Bokelskere.no

Jeg vil absolutt anbefale "Home before dark" av Riley Sager og "The Sun Down Motel" av Simone St. James :-)

Du har mange interessante tanker. Men faktum er at hatefulle ytringer der f.eks politikere blir truet og trakassert, ikke burde være akseptabelt. Det er en vesentlig forskjell på å kritisere en offentlig person og å spre hat og harme. Ytringsfriheten vår skal vi bruke til å si meningen våre høyt, men ikke ved hjelp av trakassering. Enten man er er f.eks enig eller uenig med Lan Marie Berg eller Sylvi Listhaug, så skal man ikke ty til nedsettende karakteristikk. Det er budskapet mitt.

Hei. Jeg burde ha vært mer konkret i innlegget mitt ja. Og det er klart man skal slå hardt ned på terrorister og deres tankegang. Og selvsagt må man kritisere den type praksis. Når jeg snakker om hatprat, tenker jeg spesifikt på mennesker som bevisst sitter bak tastaturet sitt og truer andre til taushet. Det kan være ekstremister fra forskjellige grupper. Mennesker som sender hatefulle ytringer til andre. Dette mener jeg er uakseptabelt, ikke at man ikke skal dysse ned alvorlige problemer i samfunnet.

Elsket den historiske settingen. Dessverre veier ikke dette opp for de endimensjonale karakterene. Alt fra dialogene til de indre monologene var forutsigbare og uten dybde.

Denne boken handler kort og greit om livet, og om at beslutningene vi tar, ofte endrer seg underveis. Det var noen interessante øyeblikk i historien, men også noen til dels "kjedelige" øyeblikk som ikke tjener historien noe særlig. Slutten skuffer mest. Som leser sitter jeg med flere ubesvarte spørsmål. Ting som jeg hadde regnet med skulle besvares, blir aldri belyst.

Da har du noe å glede deg til. Den er definitivt unik sammenlignet med andre fantasy bøker som følger den samme "oppskriften", med artige karakterer. Jeg håper du liker den:-)

"A Darker Shade of Magic" er en av de mest underholdende bøkene jeg har lest i år. Den skiller seg definitivt ut fra mengden. Hele ideen bak boken er rett og slett original. Forfatteren har skapt sitt eget system så vel som setting i denne romanen.

Historien handler om en ung magiker, Kell, som er den siste magikeren i sin krets. Han kan reise mellom parallelle univers. Vi har Rød London som er den versjonen av London som Kell har vokst opp i. Vi har også Grå London som er ganske lik vår egen verden, hvit London full av fiender og Svart London, der mørk magi holder til. Selv om disse fire versjonene av London er lik hverandre geografisk sett, så har de forskjellige språk og sikker. Kells jobb er å reise mellom disse parallelle universene og overbringe beskjeder mellom kongene som hersker i de forskjellige versjonene av London. Denne oppgaven går knirkefritt helt til Kell kommer i besittelse av en magisk stein, med krefter som kan skape problemer om den havner i gale hender. Kells jobb blir å bli kvitt steinen. Sammen med den sarkastiske og eventyrlystne Lila, en ung jente forkledd som en gutt i Grå London for å overleve, legger de ut på en reise til Svart London for å bli kvitt steinen. På veien treffer de på flere hindringer.

Karakterene i seg selv er en god grunn til å la seg underholde av hele historien. Kell og Lila er svært ulike, men de utgjør et bra team. Kell er ansvarsfull og til tider full av sine egne tanker, noe som gjør ham til en interessant karakter med eksentriske trekk. Lila er den som ikke er redd for å ta risikoer, selv når hun får advarsler. Sarkasmen hennes er til stede i en hver situasjon. Selv om historien primært handler om disse to karakterene så har vi også Kells fosterbror Ryhs, som også er kornprisen av Rød London, og Holland, en av antagonistene fra Grå London.

Alt i alt så vil jeg si at "A Darker Shade of Magic" er både original og underholdende. Den fortjener all den oppmerksomheten den har fått.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planer om å lese "Red Queen", helt til jeg kom over den på biblioteket. Den er nok en av de mest populære utgivelsene i år. Mange anmeldere har sagt at boken ikke skiller seg ut fra mengden. Det har de helt rett i. «Red Queen» mangler originalitet.

Handlingsforløpet i boken kunne like gjerne ha vært hentet fra "The Hunger Games" eller "Divergent", bare for å nevne noen. Du har det samme ondskapsfulle regimet med overfladiske mennesker som verdsetter rikdom og makt, og den samme underklassen som bor i landsbyen, under dårlige forhold. Du har den ene jenta som blir dradd inn i en verden hun ikke ønsker å være en del av. Hun besitter evner som gjør henne immun mot regimets manipulasjon. Boken har til og med en opposisjonell gruppe som planlegger revolusjon, i all hemmelighet. Sist men ikke minst så har vi det obligatoriske trekant dramaet, gentleman typen mot barndomsvenn typen, som hovedpersonen har kjent i alle år. Om du er fortrolig med dystopi sjangeren, så er jeg sikker på at disse elementene høres kjent ut for deg.

Til tross for at denne boken mangler originalitet, og plottet ikke er spesielt velutviklet, så må jeg innrømme at den er en page-turner. Det er mye action og stadig noe som skjer. Det er med andre ord en bok som man fort leser ut. Jeg hadde blandede følelser når det kom til karakterene, men stort sett så likte jeg dem. Det blir interessant å se hva som skjer videre. Jeg håper at de tingene som ikke blir godt forklart, som for eksempel krigen som foregår, får en større plass og dybde. Kanskje forfatteren også utviser litt mer originalitet i neste bok. Om du er ute etter noe originalt og ikke resirkulert, så er ikke denne romanen noe for deg. Men om du kunne tenke deg å lese en action drevet page-turner, så anbefaler jeg at du gir boken en sjanse.

"Keturah and Lord Death" er en bok fylt med så mange vakre beskrivelser, at jeg kunne ha sitert hele romanen. Boken er formet som et klassisk eventyr. Handlingen starter med at en ung jente, Keturah, går seg vill i skogen. Der møter hun "Lord Death". I de gamle legendene som fortelles i landsbyen der Keturah bor, kan ingen unnslippe døden når de møter på "Lord Death". Keturah klarer å overtale "Lord Death" til å spare livet hennes ved å fortelle ham en historie. Hun avslutter ikke historien, men lover ham å fortsette dagen etter. Hvis hun innen en dag ikke finner sin sanne kjærlighet, så vil han ikke nøle med å ta livet hennes.

Dette høres ut som en kjærlighetshistorie, men jeg vil nok si at dette eventyret føles mer som en fabel om livet. For at Keturah skal kunne akseptere døden, så må hun også akseptere og sette pris på det livet hun har levd. Som allerede nevnt så er denne romanen formet som et klassisk eventyr, der heltinnen må gå gjennom en test og en slags indre reise. Historien inkluderer de vanlige elementene man finner i klassiske eventyr, som en gammel landsby med historier og legender, hjelpere, og en sjarmerende ung mann. Til tross for at denne romanen låner disse elementene fra "fairy-tale" sjangeren, så synes jeg likevel denne boken er noe for seg selv, mest på grunn av de vakre beskrivelsene og den åpne slutten, som gir leserne rom for å tolke historien på ulike måter. Anbefales.

“If untimely death came only those who deserved that fate, Keturah, where would choice be? No one would do good for its own sake, but only to avoid an early demise. No one would speak out against evil because of his own courageous soul, but only to live another day. The right to choose is man's great gift, but one thing is not his to choose--the time and means of death.”

"Gudfaren" er nok en bok som hadde unnslippe radaren min om den ikke hadde blitt anbefalt til meg. Jeg hadde ikke høye forventninger da jeg begynte å lese den, mest fordi jeg trodde den kun handler om mafia, noe som er delvis riktig. Jeg kan trygt si at boken overrasket meg. "Gudfaren" er ikke bare en roman som handler om mafiavirksomhetens indre liv og idealene de står for, men den har et persongalleri med svært komplekse karakterer.

Det er ingen tvil om at det mest interessante aspektet ved Gudfaren er karakterene, rett og slett fordi det er så mange faktorer som utgjør kjernen i personlighetstrekkene deres. Vi har Don Corleone, familiens overhode og mafia lederen. Av venner og fiender er han kjent som Gudfaren, en person som mange vender seg til når rettsystemet ikke gjør en god jobb. Han har visse standarder. Selv om disse idealene ikke kan forsvares moralskt, så er de forståelige ut ifra konteksten, ettersom det amerikanske rettsystemet var korrupt på 50-tallet. Slik Don Corleone ser på det, så må man ta saker i sine egne hender hvis man skal oppnå rettferdighet.

I sentrum av handlingen så har vi Don Corleones tre sønner. Alle tre er svært ulike, av den grunn så stiller faren ulike forventninger til dem. Etter min mening så er Michael, den yngste blant de tre brødrene, en av de mest komplekse karakterene jeg har vært bort i. Michael karakterutvikling og idealisme er en viktig drivkraft i historien. I begynnelsen vil han for enhver pris unngå å blande seg inn i mafiavirksomheten som familien hans er involvert i. Han ønsker å være en normal amerikansk borger. Men når Michael blir konfrontert med realiteten og ser at det er to veier han kan gå, der begge veiene bringer med seg flere ulemper, blir han likevel sugd inn i det han aldri hadde trodd ville bli en del av identiteten hans, nemlig mafiavirksomheten. Michael er en svært interessant karakter nettopp fordi personligheten hans består av så mange lag.

Jeg kan ikke si at jeg likte alle deler av boken. Enkelte deler, der vi får innblikk i sekundærkarakters tanker, er unødvendig og tjener ikke plottet noe spesielt. Jeg mener likevel at "Gudfaren" er en bok som er verdt å lese, mest på grunn av de komplekse hovedkarakterene.

Jeg er så glad for at jeg ga denne boken en sjanse. Den er definitivt mer gripende enn "A tale of two cities". De fleste vet sikkert hva romanen handler om. Vi følger en ung mann fra barndommen til voksenalderen, der han blir konfrontert med omstendighetene han har vokst opp med, både på godt og vondt. En mystisk person gir Pip sjansen til å utdanne seg til å bli en "gentelman", til tross for at han kommer fra fattige kår. Pip tar imot denne sjanse med åpne armer, i håp om at den hovmodige unge Estella, som bor hos den gale Miss Havisham, en dag vil akseptere ham.

Et av favoritt aspektene mine ved "Great Expectations" er det faktum at Pip er en karakter som er meget bevisst over hvem han er og hva han vil. Han er med andre ord ganske ærlig overfor seg selv, selv om han er klar over at livet hans i London, der han gjør sitt ytterst beste for å bli en kultivert gentelman, er basert på en illusjon. Innerst inne så føler Pip seg aldri komfortabel i den konteksten han forsøker å passe inn i. En annen ting som jeg hadde gleden av å lese, er vennskapet mellom Pip og Joe, ektemannen til Pips søster. Det er rett og slett hjertevarmende å lese om hvordan Joe alltid er der for Pip, til tross for avstanden mellom dem, ikke bare geografisk, men også klassemessing. Pip verdsetter dette vennskapet helt fra begynnelsen av, men det er først mot slutten at han aksepterer at det ikke alltid er de menneskene som har mye som som gir deg noe tilbake.

Pips følelser for Estella, den overlegne og kalde skjønnheten, får en sentral plass i historien og Pips karakterutvikling. Pips kjærlighet til henne er irrasjonell, noe han er fullstendig klar over. Hun ser ned på Pip, sårer ham gang på gang, likevel fortsetter Pip å håpe at hun en dag vil gjengjelde følelsene hans. Estella representerer ønsker vi ser på som uoppnåelige og som vi tror at vi vil ha, uansett hvor irrasjonelt dette ønske enn måtte være. Flere ganger i historien sier Estella selv til Pip at hun er et produkt av Miss Havishams oppdragelse. Miss Havishams mål har alltid vært å gjøre Estella kaldhjertet og immun mot menns sjarm, ettersom Miss Havisham selv opplevde å få hjertet sitt knust som ung.

"Great expectations" av Charles Dickens er på mange måter en historie om menneskelige relasjoner og hvordan rikdom og makt aldri kan erstatte kjærlighet til mennesker som aksepterer oss for den vi er.

Hvis du er ute etter en original dystopi roman, så anbefaler jeg ROOK av Sharon Cameron på det sterkeste. Det er en YA bok som nylig kom ut. Den skiller seg definitivt ut fra mengden. Dessuten er den en "standalone", altså ikke begynnelsen på en serie. Selv jeg, en leser som ikke lett lar seg imponere, endte opp med å plassere den på favoritt listen min:-)

"The Evolution of Calpurnia Tate" er en ganske sjarmerende bok. Den finner sted på slutten av 1800-tallet, i Texas. Calpurnia Tate, er den eneste datteren i en søskenflokk på syv. Som den eneste piken blant seks brødre, stiller moren høye forventninger til henne. Moren ønsker at Calpurnia skal vokse opp til å bli en respektabel ung dame, gifte seg og slå seg ned, slik det forventes av kvinner på den tiden. Til tross for Calpurnias unge alder, så er dette ikke det hun ønsker. Hun ønsker å studere og bli en forsker, en forsker som utforsker naturens mirakler. Hun tilbringer dermed sommeren ved bestefarens side, som støtter hennes interesser, spesielt side han selv er interessert i naturvitenskap.

Denne boken er riktignok rettet mot en yngre lesergruppe, men temaet som taes opp, forventninger knyttet til kjønnsroller, gjør denne romanen leservennlig for alle aldersgrupper. Calpurnia er en smart og morsom karakter, som ofte sier ting høyt uten å tenke seg om, til morens store frustrasjon. Hun har et ganske sterkt forhold til bestefaren sin, som later til å forstå henne mer enn foreldrene, noe som er en viktig drivkraft i historien. Moren forevenntinger er en annen viktig drivkraft, ettersom Calpurnia sliter med å forstå morens forventninger til henne mens moren ikke forstår datterens ambisjoner. Vi blir ikke kjent med alle brødrene til Calpurnia i like stor grad, ettersom flere av dem er yngre enn Calpurnia, men Harry er definitivt favoritten min. Han er den eldste i familien og selv om han er en ung mann og har friere tøyler enn søsteren, så stilles det klare forventninger til ham som en "ung gentleman".

Hvert kapittel har et sitat fra Darwins arvelære. Alt i alt så er dette en interessant og morsom bok.

Jeg fikk endelig tid til å lese denne klassikeren, som har stått på leselisten min en stund. Historien handler om en engelsk gentleman, Phileas Fogg, som inngår et veddemål med reformklubben om at han skal klare å reise jorden rundt på åtti dager, ledsaget kun av sin trofaste tjener, Passepartout. Gjennom denne reisen, møter de på forskjellige hindringer.

Denne boken er definitivt interessant å lese på grunn av reisebeskrivelsene. Jeg var nesten redd for at beskrivelsene ville bli for overveldende for min smak, men forfatteren gir leserne nok informasjon til at de klarer å henge med på denne jordomseilingen. Det er likevel ikke beskrivelsene i seg selv som gjorde denne romanen til en vinner i mine øyne, men karakterene.

Romanen har svært artige og har til tider komiske karakterer. Handlingen er sentrert rundt Phileas Fogg, siden det er hans veddemål som driver handlingen fremover. Handlingen blir likevel ikke fortalt fra hans perspektiv. For leserne forblir han en kjølig og distansert karakter, akkurat slik de andre karakterene beskriver ham. Hans likegyldighet og likeglade holdning til vanskelige situasjoner, er rett og slett morsomt. Dere må nesten lese boken for å skjønne hva jeg mener.

Historien blir fortalt gjennom Passepartouts øyne. Passepartout dumsnillhet og tapre forsøk på å håndtere uventede situasjoner skaper en del misforståelser, som er den største kilden til humor i historien. Vi har også Fix, en betjent som er sendt for å holde øye med Fogg, ettersom politiet mistenker at reisen hans rommer andre motiver. Fix er ganske innpåsliten, på grensen til besettelse, når det kommer til å sette en stopper for Foggs reise. Han er en annen komisk karakter som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Jeg vil si at "Jorden rundt på 80 dager" er en svært underholdende lesing som man ikke bør gå glipp av.

"En studie i rødt" har en bra begynnelse. Historien blir fortalt ut ifra perspektivet til Dr. Watson, Sherlock Holmes verdenskjente ledsager. Hans observasjoner av Sherlock Holmes er interessante og gir leserne et morsomt og noe komplisert bilde av den beryktede detektiven. Jeg hadde virkelig lyst til å like boken, ettersom BBC adapsjonen som de fleste har sett, er svært bra gjennomført. Jeg kan dessverre ikke si det samme om boken.

Som nevnt så er begynnelsen interessant. Det er i den andre halvdelen av boken historien kommer til kort. Før leserne vet ordet av det, så blir de plutselig presentert for nye karakterer og et helt nytt plott. Både Dr Watson og Sherlock Holmes forsvinner ut av bildet. Som leser så lurte jeg på hva som egentlig foregikk. Jeg er ikke interessert i å lese om morderens og offerets familiehistorie, men heller hvordan Holmes og hans ledesager løser mysteriet( noen få sider helt til slutt er dedikert til akkurat dette). Strukturen i denne romanen er med andre ord merkelig.

«Rook» er definitivt en av de mest originale dystopi bøkene jeg har lest på lenge. Den er basert på «The Scarlet Pimpernel», en klassiker. Forfatteren klarer på en imponerende måte å gi historien en artig og interessant vri, med uforglemmelige karakterer. Favoritt aspektet mitt med romanen er tanken om at historiske hendelser gjentar seg og at mennesker har en tendens til å begå de samme feilene som ble begått i fortiden. Handlingen finner nemlig sted i framtiden, der samfunnet har gått tilbake til slik det var før opplysningstiden. «The Sunken City», som en gang var Paris, går gjennom sin andre franske revolusjon. Samfunnet har blitt anti-teknologisk, der alle som prøver å gjøre opprører blir henrettet med giljotinen.

I likhet med original versjonen av klassikeren som romanen er basert på, så har vi en helt ved navnet Sophia som forsøker å bryte mønstret. Blant noen trofaste allierte er hun kjent som «The Rook», en skikkelse som redder mennesker fra giljotinen. Om dagen derimot, er hun datteren av en engelskmann forlovet med en av Paris rikeste unge menn, René Hasard. Forlovelsen er basert på en økonomisk allianse. Sophia er fanget i en vanskelig situasjon der hun forsøker å holde sin motstand mot det franske regimet hemmelig, samtidig som hun forsøker å finne ut om et ekteskap med den overfladiske René er verdt det for å redde familien sin fra fattigdom.

Forfatteren har skapt en troverdig verden i «Rook», basert på historiske hendelser. Det som likevel gjorde denne romanen vanskelig å legge fra seg, er de artige og flerdimensjonale karakterene. Karakterene har både styrker og svakheter som gjør det vanskelig for leserne å ikke faller for dem. Sophia er en sta ung kvinne, med et temperament og en evne til å vri seg ut av vanskelige situasjoner. Broren hennes Tom er den intelligente og jordnære eldre broren, som Sophia ofte vender seg til når hun trenger gode råd. Vi har også LeBlance, «The Sunken Citys» overhode med sin fanatiske tankegang og en egen mørk indre logikk.

Selv om det er flere andre karakterer jeg kunne ha nevnt, så er René den mest komplekse karakteren i hele historien. Ved første øyekast så fremstår han som Sophias overfladiske forlovede. Men etter hvert som handlingen skrider fremover, overrasker han både Sophia og leserne. Dialogene mellom ham og Sophia var så artig å lese at man ikke kunne unngå å le flere ganger. Han er definitivt den type karakter som kan fremstå som tåpelig, sjarmerende, smiskende og listig, avhengig av situasjonen. Vi blir riktignok ikke kjent med familien hans før i andre halvdel av romanen, men onklene hans, bestående av vittige og listige menn, gir historien en liten dose med humor.

Jeg anbefaler denne romanen på det sterkeste, selv om man ikke har lest originalversjonen. Forfatteren klarer å ta en klassiker og skape sin egen originale vri på den. "Rook" er definitivt en morsom og spennende roman, men samtidig så har den også noen interessante filosofiske refleksjoner om hvordan historiske hendelser gjentar seg og hvilken kraft hjernevasking av befolkningen kan ha.

"His Dark Materials" serien til Pullman er nok en av de mest kjente fantasy serien idag. Til tross for at jeg begynte å lese den første boken med visse forventninger, så skuffet den. Jeg kan godt skjønne at boken har mange fans, både store og små, spesielt siden konseptet er svært originalt. Problemet for meg er at plottet rett og slett ble for tungt i lengden. Jeg slet med å komme meg gjennom romanen, noe som gjorde at jeg flere ganger var på nippet til å bare legge den fra meg.

Et av problemene for meg er at vi som lesere hele tiden blir bombardert med informasjon og det skjer som regel ganske mye pr side. Flere ganger følte jeg meg forvirret. Jeg hadde også problemer med å la meg overbevise av de forskjellige ideene i historien, deriblant ideen om at alle mennesker er knyttet til en demon. Denne ideen blir ikke særlig godt utforsket. Den korte forklaringen vi får presentert "don`t make sense" som det heter på engelsk. Og dette er nok hovedproblemet med historien: Jeg lot meg ikke overbevise. Jeg skjønner at dette er fantasy, men historien skal være konstruert slik at alt har en troverdig sammenheng, noe jeg ikke opplevde med "Northern Lights". Det føltes som å lese en rekke fantasy elementer plassert sammen i en forvirrende rekkefølge.

Jeg skjønner ikke hvordan Jackie klarte å finne tilbake til rommet hvor Erik ble holdt fanget 8-)

"Se til venstre" hadde nok ikke havnet på leselisten min om jeg ikke hadde lest en god anbefaling av den på en av bloggene jeg følger. Selv om romanen har flere Chick litt elementer, så vil jeg si at den faller inn under kategorien "realistisk fiksjon", ettersom handlingen i historien er forankret i virkeligheten.

Historien handler om Sara, en ambisiøs kvinne med en vellykket jobb og et fint familieliv. Til tross for Saras suksess, så er livet hennes stort sett svært hektisk og slitsomt. Mest fordi Sara er den type person som ønsker å prestere sitt beste innenfor alt. Utvendig er Sara robust og selvsikker, og hun gir alle inntrykk av at hun tåler mye. Utvendig er Sara likevel sliten. Livet hennes blir snudd på hodet den dagen hun havner i en bilulykke. Takket være ulykken blir Sara diagnostisert med "venstre negllekt", en lidelse som innebærer at man ikke kan se det som er innenfor det venstre synsfeltet. Slaget Sara får i hodet fører dermed til at den venstre siden av kroppen og hjernen hennes stort sett blir ubrukelig. Dette blir spesielt vanskelig for Sara, som stort sett er vant til å ha kontroll over livet sitt. Lidelsen gjør at Sara havner i et vakuum, et tomrom der hun må venne seg til en ny tilværelse. Jeg liker budskapet i boken, som går ut på at et høyt suksessnivå ikke nødvendigvis fører til mer lykke hos et individ. Sara oppdager etter hvert at man også kan finne lykke i små enkle ting i hverdagen, små øyeblikk og justeringer i hverdagen som kan bety mye.

Noen av favoritt aspektene mine ved denne romanen er Saras selvironi. Sara klarer faktisk å finne fram sin humoristiske sans, selv i de mest vanskelige situasjoner. Sara klarer med andre ord å finne mot og optimisme for å komme seg gjennom den vanskelige situasjonen hun har havnet i. Selv om jeg liker Saras karaktertrekk, så må jeg innrømme at de sekundære karakterene, som Bob, Saras ektemann og Helen, moren hennes, blir liggende i en gråsone. Jeg føler at jeg aldri ble ordentlig kjent med dem dem. Som lesere får vi en større forståelse for moren til Sara mot slutten, likevel føler jeg at noe mangler. Når det gjelder Bob, så synes jeg at han er en smule endimensjonal som karakter. Han er stort sett munter og oppmuntrende. Jeg skulle gjerne likte å se andre sider ved ham, noe jeg synes ikke kommer fram.

Jeg vil anbefale denne romanen til lesere som er ute etter en realistisk roman, spesielt hvis man ønsker å lære noe nytt. "Venstre negllekt" er faktisk en lidelse knyttet til hjernen som mange ikke kjenner til.

"Cress" er den tredje boken i "The Lunar Chronicles" serien. Bøkene i serien er svært populære innenfor YA sjangeren og serien har allerede rukket å bli en bestselger. Hvis jeg skal karakterisere serien så vil si at den både er underholdende og actiondrevet. Meyer bruker først og fremst action til å drive handlingen fremover, noe som etter min mening både har sine styrker og svakheter.

Da jeg begynte å lese denne boken, var jeg svært nysgjerrig på hvordan Meyer ville håndtere alle de nye karakterene som var blitt introdusert for oss i de tidligere bøkene. Selv om Cinder er hovedkarakteren i serien, så spiller de andre karakterenes perspektiv en viktig rolle i plottet. Spesielt siden en uforutsett hendelse i begynnelsen av "Cress" finner sted som gjør at karakterene blir separert fra hverandre. Det er her denne oppfølgeren skuffer. Meyers forsøk på å presentere alle karakterenes perspektiv i de ulike kapitlene gjør boken ustrukturert og kaotisk, i ihvertfall slik jeg opplever det. Dessuten ser jeg ingen karakterutvikling og jeg får heller ikke følelsen av at jeg blir kjent med persongalleriet særlig godt. Jeg føler at hendelsene som finner sted ikke har noe annet formål enn å skape action i plottet, og det er nettopp her "Cress" kommer til kort. Forfatterens forsøk på å stadig drive plottet fremover ved hjelp av action går på bekostningen av karakterutviklingen, noe som gjorde at jeg etter kort tid begynte å miste interessen for både karakterene og historien. Jeg vil si at "Cress" er den type bok der veldig mye skjer, uten at jeg som leser får følelsen av at historien blir drevet fremover. Jeg skal helt ærlig innrømme at denne oppfølgeren kjedet meg.

Jeg vil likevel si at fans av denne serien vil like denne oppfølgeren, spesielt for de av dem som liker plott drevet av action. Helt generelt så vil jeg si at alle bøkene i serien har mer enn nok action. Karakterutvikling og bakgrunnsinformasjon er likevel seriens største svakhet, spesielt siden "The Lunar Chronicles" er en dystopi serie, der bakgrunnsinformasjon og såkalt "worldbuilding" er viktig. Verken karakterene eller den verden de lever i blir godt utforsket.