Bokelskere.no

Vil bare anbefale til alle som fascineres av denne boka å få med seg Ole Robert Sundes tekst om den i Vinduet nr 3 - 2010.

Jeg anbefaler å flytte den opp på prioriteringslista. Det som ingen av kommentarene her har fått godt nok fram, er at den er et fortellerteknisk mesterverk. Vekslingen i tid og perspektiv er utrolig dyktig gjort, og skaper nettopp et sug etter å lese videre, slik Karin Jensen nevner. Jeg er enig i at enkelte passasjer blir dryge og nesten kvalmende i all sin detaljrikdom på navn og elendighet. Men helheten som skapes er en slegge av en fortelling. Og grepet med ministerens datter gir boka en menneskelig nærhet som rører hjertet. GOD BOK!

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.

Men etter T kommer da U. Lenge siden denne tråden var aktuell, men skal det være så skal det være - fullstendig!

Uganda: På 70-tallet (tror jeg) kom det en norsk oversettelse av en bok skrevet av den ugandiske biskopen Festo Kivengere. "I love Idi Amin" heter den på engelsk, og den handler om forfølgelse og terror, men først og fremst handler den om Guds kjærlighet, menneskers forsoning og tilgivelse. Anbefales!

Den private, selvreflekterende synsvinkelen preger tidens litteratur. I denne lille boka får denne vinkelen slippe til også i en fagbok. Jeg liker resultatet veldig godt. Nær, varm og ydmyk forteller han om sitt liv og sin forskning, om hvordan hans egen historie alltid vil være der og prege hans opplevelse av verden, også i hans forskningsarbeid.

Er ikke så stø i portugisisk historie at jeg kan svare deg på det, dessverre.

"En beretning om klarsyn" er oppfølgeren til "En beretning om blindhet". Kjøpte den på vei hjem fra byen for en tid tilbake og klarte å legge den igjen på båten etter å ha lest en ti-femten sider. Den står definitivt på min liste over bøker som skal leses ferdig før jeg dør.

Det er ingen grunn til å gjøre noe annet enn å klappe, høyt, i hendene, og gratulere Heivoll, først med en glimrende roman, deretter med Brageprisen. Jeg hadde problemer med å legge denne boka fra meg, så godt var det at jeg lå syk noen dager i forrige uke og kunne pøse innpå med ingefær-te mens jeg brant ned, og steg opp, med litteraturen. Skål, Gautemann!

Romaner ligger nok hjertet mitt nærmere enn noveller, men Levi Henriksen har her skrevet et knippe veldig fine fortellinger. På en måte ligger det mislykkede og ufullkomne som en bunnplanke under alle sammen, men han maler en åpen himmel over livene deres. Her er det varme og håp i massevis. Vakkert og rørende.

Jeg gleder meg også til fortsettelsen. Boka er definitivt underholdende. Når jeg skal sette terningen kjenner jeg likevel at det er mye å utsette på boka. Jeg sitter med en følelse av at personene er konstruert for å passe i en formel. De lever ikke HELT. Jeg sitter og tenker for ofte at : ja, kanskje er noen sånn. Og alt for sjelden tenker jeg : ja, sånn er vi, sånn er jeg, sånn er livet. På pluss-siden tenker jeg imidlertid ofte: ja, slik var det på den tiden. Forrige boka jeg leste var "Jeg er Charlotte Simmonds" av Tom Wolfe. Den ga meg mye av samme følelsen, artig å lese, men konstruert og sjablonaktig.(Forunderlig forresten,at ingen av bøkene til Tom Wolfe har fått en eneste kommentar her hos bokelskerne.) Men for all del. All ære til Henrik H Langeland for det store bildet han tar på seg å skildre. Er jo et godt svar til kritikken om at norske forfattere bare skriver om de små tingene. Og Langeland er kanskje slett ikke lei seg for å minne leserne om Tom Wolfe.

Didrik Søderlind er ateist og humanist. Dette er hans reise rundt i Kristen-Norge. Denne boken er en meget god oversikt over det kristne landskapet i Norge. Les og bli oppdatert. Søderlinds åpenhet og ærlighet i møte med disse miljøene gjør at han kommer mye nærmere innpå miljøene enn han ville gjort ellers. Hans ateisme klinger med hele veien, men enda mer hans respekt for tro og troende mennesker. Et stort pluss at ironisk distanse ikke preger disse skildringene.

Ja, det tror jeg.

Jeg er litt usikker på om Thelle helt lykkes med denne boken. Den blir verken fugl eller fisk. Jeg liker nok siste del av boken best der han prøver å finne kontaktpunkter viktige forskjeller mellom kristen tro og nyreligiøsitet.

En veldig god og viktig bok til å bli klok av.

Likte også å se mer av den mørke siden av Harry, men synes samtidig det var for mye av den sutrete siden av ham.

http://tenktom.blogspot.com/2010/10/daniel-mendelsohns-forsvunnet.html