Bokelskere.no

Dette er oppslukende og god underholdning til tross for at det ikke er så voldsomt originalt. Jeg likte denne bedre enn Perfekt kjemi først og fremst fordi den kvinnelige hovedpersonen er mer sympatisk enn Brittany i forrige bok om Fuentes-brødrene. Til tross for at det er en stund siden jeg kunne gå under betegnelsen ungdom kan jeg lett leve meg inn i den oppslukende og ulmende forelskelsen og tiltrekkelsen som Simone Elkeles er veldig god på å beskrive.

Fretheim har en evne til å gjøre sterke og viktige historier tilgjengelig for alle, uten å på noen måte forenkle selve innholdet. Han har en et enkelt og godt språk som inneholder mye mening i hvert ord og bøkene hans kan leses av både voksne og unge. Alle kan få noe ut av historien, enten du leser den som den er eller graver litt dypere. Fretheim sier selv sier i et gjesteinnlegg hos Forlagsliv, at han skriver om ting han ikke kan forstå, som hvordan to mennesker som elsket hverandre kan ende opp med å hate hverandre så sterkt. Han gir oss ikke noe svar på dette, men lar oss sitte igjen å undre.

Jeg likte også denne veldig godt selv om jeg var skeptisk til temaet. Da jeg hadde lest de første 20 sidene og allerede ledd høyt flere ganger var jeg solgt. Likte språket, karakterene og budskapet og ikke minst den ærlige og humoristiske måten å fortelle en sterk historie på.

Eg las alle dei tre bøkene i løpet av nokre veker. Magien var absolutt til stades i den tredje boka, kanskje til og med sterkare enn i den fyrste og den andre. Kanskje det skjer noko når ein bygger opp forventningar over lang tid?

Det var en morsom bok! Selv om det av og til ble litt slitsomt å lese Dora sitt språk, var det gøy med tre helt forskjellige skrivestiler. Heltene i boka er jo Nanny Pamela og Dad/Husband, syns litt synd på de blant alle de håpløse familiemedlemmene. Den var absolutt verdt å lese.

Åpne sår virket som en krim etter min smak. Den er både mørk og ubehagelig om dysfunksjonelle mennesker og familier i en småby i USA. Jeg er for eksempel veldig glad i både Mo Hayder og Minette Walters som skriver noenlunde i samme gate. Jeg ble likevel ikke overbegeistret over denne. Det ble rett og slett litt for mye av det mørke og litt for lite krim. Omtrent alle karakterene er overdrevent mislykkede og/eller forskrudde, og dette gjelder hovedkarakteren spesielt. Camille graver seg nesten ned i selvmedlidenhet og destruktivitet. Hennes forhold til sin mor er vondt å lese om, men bortsett fra det får jeg ikke så veldig mye sympati for henne.

Noe av det jeg liker best ved Minette Walters sine bøker er miljøskildringene fra ulike små samfunn i England. I begynnelsen av Åpne sår frydet jeg meg også over dette, men så ble det som sagt bare for mye galskap. Det kan godt være dette er realistisk, men jeg kjøpte det ihvertfall ikke. Når heller ikke krimplottet er særlig godt eller spennende og ikke minst kommer veldig i bakgrunnen, ble ikke dette en stor leseopplevelse for meg, men det ble heller en litt tung og treig en.

Dette går fra å være en bok med et interessant konsept til å bli en helt ordinær ungdomsbok om forelskelse med en veldig tydelig moral og en relativt forutsigbar slutt. Jeg likte godt den originale måten Jay Ashers bygget opp sin forrige bok, 13 Reasons Why, men denne gangen lykkes det ikke helt. Til tross for at jeg koste meg med mimring fra 90-tallet holdt det ikke så langt når jeg ikke sympatiserte særlig med karakterene, og forventningene ikke ble innfridd i historien.

Verdensredderne tar opp viktige politiske spørsmål som nok ikke er så vanlig i norske ungdomsbøker, vel egentlig er det ikke så mye av det i den norske voksne samtidslitteraturen heller såvidt jeg har fått med meg. Dette liker jeg veldig godt og håper flere følger etter. Det blir også sådd noen tanker i meg som leser som kanskje gjør at jeg tenker meg litt mer om i forhold til hvilke produkter jeg velger å kjøpe. Boken har ellers et godt driv som gjør den lettlest og fengende. Likevel synes jeg ikke den er like god som Strangers forrige bok om Emilie, Barsakh. Det kan være den med fordel kunne gitt mer plass til Reenas historie for å gi ekstra tyngde til historien som er relativt enkel. Det hadde den hatt plass til for dette er en liten bok.

Aina Basso er utdannet historiker og har dermed de historiske fakta på plass og dette gir romanen troverdighet. Hun har hentet formular og tilståelser fra virkelige svartebøker og rettsprotokoller (dette står i etterordet). Jeg synes likevel den store styrken hennes er språket. Det flyter så vakkert og tar deg rolig inn i handlingen på poetisk vis. Selv om det er grufulle og dramatiske ting som skjer blir det skildret med en ro og varhet som på mange måter forsterker inntrykkene.

Oppdaga at Fretex hadde mange billige bøker, av den sorten som eg har tenkt å lese. Bokhylla fyllte seg opp: Mengele zoo av Gert Nygårdshaug Den som frykter ulven og Den onde viljen av Karin Fossum Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson Drageløperen av Khaleid Hosseini Tilbake til Riverton av Kate Morton.

Då veit eg kva eg har å gjera på i påsken! ;) takk for hjelpa!

Nokon spesiell rekkefølge ein bør lese bøkene til Camilla Lackberg i? Eller er dei uavhengige av kvarandre?