Bokelskere.no

Draumar betyr ingenting er ei poetisk og stemningsfull bok om sorg.

17 år gamle Louise har flytta heimanfrå fordi bestevenen Tormod døydde og ho ikkje takla sorga. Denne sommaren kjem ho heim for å gå i bestemors gravferd, og får jobb på gamleheimen. Me følgjer Louise gjennom sommaren. Ho møter att gamle vener og går på fest, ho kranglar med syster si, og ho slit med panikkangst knytta til sorga.

Louise er ung og usikker på mange ting. Det kjennest så ærleg og ekte. Det var rørande å lese korleis relasjonane utvikla seg undervegs. Korleis haldninga til dei eldre endra seg etter kvar som ho vart kjent med dei, og korleis ho gradvis opna seg til venninna som ho hadde hatt lite kontakt med etter at ho flytta.

Eg vart raskt fanga av stemninga i boka. Dette er ei bok eg trur mange kan ha glede av å lese. Til dømes om ein er ung og har man opplevd sorg. Men dette er like mykje ei bok til vaksne! Det er ei godt komponert bok med nydeleg språk. Truleg kan mange vaksne kjenna seg att frå eigen ungdomstid.

Må lesast!

Kan en bok om abort være morsom? Ja! Veronica Clarke er skoleflink, populær, har kjekk kjæreste og planene klare for universitet etter skoleslutt. Men så blir hun gravid. I en del av landet der man ikke kan ta abort uten foreldrenes samtykke. Det er ikke et alternativ å fortelle dem om dette. Så da må hun reise 1400 km for gjennomføre planen i hemmelighet. Og den eneste hun kan komme på som kan hjelpe henne er den tidligere venninnen hennes som nå er skolens outsider. Så nå er det klart for en roadtrip utenom det vanlige. Boken er lettlest og morsom. Den går ikke i dybden på temaene, men det gjør ikke noe. Man sitter likevel igjen med noen tanker om å ta egne valg og stå for dem, om vennskap, og å tørre å være den man er.

Dikt som slår meg i bakken

Jeg gir meg etter å ha lest 100 sider. Skuffende etter å ha lest så mye god omtale og priser som denne boka har fått. Denne boka gir meg egentlig ingenting.
Denne får bare en toer fra meg.

"En ape nærmet seg London." - Peter Høeg, fra Kvinnen og apen

"I juni 1792 - i det franske monarkiets siste dager, mens verden begynte å dreie rundt det nye løftet om revolusjonær likhet - reiste to astronomer ut i motsatte retninger med et høyst uvanlig mål for øyet." Sam Alder, fra Alle tings mål: historien om meteren, en feil og en syv år lang odyssé

For et arbeid du har lagt inn i dette! Det blir enten Leine eller Marcus som får min stemme, men de tre andre er så gode at det ikke gjør noe å lese dem igjen.

Minna har et brennende engasjement for miljøet, for dyrevelferd, for de svake i samfunnet. Hun vil redde alle og endre vreden. Agnes står sammen med Minna i tykt og tynt. To idealistiske jenter på 17 år med dreads og kjappe replikker som glatt ser gjennom hersketeknikker og dobbeltmoral.

Men Minna svinger mellom overmot og desperasjon. Mellom å være ekstatisk og deprimert.

Det er til tider utrolig morsom lesning! Fantastisk morsomme situasjoner og dialoger. Det er også hjerteskjærende og realistisk. Alt føles så nært og ekte.
Jeg elsket denne boka! Anbefales på det varmeste.

Det var moro å planlegge lesingen måned for måned i 2019, så det skal jeg forsøke å delvis gjennomføre i 2020. Ellers hadde jeg som mål å lese ei bok i uka i fjor, tror ikke det er realistisk i år. Enkelte bøker tar mer enn en uke å lese, og særlig hvis jeg ønsker å sitte igjen med noe etter endt lesing. Et delmål i fjor var å fortrinnsvis lese bøker fra egen boksamling, det skal jeg fortsette med. Ellers er det også en ambisjon å få til en 50/50-fordeling mellom sakprosa og skjønnlitteratur, både nytt og gammelt.

Hei igjen, så hyggelig at du syns det!

Jeg begynte på Flammealfabetet i fjor høst, men måtte avbryte pga studier, men jeg "verker" etter å lese videre i den og jeg burde egentig gitt meg selv et smekk på hånden for å ikke ha plukket den opp igjen. De søvnløse har jeg ikke lest.

Daudmannaland var en slags "bokdödare" for min del. Det var liksom ingen bøker som ga noe etter at jeg var ferdig med den, men den er absolutt ikke for alle. Og den er i tillegg skrevet med et litt konservativt nynorsk, så jeg måtte frem med ordboka titt og ofte. Kanskje den mest krevende dystopien jeg har lest. Jeg tror jeg vil si at hvis man ikke kommer seg gjennom de ti første sidene og heller ikke finner det givende å slå opp i registeret over personer og steder i en annen del av boken mens man leser, så er dette neppe en bok som faller i smak.

Nullingen av Paul Abel var en slukebok. Den varte vel knapt en kveld for min del. Lettlest og uhyre aktuell i sin beskrivelse av dette tenkte framtidssamfunnet som spennes opp. Den kan anbefales uten forbehold.

Lexi Volkov er 17 år, veldig rik, og narkoman. Broren får henne tvangsinnlagt på en klinikk, og vi følger henne på veien for å bli rusfri. Hun er veldig ufrivillig i starten, men så endrer holdningen hennes seg etter hvert. Det brukes et ungdommelig språk, rått og ærlig, kanskje litt svulstig til tider, men med føles troverdig. Tonen i boka kan minne om Gossip girl. Rike, vakre ungdom med en verdensvant "whatever", "I don't care"-holdning. Lexi strør om seg med merkenavn på klær og kjendiser hun og vennegjengen har vært på fester hos. På klinikken møter hun andre ungdom som sliter med ulike ting. Det er fin fremgang i boka. Det er noen forviklinger og en god klype kjærlighet (både farlig kjærlighet, og het forelskelse!). En litt annerledes bok om avhengighet. Selv om livet til Lexi trolig ikke er som 17-åringer flest, med lukseriøse fester og fri flyt av dop, er det litt livsvisdom å hente. Men mest ren underholdning.

Interessant bok. Det er vanskelig å finne bøker om medavhengige (eller jeg synes i alle fall det). At det ble en om medavhengige på arbeidsplassen var mer eller mindre tilfeldig. Boken har et arbeidsgiverperspektiv og definerer også medavhengige som personer som har en relasjon til noen med et alkoholproblem. Relativt snever vinkling, praktisk rettet.

Litt opp og ned. Dette er en thriller med miljø som bakteppe. Jeg elsket bakteppet, men liker ikke thriller i bokform. Mange av angrepene var skildret som om jeg leste en dreiebok, sant og si hadde det meste av handlingen passet best i en film. Men verden som det handles i er godt og spennende beskrevet.

Jeg liker han. Han er belest, han er intelektuell, han tror på hardt arbeid, han er utholdende og han skriver godt - whats not to like? Ikke alt jeg er 100% enig med, men hvem er det nå man er det med? Jeg er ikke en gang bestandig 100% enig med meg selv. Ambivalens skaper spenning.

Når jeg leser det hun skriver opplever jeg sorgen, fortvilelsen, smerten og sinnet. Inne i meg selv, men også utenifra. Poetisk, sant, opprivende.

Spennende og tankevekkende.

Det som sitter aller best igjen etter å ha lest boken er tanken om at vi kanskje ikke skal dø. Det at det kanskje er mulig å finne noe som gjør at vi lever evig. Det er en svimlende tanke, og den skaper et voldsomt perspektiv. Samtidig tenker jeg på historiene i avisene om sykehjemmene, hvor de nå i dag er plaget med at de som er blitt mentalt syke på grunn av alderdom (alzheimer etc), fremdeles er relativt friske og raske i kroppen. Det er også interessant å tenke på Moserene (som vant nobelsprisen) sier at deres mål er å hindre alzheimer.

Boken har et fantastisk språk som passer veldig bra til tiden handlingen foregår i. Jeg synes også at karakterene i boken er preget av tiden. Det virker autentisk. Den viser også fint tilbake til tidligere hendelser. Selve historien, tja, jeg er ingen krimelsker så det er hovedproblemet. Krimbøker må nødvendigvis ha noe av samme malen, selv sitter jeg ikke å leser og "leter etter spor", og dermed blir det litt bortkastet på meg.

Ah, her har man 1000 bøker hjemme og så er man på bokkafe og man treffer en ungdomskjærste som man tar med seg hjem. Wilbur Smith er en mine absolutt høydepunkt fra ungdommen, og jeg skjønner hvorfor. Historien er fantastisk! (som voksen griper jeg meg i å bli interessert, ønske å finne ut hva som er sant eller ikke fra historien. Jeg vet ikke har aldri sjekket ut bøkene hans på den måten). Prøvde å dra på den egyptiske utstillingen i British museum på grunn av boken. Masse sex (dette er skikkelig husmorporno!). Karakterene er flate, preget av man enten er helt eller skurk. Jeg elsker også at han drar inn seg selv og sin egen bok "Hapi" - det tuller med båndet mellom fiksjonen og fantasien.

Else går til psykolog ga meg en forståelse av hvordan en samtale med psykolog kan være. I løpet av samtalene kommer Else inn på ulike temaer som er utfordrende for henne. Et sentralt tema er brorens selvmord, og at det har etterlatt henne med mange vanskelige tanker. Psykologen spør og graver, får henne til å presisere, tenke videre, trekke sammenhenger. Selv om dette er en dypt personlig bok er det mye lærerikt for meg som leser. Om å akseptere det som er, både sitasjoner, tanker og følelser. Og om å være litt snillere med seg selv. Likte boka kjempegodt!

Nå har jeg lest Beckomberga av Sara Stridsberg. Det var en spesiell opplevelse. Utrolig trist, samtidig fascinerende. Jeg ble så interessert i karakterene i boka. Jimmie var innlagt på mentalsykehus, og datteren Jackie besøkte han så ofte hun kunne gjennom hele barndommen. Historien hopper i tid, og episodene er poetisk framstilt. Det er mye som er vanskelig å forstå, men sånn er det gjerne her i livet. Det er kanskje den tristeste boken jeg har lest. Det er som å se en kunstnerisk, nitrist arthausfilm om depresjon og vanskelige relasjoner. Men det er noen små glimt av lys.