sykle på vannet...
jeg nekter hvisket kameliadamen inntrengende. Hun hadde den onde hyrde ved sin side og sin lillesøster i tankene. La oss håp håpe sa gåsa, strakte halsen frem og øynet grøssende at bak skapet står øksen ...
Uten å nøle gir jeg denne boken en 6-er på terningen. Så rørende, gripende og fortettet. Du kan lese min omtale av England fortellerher.
Det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn uforvarende å komme over ”perler på en snor”! England forteller er en slik bok, rasket med fra et bruktmarked. En samling av de ypperste britiske og irske novellene, fra Thomas Hardy 1840–1928 til Roald Dahl 1916–90. Kristian Smith (ukjent for meg) står for utvalget og gir en kort, informativ og interessant presentasjon av hver forfatter. Dette er fra Den norske Bokklubbens glansdager, da Bokklubben virkelig var en bokklubb.
Jeg er imponert over hvordan disse forfatterne, på ulike måter, bygger opp hele livsskjebner på bare få sider. Den fortettete formen, intensiteten, undertonene. Ikke ett ord for mye. Tekster så befriende fri for skravling og skvalder. Og like fullt kommer vi til de grader under huden på personene, rystes og lever med dem. Litteratur av høy klasse!
Noen av novellene rommer en sånn spenning at jeg må legge en hånd over teksten for ikke å lure meg til å kikke på slutten – som kan være uventet. Her er hverdagslige hendelser som får skjellsettende betydning for menneskers liv, rike og innsiktsfulle person- og miljøskildringer, humor og ironi, og originale og talende metaforer, som ”litt grått lys sivet mellom lyssjakt-sprinklene, tvang seg med nød og neppe gjennom ruter som var ugjennomsiktige av skitt, og tapte seg, lik en dråpe melk som faller i et blekkhus …” (Tillotson-banketten av Aldous Huxley).
Jeg har lest ca. 2/3 og finner det vanskelig å fremheve noen noveller på bekostning av andre. La meg likevel nevne Herbert George Wells’ (1866–1946) sørgelig aktuelle Stjernen, om hva om skjer når polene smelter, og den grøssende De stjålne basillene, som bringer tankene hen på kjemisk krigføring. James Joyce’ Et trist tilfelle, hjerterått om ensomhet. Om jeg skal velge én favoritt så langt, må det kanskje bli Katherine Mansfield’s Hagefesten - så levende, stemningsmettet og rørende. Du kan ikke unngå å bli sugd inn i fortellingen. Storveis – om en ung pike som kanskje får sitt liv forandret. For det er nettopp noe av det pirrende med disse novellene; leseren etterlates i en tilstand av usikkerhet og undring.
Etter en litt laber lesesommer, er England forteller en lise for min sjel. Og så godt, i en hektisk tid, å kunne lese få sider om gangen, og like fullt fullstendige og sammenfattete historier. Jeg har skjønt at det finnes en serie av disse bøkene, med ulike land og verdensdeler som forteller. Det er kanskje unødig å si, men jeg legger meg på jakt etter dem.
Et lite tankekors og uten sammenlikning for øvrig – da jeg skrev min kulturhistoriske bok fra min egen lille øy, kom tittelen Veierland forteller bare til meg. Jeg kjente ikke da til Bokklubbens serie, og følte en rar overraskelse ved at det faktisk finnes en serie bøker med en tittel så nær.
Jeg støtter så absolutt Kaptein Corellis mandolin! La deg for all del ikke skremme av bokens andre kapittel, som er så mye tyngre enn resten av denne deilige fortellingen.
Ellers er jeg svak for Helter og monstre på himmelhvelvingen! Strengt tatt barnebøker i fire bind fra den greske mytologien. Jeg bryr meg ikke så mye om klassifiseringen av bøker, Helter og monstre... er spennende og givende for lesere i alle aldre.
God tur og hils til nydelige Kreta!
lett og rolig død ...
dobbelt landskap. Gi meg et rom med utsikt hvisket kameliadamen inntrengende mens nattevakten bare lo hest og tenkte sine stille nattetanker...
fanget av dagdrivergjengen. Det var litt av en balansekunst å komme seg gjennom natten, på en flåte av stein og videre til...
Ikke mange sønner ligner sine fedre; de fleste er verre, men noen få er bedre
Dette likte jeg - og har tatt vare på. Tusen takk, Hilda.
Tre på terningen ... det var da veldig strengt... Jeg har bare lest noen få av disse flaneriene og fant dem sjarmerende og tankevekkende. Liker den slentrende stilen. Nå ble jeg brått usikker på om jeg skal ta dem opp igjen.
Jeg er for øvrig imponert over at du fullfører, gretemor, når boken tiltaler deg så lite. All ære for det.
Jeg likte boken, men kom av en eller annen grunn aldri i mål (fant den på trappen fra en venninne). Medisinsk historie og terminologi er midt i blinken for meg. Ut fra min erfaring har Verghese tatt dette på kornet. Det var vel min hverdags travelhet som kom i veien...
Tusen takk for din positive omtale og puffet til å fullføre, Marit. Bare min datter, sykepleiestudenten, blir ferdig med den.
Eg samlar på utgåver av Homer. Det er interessant å samanlikne ulike omsettingar og gjendiktingar!
Unnskyld og beklager! Hvorfor kastet jeg meg ut i dette i det hele tatt. Ser kjapt at dette ikke er noe for meg. Holder meg til det gode gamle papiret :-)
Først - jeg føler meg beæret over at jeg fremkaller din seriøsitet. Takk og takk,
Så - jeg er blant dem som må lese selv, og dermed burde denne meningsutvekslingen være avsluttet.
Når den likevel ikke er det, henger det sammen med at jeg, paradoksalt nok, elsker høytlesing. Forutsetningen er at oppleseren er god. For meg handler det absolutt ikke bare om lesehastighet, men om innlevelse og troverdighet.
Så hva gjør jeg, helt konkret, hvis jeg vil prøve ut det programmet du reklamerer for?
Kjære Jengeno!
Jeg leser, og som oftest, med stor interesse og latter, dine innlegg. Nå må jeg bare vedkjenne meg at jeg ikke forstår ett ord av hva du snakker om. Høyst sannsynlig er det min egen feil (gammel kvinne osv...), Er det du nå skriver, noe jeg som bokelsker må forholde meg til?? I så fall, hvorfor og hvordan?
Selv er jeg opptatt av Munchs tilhørighet til Vestfold. Den unge Edvard Munch har feriert to somre her på min lille øy, Veierland, og malt to vidunderlig vakre bilder herfra. Blomstereng på Veierland vises nå i Nasjonalgalleriet. Kunstmalerens far var militærlege i Stavern, og familien reiste mye rundt i Vestfold. Huset i Åsgårdstrand er vel kjent.
Jeg er absolutt åpen for Munch i Østfold!
Tusen takk for interessant informasjon - om boken og om utstillingen i Fredrikstad. Boken har jeg ført opp på min ønskeliste, utstillingen vil jeg prøve å få sett.
Flott at en forfatter tar for seg disse temaene. Hvilken betydning familieforholdene har hatt i unge Edvards liv, er en interessant innfallsvinkel.
Huff da, jeg slang visst også på en o for mye, jeg også...
Ja, gi deg i kast med Wodehouse, Ellen, en forfatter å bli glad av. Min absolutte favoritt er Keiserinnen av Bandings.
‘He’s a going out with the tide,’ said Mr. Peggotty to me, behind his [i.e. Mr Barkis's] hand.
My eyes were dim and so were Mr. Peggotty’s; but I repeated in a whisper, ‘With the tide?’
‘People can’t die, along the coast,’ said Mr. Peggotty, ‘except when the tide’s pretty nigh out. They can’t be born, unless it’s pretty nigh in – not properly born, till flood. He’s a going out with the tide. It’s ebb at half-arter three, slack water half an hour. If he lives till it turns, he’ll hold his own till past the flood, and go out with the next tide.’
We remained there, watching him, a long time – hours. What mysterious influence my presence had upon him in that state of his senses, I shall not pretend to say; but when he at last began to wander feebly, it is certain he was muttering about driving me to school.
‘He’s coming to himself,’ said Peggotty.
Mr. Peggotty touched me, and whispered with much awe and reverence. ‘They are both a-going out fast.’
‘Barkis, my dear!’ said Peggotty.
‘C. P. Barkis,’ he cried faintly. ‘No better woman anywhere!’
‘Look! Here’s Master Davy!’ said Peggotty. For he now opened his eyes.
I was on the point of asking him if he knew me, when he tried to stretch out his arm, and said to me, distinctly, with a pleasant smile: ‘Barkis is willin’!’
And, it being low water, he went out with the tide.
[..] los curas son las únicas personas a quienes todo el mundo llama padre, menos sus hijos, que los llaman tíos.