Eget lærerikt, spennende og morsom!
Det er vanskelig å omtale denne boka på en god måte.
Jeg måtte ta mange pauser mens jeg leste denne boka. Det er en bok som er vond å lese, samtidig blir du engasjert i hovedpersonenes liv. Boka handler i bunn og grunn om å være menneske, og om lidelsen som preger livene til mange av oss - uten at resten av verden nødvendigvis vet om det.
Boka sentrerer rundt Jude, som har blitt misbrukt og sviktet gjennom hele livet. Han sliter med å tilpasse seg en hverdag hvor folkene rundt ham ikke vil ham vondt, men godt. Hele boka har han problemer med å forstå dette. Han tester dem stadig, for å se hvor langt han gå i å være ufyselig før de også vil slå ham, eller gå fra ham.
Det er en fortvilende bok. Den er fortvilende fordi slike vonde livshistorier er fæle å ta innover seg, men den er også fortvilende fordi Jude selv er så overbevist om at han fortjener alt det vonde som har skjedd ham, at han ikke er verdt noe, at han ikke fortjener lykke. Derfor oppsøker han heller ikke lykken, men forsøker gjerne å støte den fra seg. Det er kanskje det verste: vissheten om at, hvis han bare ikke hadde gitt så etter for sin egen lidelse, men heller hadde tenkt "nei, jeg skal ikke la dette få definere mitt liv", kunne han i større grad åpnet seg for lykke, kjærlighet og vennskap. Det er også frusterende, noen ganger ønsker man å filleriste Jude. Der ligger også bokas styrke, han er ikke kun en stakkarslig karakter, eller kun en snill eller slem fyr. Han er menneskelig, på alle måter, han er lukka og tverr overfor omverdenen, samtidig utrolig sårbar.
Jeg kan ikke skrive særlig mye mer uten å røpe for mye av handlinga. Det er en god bok, som jeg vil tenke på en god stund framover. Boka er også et slags manifest over "millennial-generasjonen", min egen generasjon, hvor folk har et avslappa forhold til dop og egen og andres seksualitet (Jude er et unntak når det kommer til egen), men et anstrengt forhold til veldig mye annet. Hvor det å "realisere seg selv" gjennom for eksempel kunst er det verdigste, hvor man later som man ikke er så opptatt av suksess, men i realiteten er det det man måler sitt liv i. En generasjon som gjerne beskyldes for å være bortskjemt og ikke forstå verdien av "ekte arbeid", men som, slik boka viser, har sine egne bekymringer og utfordringer.
Jeg, som mange andre, ønsker å fullføre denne "utfordringa" i år. Kan selvsagt ikke jukse, og legge inn bøker jeg har lest før året begynte (som "The girl with all the gifts" i kategorien en bok med gult omslag). Lista oppdateres fortløpende når jeg fullfører en kategori.
En bok utgitt i 2017: "Rigels øyne", Roy Jacobsen
En bok skrevet av en afrikansk forfatter:
En bok som har vunnet The Man Booker Prize:
En bok utgitt det året du fylte 18: "The gathering storm", Robert Jordan og Brandon Sanderson
En bok med gult omslag: "2084", Boualem Sansal
En bok utgitt det året moren eller faren din ble født: "East of Eden", John Steinbeck (1952)
En bok utgitt under et pseudonym: "Towers of Midnight" og de andre Wheel of time-bøkene skrevet av Robert Jordan som jeg har lest i år
En bok med en tittel som begynner på F: "Fiskene har ingen føtter", Jón Kalman Stefánsson
Bok med handling i en annen verden: "Throne of glass", Sarah J. Maas
En bok med kvinnelig hovedperson: "Damenes detektivbyrå nr. 1", Alexander McCall Smith
En bok med en farge i tittelen: "Hvitt hav", Roy Jacobsen
En bok skrevet for barn: "The golden compass", Philip Pullman
Her er det for mange logiske brister til at jeg oppleve denne som god underholdning.
Meget spennende!
Bra med nye titler i denne serien. Jeg hadde store forhåpninger, men synes vel ikke at boken innfridde. Skal teste den i undervisning snart, så får vi se hvordan den slår an der.
Bøker som tar for seg kvinnens posisjon i samfunnet, kampen for likestilling og kvinnefrigjøring, og/eller kvinners erfaringer med å leve som «det annet kjønn» og dobbeltmoralen i samfunnet. Bøker om kvinner som bryter alle normer, og bøker som ellers / i tillegg problematiserer kjønnsroller og det binære synet på kjønn og seksualitet.
Jenny Dahl Bakken som svar til Erlend :
08:05, 1. februar 2018 Diskusjon: Erlend om The underground railroad av Colson Whitehead av Colson Whitehead
God omtale - og er enig. Mange av dem som i dag sier Konfederasjonen osv. handla om frihet, driver med en slags historieforfalskning. Uenigheten om slaveriets lovlighet var HOVEDGRUNNEN til at sørstatene ønsket løsrivelse. Ikke bare én av mange grunner, men den definitive, primære grunnen.
Og det tror jeg mange egentlig vet. Du skal ikke lenger tilbake enn noen tiår før segregeringslovverket fremdeles sto sterkt. Først i 1967 ble ekteskap mellom svarte og hvite tillatt, etter at ekteparet med det treffende etternavnet Loving vant mot delstaten Virginia. Du skal ikke lenger tilbake enn 1955, mange som lever i dag husker denne tida godt, før voksne menn kunne drepe en svart 14-åring på det mest brutale vis med full straffefrihet, rettssaken var primært et spill for galleriet. Du skal ikke lenger tilbake enn 60-tallet før busser med aktivister mot rasediskrimineringa ble sabotert, satt fyr på, og folk ble banka og trakassert. Samme tiår ble svarte ungdommer egget, slått osv. fordi de nekta å flytte seg fra en restaurant hvor kun hvite fikk gå.
Ingenting av dette er lenge siden. Du har folk i dag som husker dette, som vokste opp med disse holdningene. Segregeringa er langt fra over i USA, i det minste ikke i folks hoder.
Jenny Dahl Bakken som svar til Erika N :
07:56, 1. februar 2018* Diskusjon: Erika N om Constance Ring av Amalie Skram av Amalie Skram
Joda, men der ligger litt av poenget: vi kan snakke om manglende kommunikasjon, den gang var det jo "normen" at kommunikasjonen skulle være enveis. Koner skulle støtte og oppmuntre sine menn, og hva de selv følte, var ikke så farlig. Ble man "skjemt bort" av ektemannen, var man per definisjon lykkelig. Ring får jo stadig høre av alle rundt seg hvor fantastisk mannen hennes er, men fasaden slår jo sprekker når vi ser ting fra hennes perspektiv. Det folk ikke forstår i hennes univers, og nok heller ikke i Skrams samtid, er at Constance mener selv at hun fortjener å føle lykke, ikke kun være en "lykkelig hustru". Og at hun fortjener å utforske seg selv og livet, på sine egne premisser. Det var jo nesten en revolusjonær tanke på en tid hvor kvinners høyeste mål var å finne en mann.
Selv er jeg helt i starten av boka, og gleder meg til Constances "oppvåkning", både seksuelt og forhåpentligvis politisk. De antyder jo at hun er mer enig med de "radikale" Lorck og Meier enn flere av de andre er, og moren er bekymra for hennes "Venstre-tendenser". Morsomt å lese med 2018-briller.
Her er det de mange litterære referansene som jeg synes er det mest interessante med boken. Ingen stor leseopplevelse, altså.
Denne kunne ha blitt spennende! Den ble alt for lang og slutten var ille.
Interessant roman som får i gang tankene om egen og andres familierelasjoner. Det som særlig gjør boken i god, er strukturen. Altså måten fortellingen gradvis avdekkes gjennom de ulike personene i boken. Avansert og svært vellykket oppbygging.
Noen artige anekdoter, mye famililehistorie som blir litt uinteressant for denne leseren. Variabel kvalitet gjennom hele boken.
En fryd å lese disse novellene!
Langsom og uten særlig spenning.
Jenny Dahl Bakken som svar til kaos :
11:05, 27. november 2017* Diskusjon: kaos om Hjulskift roman av Vigdis Hjorth av Vigdis Hjorth
Boka er Louises indre tanker, så selvsagt har hun definisjonsmakta. For øvrig forakter hun sitt eget miljø minst like mye som Truls’. Boka handler vel mest av alt om at vi ikke helt tør å leve slik vi ønsker, at vi formes av og deltar i overfladiske ting som plasserer oss innenfor miljøet vi vil bryte ut av, for eksempel. Og om å tvile på livsvalgene man har gjort i voksen alder.
Vi kjenner oss selv først når vi møter våre egne grenser.
I dag vet jeg at ingen mister noen, fordi ingen eier noen. Det er det som er sann frihet: Å ha det viktigste i verden, uten å eie det.
En bok som i bunn og grunn handler om å være menneske. Om å takle, eller ikke takle, det livet man har. Om å slite med sitt eget hode. Den er fortalt med varme og innsikt. Boka var lettlest, og selv om det var deler som ikke var perfekte, beveget boka meg. Og dét er tross alt det viktigste. Fossum bør skrive nor annet enn krim oftere!
Spennende plot, men alt for utflytende. Her skulle det ha blitt strammet inn for å bevare spenning og troverdighet.
Sist sett
