Bokelskere.no

Jeg er blant dem som sjelden tar til orde i denne helgetråden. Men jeg leser i den ganske ofte, og takker for mange gode tips. Håper tråden består og takk for ditt initiativ, Kirsten.

Denne helgen har jeg lest Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa (har skrevet en omtale).
Når jeg kommer hjem, ligger Tunga mi protesterer mot døden, en antologi over palestinske dikt, og venter i "Post i butikk".

God helg!

Såpeboblene som dette barnet

Såpeboblene som dette barnet
Blåser gjennom et strå av siv
Er gjennomskinnelige som en hel filosofi.
Klare, formålsløse og flyktige som Naturen,
Likesom tingene venner av øynene;
De er hva de er
Med en avrundet og sfærisk presisjon,
Og ingen, ikke engang barnet som blåser,
Later som om de er mer enn de ser ut som.

Enkelte kan nesten ikke sees i den lyse luften.
De er lik vinden som drar forbi og knapt nok rører blomstene
Og som vi bare vet drar forbi
Fordi vi kjenner noe ta til vingene i oss
Og godtar allting klarere.

Fra "Poemer" av Alberto Caiero/
Fernando Pessoa
Det er ikke meg jeg forestiller

Tusen takk!
og på spansk også, da :-)

Hvem er jeg?

Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).

I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.

Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:

Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.

Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:

La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.

Alle innspill mottas med stor takk!

Ho Lola

Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).

Å ta med én tykk bok, har jeg brent meg på før :-)))))
Hadde også med Spuria, som jeg sterkt anbefaler (har skrevet en omtale), pluss fant Andalucía frå kjøkkenbenken i leiligheten (en strålende bok jeg anbefaler alle som er interessert i Spania, har også skrevet om den).

Enig, "Havets stjerne" var et godt valg. Takk skal du ha, TanteMamie.

«Denne boka sitt ærend er (…) å utforske landet via maten og det daglege brød, tittelen Andalucía frå kjøkkenbenken skal uttrykke filosofien som ligg bak: At kvardagskjøkkenet reflekterer kultur, historie og daglegliv, og at arven frå kjøkkenet, ofte taus og uskriven kunnskap, formar og nører eit folk på samme måte som litteratur, kunst og teknologi. Og alt dette heng i hop.»

Slik beskriver forfatter Sigrid Bø Grønstøls sitt forsett, som hun lykkes imponerende godt med. «Andalucía frå kjøkkenbenken» sto i leiligheten vi lånte av våre venner, ikke så langt fra Itrabo, der forfatteren og hennes familie er «ferieinnvandare». Vi falt pladask! Boken gir leseren innsiktsfulle og levende bilder av den lille fjellandsbyen, av dens sosiale liv og koder som kan være vanskelige å forstå. Den frittalende Maria er gatens sjef. De kulturelle forskjellene er store, likevel finnes en gjensidig respekt mellom fastboende og feriefolk. Vi får innblikk i Andalucías (og til dels Spanias) kultur og historie, fortsatt preget av vel syv hundre år under maurisk styre (711–1492).

Grønstøl er rik på kunnskaper og erfaringer, som hun generøst deler med sine lesere. Hun fører en medrivende og god penn, til dels poetisk, som her:
«Det er ein vakker monotoni over det gamle olivenlandet, eit drag av livsvilje og stoisk ro, av moderland og slekters gang. Dei svarte greinane står som skulpturer over den tørre jorda, grå, gulgrå, orange, raud; jordfargen skiftar etter kvor du er.» (s. 129)

Eller som her:
«Aubergine, den sensuelle og glatte pæra med den mystiskmørke lillafargen, er en arv frå maurartida. Jødane skal ha dyppet aubergineskiver i sammenpiska egg til frityrsteking, medan maurarane steikte skivene i honning.» (s. 122)

Boken favner brett, og gjennom det hele løper råvarene og maten som en rød tråd. Den er gjennomillustrert av praktfulle og uttrykksfulle fotografier. En ren nytelse. Velplassert mellom teksten, fotografiene og oppskriftene (for dette er også en kokebok) står seks dikt av Andalucías store poet, Frederico García Lorca (1898–1936).

Det er kanskje unødvendig å si at vi straks gikk på jakt, og fant boken hos forlaget Sturnus. Nå er det bare å glede seg til å prøve ut de fristende rettene. Dette er en bok til glede og inspirasjon!

En enkel sak å fjerne terningkastet ditt og sette et nytt :))))

For dagens unge må et kjærlighetsliv uten prevensjon, og skammen ved å få et barn uten å være gift, synes uvirkelig. Men først etter at biskop Gunnar Stålsett viet kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit sluttet en fremstående politiker som Carl I. Hagen (Frp.) å offentlig mobbe alenemødre. Stålsett har fortalt at han etter sin tale fikk takkebrev fra kvinner over hele landet, han hadde befridd dem fra skammen ved å ha fått barn utenfor ekteskap. Dette er bare vel tyve år siden.

Denne bokens Kristin Krogstad fødte sin sønn, 16 år gammel, i 1953. I dypeste hemmelighet; «det måtte ikke snakkes», og ga han fra seg.

Jeg er imponert over hvordan Johan B. Mjønes lever seg inn i den 87 år gamle kvinnens situasjon og formidler den. Jeg kjenner i hele meg hvordan den bortadopterte sønnen har preget Kristins liv i alle år. Hun har hatt et godt liv, en snill og trygg ektemann, barn som greier seg bra, og barnebarn. Men noe har hele tiden ligget under. Et savn, en sorg, en lengsel etter barnet hun ikke fikk være mor for, bare fikk føde med en klut over øynene. «Hun måtte ikke se. Det kom til å bli så mye verre etterpå, om hun fikk se.» Bare barnets første, spede skrik et kort øyeblikk var det hun fikk med seg, og en stemme som hvisket: «Det er over nå, en velskapt gutt».

Idet Kristins mann, Trygve dør, løsner noe i henne; hun skal finne barnet sitt. I første omgang tar hun et av barnebarna til hjelp. Det sier sitt at Kristin aldri har sagt ett ord om barnet før hun 87 år gammel forteller om det til sitt 18 år gamle barnebarn. Mjønes må ha god innsikt i hvordan systemet omkring adopsjon fungerer. «Jakten» er spennende og møtene med ulike offentlige instanser realistiske. I parallell foregår forberedelsene til Trygves gravferd.

Kristin lever i en slags dobbelttilværelse i de få dagene boken spenner over, fra Trygves død tirsdag, til dagen etter begravelsen neste torsdag. Hun gjenopplever sin ungdoms store kjærlighet, graviditeten, den strenge, drikkfeldige faren, hvordan moren arrangerer oppholdet hos en jordmor som tar imot svangre og ordner adopsjon, i dypeste hemmelighet, fødselen og tiden etterpå. Det er lett å tro at Kristin er i ferd med å bli dement. Men hun er samtidig klar og besluttsom. Hun vet hva hun vil og hva hun gjør, og gir seg ikke. Gjennom hele denne prosessen utvikler hun også en større innsikt i seg selv og sitt eget liv, og en større forståelse for hvorfor forholdet til hennes eldste barn, datteren hun fikk være mor for, alltid har vært preget av en usagt distanse.

Mjønes er en stor menneskekjenner og en meget god forfatter. Hans skildring av Kristin, av familiemedlemmene og forholdene dem imellom er svært god og troverdig. Det er til å gråte over at slike historier har vært reelle for mange unge kvinner.

I dag 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er dagen for en sterk anbefaling av «Spuria».

Jeg har en stund vært på utkikk etter ferielitteratur. Det begynner å haste, og det meste av det jeg har lyst på, er det venteliste på, på biblioteket. Nå har jeg bestilt "Havets stjerne" : -)
Hjertelig takk, TanteMamie!
Ser at flere bokelskere skriver varmt om denne boken.

Et folk i landflyktighet

Midtøstens litteratur er på mange vis fremmedartet for oss, en annen kultur, en annen måte å uttrykke seg på. Jeg begynte på denne boken med en intensjon om å lese ett dikt om dagen, og å slå opp alle ukjente ord og referanser. Og jeg fulgte denne strategien - en stund. Men diktene grep meg, og jeg leste dem mer fortløpende og sammenhengende. Og jeg fikk en helt annen opplevelse av stemningen, rytmen og meningen i samlingen. En gjennomgående tone av lengsel, sårhet og av kjærlighet til husene («Han kjente nøkkelen like godt som sine egne lemmer, og fattet håp.»), jorden, dyrene. Et folk i landflyktighet trådde frem.

Jeg synes diktene, hver for seg, er relativt krevende og leser fortsatt flere av dem flere ganger (med dypere forståelse). Tekstene strekker seg over lange avstander og gjennom store tidssprang, og fra myter til moderne fenomener. De inneholder en egenartet, uvant bildebruk («Krigen har gått på kafé for å slappe av …» (s. 72) og referanser ukjente for de fleste av oss. Men det er ikke nødvendig å forstå alle formuleringene og referansene. Dette er en bok der helheten formidler budskapet. Diktsamlingen under ett skaper vakre og sterke bilder, gode og vonde, knytter urgammel tid opp mot nåtiden. Og ikke minst; den bringer håp og forsoning. Denne lille, store diktsamlingen er verdt å bruke tid på.

Mahmoud Darwish (1942–2008) og hans familie flyktet fra det nordlige Palestina til Libanon da Israel inntok landsbyen deres i 1948. Etter den tid har hans tilværelse vært preget av rotløshet. Darwish regnes som den fremste av de palestinske dikterne og en av de største arabiske poetene. Han er oversatt til flere språk. Likevel er han påfallende lite kjent i Norge (i Vesten?). Boken kom i 1994, første gang oversatt til norsk i 2002. Jeg hadde aldri hørt om den, før jeg tilfeldig kom over den hos Alquds (Palestinabutikken i Oslo). Jeg gjorde for moro skyld et lite regnestykke. Av bokelskere.no’s nærmere 50 000 medlemmer, er det 0,01 promille som følger «Hvorfor lot du hesten bli igjen alene».

Mitt ønske er at flere vil få øynene opp for det palestinske folkets kultur generelt og Mahmoud Darwishs spesielle stemme.

«Legg navnet ditt i min hånd og skriv
for å få vite hvem jeg er, og gå som skyer
på horisonten ...
Så jeg skrev: Den som skriver sin historie arver
ordenes jord, og besitter betydningen helt og fullt!»
(s. 63)

Hm, dette er noe tegnsett-krøll der noen har brukt et annet tegnsett enn utf-8 til særtegn. Må finne ut om dette er feil her eller et annet sted!

Håper å ha fått fikset de to første feilene!
Ser ikke feil med private meldinger (Hvis to brukere følger hverandre kan de utveksle private meldinger)

Takk for feilrapportering, har nå rullet ut nye feilfikser.
Dette skal ha fått fikset "stjernetelleren" øverst på sida
Jeg håper også å ha fått fikset "Svar til deg"-knappen slik at den ikke er blå når du har kikket på svar til deg.
Jeg krysser fingrene!