Dypest sett om hva som driver oss

Gunn Marit Nisja debuterte med romanen "Naken i hijab" i 2011. I september i år kommer hun ut med sin andre roman "Porselenspiken". Selv har jeg hatt tilgang til et leseeksemplar av boka, og det er på den bakgrunn jeg uttaler meg om den. Jeg kjenner ikke forfatteren personlig, men har hatt mange diskusjoner om mangt og mye med henne på Facebook.

Hovedpersonen og også jeg-personen i boka er Kristin. Hun nærmer seg 40 år, har verken mann eller barn, men har omsider funnet en retning i livet sitt. For få år siden tok hun nemlig fagbrev innenfor kokkefaget, og etter å ha jobbet for andre i noen år, våkner så smått en drøm om å åpne sin egen restaurant. Det er bare en hake ved det hele. Kristin er enebarn og odelsjente til Brekstø gård ved Romsdalsfjorden - en gård hun aldri har vist noen interesse for, men som foreldrene hennes aldri har gitt opp håpet om at hun vil overta, "når hun bare kommer til fornuft".

Sammenlignet med andre i bygda har Kristin valgt nokså utradisjonelle veier, og dette får hun svi for. Stadige stikk fra andre - enten det dreier seg om at hun har fagbrev eller at hun ikke har mann og barn - kommer fra alle hold, og selv ikke hennes egen mor skåner henne. Men Kristin er fast bestemt på hva hun vil, og alltid møter hun fornærmelser med overbærenhet. Inntil hun en dag føler behov for å ta igjen med sin nærmeste sjef, ei urimelig kjeftesmelle som litt for lenge har hersjet med henne ... Dette koster henne jobben.

Så dør faren hennes. En arv skal muliggjøre drømmen hun lenge har båret inni seg: å åpne et eget sted. Ideen om Små Gryter tar form. Kristin får tak i et egnet lokale, pusser opp, ansetter folk, planlegger meny - og før hun vet ordet av det er hun konkurrent med sin tidligere forhatte sjef. Og det er i denne fasen at Marta dukker opp. En villfaren 19-åring fra Nord-Norge med en svært broket bakgrunn, men som er et funn av et arbeidsjern, systematisk til tusen og en ressurs fra første stund. I tillegg til Bengt, en innflytter i bygda, også han med fagbrev innenfor kokkefaget, ønsker også Kristins mor jobb på kafeen. Egnet arbeidskraft vokser ikke akkurat på trær, så det gjelder å kapre de få egnede personene som er på markedet. Paradoksalt skal det bli samarbeidet om kafeen som binder mor og datter sammen etter mange relativt uforsonlige år. Gjennom tilbakeblikk får vi vite om en del sentrale hendelser i Kristins liv - hendelser som har formet henne til den hun etter hvert har blitt. Den fornyede nærheten mellom mor og datter skal også føre til en økt forståelse mellom de to.

Parallelt med at Kristin forsøker å stable Tre Gryter på beina, vokser hennes omsorg for Marta, og snart er det faktisk ikke mulig å vite hva som motiverer henne mest - spisestedet eller det å ta hånd om Marta og utvikle de talentene som bor i jenta. Et omsorgsbehov hos Kristin som kan tilbakeføres til en hendelse for mange år siden, som ble utført i sinne og som siden skulle forfølge henne ... Da Marta en dag forsvinner, går det for alvor opp for Kristin hva som er viktig for henne.

Selv om "Porselenspiken" tilsynelatende kan virke som en nokså enkel historie, har den mange lag. Her møter vi bygdedyret, bygdesladderen som alltid forfølger en som velger annerledes enn de andre, misunnelsen når man lykkes, den kritiske baksnakkingen som alltid er konsentrert rundt det man kan finne av "feil" og avvik fra normalen ... Lett gjenkjennelig for alle som selv har følt dette på kroppen. Jeg synes forfatteren har lykkes godt med å skape en helstøpt personlighet for bokas hovedperson. Kristin fremstilles så jordnær og fornuftig, alltid beredt til å gå en ekstra runde med seg selv når hun kjenner stikkene fra omgivelsene, fordi hun skjønner at hun ikke kan legge alt ansvaret for egne reaksjoner på andre.

Jeg ble veldig glad i Kristin, rett og slett. Måten hun har fått frem hvor sammensatte våre motiver er når vi jakter på meningen med tilværelsen, og spisser dette i møtet mellom Kristin og Marta, synes jeg er imponerende! Jeg storkoste meg med boka, og leste den ut på rekordtid. Hvis jeg skulle gi terningkast ut fra min opplevelse av boka måtte det bli en fem`er, mens hvis jeg skal gi dette ut fra bokas litterære kvaliteter må det bli et sterkt terningkast fire. Jeg synes at forfatteren har utviklet seg ytterligere siden hun skrev "Naken i hijab". Hun har gode dialoger, og ved å operere med en jeg-person får vi på en helt annen måte enn ellers innblikk i tanker, følelser og motiver til hovedpersonen. Dermed tilfører hun hovedpersonen mye dybde. En helt annen ting: alt snakket om mat i boka gjorde meg sulten - veldig sulten!

Nye historier med utspring i Afghanistan

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Mesterlig!

Selv om jeg elsker Mario Vargas Llosas romaner - i alle fall de langt fleste av dem - må jeg innrømme at jeg har en hel haug med uleste bøker av ham liggende på vent - og der ligger de i godt selskap med mang en litterær perle. Mange av Llosas bøker har jeg til og med jobbet hardt for å få tak i fra antikvariater. Så langt har jeg på bloggen min omtalt seks av Llosas bøker samt en film ("Bukkefesten"). Og det er på høy tid å lage en slagplan slik at jeg får lest de øvrige bøkene hans!

Som kjent mottok den peruanske forfatteren (f. 1936) Nobels litteraturpris i 2010 - med følgende begrunnelse: «for sin kartografi av maktstrukturer og sine bitende bilder av den enkeltes motstand, opprør og nederlag».

Mario Vargas Llosa skrev romanen "Det grønne huset" - eller "La Casa Verde" som den heter på spansk - i 1967. Han hadde så vidt fylt 30 år da han skrev boka, som utkom på norsk for første gang i 2012. Gyldendal forlag har i den forbindelse benyttet oversetterne Kari og Kjell Risvik - oversettere jeg fremdeles mener er i den tyngre klassen, tross kritikken som har rammet dem det siste året. Denne oversettelsen er for øvrig glitrende!

Det er sannelig ikke enkelt å skulle lage et kort handlingsresyme over innholdet i "Det grønne huset"! Ikke et langt et heller, bare så det er sagt. Etter å ha lest boka, sitter jeg nemlig igjen med en følelse av at en gangs gjennomlesning av boka er utilstrekkelig for å forstå alt. Så er det vel rett og slett slik at dette er en bok som fortjener å bli lest flere ganger. Romanen er nemlig meget kompleks og komplisert, og - det er jeg veldig sikker på - hører blant dem som vokser seg større og større for hver gang man begynner på nytt. For nye lesere ønsker jeg å gi følgende råd: les sakte, les konsentrert! Og ikke gi opp selv om de først hundre sidene - nær sagt som vanlig for Llosas bøker - nærmest er ugjennomtrengelige! Boka er nemlig helt rå i sin beskrivelse av et lite samfunn i Perus jungel. Og bare av den grunn er det vel verdt å jobbe litt for saken!

"Sersjanten kaster et blikk på søster Patrocinio, og spyflua sitter der fremdeles. Lekteren ligger og dupper i det grumsete vannet, mellom to vegger av trær som det står en het, klebrig dunst opp fra. Sammenkrøpet under presenningen, med bar overkropp, ligger soldatene og sover, skjermet mot den grønngule middagssolen: Småens hode hviler på magen til Tjukken, svetten siler av Lysluggen, Svarten grynter med åpen munn. En parasoll av moskito følger lekteren, mellom kroppene svirrer sommerfugler, veps, feite fluer. Motoren durer jevnt, får et bakslag, durer igjen, og losen Nieves holder i roret med venstre hånd, med høyre røyker han, og det brune og garvede ansiktet fortrekker ikke en mine under stråhatten. Det var noe galt med disse villmennene, hvorfor svettet de ikke som andre mennesker?" (side 9)

Med denne innledningen på bokas første kapittel skjønner man at språket er helt mesterlig! Ikke bare det, men måten Llosa beskriver det lille samfunnet ute i jungelen, langt fra folk, et degenerert og dysfunksjonelt samfunn - det er helt i klasse for seg! Så får det heller være at han godt kunne ha kostet på seg et avsnitt eller to i teksten. Selv måtte jeg bla meg frem i boka, og lykkelig kunne jeg konstatere at det kun var det første kapittelet som var avsnittløst eller riktigere: ett sammenhengende avsnitt fra ende til annen. At handlingen i boka heller ikke er skrevet kronologisk, gjør ikke lesingen noe enklere. Eller at mange av personene i boka opptrer under flere navn ...

Handlingen i boka er lagt til første halvdel av det 20. århundre. Det meste av det som skjer finner enten sted på en misjonsstasjon hos noen nonner i Santa Maria de Nieva langt inne i jungelen, eller i Piura, nærmere bestemt i tilknytning til bordellet Det grønne huset. Et bordell som drives av Don Anselmo, en fremmedkar som ankommer stedet en dag, og som ingen vet hvor kommer fra.

"Så sterkt ønsket de seg kvinnfolk og nattlig underholdning, disse utakknemlige lømlene, at til slutt måtte himmelen (djevelen, med horn og det hele, mener pater Garcia) gi dem det de ønsket seg. Det var slik det gikk til at det oppsto, støyende og løssluppent i nattetimene, Det grønne huset." (side 34)

Oppi all umoralen og alt det dysfunksjonelle - hvilke vilkår kunne kjærligheten ha i disse omgivelsene? Svært dårlige, er jeg redd. Det vitner ikke minst historien om Bonifacia om. Den unge og uskyldige indianerjenta som vokser opp hos nonnene og som forelsker seg i den demoraliserte sersjant Litume, uten å skjønne at hun går fra asken til ilden. For det følger ingen romantisk himmel med sersjanten - bare forfall. Så ender også Bonifacia opp som prostituert på bordellet Det grønne huset. Et ekteskap med sersjanten kan ikke beskytte henne mot en slik sjebne.

Forargelsen over stedets umoral finner ingen klangbunn hos majoriteten på stedet, og selv presten står maktesløs. Og jo bedre vilkår handelen har, desto verre å få bukt med all umoralen ... Og så rystes man over menneskesynet den hvite mann legger til grunn i sitt møte med indianerne, mennesker som knapt tillegges vanlige menneskelige egenskaper og som av den grunn er lite verdt i det store og hele.

Etter å slitt meg gjennom boka, hvor ingenting kom gratis, men måtte jobbes og svettes frem, er jeg uansett ikke i tvil om at boka er et mesterverk! Med så sterke miljøskildringer som dette, og med et persongalleri det står respekt av å skape i en alder av tredve år, med et språk det er få forunt å prestere ... En tekst så fortettet med mening, der intet ord er overflødig, men nøye uttenkt i sin sammenheng ... Ja, da må det bli terningkast seks! Og så vet jeg allerede nå at dette er en bok jeg koste på meg å lese på nytt med tid og stunder!

Og til alle bokelskere som elsker å utfordre seg selv: løp og kjøp!

Det er en ganske sterk påstand å mene at noe ikke burde vært tillatt å lese. Boksensur har jeg lite til overs for, det være seg Bibelen, Agnar Mykle eller Fifty Shades of Grey man ønsker å nekte andre mennesker å lese. Jeg tror Bibelen kan sees på som et litterærtverk uavhengig av om man selv er kristen eller ikke. Det er en bok som har påvirket litteratur og kultur gjennom mange, mange år. Boken kan sees på som en kilde som gir oss anledning til å forstå mer av et samfunn som ikke lenger eksisterer og mennesker som levde i en annen tid og hadde en helt annen oppfatning av verden enn mange har i 2013.

Øddelegge? ;)

Jeg er så enig, så enig, Hedvig! Alt for kjedelig og ENDELIG ble jeg ferdig... Nære på at dette ble andre bok jeg har avbrutt noen gang, men jeg hadde hørt så mye bra om Isabel Allende og måtte bare se om det ville ta seg opp. Nei... Veldig skuffet over forfatteren, og er usikker på om jeg skal gi henne en sjanse til...

Det hadde vært fint om du kunne legge anmeldelsen din åpen her inne på bokelskere?

Går det an å bli så ondskapsfull og egoistisk som fyst Valkovskij? Ja, det gjør det når pengebegjæret blir så stort at det dominerer hele livet til fyrsten, det er til og med godt planlagt hans jakt på mer.
Fortellerstemmen er Vanja, han har som mål å bli forfatter og er uhelbredelig forelsket i Natasja. Men fyst Valkovskij har en sønn, som er en utrolig merkelig skikkelse og han er også forelsket i Natasja. Intriger? Ja, det er det, men ikke i vanlig forstand, her er det; elsker, elsker ikke.
For hele historien utvikler seg varsomt framover og vi treffer også på ei lita jente, Nelly som også blir et midtpunkt i fortellingen.
Ei flott bok, og du verden hvor mange er det ikke som har hatt slikt pengebegjær som denne fyrsten opp gjennom tidene.

Aksel Størmer kjørte sakte over demningen da et stykke av rekkverket brøt seg løs. Det tok form i lyskjeglen fra frontlyktene, fikk armer og hode og ble til en sped guttunge med tuggete hår. Foret i boblejakka hans tøt ut fra sømmene; ryggen som vendte mot det hustrige vinddraget sto hvit av snø.

Vårofferet av Lars Mytting

Jeg sier noe sånt som "Dån Kihåte", og har inntrykk av at det er en ganske vanlig uttale.

Noen ting må man holde tett om, selv om skammen omtrent ikke er til å bære. For hva vil skje dersom familiens hemmelighet kommer ut?

Kaia er ensom, bestevenninnen har fått seg kjæreste og har ikke tid til andre mennesker i sitt liv akkurat nå. Isabell kommer trampende inn i Kaias liv, og hun er tilsynelatende ikke redd for noe. Vil Kaia være vennen hennes? Problemet er den store, grå elefanten. Den havner ofte kommer i veien for vennskapet deres.

Hvor kommer mitt eksemplar av boken fra?
Boken ble lånt på mitt lokale bibliotek ved en ren . Jeg tenkte jeg skulle raske med meg en, for meg, helt ukjent bok, og lese den. Valget falt på denne 96 sider lange korte romanen på vers av Saanum.

Lettlest bok, vanskelig tema
Kari Saanum har allerede med overskriften implisert at hovedpersonen Kaia er preget av noe som ikke skal snakkes om. Elefanten er et hinder i mange situasjoner, både i Kaias forhold til sine foreldre, og hennes nærmiljø. En må trå varsomt skal man klare å snike seg forbi den digre elefanten.

Temaet boken tar for seg er alkoholisme i hjemmet, det vonde og hemmelige som ties ihjel. Hva vil skje den dagen noen ikke lenger orker å bære på familiens hemmelighet? Som en motvekt til hovedpersonen Kaia, som er ensom, stille og usikker, introduseres leseren for Isabell. Isabell er uredd og sosial av seg, hun ser Kaia og bryr seg om henne. Saanum viser med Isabell hvor viktig det er å se andre mennesker. For å bli kjent med andre må man vie tid til dem, er det en som kanskje oppfører seg litt noe underlig kan det være at man med tid ser at det finnes en bakenforliggende årsak.

Budskapet om å gi andre tid og støtte slik at de kanskje åpner seg og forteller om sine problemer er godt og viktig. Saanum lykkes med å belyse hvordan et ungt menneske kan ha det i et alkoholisert hjem, og hvilke byrder personen bærer med seg, et ungt menneske med en gammel sjel.

Sammen, men intet samhold
Kaia vokser opp hos sine foreldre, men de voksne befinner seg på en annen planet. Den ene har tatt rollen som barn, den andre som beskytter. Det er vanskelig å ikke bli berørt av måten Kaia avvises på av hensyn til den i familien som til enhver pris må skånes for omgivelsene, som må beskyttes mot seg selv og andre. Her er en smakebit fra en episode hvor Kaia finner moren gråtende på kjøkkenet:

"Hvorfor gråter du da?" sier Kaia.
"Kan du ikke si det?"
"Det er ingenting," sier mamma igjen.
"Er det pappa?" spør Kaia.
"Ikke bry deg!" roper mamma.

Det er som om hun har kastet kaldt vann
i ansiktet på Kaia.
Alt inni Kaia fryser til is.
Hun føler ingenting.
Munnen er zippa.

Alkoholisme
Sykdommen blir aldri unnskyldt eller forklart med en episode i boken. Det kan være lett å falle for fristelsen for å gi leseren sympati for hvordan den syke har havnet i en ond sirkel. Man kan ane at det er noe som ulmer i fortiden, men det er mer en antydning. Det er viktig at sykdommen står på egne ben, personen som er syk bør få hjelp, ikke syes puter under armene på fordi det er synd på vedkomne. Hjelp, og hjelp til selvinnsikt, er ikke å skåne den syke fra omverdenen eller å tie ihjel det som er skamfullt. Hovedfokus i fortellingen på Kaias oppvekst, slik den bør gjøre.

Korte vers
Som kan kan se ut i fra smakebiten er det korte avsnitt i denne boken, som små vers og språket er ganske enkelt. Det enkle språket er kanskje ikke så spennende, men noen ganger kan faktisk tekster med enkelt språk slå kraftig fra seg. Bokens siste sider, hvor fortellingen har sin dramatiske topp, forsterker språket alvoret i situasjonen.

Slutten var ganske åpen. Kaia har vokst seg noe tryggere på sine omgivelser og man kan ane konturen av hvordan fremtiden kanskje kan fortone seg for henne. Allikevel jeg tok meg selv i å ønske at forfatteren skriver en bok til om Kaia og Isabell.

Anbefales til de som vil ha, eller kjenner noen som har behov for, en lettlest ungdomsroman med mening og til den som liker bøker som tar for seg ungdommer som har en vanskelig oppvekst. Man kan også håpe at boken finner frem til lesere som kan finne støtte i teksten.

Boken er gitt ut med støtte fra foreningen "Leser søker bok", en forening som arbeider for at alle skal ha tilgang på gode bøker.

På engelsk heter den "Sketches by Boz", og Skisser fra London 1 på norsk. Noe kan en lese, dette står på kultursidene.

Hans første roman var The Pickwick Papers, så da er det sikkert den.

Det er gode nyheter for alle som leser Dickens. Her blir hans første bok oversatt til norsk Noen som har lest den engelske utgaven?

Hmm, jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener nå. Ved å legge til en bok i boksamlingen sin, følger man jo boken, selv om det ikke finnes noe eget alternativ som heter "følg" e.l. Eller etterlyser du en mulighet for å følge bøker uten å måtte legge dem til boksamlingen din?

for å bekrefte Min kamp mot Klokken i Makedonia, for den har et frynsete rykte på seg, og Kong Artur og ridderne av Det runde bord klaget over at den var så tung å frakte med seg til Konene ved vannposten, de måtte ha den fordi...

Steinbeck skrev en lang rekke bøker, og en del av verkene hans er nok for litt spesielt interesserte, så om jeg skulle arrangere en felleslesing ville jeg plukket ut en håndfull verker og lest dem i kronologisk rekkefølge.