Bokelskere.no

Jeg var skeptisk til denne boka fordi jeg har fått inntrykk av at alle som liker Charles Bukowsi også liker William S. Burroughs, og han er jo helt jævlig. Derfor tenkte jeg at Charles Bukowski også var like jævlig. Og etter første novelle i Hot Water Music tenkte jeg det fortsatt, for den handler om noen gamle kunstnere som bare er helt jævlige og drikker og banker folk hele tiden og egentlig ikke gjør noe fornuftig, og jeg tenkte bare herregud ass, orker ikke dette, men jeg fortsatte å lese, kanskje fordi det i det minste var en historie fra A til B i det de to kunstnerne gjorde (i motsetning til hos Burroughs), og så fant jeg ut at boka jo var ganske interessant, alle menneskene i den også, og vips hadde jeg lest den ferdig og Charles Bukowski er altså ikke så verst.

Det er meningen at den skal handle om Munchausen by proxy, altså mødre som er hypokondere på barnas vegne, eller, ikke bare det; de VIL at barna skal være syke. Men den handler ikke bare om det; den handler også om trailertrash i USA og ting som er helt dagligdags og "normalt" i boka, er jo helt sykt og får meg til å tenke på filmen Deliverance (Piknik med døden på norsk)!

Den første boka jeg noengang har lest på svensk. Hvilket er originalspråket til boka btw. Denne boka er dyster, mørk, depresseiv, forferdelig, smertefull og så utrolig bra. Jeg leste den uka før jeg dro på Louisinana Literature, hvor Sara Stridsberg skulle i samtale med Mette Mostrup og jeg vet ikke helt hvordan jeg forventa meg at hun skulle være, men i hvertfall ikke sånn som hun så ut. En litt lav kvinne i 30-års alderen med kort, blondt hår og ganske vanlig kledd i mørke jeans og en hvit topp og veldig rolig og avbalansert i forhold til hun andre forfatteren. Ikke så ulik som på bildet på omslaget i boka når jeg tenker meg om, men til tross for det forventa jeg... hm, en slags skygge, et skyggemenneske kanskje. Kanskje litt sint (boka er sykt mannshater, eller uhm, hovedpersonen, Valerie Solanas, er sykt mannshater). I hvertfall ikke den personen som kom inn i konsertsalen. Uansett, denne boka anbefales. Eller, hm, jeg vet ikke, det er nesten så folk burde skånes fra å lese denne. Eller, jo, de må jo takle det; les den!

Til tross for at jeg misliker krim valgte jeg likevel å låne denne. Den hørtes nemlig spennende ut, i følget teksten bak på coveret. Og så viser den seg å være en av de verste krim-bøkene jeg noensinne har lest. Gah. Ok, den var underholdene noen veldig få steder, men ellers bare dødsirriterende. Hovedpersonen var spesielt irriterende. Han var lege og kom med facts om sykdommer, kroppen, medisiner og alt mulig sånt hele tiden, noe som kan være ganske interessant, så da jeg på slutten leste en warning-note av forfatteren om at ingenting av det medisinske i boka var sant, at alt sammen bare var bullshit, følte jeg meg syyyykt snytt og æsj, jeg merker jeg blir litt irritert bare jeg tenker på at jeg ble snytt på den måten.

På omslaget av boka stod dette sitatet "Stunning... The work of a powerful imagination." Eh, ok? Fantasi? Den handler bare om enda en kvinne som blir gift og fanga i et ulykkelig ekteskap – denne gangen i bushen i Australia. Imagination my ass. Jeg leste den bare fordi den het Snake.

Dag Solstad trenger ingen presentasjon. Jeg har ikke lest så mange av bøkene hans, men jeg har likevel en fornemmelse av hans typiske skrivestil, hvilket er en skrivestil jeg liker veldig godt. Denne boka leste jeg ganske tilfeldig, jeg fant den i bokhylla i leiligheten vi lånte i København og bestemte meg for å lese den kun fordi den var norsk og jeg på det tidspunkt var lei av å lese dansk og engelsk. Jeg skal ikke si så mye om den, men jeg ble en smule sjokkert på slutten der, noe min kjæreste ikke ble da han leste det litt senere (vi leste boka nesten samtidig; byttet liksom litt på hvem sin tur det var å lese den), han mente at det jeg ble sjokkert over var forventet. Hva det var kan dere lure på!

Ååå, denne er søt og morsom og underholdende og litt trist og veldig lærik på en gang! Jeg var veldig skeptisk til å lese denne, for det er så mange pop-bloggere som har anbefalt den og som regel suger de fleste bøkene de anbefaler. Men altså ikke denne! Den handler om en gutt med asbergers syndom som ikke liker kroppskontakt, så hver gang faren hans egentlig vil gi han en klem, må de heller bare røre hverandre med tuppen av pekefingeren, og ellers finner gutten, Christopher, på masse rart og han kan veldig mye gøy og derfor blir boka også veldig gøy og jeg hakka nesten høl i hodet på min kjæreste mens jeg leste denne med "Hallo, visste du at..."-setninger.

Dette er kanskje den eneste vampyrboka jeg noensinne kommer til å lese, og derfor automatisk også den beste vampyboka jeg noensinne kommer til å lese. Jeg gir faen i om FLB hoppa på Twilight-vognen eller ei; jeg leste hele boka i en setting og jeg elsker den og skulle som alltid etter at jeg har lest en FLB-bok ønske at jeg var i LA. Les denne, sier jeg bare.

Den handler om ei jente som jobbet i et kvinneblad, jeg kan ikke huske om det var et livstilsmagasin eller motemagasin, uansett; hun er ganske kynisk og livet er kjipt og så jobber hun ikke lenger i magasinet, for hun stikker av med en fremmed mann i en trailer og de kjører rundt i snøfylte Japan (det er vinter), hvordan dette hendte har jeg glemt, og så er hun ikke så kynisk lenger og mannen i traileren snakker og snakker hele tiden og det er en litt freaky stemning i boka, og den er rar og interessant, men likevel aldri helt det store.

Ut av tittelen kan man nesten tenke seg frem til at den handler om ei jente med spisefortyrrelser. I motsetning til de fleste skjønnlitterære bøkene om anorektikere, er denne skrevet av en som ikke lider av anorexia selv, men av en psykolog spesialisert på emnet. Jeg har lest så mye om dette emnet fra før av, at denne boka var ganske uinteressant og jeg lærte ikke akkurat noe nytt.

Helt siden jeg så David Toska på tv med lusekofta på har jeg hatt en liten crush, derfor måtte jeg lese denne, og jeg har fortsatt en crush på han, men samme det uansett; boka var gøy og jeg likte alle småtingene og detaljene forfatterne tok med i boka. Les den hvis du synes planlegging av bankran og anekdoter er gøy.

Hva skal jeg si? Den var ikke så verst, men jeg likte egentlig bare deler av den. Noen ting skiller seg ut. Det blir som å kjøpe en hel cd når man bare synes at to-tre av sangene er superbra. Litt. Da kan man likegreit bare laste ned de to-tre sangene, ikke? Jeg kunne likegodt bare ha lest akkurat de novellene i denne som var bra.

Lol. Tittelen! Det høres ut som et interiørmagasin. Men det er ikke det altså. Likevel synes jeg tittelen passer veldig godt til boka. Den handler om et kjærestepar som flytter til fra København til en småby og det skjer egentlig ikke så mye der. Jenta gjør heller ikke noe særlig, hun har ingen jobb og leter ikke etter en ny en heller. Jeg tror de har nok penger til å klare seg uansett. Hun har kjøpt huset, så hun har nok jobbet masse før. Han er biolog. Jeg synes Helle forteller en forstadshistorie uten å være kjip.

Jeg kjente meg igjen i flere av tingene Lykke skrev om. Jeg er så enkel at jeg lar meg gripe av sånt. Jeg liker det når noen har klart å få tak i noe og klarer å skrive om det akkurat som det er. Dessuten er hun litt frekk uten å være irriterende. Det er så mange middelmådige forfattere som prøver seg på denne lettbente frekkheten, men så blir jeg bare irritert, for det blir bare så teit, men altså ikke denne. Likevel føler jeg ikke at denne boka var helt det store. Det er noe som liksom går igjen i flere av novellene. Kanskje er det sånn det skal være når flere noveller er samlet sammen i en bok, så kanskje er det bare jeg som er så novellesamlingskeptisk (sier det bare for å understreke at jeg egentlig er litt inhabil til å bedømme novellesamlinger, alle novellene flyter liksom over i hverandre for meg etter at jeg er ferdig med boken).

Jeg leste ut denne på to togturer (Kristiansand-Oslo-Kristiansand). Første turen var den underholdende nok, selv om jeg smått allerede da var irritert på hovedpersonen. Det skjedde i hvertfall noe. På den andre turen var den derimot blitt så døll at hadde jeg ikke sittet på et tog uten noe annet å ta meg til, så hadde jeg kanskje bare skummet gjennom resten for å bli ferdig med den. Den var veldig kiosklitteratur-ish. Forresten tør jeg vedde på at det snart kommer en film basert på denne boka, om det ikke er lagd en film av den fra før av.

Han her har jeg fått flere anbefalinger om, og en venn av meg mente jeg burde lese denne boka spesifikt. Jeg må dessverre si at denne skuffet meg litt, tatt i betraktning anbefalingene. Muligens er det bare fordi jeg ikke har tålmodighet til å lese novellesamlinger. Jeg følte ikke at denne boka gav meg noe særlig, dog var det en novelle som jeg likte bedre enn de andre: Tørkestativet. Den burde leses.

Jeg likte denne godt, men kan ikke helt forklare hvorfor. Den var veldig forvirrende i begynnelsen, og selv om jeg kom mer inn i det etterhvert, er jeg ikke helt sikker på om jeg fikk med meg absolutt alle sammenhengene. Muligens var det heller ikke flere sammenhenger enn det jeg fikk med meg, som du sier her.

Jeg tror at min vurdering av denne boka farges litt av at jeg så filmen (hvor den ikke hadde blitt oversatt, men bare ble hetende The Road) tidligere i år, og den syntes jeg var kjempebra, så jeg er ikke sikker på om jeg syntes boka var bra fordi den var bra eller om jeg bare syntes den var bra fordi jeg allerede hadde så bra bilder av historien inne i hodet mitt da jeg leste den. Antagelig er den jo bra i seg selv, så jeg gjetter på det. Men jeg må nok lese noe annet av Cormac McCarthy for å vite om jeg liker han eller ikke.

Å, filmen har jeg ikke sett. Jeg er skeptisk da, men det er jeg alltid når det gjelder filmatoseringer av bøker jeg elsker/liker.

Denne boka handler bare om en gutt og en tiger og noen andre dyr som har vært utsatt for et skipsforlis og som nå driver rundt i en livbåt på havet, og hva er det egentlig å skrive om noen som driver rundt på måfå i havet? Ingenting. Likevel har Yann Martel skrevet en hel bok om det og den er superfin.