Bokelskere.no

Lexi Volkov er 17 år, veldig rik, og narkoman. Broren får henne tvangsinnlagt på en klinikk, og vi følger henne på veien for å bli rusfri. Hun er veldig ufrivillig i starten, men så endrer holdningen hennes seg etter hvert. Det brukes et ungdommelig språk, rått og ærlig, kanskje litt svulstig til tider, men med føles troverdig. Tonen i boka kan minne om Gossip girl. Rike, vakre ungdom med en verdensvant "whatever", "I don't care"-holdning. Lexi strør om seg med merkenavn på klær og kjendiser hun og vennegjengen har vært på fester hos. På klinikken møter hun andre ungdom som sliter med ulike ting. Det er fin fremgang i boka. Det er noen forviklinger og en god klype kjærlighet (både farlig kjærlighet, og het forelskelse!). En litt annerledes bok om avhengighet. Selv om livet til Lexi trolig ikke er som 17-åringer flest, med lukseriøse fester og fri flyt av dop, er det litt livsvisdom å hente. Men mest ren underholdning.

Interessant bok. Det er vanskelig å finne bøker om medavhengige (eller jeg synes i alle fall det). At det ble en om medavhengige på arbeidsplassen var mer eller mindre tilfeldig. Boken har et arbeidsgiverperspektiv og definerer også medavhengige som personer som har en relasjon til noen med et alkoholproblem. Relativt snever vinkling, praktisk rettet.

Litt opp og ned. Dette er en thriller med miljø som bakteppe. Jeg elsket bakteppet, men liker ikke thriller i bokform. Mange av angrepene var skildret som om jeg leste en dreiebok, sant og si hadde det meste av handlingen passet best i en film. Men verden som det handles i er godt og spennende beskrevet.

Jeg liker han. Han er belest, han er intelektuell, han tror på hardt arbeid, han er utholdende og han skriver godt - whats not to like? Ikke alt jeg er 100% enig med, men hvem er det nå man er det med? Jeg er ikke en gang bestandig 100% enig med meg selv. Ambivalens skaper spenning.

Når jeg leser det hun skriver opplever jeg sorgen, fortvilelsen, smerten og sinnet. Inne i meg selv, men også utenifra. Poetisk, sant, opprivende.

Spennende og tankevekkende.

Det som sitter aller best igjen etter å ha lest boken er tanken om at vi kanskje ikke skal dø. Det at det kanskje er mulig å finne noe som gjør at vi lever evig. Det er en svimlende tanke, og den skaper et voldsomt perspektiv. Samtidig tenker jeg på historiene i avisene om sykehjemmene, hvor de nå i dag er plaget med at de som er blitt mentalt syke på grunn av alderdom (alzheimer etc), fremdeles er relativt friske og raske i kroppen. Det er også interessant å tenke på Moserene (som vant nobelsprisen) sier at deres mål er å hindre alzheimer.

Boken har et fantastisk språk som passer veldig bra til tiden handlingen foregår i. Jeg synes også at karakterene i boken er preget av tiden. Det virker autentisk. Den viser også fint tilbake til tidligere hendelser. Selve historien, tja, jeg er ingen krimelsker så det er hovedproblemet. Krimbøker må nødvendigvis ha noe av samme malen, selv sitter jeg ikke å leser og "leter etter spor", og dermed blir det litt bortkastet på meg.

Ah, her har man 1000 bøker hjemme og så er man på bokkafe og man treffer en ungdomskjærste som man tar med seg hjem. Wilbur Smith er en mine absolutt høydepunkt fra ungdommen, og jeg skjønner hvorfor. Historien er fantastisk! (som voksen griper jeg meg i å bli interessert, ønske å finne ut hva som er sant eller ikke fra historien. Jeg vet ikke har aldri sjekket ut bøkene hans på den måten). Prøvde å dra på den egyptiske utstillingen i British museum på grunn av boken. Masse sex (dette er skikkelig husmorporno!). Karakterene er flate, preget av man enten er helt eller skurk. Jeg elsker også at han drar inn seg selv og sin egen bok "Hapi" - det tuller med båndet mellom fiksjonen og fantasien.

Har lest ALT av Murakami, utenom «hva jeg snakker om når jeg snakker om løping», og er STORFAN! Så ja, en slik tråd/gruppe er jeg definitivt med på.

Er veldig begeistret for hvordan historiene han forteller er så unike, samtidig som de har flere elementer som går igjen i alle bøkene (brønner, snakkende katter, månen, sære tenåringsjenter, menn i tredveårene som hovedperson, osv). Liker også måten han bruker den unike fantasien sin på og klarer å kombinere det hele med både humor, spenning og sterke følelser.

Så bra at du skrev akkurat dette akkurat nå, for jeg var mettopp ferdig med en bok og slet med å velge meg en ny bok. Da ble det denne og den passet perfekt til humøret! Det finnes tre bøker til om Walsh-familien, btw :-)

Og, siden du likte denne vil jeg anbefale The Last Anniversary av Liane Moriarty, som jeg nylig leste! Veldig fine og likandes karakterer der også. Likte den godt!

Else går til psykolog ga meg en forståelse av hvordan en samtale med psykolog kan være. I løpet av samtalene kommer Else inn på ulike temaer som er utfordrende for henne. Et sentralt tema er brorens selvmord, og at det har etterlatt henne med mange vanskelige tanker. Psykologen spør og graver, får henne til å presisere, tenke videre, trekke sammenhenger. Selv om dette er en dypt personlig bok er det mye lærerikt for meg som leser. Om å akseptere det som er, både sitasjoner, tanker og følelser. Og om å være litt snillere med seg selv. Likte boka kjempegodt!

Nå har jeg lest Beckomberga av Sara Stridsberg. Det var en spesiell opplevelse. Utrolig trist, samtidig fascinerende. Jeg ble så interessert i karakterene i boka. Jimmie var innlagt på mentalsykehus, og datteren Jackie besøkte han så ofte hun kunne gjennom hele barndommen. Historien hopper i tid, og episodene er poetisk framstilt. Det er mye som er vanskelig å forstå, men sånn er det gjerne her i livet. Det er kanskje den tristeste boken jeg har lest. Det er som å se en kunstnerisk, nitrist arthausfilm om depresjon og vanskelige relasjoner. Men det er noen små glimt av lys.

Mødre og døtre er en mektig bok! Om psykisk sykdom, om å være pårørende, om helsevesenet, om mor-datter-forhold, relasjoner og mellommenneskelige mekanismer. Vi får dypere forståelse av angst, og vi forstår hvor sammensatte hovedpersonens følelser er til moren. Og selv om dette er en dypt personlig fortelling, er temaene universelle. Alt det vonde, og alt det fine i livet. En dypt rørende bok!

En veldig fin og forståelig bok om et vanskelig tema. Peder Kjøs deler personlige erfaringer og refererer til filosofer, forfattere og fagfolk. Angst er den mest menneskelige følelsen. Å være redd for noe som kanskje kan skje, bekymre seg for fremtiden som man ikke vet noe om. Tenk om jeg ikke får det til, tenk om jeg ikke er god nok. Det er en selvinnsikt som dyr ikke har. De er bare her og nå. Mennesker tenker bakover og fremover. Boken har veldig mange interessante betraktninger, den er lettlest, den føles både personlig og fortrolig samtidig som den er lærerik faglig sett. Man kan føle seg veldig alene med vanskelige følelser. Peder Kjøs sier at det beste er å dele erfaringer med hverandre slik at vi ikke er alene om det som er vanskelig.

Vil du lese en grøsser med snikende uhygge, i et skolemiljø med mye drama, rykter, konkurranse og vandrehistorier?

Clea og Tamar har begynt på videregående skole på Norra Latin som er en gammel dramaskole i Stockholm. Det går en vandrehistorie om en tidligere elev ved navn Erling som etter en oppsetning av En Midtsommernatts drøm forsvant sporløst. En lærer døde på slutten av oppsetningen. Hadde de to hendelsene en sammenheng?

Clea er datteren til en kjent skuespiller, og hun er kjæreste med skuespillersønnen Tim. Tamar har flyttet fra en annen by for å gå på den beste dramaskolen, men det blir langt fra hva hun hadde forestilt seg. Tamar får ingen venner på skolen, men hun føler at det er noen som følger med fra skyggene..

Clea er dypt forelsket i Tim, men han er deprimert og ustabil og forholdet blir mer og mer destruktivt. Har Tim også en forbindelse med historien om Erling?

Det er en snikende uhygge over hele historien. Den bygger seg sakte opp, og vi får sakte men sikkert nøstet opp tråder fra fortiden.

For en fantastisk bok! Den har fått meg til å både le og gråte. Flere ganger! Og jeg har lært mye. Den handler om Sasha som er 12 år og vil bli standup-komiker. Moren led av depresjon og har begått selvmord. Sasha har bestemt seg for å unngå alt som ligner på moren. Hun skal i hvertfall ikke bli deprimert. Hun skal være glad! Hun er så "glad og normal" at faren blir bekymret. Denne boken tar temaet på alvor, og den tar barn på alvor. Og det er helt utrolig hvordan forfatteren balansere humor med et så tungt tema. En rørende, varm, humoristisk og gripende fortelling om livet.

Det var det eg også, omsider, havna på! Gjekk heller laus på Folk med angst av Fredrik Backman. Og den storkoste eg med med! No har eg starta på Dei sju dørene av Agnes Ravatn, og denne er også bra! Endeleg er lesegleda tilbake :-)