Dette er den første svenske klassikaren eg les, og også den første av denne forfattarinna. Eg blei i utgangspunktet nyfiken pga tittelen, deretter fordi eg leste at Selma Lagerlof var den første kvinna som vann Nobelsprisen i litteratur.
SUPERKORT SKILDRING AV BOKA:
Ei relativt spinkel og mager bok, med ein relativt stor fortelling inni.
HANDLING:
Hovudpersonen i boka er Jan og vi får i denne boka sjå korleis han opplever å for første gong kjenne og erfare kjensla av kjærleik. Denne kjærleiken vaknar i han då dottera (som han i utgangspunktet ikkje er særleg begeistra for å skulle få...) blir født. Og så - då ho omsider forlét heimen som syttenåring går denne kjærleiken over i noko anna, til noko vondt og altoppsluknade som driv han frå vettet.
I boka følger vi Jan, Kattrina, dottera, og tidvis ein del andre mindre karakterar. På sine knappe to hundre (+) sider får forattaren formidla ein stor fortelling og nokre "små", fattige menneske i Sverige.
EI LITT MEIR UTDYPA SKILDRING AV MITT MØTE MED BOKA:
Eg frykta at boka skulle vere "seig" og treig, at hennar alder skulle gjere språket framande og komplisert. Heldigvis var ikkje dette tilfelle. Dette er ei lettlesen lita bok som gjer ein mogleheiten til enten å "berre lese" og følge plottet, eller ein kan velgje å dvele litt ved enkelte parti - for det står mykje mellom linjane her. Mykje kan tolkast, mykje kan ansjåast som frampeik og hint. Og det finsst og ein god del symbolikk her. Men dette kan ein også velgje å "ignorere" og likevel få ein fullgod lese-oppleving.
Eg hsr omlag femti sider igjen i Keiseren av Portugalia, rekner med å bli ferdig i kveld. Resten av denne helga skal tilbringast på hytta med foreldre, sysken, tantebarn og sambuar. Rekner ikkje med det blir særleg med tid (eller stille) til å lese. Men om rg får tid vil eg enten starte på Patrick Melrose, eller Chasing Windmills av Cathrine Ryan Hyde. Begge frister! Tida får vise kva det blir! Eit tredje alternativ er Fuglane av Vesaas for den boka gløymte eg forrige gong vi var på hytta og eg har enno til gode å lese ho
Var litt usikker på hva jeg skulle klassifisere boken som? Jeg endte opp med biografi, men det er jo ikke det. Boken handler om Else Kåss Furuseth, for all del, men den er også mer. Den viser frem terapirommet og terapi - selv om vi som lesere selvsagt ikke kan vite hvor redigert den er. Dette er en utfordring: Hva leser jeg? Fikk samme følelsen av Anita Krohn Traaseth sin bok, begge disse bøkene er - i likehet med feks Knausgaard - representasjoner for nye sjangre, ikke bare nye bøker. Det gjør de - for meg - vanskeligere tilgjengelig fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal tolke det som står i dem. Dette kan selvsagt være en utfordring med gammel litteratur også - jeg leste eksmpelvis Moby Dick med fotnoter, hvis ikke hadde alle referansene til Bibelen gått meg hus forbi.
Hva synes jeg da? Jo, sett utenifra og inn er det helt tydelig at Else er fanget i en barndom hvor hun måtte ta ansvaret for stemningen, og at familien har opphøyet den drittsekken som broren var. Noe som er forvirrende. Minner meg om den klassiske historien om jenta som blir hos han som banker henne og bare forakter de virkelige ok guttene. Men det er utenifra og inn - Else blir bedre av å gå i terapi, men blir hun bra?
Jeg likte den, men jeg hadde ikke greid å sette terningkast på den.
Marte som svar til Readninggirl30 :
08:14, 2. februar 2019 Diskusjon: Lesehelgen 1.februar til 3 februar 2019
Las den trilogien i fjor, elska han! Dei to første er dei beste, den siste syntes eg blei litt treig. Nummer to er den beste, så gled deg!
Eg leser Apehuset av Sara Gruen, har hundre sidar igjen så regner med å bli ferdig i løpet av laurdagen. Etterpå veit eg ikkje heilt kva eg vil lese. Vurderer enten ein ny krim av Michael Robotham, då eg er midtvegs i serien om Joe O' Loughlin. Eller så blir det Vi mot dere, nummer to i Fredrik Backmans Bjørnstad-serie. Valgets kvaler, altså! Var eigentleg desse same to bøkene valet sto mellom sist gong og, og då fann eg plutseleg berre på at eg skulle lese Apehuset...eit innfall eg er svært glad for å ha fulgt opp for denne boka er midt i blinken for meg! Handling som utspeler seg kjapt, fenagde, originalt, sjarmerande apar...! Likar i grunn denne betre enn eg likte den føre boka hennar, Vann til Elefantene. Og ...syntes det er merkeleg at denne boka er så lite populær på Goodreads.
Elles skal eg ut å springe ei lita tur i dag. Gubben er på tur og eg aleine heime, huset er nyvaska frå i går. Og eg skal berre vere lat, nyte åleinetid, lese, springe, lese, ete ...! Og i morgon, sundag, blir det vel,å vere litt meir sosial. Sjår føre meg ein runde med klatring saman med kjærasten og bekjente, nokre runder Scrabble og filmkveld. Helga si det! :-)
Omslaget gjer at ein forventer å flire seg gjennom boka, og omslaget bidrar derfor, dessverre, til å auke lesarens forventingar alt før boka blir opna - og dette gjer at dei fleste nok blir litt skuffa. For jo da, boka ER morosam, det finst ein del komiske scenar, ein del tankar man kjenner seg att i osv, men hysterisk er ho ikkje.
Boka tek føre seg Ingrid Winters liv i ei relativt kort periode kor ein del ting skjer - huskjøp, hussalg, små-konfliktar i foreldre-rådet på skulen, nokre episodar i barnehagen, utfordringar på jobben. Det heile toppar seg då ho blir sendt til Russland for å lage ein samarbeidsavtale med universitetet der, noko som viser seg å bli ein hendelesrik og utfordrande affære.
Eg likte boka ganske godt, heilt til denne Russlands-reisa kom inn i bilete omtrent halvvegs i boka: då syntes eg det blei litt for mykje, litt for morosamt, litt for dramatisk ... det blei ikkje truverdig, eg klarte ikkje tru på Ingrid Winter som karakter.
Eg likar små-vittige, sarkastiske bøker. Men denne traff meg ikkje. Eg føretrekk då heller bøkene til Marit Eikemo - som skriv litt i same stil, men med betre utvikla karakterar, meir realtistiske situasjonar og med ein humor som verker meir naturleg/mindre tvungen.
Alt i alt er dette ei heilt ok bok - lettlesen, småvittig, koseleg - men den er ikkje noko meir enn det. Dessverre er det ei slik bok eg "gløymer" så snart siste sida er lesen ut, ei bok eg neppe kjem til å tenke på eller ønskje å lese igjen. Men - ho fekk då laurdagen til å gå, om ikkje anna.
Les om du er i humør for noko veldig lettlesen som ikkje krever særleg konsentrasjon, les når du vil lese ei bok på ein dag eller ila ei helg, les når du berre vil slappe av og ikkje tenke. Ikkje les om du ser føre deg at eit lattarbrøl skal frakte deg gjennom sidene - det skjer ikkje. Og; ikkje tru på alt du høyrer (=bok-omslagets lovord)
Nei - kva skal ein seie?
Dette var ... stusseleg, det var overdrevent-overdramatisk, lite truverdig, hysterisk: såpass "over the top" at det tidvis blei komisk. Likevel fullførte eg - noko som nok skuldest at eg lytta til lydboka og at ho som las gjorde ein god jobb slik at dei blei solid underhaldning av det. Hadde eg derimot lese boka sjølv, trur eg neppe eg ville komt halvvegs utan å bryte av. Grunne karakterar utan særleg personligheit, tidvis veldig forutseigbart... nei... dette er det siste eg les av denne forfattarinna
Vi følger eit ektepar her, kor han er ein psykopat som har gifta seg utelukkande for penganes og livsstilens skuld. Konfliktene startar alt før boka er i gong, vil eg tru, men spissat seg til då ho oppsøker fertilitetsklinikk for å få hjelp til å bli gravid. Ho veit ikkje at han har sterilisert seg. Ho veit heller ikkje at han sjekker damer på si, og lever eit parallelt liv kor han utgjer seg for å vere ein annan mann. Då ho oppsøker klinikken, vil dei også undersøke mannens sperma -Korleis skal han hindre henne i å finne ut at han er steril? Korleis skal han leve vidare på løgnen? Han legger ein plan for å kome seg ut av knipa, ein plan som må vere slik at han ikkje mister tilgongen/rettigheiten til formuen hennar. Og ho? let ho seg lure? Kven fortel den siste løgnen?
Om du trenger eit krimplott å le av - og ikkje fordi det med vilje er morosamt ... - ja då er dette er kjempetips!
Dette er tredje bok i serien om psykolog/professor Joeseph O´loughin, og det er - i min ydmyke mening - så langt den beste boka i serien.
Joe og familien har flytta ut av London og inn i eit lita hus i utkanten av småbyen Bath, kor Joe no arbeider deltid som professor på det lokale universitetet. Han sliter framleis med "Mr. Parkinson" (sjukdommen), men verker til å innretta seg i større grad no enn i dei tidligare bøkene. Sjukdommen og dei tidligare hendingane (ref bok 1 og 2) er mykje av grunnen til at dei flytta, for at han skulle slute i arbeidet som psykolog og berre jobbe litt deltid som førelesar.
Handlinga kjem fort i gong ved at politiet dukkar opp på kampus for å hente Bruno (sjefen til Joe) - dei ønsker hans assistanse ifbm med eit potensielt sjølvmord: ei naken kvinne står på utsida av rekkverket på ei bru, i ferd med å hoppe. Dei vil ha han med for å prate henne frå det - noko Bruno har bistått med tidligare. Men nei, han kan ikkje, er midt i noko, og han får Joe til å bli med i staden for. Nokre dagar seinare skjer noko liknande med venninna til denne dama. Og Joe blir meir og meir involvert i saka.
Dette er ein spennande thriller, eg blei verkeleg opplsukt av handlinga og sleit med å legge boka vekk. Dette er ei slik bok ein kan lese fort ut - ei slukebok. Og slike likar eg godt! Dei to føre bøkene er litt "treigere" - ikkje at dei er mindre spennande altså, men eg opplevde likevel stemninga som meir dempa og at handlina utvekla seg litt saktare.
Stort pluss for eit originalt og realistisk plott som blir holdt innanfor grensene slik at det ikkje blir overdrevent dramatisk og mister truverdigheit, slik eg ofte opplever at thrillere gjer. Karakterane er velutvikla og ekte, dialogane reelle. Karaktergalleriet held seg akkurat lite nok til at ein ikkje mister oversikta. Ikkje minst trekker språket opp: Via billedlig språk får ein kjenne på stemninga og sjå føre seg det meste - dette heilt utan at det blir eit adjektiv-helvette, og utan at skildringane tek opp mykje plass og merksemd.
Høres ut som en spennende og lærerik bok :)
Selv har jeg nettopp starta på" Ingrid Winters makeløse mismot " som har stått og samla støv i hylla fryktelig lenge nå. Trengte noe lett og underholdende nå etter å ha lest en del lengre og krevende bøker. Passer også fint når jeg er småpjusk og trett.. Greit med en lettere en da før jeg fortsetter på krimserien (Joe O'Loughlin - serien til Michael Robotham) jeg er hekta på.
På lydbok lyttet jeg til Bessys bok av Jane Hartis. Gisken Armand leser den så bra at det er en fornøyelse å lytte. Tror ikke jeg ville likt boka fullt så godt uten hennes opplesertalent.
Ellers i helga håper jeg formen kommer seg så jeg enten får komt meg ut på ski eller til fjells eller eventuelt klatra litt (stiv kuling ute... - frister mer med inneklatring enn ute-hutring)
Eg las nyleg ut "Lille Linerle"
Som dei fleste meiner at er ei perle
Ei meining eg, dessverre, ikkje deler
Men no skal eg lese om nokon som stjeler ...
Og sidan helga byr ikkje på fester
Blir det nok av tid til å lese
Per Pettersons "ut å stjæle hester"
Marte som svar til Marit Håverstad :
21:58, 17. januar 2019 Diskusjon: Norah om Sånn ble det roman av Maren Uthaug av Maren Uthaug
Jeg har den boka stående her i en overfylt hylle. Du kan få den mot prisen av selve postsendingen/pirto om du vil =) og er ellers enig med omtalen, veldig fin bok!
Boka som for alvor gjorde meg glad i lesing var Diane Setterfields bok "Den trettende fortellingen" - det er ei bok eg no har lese tre gonger, på norsk, på engelsk, og som lydbok. Og kvar gong finn eg noko nytt, ei ny samanheng, eit nytt hint, eit nytt teikn/symbol/metafor.
Så ... når eg no fann denne boka her av same forfattar var eg litt redd for å gå laus på ho, for forventningane var høge, og dermed også fallhøgda like så. Heldigvis var eg uroa utan grunn - nok ei perle av ei bok!
Boka er skriven på eit språk som gjer at eg opplever ho som eit slags eventyr for vaksne. Heile handlinga litt innpakka i ein slags mystikk og undring. Det finnst element av noko overnaturleg i boka, men eg vil likevel nøle med å seie at sjangeren "fantasy" er gjeldane. Boka er solid gjennomført både mhp språk, karakterar og plott.
Slik eg ser det, er denne boka ein slags (vellykka) kombinasjon av mysterium, mystikk, magi, dramatikk og romanse.
Kort om handlinga:
Ein haustkveld dukker ein skada mann opp på den lokale pub-en. Med seg har han ei livlaus jentunge. Mannen er hardt skadd, og segner om. Sjukepleirska blir tilkalla. Ho fastslår at jenta er daud. Men så - kort tid etter at ho har fastslått dette finner ho svak puls, og får liv i ungen igjen. Mannen blir liggande i sjukesenga nokre dagar. Då han vaknar til er minna hans vage og han veit ikkje kven jenta er. Historia om den daude jenta som vakna til liv sprer seg i området, og tre ulike personar/familiar dukkar opp for å ta til seg ungen - som dei hevder tilhøyrer dei.
Vi følger dei tre, samt menneska rundt.
Boka byr på spenning og mystikk. Samstundes finst mykje humor mellom linjane - elegant humor som ikkje blir kasta på deg, men som ligg litt skjult og uhøgtidleg spredd. Karakterane er herlege og velutvikla. Plottet henger godt i hop. Språket løfter heile boka opp - det er tidvis litt lyrisk, utan å bli for billedleg og treig. Samstundes er det flytande og enkelt å lese. Og ikkje minst er det morosamt, sjølv om humor på ingen måte står sentralt i fokus i denne boka.
LES LES LES!!!!!
Ser aat den faktisk ligger på Storytel som lydbok. Skal legge den til i lista mi =)
Er ikkje med inlesesirkelen her, men såg at Tor Åge Bringsværd blei nemnt og ville berre seie at eg nyleg har lese to bøker av han som eg verkeleg har storkost meg med så håper dykk velgjer å lese noko av han! Dei to bøkene eg las (og likte!!) var forresten "Slipp håndtaket når du vrir" og "Kalifens gave" - to svært ulike bøker som begge to fenga lg begeistra. Elskar humoren som ligg så elegant på lur i språket
Endelig skjønner jeg rasisme! For meg som er oppvokst på et sted helt fordomsfritt mot mørkhudete har alltid rasisme virket fremmed. Må ile til å si at det ikke er fordi jeg har vokst opp i himmelen jeg ikke opplevde rasisme i min barndom, men fordi det ikke var noen mørkhudete der. Jeg var 15 år første gang jeg så et mørkhudet menneske i RL (så vidt jeg tør å si det, med tanke på hvor jeg bor nå og hvordan Norge er nå, høres det mer eller midre ut som galskap eller løgn). Det betyr jo ikke at det ikke eksisterte fordommer, spesielt mot samer har det vært mye, men de heller var ikke til stede i hverdagen.
Tante Ulrikkes vei beskriver godt hvordan det er selve slitasjen, det vedvarende presset som gjør at rasisme oppleves som uholdbart (i denne settingen, da selvsagt). Som tidligere fattig og da og nå kronisk syk kjenner jeg godt til problemet med at de konkrete sakene i seg selv er små og ikke skaper forståelse, samtidig som det å vise totaliteten er nesten umulig. For eksempel dette med å være fattig (fattig og rik, blir litt polarisert.): Jeg kjøpte meg feil jakke, jeg trodde den var vanntett, men det var den ikke. Var på konsert i jakken og ble søkkbløt. Like våt rik som fattig. Forskjellen var at jeg etter konserten kjøpte meg ny (og vanntett!) jakke. Så det er muligheten til å avslutte problemene som er forskjellen.
Og det er akkurat denne vedvarende slitasjen som jeg opplever at boken beskriver så glitrende. Likte godt rammen rundt med tre fortellerstemmer. Og språket er helt fantastisk! Det er så beskrivende og variert og bygger opp karakterene på en nydelig måte.
Det er alt skrive mykje om denne boka, og å gjenta det same som alt står skriven tilfører ikkje stort av verdi. Eg vil likevel skrive nokre få ord om boka då dette er bok som fortener omtale, merksemd og fleire lesarar. Dette er ei bok som tidleg utpeika seg som favorittliste-kanditat hjå meg, og som sidan har stått på den lista, og der kjem ho til å bli ståande.
Å halde lesarens merksemd gjennom 800 kompakte sidar er ein bragd! Og forfattaren gjer nettopp det. Ikkje eit sekund sukka eg over bokas lengde eller tenkte at ho skulle vore strammare redigert (slik eg ofte elles gjer med mursteinsbøker).
Boka handlar om fire menneske sitt liv i India i perioden frå unntakstilstanden til frigjeringa. Det er altså ein realistisk og historisk roman. Verken historia/sannferdigheita eller realismen står i vegen for romanen - tvert om! Romanen er i fokus, historie-delen er eit slags bakteppe som ikkje tek over fokuset. Og eg trur det er mykje av grunnen til at denne boka fungerer såpass godt. EIn lærer mykje om INdia ´utan at ein opplever å bli skolert på noko som helst vis
Bokas plott et sterkt! Liva til desse fire karakterane blir formidla med flytande overganger mellom dei ulike karakterane, vi blir godt kjende med dei kvar for seg, og saman som gruppe. Karakteranes styrker og svakheiter gjer dei truverdige, ekte, og høgst likandes! Boka vekker kjensler hos oss som lesarar óg; sinne, sorg, frustrasjon på vegne av dei mange stakkarslege skjebnene, men også augenblink med glede, lattar og fascinasjon.
Ein ting til eg likte særs godt og som må nevnas er at "alt" i boka henger i hop på elegant vis - ei raud tråd, balansekunst, finnst gjennom heile boka. Alle små hendingar, alle karakterane, alt kan på sett og vis settast i hop til slut - akkurat som lappeteppet symboliserer. Sjakken, tigginga, kjærleiken, skadene, dødsfalla, politikken, familielivet, sjukdom, skjebne, ... dei mange tema og aspektene blir samla på elegant vis!
Dette er ei bok man verkeleg MÅ lese.
Etter en høst med faglitteratur var det akkurat det jeg trenge! :D Øverli leverer!
Her er boka som har opptatt meg hele høsten. I og med jeg tar fag på NTNU videre må det til noe lesing av faglitteratur - og den blir selvsagt lest på en annen måte en "vanlige" bøker. Her er man på forelesninge, og skriver oppgaver basert på boken, så man fordyper mer.
Uansett en interessant bok, den er faglitteratur og ikke populærlitteratur, slik som feks boken jeg leste om kreft. Er utsikker på hvor mye detaljer jeg hadde fått med meg uten kurs og oppgave. Ganske tung, men veldig bra!
Jeg ble litt mørkeredd da jeg leste denne - fordi jeg kjenner meg så igjen i det som skrives. Og fordi jeg opplever at jeg er på et stort tog som man ikke kan kontrollere når jeg leser den - fremtiden er ikke påvirkbar for enkeltmenneske. I min barndom opplevde jeg - selv om jeg per ikke vet om opplevelsen var reell eller om den kom fordi barn har begrenset innsikt i verden - at man som enkeltindivid levde i et samfunn der man kunne påvirke mer. Anbefales! Litt sånn faglitteratur dystopi sjanger!
Ei skikkeleg feel-good bok med skarp humor, herlege karakterar. Ikkje noko banebrytande eller nytt, men ei perfekt bok å slappe av med. Kjærasten og eg lytta til denne lydboka på veg heim frå nyttårshelga. Koste oss godt, begge to!
Vi følger livene til tre karakterar i tida fram til jul - ein smådeppa, gretten taxisjåfør; ei overarbeida, ung advokat; og bestemora til denne ungen damen. Og det er denne bestemora som er limen i historia.
Kort bok, lettlesen, humoristisk utan å bli fjasete. I år blei "En dag i desember" på sett og vis "kåra" til den store juleboka. Eg las ho. Og så las eg denne. Og slik eg ser det er dette ein mykje betre "julebok": Handlinga utspeler seg i desember - i tida fram til jul, julesteming (og mangel derav) spelar ein rolle i boka, gåver, julemat osv går igjen. Jul er eit tema, men det ikkje hovudtemaet. ("En dag i desember" derimot handlar i grunn fint lite om jul..!)
Sist sett
