Bokelskere.no

Jeg vil slå et slag for Britt Karin Larsen. Hun er etter min mening en underkjent forfatter, meget dyktig, men holder seg unna mediene og får derfor ufortjent liten oppmerksomhet.
Jeg har lest hennes Tater-trilogi og ga samtlige terningkast 6:

De som ser etter tegn
De usynliges by
Sangen om løpende hester

Hennes bøker om Finnskogfolket startet som en trilogi: «Det vokser et tre i Mostamägg», «Himmelbjørnens skog» og «Som steinen skinner». I tillegg har hun skrevet to eller tre til fra Finnskogen. Alle disse gleder jeg meg til å lese etter hvert.

Jeg har allerede lagt inn et dikt, men vil gi dere disse vakre ordene av Åse-Marie Nesse:

Ingen kan tenke på
døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær
fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting
skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv.

Jeg vaklet mellom terningkast 5 og 6 og har nå, etter å ha lest «Svik 1938» oppgradert «Der vi engang gikk» til terningkast 6. Begge er meget gode bøker, og jeg har litt vansker med å begrunne hvorfor jeg vurderer «Der vi engang gikk» hakket bedre enn «Svik 1938». Synes førstnevnte ga et bedre, dypere bilde av samfunnsforholdene, og hvordan de påvirket bokens personer. Det samme er absolutt til stede i «Svik 1938», men etter min mening ikke i samme grad. Jeg synes dessuten det var noe forutsigbart over sistnevnte, tross spenningen mot slutten.

Det var noe med hele stemningen i «Der vi engang gikk», tittelen inkludert, som tiltalte meg i større grad enn i «Svik 1938». Men som sagt, begge er meget gode og velskrevne bøker av en forfatter som kan sitt stoff og vet å formidle det.

Jepp, logg ut og inn - og der var det på plass. Tusen takk!

I går morges rullet jeg ut en stor databaseendring for å tilpasse oss en arkitekturendring i Django som er rammeverket bokelskere.no kjører på. Jeg oppgraderte også flere programmer vi bruker.

Dette ser ut til å ha gått fint, utenom menyknappene som viser antall stjerner, svar på dine meldinger og ny internpost.

Disse oppdateres tilsynelatende ikke skikkelig før man har logget ut og inn igjen.

Bra at du responderte på dette, annelingua. Jeg har, som deg, hverken konkludert på spørsmål en eller to.

Ang. punkt en – ja, det finnes dummere ting å bruke penger på, og uten tvil også bedre. Litt overflatisk sagt begynner jeg å bli lei av at Norge skal være «verdensmestre» på alle områder. Mitt provokatoriske spørsmål er – hvem tjener på at Norge blir hovedland på litteraturmessen i Frankfurt; den alminnelige leser, forfatterne, forlagene … Artikkelen peker på «betydelige ringvirkninger for næringslivet og turismen». Tja, jeg vet lite om dette, men har mine tvil.

Og siden punkt én var begrunnet i punkt to, at vi har litterære «verdensstjerner» i fleng, ble dette enda mer tankevekkende. Til dels utløst av en tråd der Solbjørg S.S. etterlyser god, norsk samtidslitteratur, og knapt har fått respons.
Det at f.eks. Jo Nesbø selger i bøtter og spann i inn- og utland oppfatter jeg mer som et resultat av en bevisst og langsiktig forlagsstrategi, enn at han er en litterær verdensstjerne. Dristig av meg å si, siden jeg kun har lest en bok av Nesbø. Men jeg har lest en grundig artikkel i Dagens Næringsliv om hvordan forlaget har bygd han opp.

Selvfølgelig har vi mange gode samtidsforfattere, men hvem gjør seg fortjent til benevnelsen «verdensstjerne», og hva innebærer det egentlig?
Du har sikkert rett i at Solstad, Petterson og Jon Fosse (sistnevnte har jeg ikke lest) hører hjemme her. Og Ida Hegazi Høyer har jeg (rødme, rødme) ikke hørt om, et interessant tips. Jeg leser altfor lite nyere, norsk litteratur.

Uansett interessant å lufte noen tanker om disse spørsmålene.

Jeg har enda ikke fått lest den, alle de gode anbefalingene til tross. Søkte etter den på Haugen bok, og da var den utsolgt (befinner meg langt fra bokhandlere for tiden). Blir bare enda mer inspirert etter din omtale, Ellen!

Skal staten bla opp 55 millioner kroner for at Norge skal bli hovedland under bokmessa i Frankfurt 2019?

Og stemmer det at «Med forfattere som Karl-Ove Knausgård, Åsne Seierstad og Per Petterson i stallen har Norge nok av verdensstjerner å ta av»?

Jeg er spesielt imponert over hvordan forfatteren legger barnets, Momos, perspektiv til grunn gjennom hele boken. Vi lærer den brutale og voksne verdenen Momo lever i, å kjenne gjennom guttens stemme. Han stokker ordene og bruker brokker av alt han har sugd til seg, på sin egen måte. Det gjør denne dypt alvorlige boken til en morsom bok. Vi humrer over Momos barnslige og ofte komiske uttrykksmåte, men under ligger det så mye sannhet og livsvisdom, så mange former for overlevingsstrategier. (Jeg har ikke anledning til å finne frem eksempler nå, men det er flere i de sitatene som er lagt inn på bokens side.)

Guttungen Momo lever blant mennesker som har sin fulle hyre med selv å overleve, i samfunnets såkalte bunnsjikt. Etter en «normal» standard mangler de det som skal til å for ta seg av barn, både når det gjelder kunnskap og materielle goder. Men de øser av sin kjærlighet, på sine måter, og Momo tar den til seg. Kjærligheten holder han oppe - så lenge det går.

En varm, humoristisk og gripende bok.

Venter i spenning - vi også!

Harper Lee's andre bok vet jeg nesten ikke om jeg tør lese ...
Med livet foran seg har jeg så vidt rukket å begynne på, men har allerede falt for :-)

Ja, jeg tenkte på den også. Nettopp fått den i hus, sammen med Med livet foran seg. Gleder meg til begge!

Ja, si det :-))
Mottok Svik 1938 og Med livet foran seg i postkassen i dag. Har allerede rukket å falle for sistnevnte. Dostojevskij må nok vente til roligere tider.

Jeg kikket på dine favoritter, og ser at vi har flere av de samme i denne hyllen! Tenkte på noen aktuelle titler, men så viste det seg at du allerede har lest dem ...
Drister meg derfor til å foreslå Glassrommet. Etter min mening en meget god bok, en 6-er fra meg. Haren med øyne av rav, er litt i samme gate (selv om ulik på mange måter). Terningkast 6, den også.

Har ikke leste noen av de du nevner.

Gratulerer med dagen som kommer!

Enig med moira, en meget god og inspirerende omtale! Har ikke hørt om boken før – setter den på ønskelisten. Hjertelig takk, Rolf!

Det tror jeg du har rett i, Marit, jeg har samme problem som deg. Jeg har ingen vansker med aksentene i et Word-dokument, men i innlegg her på bokelskere har jeg gitt dem opp. Prøver å la være å irritere meg ....

Det tok si tid å få tak i El amor en los tiempos del cólerapå originalspråket og enda lengre tid å komme i gang med lesinga. Tidlegare hadde eg lese boka på norsk, men nå ville eg følgje meisteren på morsmålet hans.

Eg har med interesse lese innlegg. Eg trur at det som er sagt om namnesymbolikken, for det meste er rett. Eg har ikkje svar på spørsmålet om korfor Juvenal heiter Juvenal, dessverre, men det er litt rart at eg i hanskerommet i bilen har hatt liggande ei omsetting til norsk av Juvenals satirar (til bruk når eg lyt slå av motoren og vente i bilen) som eg nettopp er ferdig med. Sjølvsagt kan «Florentino» bety «frå Firenze», men ordet har vel her, som det har vorte hevda, mest samanheng med fiore, «blome» (flos på latin). På latin heitte byen «Florentia», «den blømande»

Sjølvsagt har kolera og raseri ein språkleg samanheng, for i antikken trudde folk at hissig sinnelag satt i gallen, som òg hadde samanheng med sjukdommen. Eg trur ingen er heilt sikre på etymologien til kolera. I romanen har eg ikkje funne teikn på at det skulle vere feil i omsettinga til Risvik og Risvik. Koleramotivet blir lansert tidleg i romanen, etter åtte sider, «… cuando volvió de Paris, poco después de la epidemía grande del cólera morbo».

Men så var det kjærleiken. Alt i opninga møter vi den ulykkelege kjærleiken, «el destino de los amores contrariados» – og så dette namnet, da: Jeremiah de Saint-Amour, denne «refugiado antillano». Eg ser forresten at flyktningproblemet i Den dominikanske republikken har vorte trekt inn. Det stemmer, det som har vorte sagt; eg har vore på øya to gonger og har sett både huset til familien Mirabal og ikkje minst flyktningar frå Haïti.

Og hinta til tittelen på boka kjem stadig fram på dei fyrste sidene, som her: "Ella lo había acompañado hasta muy pocas horas antes de la muerte, como lo había acompañado durante media vida con una devoción y una ternura sumisa que se parecían demasiado al amor, y sin que nadie lo supiera en esta soñolienta capital de provincia donde era de dominio público hasta los secretos del Estado." og "Sus amores eran lentos y difíciles, perturbados a menudo por presagios siniestros, y la vida les parecia interminable."

Så ber det vidare.

En fin tråd som løfter frem norsk lyrikk! Så mye fint her, både velkjent og ukjent.

Jeg har valgt et dikt fra den første «voksne» diktsamlingen jeg leste, hvem er du / samlede dikt av Harald Sverdrup.

LØVETANNENS BØNN

Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

Denne debatten forundrer meg. At det å skrive på dialekt skal være en «uting». Her er jeg så imponert over bokelskere som leser engelsk, dansk og svensk som ingenting, ja endog tysk, fransk, spansk og gresk – og så skal norske dialekter være et problem... Jeg sier som Geitebukkskjegg, hva hadde norsk litteratur vært uten Duun, Prøysen og Falkberget, og som Steinar Sæther, Olav H. Hauge. Og Arne Garborg - og mange flere.

Når jeg leser Johan Falkberget, forstår jeg selvfølgelig ikke alltid den nøyaktige betydningen av hvert enkelt ord. Men ut fra sammenhengen har jeg ingen problemer med å forstå meningen. Det samme gjelder Olav H. Hauge, en annen av mine favorittforfattere. I fare for å bli litt skarp, jeg synes det er trist om vi ikke skal kunne lese vårt eget språk – i alle dets avskygninger - mens det er forventet at vi mestrer fremmedspråk (les: engelsk/amerikansk).

Tusen takk for ditt interessante svar, Emily!

"Eg syns boka var lett nok å lese, men eg sleit med å "komme inn i boka", om ein kan seie det sånn." Ja nettopp, dette synes jeg er en god måte å si det på!

Jeg har nå lest Mrs. Dalloway og har skrevet litt om min opplevelse av den lenger nede i tråden (min første Woolf). Trengte hjelp for å få tak i innholdet. Kanskje må jeg lese den en gang til. Som en annen bokelsker skriver: «Eg opplever at Virginia Woolf er ein forfattar som blir meir interessant å lesa dess meir eg les rundt forfattarskapen». Dette tror jeg er en riktig vurdering. Den virker i hvert fall riktig for meg, og jeg har lyst til å lære Virginia Woolf bedre å kjenne.

Siden jeg oppfatter en interesse for det her på bokelskere, vil jeg ta initiativ til en felleslesing av Til fyret omkring 10. august (som du er inne på, er den neppe ferielektyre). Du leser boken nå; om du ønsker å delta i diskusjonene i forbindelse med felleslesingen, er du hjertelig velkommen.

Født feminist av Marta Breen begynte jeg på hos en venninne, men har ikke fått fullført. Jeg tilhører en helt annen generasjon og ønsket primært å lese boken for å se hvordan unge kvinner tenker i dag. Er ikke spesielt interessert i såkalt feministisk litteratur. Det at Woolfs A room of one’s own er nevnt, øker interessen. Kanskje har Breen mer å si meg enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt.