrevet . Jeg vil lese mer av Brit Bildøen.

I disse stille koronadager da vi alle sitter i hver våre stuer blir en slik roman med sine enkle og nære beskrivelser fra den stille hverdagen ekstra betydningsfull. Hovepersonen har jobbet som togkonduktør hele sitt voksne liv, alle togturene hans målt i km blir faktisk til sammen 59 ganger rundt jorden-! Nå er han nettopp blitt pensjonist og går inn i en ny hverdag. "Han gjorde en oppdagelse: Timene gikk langsommere om formiddagen. Det var som tida rant med ulik fart, akkurat slik han selv hadde sett det fra brua over til Fuglestveit; vannet rant med ulik fart avhengig av dybden, og hvor langt det var mellom breddene. " (s 53) Lavmælt, gåtefull, vemodig .

Ragnar Hovland altså. Du er nå en raring. Og de personene vi møter her…Det er lett å linke alt til disse rare tidene vi er inne i akkurat nå, men her er det vanskelig å unngå akkurat det. Fem personer bor i et gammelt forfallent hus, nå er de innesnødd, isolert. Og stemningen er ikke av den beste mellom mange av de. En har faktisk dødd i det boka begynner. De sier og gjør underlige ting, til en viss grad hvertfall. Hovedpersonen Stefan er organist og eier huset. Det ligger en litt mørk og ubesvart tone under her. Hva vil du, Ragnar? Hva vil du med disse personene, får jeg lyst å spørre. Det er vel det som er poenget i denne typen litteratur. At man skal få sine egne snåle tankerekker og spørsmål. Og disse kattene. Det er noe med Ragnar Hovland og katter. (Jeg elsker diktene til Hovland, med bl a «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville.» ) Her om katten Geronimo på s 94:
«Ein skulle lære katten opp til å gjere nokon skikkelige triks, sa Tomas. – Det der med å drikke whiskey, det er ikkje noko. Ingen er interessert i å sjå ein stakkars alkiskatt drikke seg frå vett og forstand. Det er berre trist og nedslåande. Det vi treng i vår tid, er ein katt som gjer positive og reinslege triks til oppbygging. Kva med å lære han salmevers eller å behandle ein brødristar? Synest de ikkje de ser han for dykk, plukke heite loffskiver ut av ristaren med ei overlegen mine?» Det er jo bare å gi seg over, Hovland er noe helt for seg selv, og det er bra han fortsetter med det. Det rare og underlige har også en plass i litteraturen.

Jeg husker denne romanen som et eksempel på dette med å mestre livet generelt - en spennende eksistensiell roman. Andreas er et "sammensatt" tilfelle - husker det som han ikke tok særlig tak i det selv, kanskje psykiatrien ble mer en krykke, eller sovepute for han. Mer om denne i Reading Randi

Jeg trekker frem denne Yahya Hassan's debut samling. En meget spesiell og begavet poet som bare 24 år gammel gikk bort 29.april 2020 - sterke dikt om en turbulent oppvekst og et turbulent liv. Jeg omtalte den i 2014 i Reading Randi

Ja, både denne og The Curious Incident...... av Mark Haddon er topp. Ser jeg har gitt full score til begge i bloggen.

Humor og filosofi, hvilken uslåelig kombinasjon! Lo høyt underveis her, mange ganger. For et skikkelig virvar av reflekterte og analytiske tanker og sarkastiske, underfundige vittige assosisasjonrekker og linker til eget liv og praksis. På begynnelsen av nitti-tallet tok jeg idé-historie på Blindern, og jeg ble også ganske opptatt av Søren Kierkegaard. Skrev faktisk om verket hans «Philosphiske smuler» på hjemmeeksamen. Han får jo ekstra stor plass i boka, men hun går gjennom mange andre også, grunnfjellet av filosofer vil jeg si. Vanskelig å trekke ut sitat herfra, det serveres gullkorn etter gullkorn, latterpoeng etter latterpoeng. Jeg får ta situasjonen da forfatteren kjøper en banan: «Skeptisisme er i mange tilfelle uforeinleg med normal sosial interaksjon. Utanfor kontoret stoppa eg ved ein kiosk for å kjøpe ein banan og eit rundstykke. «Vil du ha ein pose?» spurde ekspeditrisa bak disken. «Nei takk.» «Er du sikker?» spurde ho. Å nei, måtte du? Tenkte eg, og tvinga meg sjølv til å svare «ingenting er sikkert», før eg forlét lokalet med raske steg.» (Ravatn, s 24) Agnes Ravatn, du er genial. Og befriende morsom!

Jeg har hatt en lydbok som har fulgt med en stund, ved siden av de fysiske bøkene jeg har lest. I dag ble jeg ferdig med den. Her er det relasjoner mellom ulike mennesker og familiemedlemmer- alt skjer i en liten bygd. Det er kanskje særlig mor-datter-relasjonene som blir skildret. Linde skriver så nært og enkelt om hverdagen og møtene mellom menneskene. Du tenker nesten at her skjer det jo ingenting… Men rett under overflaten dirrer det av store menneskelige drama. Og ja, de kommer til overflaten til slutt. Som en stor bølge du har ventet på skulle skylle innover land. Bevegende og fin, godt fortalt!

Dette blir den første og siste boken jeg leser av Rolf Sagen. Roman i «den fantastiske sjangeren» står det på baksiden. Da mannen min var ferdig med den og var mildt sagt frustrert over hvor usannsynlig lite spennende og interessant den var å lese tenkte jeg at jeg skulle hive meg rundt og vise at «jeg forstår sånn skikkelig vestlands ironisk bygdhumor» på høyt nivå. Og det begynte lovende. Dette var jo Kinck på syre! Med deilig absurde tilsnitt og uendelig mange rare navn! Magnar Spøtt, Oppdagaren Joran Krake, Palle Tønner, Mons Bukk, Snorre Knekt, Lykte Glan. Listen over kreative navn tar ingen ende. Og det gjør ikke distraksjonene heller. Herlighet, dette var slitsom og irriterende lesning. Jeg klarte ikke å ta «springfart» inn i avangardistisk litteratur, gitt. Dette ble for sært og kaotisk- tross mange burleske og satiriske tilløp. Takk for seg.

«F for fang.
F for fange.
F for fanget.
F for Fangeleir.
F for fortiden som fremdeles finnes, og for fascismen som fortsatt vokser, som en svulst i kulturen.»
Den har stått i bokhylla mi lenge, denne. Men det var til slutt min søster @bkbitas som sa at jeg burde lese den. Og det er jeg glad for, tross alt. Den ble både vanskeligere og finere enn jeg hadde tenkt. Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt lyst til å lese noe særlig om Henry Rinnan. Det måtte jeg her. Og det var ganske uutholdelig i noen sekvenser i boken. Da bare skummet jeg fort forbi, de verste grusomhetene som ble begått i det beryktede Bandeklosteret i Trondheim. Men så er det alt det andre som er så viktig og nødvendig å lese, og prøve å forstå. Jødeutryddelsen, krigens redsler, de ekstreme handlingene. Simon Stranger har gjort en mesterlig og krevende jobb med å skrive denne boken. Så glad for at den finnes, så glad for at jeg har lest den. Det jeg kanskje hadde håpet på var mer av lyset, for i det store og hele syns jeg det ble mye mørke. Men det lyset som var der var ekstra sterkt. Den må leses av mange. «S for snublesteiner. Det finnes flere måter å forsøke å nå inn til det ordløse på. Måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av en form for krykker for i det hele tatt å forsøke. Et av disse hjelpemidlene er snublesteinene. Foreløpig er det lagt ned om lag 67 000 støpte bronsesteiner i forskjellige europeiske byer, med navnene på avdøde. »

Inspirerende matbok med spennende pastaretter - og Vibeke har lagt vekt på å gjøre de sunne også. Her er det lett å finne en favoritt eller flere. Denne kommer til å bli mye brukt hos meg.
Her er litt mer om denne i Reading Randi

Denne boka er ikke helt for pyser, det er ganske tung og dyster lesning. Men historien har et utrolig driv som gjør at du bare må lese videre. Men den krever altså at du orker å gå inn i krigen, inn i angsten og redselen som krig innebærer og hva den kan gjøre med mennesker. Hvordan det kan være for de som lever midt i en konfliktsone der ingen kan stole på noen, der man må berge seg som best man kan. Mens jeg leste tenkte jeg på alle flyktningeleirene rundt i verden. Jeg tenkte at såpass får jeg tåle å lese, det er barn og ungdommer som opplever dette på ordentlig. Hver dag. Det er hjerteskjærende og nådeløst godt skrevet. Vi følger ungdommene Max og Linnea som prøver å navigere og overleve i borgerkrigens grusomhet i en tenkt by- som like godt kan være et virkelig sted. Viktig bok! Og med en glødende strime av håp til slutt, tross alt. For husk: «Framtida er et lys.»

«Ta vare på fortellingene. Fortell dem ut i verden. Ikke la de bli glemt, husker du hva jeg fortalte om Sheherazade? Vi forteller våre liv fram til vår siste dag, men historiene lar seg ikke stoppe av en så banal ting som Døden.»
Jeg vil ikke avsløre mer, så jeg sier ikke hvem som sier dette til Minja. Men oj! For en fantastisk fortsettelse på Kaoshjerte! -som var den første boken i Minjaserien som kom ut i 2014. Det tok altfor lang tid før jeg rota meg til å lese den andre boken- den kom ut allerede i 2016. Minja er kvart hulder, og dette er fantasyfortelling etter mitt hjerte. Genialt konsept å bruke norsk folketro/folkloristikk til å skape rammene. Her diskuterer mormor og Minja: «Det kan være en mare, Det var derfor du måtte sjekke de blåmerkene. Det kan også være en vandød. Men vi kan tenke bredere. Djinn. Poltergeist. Ghoul, banshee. Eller kanskje den danske kusinen til huldra; en elle. Det kan faktisk være en tusse. Tenk det! Men det kan være en vanlig haugbonde eller en gardvord også. Ja, bare for å nevne neon. Det er mange å ta av.
Jeg kremter. – Er alt det…
-Det der er en liten del av hva som finnes i underverden. -Er det ikke bare huldra?
Mormor blir stille. -Kjære vene, hva er det du går rundt og tror? Underverden er flerkulturell, vennen min.»
Her skjer noe hele tiden, både på det indre og ytre plan. Minja jobber hardt med å finne ut av hva som skjer med henne og verdnene rundt seg, og midt oppi alt vil hun leve som en vanlig ten-åring, være med vennene, ha kjæreste.. Historien handler også om vennskap og annerledeshet, mot og viljen til å møte demonene både inni seg og der ute i verden. Sinnsykt bra skrevet- her snakker vi rå fortellekraft!

«Å, desse hemmelegheitene. Ho kjenner så altfor mange av dei, sine eigne og andre sine. Dei festar seg til ho slik borrane i skogen gjerne festar seg i pelsen til Ludvig om hausten, gir ho masse bry med å prøve å lirke dei ut utan at dei går i oppløysing. Som oftast får ho det ikkje til, borrane løyser seg opp i tusen delar som set seg i kleda og i sofaen og ligg utover golvet. Dess meir ho strevar med å ikkje knuse ei, dess lettare går dei i knas og spreier seg overalt, og slik er det i grunnen også med hemmelegheitene.» Og det er det mye av i denne romanen. Hemmeligheter , og hva de gjør med menneskene i disse tre generasjonene. Svein som forsvinner i Santiago og hvordan de rundt han blir påvirket av dette. Romanen er som en Hardangersøm, du må finlese og passe på at du er i riktig tidsperiode, det går på kryss og tvers. Et kapittel er fra 1943, der foreldrene til Svein møtes, et kapittel er 1972, så er vi plutselig i 2002. Jeg ble veldig fanget av skjebnene og mystikken rundt alle disse personene, og hvordan alt hang sammen. Mye fortielse, stille fortvilelse, sorg. Men også varme, håp- en vei videre. «Mellom oss» er den første romanen til Lillegraven, og kom ut i 2011. Vakkert og medrivende skrevet, anbefales på det sterkeste. Og litt spesielt å lese den ferdig på morsdagen.

«Meiner du alvor?» spør han.
Alvor? Seier Nina. Sjølvsagt! Ein kan ikkje overlate noko så viktig som politiarbeid til politiet! Ein litteraturvitar kan i like stor grad, og truleg endå større, vurdere spørsmål som: Heng dette påståtte motivet på greip, eller er det kanskje etterforskinga som er på villspor? Kva kan ordvala til den avhøyrde avsløre, kva fortel det om psyke, bakgrunn, livshaldning? Ein litteraturvitar kan betre enn nokon avgjere om historia politiet fortel seg sjølv, er truverdig eller ei, undervegs i etterforskinga.» Litteraturviter Nina Wisløff tar litt ekstra tak i en litteraturdebatt her, og hun blir vår helt i denne lekkerbisken av en liten krimthriller. Agnes Ravatn er rå, alt hun tar i blir til godsaker. Denne var snop. Krim på elegant vis, som får deg til å gyse på slutten- virkelig så det grøsser. Og eventyret «Ridder Blåskjegg» er en av mange element som underbygger handlingen. På de siste sidene hørte jeg formelig døra til slottet hans slo igjen. Sier ikke mer. Les den!

Leselykke med Nina Lykkes nyeste bok. Etter en lang og intens vandring i Syttitallet var det noe helt annet å komme tilbake til min samtid. Hjelpe meg. Og ja, jeg gir meg over. En vanlig dag hos fastlegen Elin? Neppe. Hør bare hva det menneskelige skjelettet som står bak døra på kontoret hennes og som hun har valgt å kalle Tore, sier til henne: «Hva med den hippokratiske eden, sier Tore da døren har lukket seg. Stemmen hans er opprømt. Nå raser det utfor her. Nå raser det utfor.» Det er lenge siden jeg har sittet og ledd høyt mens jeg har lest en bok, men det gjorde jeg her. Men tross all ellevill harselering over den skrøpelige slekt kalt menneskeheten, ligger det også en sår undertone her. Jeg må bare ha med et lite sitat til fra Elin, romanens antiheltinne: «Gå hjem og slapp av, vil jeg rope til alle som sitter der ute og venter og tror de skal få hjelp. Jeg vil åpne døren og skrike til alle gnagere som sitter der med dirrende værhår: Kroppen din kommer ikke til å fungere hundre prosent likevel. Hvis vi hadde justert forventningene ned til nivået i 1947, for ikke å snakke om 1927, ville vi ikke trengt halvparten av alle de fastlegene vi tror vi trenger nå, og i alle undersøkelser ville folk svart at de var overlykkelige og ubeskrivelig fornøyd med livet, bare fordi de har varmt og kaldt vann i springen.» Den kan vi jo tygge litt på.

Nok et tiår med Ketil Bjørnstad. SYTTITALLET, avgjørende menneskemøter der han folder seg ut som både som musiker og forfatter. Ole Paus blir et av hans store forbilder- og hans nære venn. Paus er faktisk også ett av mine store idol, min beundring for han slo inn på tidlig nittitall, men også gjennom storebrødres spilling av «Paus-posten» på syttitallet. Det er sterkt å lese om hvordan Bjørnstad opplever hans diktning og den enorme beundring og respekt han føler overfor Paus. Jeg kjenner igjen begeistringen og nærheten til tekstene hans, han beskriver det så levende og oppriktig, hvordan han opplever ham både som kunstner og god venn. En uforglemmelig scene fra boken er da Paus spiller på Prelaten i Tromsø, der han synger om en svært upopulær nynazist… Publikum buer og vil ikke høre, men Paus står fjellstøtt og synger: «Ingenting skiller meg fra ham./kanskje han frøs litt mere./ Det er også alt,/for frosten er i oss alle./Det er kaldt./ Å bror, stig inn./Finnes her varme, er den din./Du mest forhatte/er meg likevel mest nær./Få lys på deg, bror!/La meg se meg som jeg er.» Denne boken har blitt en intens og spennende studietur,det er sterk og rørende lesning. Jeg har skrevet ned minst 30 steder i boken som er viktige. Alle som ønsker noe fra ham, steinerskolen og Lindholm, AKP-ml og de politiske strømningene, den klassiske musikken.. Som Finn Alnæs sier: «Du må velge, Ketil! Du må velge!» Og: «Det var denne merkelige spenningen blant de unge akkurat da. De som var innenfor, og de som var utenfor.» Vendepunktet da han begynner å lese Hans Jæger. Så kommer «Leve Patagonia» Veldig fascinerende å lese om de skapende prosessene frem til plateutgivelsen. Som at «Sommernatt ved fjorden» ble liggende i søppelbøtta et helt døgn…. «Men plutselig får jeg ideen til et mellomspill, en bølgende bevegelse i Dess-dur som legger seg horisontalt mellom alle de vertikale svingningene, og dermed får melodien en helt annen styrke. Den stiger opp av noe, og legger seg ned igjen. Jeg hører alt med nye ører og tenker at ok, jeg får kanskje gi denne sangen en sjanse likevel.» og bra var det