Jeg må i utgangspunktet si meg enig i det «H» har skrevet under her. Dette ble også for meg en litt tung og langtekkelig bok. Det betyr imidlertid ikke at boken ikke er god. Tvert i mot. Med litt tålmodighet lar boken seg knekke og ut triller de vakreste perler.

Vi følger hovedpersonen Ricardo Reis som vender tilbake til Lisboa etter mange år i utlandet. Året er 1936 og Reis, som så mange andre, blir vitne til illevarslende endringer, ikke bare i Portugal, men i Europa generelt. Dette er en tid da Hitler, Franco, Mussolini og Salazar er i ferd med å bane seg veg til makten. Noe stort er i ferd med å skje, noe som vi i ettertid vet skal få skrekkinngytende konsekvenser for verdenssamfunnet.

Reis på sin side forblir en observatør, resignert, til tider apatisk – også i sitt eget liv. Gjennom hele fortellingen vekslet jeg stadig mellom sympati og avsmak for denne stillferdige og selvsentrerte hovedpersonen.

Mot slutten av boken blir det mer og mer tydelig for meg at dette en bok om avmakt. Denne avmakten viser seg på forskjellige måter i fortellingen – både fysisk, psykisk og sosiokulturelt. Et sentralt eksempel på dette er det som blir offer for Ricardo Reis kjærlighet/besettelse – den unge piken Marcenda og hennes lamme arm. Det «døde vedhenget» på en ellers ung og levende kropp blir et bilde på denne maktesløsheten og på et samfunn på vei mot en ugjenkallelig katastrofe. Igjen står mennesket med en paralyserende følelse av å være…ingen…

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Viser 13 svar.

Takk for en fin introduksjon av boken - også til deg Lillevi. Dette er en bok som vil ta litt tid å lese. Det er også som jeg forstår en bok om refleksjon over den tunge tiden i Europa som nå er forbi/passert. Andre har jo vært tilstede, men da i en annen verdensdel som for oss har vært langt bort. 1900-tallet var kommunismen og fascismen vekst og fall.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg oppfatter at Saramago i sitt forfatterskap utforsker alternative muligheter, verdens tvetydigheter. Hva skjer når det vi forventer, ikke skjer. Hvis sånn eller sånn, hvordan går det da… Noen eksempler: ”Beleiringen av Lisboa” - hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe til med frigjøringen, hva da…, ”Den andre mannen” – hvis to personer er kliss like, og ”En beretning om klarsyn” - hvis alle stemte blankt ved valget... Svenska akademien formulerer det så presist, nærmest poetisk, i forbindelse med tildelingen av nobelprisen: ”Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han (Saramago) det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig virkelighet”.

Er det ikke dette Saramago gjør i ”Det året Ricardo Reis døde”? Hva om døden er en glidende overgang, og ikke plutselig og definitiv. Om vi etter døden får en tid (ni måneder, like lenge som et svangerskap) der vi fortsatt kan omgås de levende. ”Ingen av oss er virkelig levende eller virkelig døde”. Forfatteren lar den døde poeten Fernando Pessoa stadig oppsøke sin venn og sitt heteronym (sin oppdiktete forfatter) Ricardo Reis. Jeg oppfatter også tittelen ”Det året …” som en henspilling på denne glidende overgangen, dette grenselandet mellom livet og døden. Ett år tok Reis’ dødsprosess – fra han kom tilbake til Portugal fra Brasil og til bokens slutt. Ett år da han og Pessoa nærmer seg hverandre seg stadig mer.

Hva boken egentlig handler om, er etter min mening uvesentlig. Her er det lag på lag, ulike perspektiver og temaer. Jeg oppfatter identitet som sentralt. "Du er ikke én, du er mange" er en påstand som stadig gjentas, i ulike varianter. ”I oss lever utallige, når jeg tenker eller føler, vet jeg ikke hvem det er som tenker eller føler…” Hvem er jeg? Hvem er Ricardo Reis? Vi vet at Fernando Pessoa brukte flere heteronymer. Ricardo Reis er én av dem. Bernardo Soares ("Uroens bok") en annen (se sitatene innledningsvis). Galatea nevner avmakt som et tema. Andre kan være Europas politiske historie (1935-36), ordenes og språkets betydning, det portugisiske folkets flegma, seksualitet, kjærlighet mellom kjønnene.

Saramago gir oss detaljerte og presise, og tilsynelatens hverdagslige observasjoner, observasjoner som rommer store spørsmål, innsikt og visdom. Hver gang jeg leser et avsnitt på nytt (for det må jeg), oppdager jeg noe nytt.

Jeg er enig i mye av det Galata skriver, men ikke i tolkningen av slutten. Saramago vil ikke konkludere med at ”mennesket er ingen”. Det strider mot alt jeg forbinder med han. Jeg vil ikke røpe min tolkning, heller ikke påstå at den er riktig. Saramago gir ikke svar, men lar oss forbli i nye spørsmål. Rystet i våre vante oppfatninger.

Jeg vil også berømme oversetteren. Å oversette Saramagos egenartete skrivestil, kan ikke være enkelt. Og så flyter språket så lekende lett! "Tung og langtekkelig" - nei, medrivende og suggererende. En befriende krevende tekst, som oversetteren skriver i sitt forord. En tekst som gir utrolig mye når du bare gir den din tid. En favorittbok og terningkast 6!

Godt sagt! (17) Varsle Svar

En spennende fortelling både på det indre og ytre plan. En reise i Lisboas gater og steder som ble et hyggelig gjensyn.
Tittelen på boka sier noe om Ricardo Reis's siste år, etter sin tilbakekomst, hans møte med nylig avdøde Pessoa, eller hans møte med seg selv.
Dette er en utrolig god bok som har både ironi og humor i seg.
Jeg har hatt den stor gleden av å lese Uroens bok av Fernando Pessoa. Det er en bok som kan tas fram og leses i, for den har mange korte kapitler og derfor er ypperlig til å smålese i. Den boka bør mange ha på ønskelista si.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Så flott at du har nytt både Saramago og Pessoa - og Lisboa! Alle tre er blant mine favoritter :-)
Uroens bok har jeg liggende på hytta, og leser i, som du sier, litt nå og da. Fascinerende og altfor overveldende til å ta inn på en gang.

Nå har jeg fått tak i en liten flis av en bok av en forfatter i kretsen rundt Pessoa, Himmel i brann av Mário De Sá-Carneiro. To noveller, som så vidt jeg skjønner, inngår i et større verk. Har bare rukket å lese noen få sider, men ser et slektskap med Pessoa. Gleder meg til denne!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hei!

Ville komentere oversettelsen, som du berømmer. Jeg har lest Saramago på portugusisk, norsk og engelsk, arbeidet til oversetteren (norsk) har vært strålende, og om jeg ikke tar feil så har han fått en pris for det.

I natt starter jeg på "Jesusevangeliet"!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Takk for din informasjon; imponerende at du har lest Det året Richardo Reiss døde på tre språk! Ja, jeg mener oversetteren fikk en pris.
Blir inspirert til å lese mer Saramago.

La oss høre hva du synes om Jesusvangeliet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ikke kommet så langt, men må si jeg er veldig glad i skildringene til Saramago, måten han for eksempel skildrer undertrykkelsen av kvinner og gjør disse "historiske skikkelser" hverdagslige i denne boken drar frem smilebåndet, så langt infrir det forventningene jeg hadde til boken og ser hvorfor (men er ikke enig) mange ønsket at han skulle bli "persona non grata" i Portugal (haha)

At jeg har lest på 3 språk skyldes ikke at jeg er så flink, men portugisisk er mitt morsmål, så leste jeg på engelsk fordi det var lettere å få tak i bøker, så fant jeg ut at oversettelsene til Saramago på norsk var av høy kvalitet, og fortsatte med det

Sist leste jeg "En beretning om blindhet", og mens jeg hadde pauser fra lesingen i hverdagen så kunne jeg lukke øynene og forsøke å "føle" hvordan de i boken hadde det..det var en ny opplevelse at lesingen skulle få meg til å teste ut slike ting

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Da var boken ferdiglest, og jeg sliter med å skrive en god anmeldelse. Men, og dette er sagt av en "ikke troende" (meg), om Jesus levde som det ble skildret i boken, så hadde han trolig vært enda mer elsket enn det han er i dag. Den katolske kirken i sitt raseri ovenfor Saramago og kritikken av "Gud" glemte at han faktisk gjorde Jesus til et flott menneske

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takk for tilbakemeldinger! Så morsomt! Jeg er helt enig med det du sier, Lillevi. Det du skriver i andre avsnitt om livets og dødens glidende overganger ga meg frysninger, fordi jeg synes du virkelig traff noe essensielt i boken.

Jeg avsluttet min omtale med ordene "Mennesket står igjen med en følelse av å være ingen". Med dette mente jeg ikke at det skulle være Saramagos konklusjon i boken - tvert i mot. Slik jeg forstår det, belyser forfatteren denne knugende fremmedfølelsen som vokser frem med det vestlige, moderne samfunn. Individet i motsetning til massene og storsamfunnet, eller, som en del av den. Saramago fremhever og problematiserer, slik jeg ser det, betydningen av menneskeliv og menneskeverd - i et klassesamfunn, mellom kjønn, eller på en slagmark. Når skal galskapen ende? Når skal vi forstå?

Det er her avmakten kommer inn for meg, ikke som et tema i boken som sådan, men som en "rød tråd" eller et slags grunnstoff som holder sammen de mange lagene og perspektivene du beskriver så fint, Lillevi.

Jeg mener absolutt ikke at min tolkning av boken er "riktig" på den måten at den er allmenngyldig. Nei, slettes ikke. Men, jeg vil påstå at den er like riktig og viktig som hvilken som helst annen tolkning. Jeg håper samtidig at min tolkning (sammen med millioner av andre leseres) vil kunne bidra til å øke omfanget av Saramagos stadig voksende univers. Forfatteren er dessverre gått bort, men hans bøker lever videre gjennom oss...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tusen takk til deg også, Galatea! Det er alltid fint å kunne gå dypere inn i en bok på denne måten. Jeg har lest begge innleggene dine flere ganger og forstår bedre hva du mener. Du har interessante synspunkter som gir mening og forståelse, og som jeg langt på vei deler!

Når det gjelder den avmakten eller fremmedfølelsen som du beskriver, får jeg ikke helt tak i den (det betyr jo nødvendigvis ikke at den ikke er der). Mener du avmakt og fremmedfølelse i det portugisiske folket? Eller i Ricardo Reis?

Jeg er enig med deg når du beskriver Reis som resignert. Jeg oppfatter at resignasjon er en slags grunnstemning i livet hans dette siste året. Av og til gjør han aktive handlinger, som når han bestemmer seg for å gjenoppta legepraksisen eller dra på pilegrimsreise. Men når beslutningen er tatt, flyter han bare uengasjert med – viser liten interesse for pasientene sine eller faget sitt, eller for pilegrimsreisens formål. Jeg føler egentlig hverken sympati eller avsmak for han. Dette er sånn han er. Han aksepterer at livet hans ble som det ble, men ikke uten en viss sorg eller snarere vemod. Leste slutten på nytt og begynte nesten å gråte. Så rystende og gripende.

Har du lest Beleiringen av Lisboa? Det var mitt første møte med Saramago, en bok som virkelig tok tak i meg. Hvis ikke jeg husker feil, er bokens hovedperson, korrekturleseren, litt samme type som Ricardo Reis – resignert, middelaldrende mann som nærmest bare driver med i sitt eget liv. Så plutselig en dag tar han en beslutning og gjør et ørlite sprell - som får uante konsekvenser. Anbefales!

Denne diskusjonen er fin også med tanke på videre lesing av Saramago og forståelse av hans forfatterskap. Jeg visste for øvrig ikke at han var død.
Takk igjen :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er fantastisk å kunne dele meninger og oppfatninger om en bok på denne måten! Det gir så mye! Det at en bok vekker så mange refleksjoner på så mange plan må være en indikator på virkelig god litteratur - kunst som skaper noe i et menneske. En slags parallell verden oppstår. Kanskje bare i en kort periode mens vi leser, et blaff. Kanskje vil denne parallelle verden sette varige spor i oss, blande seg med inntrykk og erfaringer fra vårt eget liv, for slik å kontinuerlig skape en slags plattform hvorfra vi tolker og tar inn ny informasjon - virkelig eller fiktiv (om vi nå kan skille klart mellom de to...) Er det da rart at vi opplever bøker så forskjellig? Vi leser dem med hele oss, sammensatte mennesker som vi er.

Nå ja, la meg nå ikke flyte helt ut. ;) Den avmakten jeg mener å lese inn i boken sier kanskje i så måte like mye om meg som om den. Jeg vet ikke, jeg, men for meg er avmakten allstedsværende gjennom historien. Jeg mener å lese den på alle nivåer i boken. Jeg ser den i Ricardo Reis som knapt har kraft nok til komme seg opp av sengen, uvisst av hvilken grunn. Jeg ser den i Marcenda som ikke makter å løfte sin egen arm, uansett hvor mye hun forsøker. Jeg ser den i et samfunn nådeløst og ugjenkallelig drivende mot noe skremmende farlig. Jeg ser det i Lidia, så rørende beskrevet av Saramago:

"Først senere, ute i kjøkkenet, når hun er i sving med oppvasken som har hopet seg opp, begynner tårene å strømme, og for første gang spør hun seg hva hun egentlig er her i huset, herr doktorens tjenestepike, hushjelp, men ikke hans kjæreste, for det er et ord som innebærer likhet, kjæreste, kjæreste, det kan man like godt være mann som kvinne, men de to er ikke like, og hun vet ikke lenger om hun gråter for de døde i Badajoz eller for den døden som er hennes egen, følelsen av å være ingen."

En sårbarhet ligger i denne avmakten som er så inderlig menneskelig! Vi kan kjenne på oss, ja vite, at noe ikke er riktig, i våre liv, vårt samfunn eller i vår historie, men vi vender stadig tilbake. Vi gjør stadig de samme handlingene (feilene?) i vår søken etter noe større enn oss selv - kjærlighet, sannhet, mening...

Jeg tror jeg stopper der. Tolkning må hver enkelt leser stå for selv, og jeg er allerede (for) langt inne i min. Jeg forstår i alle fall nå at jeg må lese mer av Saramago... Takk, Lillevi, for anbefaling! :)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Du skriver nydelig, Galatea! Og overbevisende.

Jeg ser disse personenes sårbarhet, og ja, avmaktsfølelse. Men jeg ser også dobbeltheten i dem – de to kvinnenes vilje og styrke. Marcenda har tatt et valg og går bak sin fars rygg for å oppfylle sine ønsker når det gjelder Ricardo Reis. Også Lidia har tatt et valg. Hun trosser moren (hun er en voksen kvinne, men vi skjønner at hennes lille familie betyr mye for henne) og bruker sin tid på doktor Reis.

Det spanske folket reiste seg mot general Franco, med støtte fra tusenvis av frivillige fra mange land (derav borgerkrigen). Det skulle likevel gå mange år før Spania igjen ble et demokrati. Portugiserne sto ikke opp mot Salazar på samme måte, med spredte angrep var det, som marinegastene i boken. Mussolinis Italia og Hitlers Nazi-Tyskland havnet på historiens søppelhaug. Det jeg vil frem til, er den styrken som også fantes i folket.

Så kan du si at vi får nye kriger, og spørre om vi egentlig noe har lært, men bare gjentar våre feil…

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Akkurat der, Lillevi, rører du ved noe grunnleggende. Kan vi lære av våre feil? Ønsker vi å lære av våre feil? Dette er vår verden, dette er vår arv. Hva vil vi gjøre med den? Vi har nemlig makt til å endre den, og det er nettopp det du viser til her, Lillevi, om jeg forstår deg rett.

Kanskje er det derfor jeg ble så frustrert da jeg leste boken. Jeg så maktesløsheten til hovedpersonene og tenkte: Hvorfor gjør de ikke noe? Hvorfor lar Lidia seg bruke på den måten? Hvorfor tar ikke Ricardo Reis grep om livet sitt? Hvorfor kan ikke Marcenda bare løfte armen? Hvorfor lar verdenssamfunnet disse grufulle politikerne komme til makten?

Jeg forstår nå, etter vår lille diskusjon, at der jeg har sett avmakt har du sett styrke, Lillevi. Kanskje henger disse begrepene uløselig sammen, og det kan bare bety en ting: det finnes håp! Jeg har lest boken som en historie, et bilde, på menneskets begrensninger (fysisk, psykisk og sjelelig) i kraft av å være, nettopp, menneske. Nå ser jeg at det bildet Saramago maler i oss ikke trenger å være så ugjenkallelig mørkt...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Ingunn SSolveigSusan StensrudBeathe SolbergEllen E. MartolAnneWangReadninggirl20Hilde H  HelsethInger-LiseHanne MidtsundAnne ØverkilHarald KToveJohn LarsenTarjeiMarit HåverstadDolly DuckMorten BolstadNina M. Haugan FinnsonLailaTone SundlandEileen BørresenLine DahleEster STorChrissieKaren RamsvikJohn Glenn RobertsenRuneHilde SJulie StensethCtinaKari ElisabethAnn ChristinMonica CarlsenAvaRufsetufsaFrode Øglænd  MalminMangosaft45Tonesen81