Bokelskere.no

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

I palmehelga skal eg lesa Et offer til Molok av Åsa Larsson, - den har eg gleda meg til lenge. Lyttar til Trond Peter Stamsø Munch som les Borte av Mo Hayder.

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Assad serverer stadig parfyrmert te og kamelhistoriar. Rose er like fandenivoldsk som tidlegare. Carl Mørck er sarkastisk, ironisk og hissig som før, men me får òg oppleva ei anna og svakare side av han. Femte bok i serien om Avdeling Q gir oss eit gledeleg gjensyn med den pussige vesle politiavdelinga som held til i kjellaren under Politigården i København.
Men fyrst og fremst handlar Marco-effekten om Marco. Den statslause og papirlause Marco. Den intelligente og snarrådige Marco. Den einsame og venelause Marco.
Marco sin lagnad er rystande lesing og gjer eit djupt inntrykk, - men ein kan kanskje innvenda at Marco er for god til å vera sann, for reflektert og moden til å vera 15 år - og dermed ein for lite truverdig person.
Marco-effekten er litt for lang, men likevel lettlest. Det er egentleg eit must å lesa bøkene i kronologisk rekkefølge, elles får ein ikkje med seg samanhengen og dei raude trådane.
Eg hadde store forventningar til boka. Det er difor gledeleg å få stadfesta at Jussi har levert varene denne gongen også.

Les heile omtalen på bloggen min.

Det er nesten flautt å seie det, sogning som eg er; men eg har ikkje lese noko av Brekke - enno. Det bør eg gjera noko med!

Fokuset er meir retta mot Tippeligastarten her i huset..!
Men noko lesing vert det nok tid til; Europa Blues av Arne Dahl som papirbok og Kronprinsen av Alexandra Beverfjord som lydbok.

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Jøss. Kor gammal er du? 14?
Du kan ikkje vera særleg moden når du gjev uttrykk for slike haldningar.

Akkurat i dag er det "bringebær"

Hvilken sjanger tenker du på?

Vi fikk uforventet nedetid i dag, fordi datasenteret vi holder til i startet uplanlagt arbeid.

Nå er vi oppe igjen! :-)

Eg skal på skitur og tek med meg lydbokversjonen av Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen som selskap. På hytta ligg òg ei pocketbok som skal lesast ferdig; Skam av Karin Alvtegen.

Enig. Jakthundene er ei heilt grei krimbok, og Horst er ein flink forfattar. Kanskje det er det som gjer at eg ikkje kan gje toppkarakter; at både Horst og Wisting er forflinke..?

Eg vil gjerne ha noko ekstra i ei krimbok, ei overrasking, ein liten twist, ein tankevekkar. Her manglar dette. Eg landar på terningkast 4.

Leste denne boken på rekordtid, likte den veldig godt til tross for trist tema. Tre fortellerstemmer gjør historien enda mer interessant. Velskrevet og med driv. Hovedfortelleren blir som en kvinnelig detektiv på leting etter sannheten. Boken gir et innblikk i et indisk samfunnsliv som har store utfordringer. Håper på mer fra denne forfatteren og gjerne med samme hovedforteller som løser flere politisaker. En favorittbok for meg.

Fantastisk bra noveller - skal definitivt lese mer fra denne forfatteren. Stor spennvidde i persongalleri og tid gjør at det aldri er kjedelig.

Hovudpersonen Stingo kunne vore ein ukjend fetter av Harry Hole. Når me møter Stein Inge Olsen, altså Stingo, i starten av boka, er han i ein elendig forfatning. Han har flytta til Filippinene etter at både ekteskap og politikarriere har havarert.

Dette er ei actionfylt forteljing med snert i. Tempoet er høgt heile vegen, og det fører til at boka vert både lettlest og fortlest. Miljøet er uvant, interessant og eksotisk. Sørensen flettar inn skildringar av det filippinske samfunnet som virkar autentiske. Det handlar om korrupte politikarar og politifolk, kinesisk mafia, agentar og dobbeltagentar, fattigdom og narkotikahandel, slum og jungel.

Magellans kors er ei underhaldande, spennande og samfunnskritisk bok, men eg tykkjer det er for mange personar, bipersonar og framande stadnamn å halda styr på. Stingo er ein anti-helt som likevel er sjarmerande og sympatisk. Han er modig og smart som MacGyver og heldig og ironisk som James Bond. Og like alkoholisert og velmeinande som "fetter" Harry Hole.

Språket i boka er barskt og kler hovudpersonen. Sjølv om handlinga ikkje er særleg truverdig (ein norsk suicidal ekspolitimann i kamp mot eit heilt korrupt samfunn..!?!) er det mykje realisme og aktuell tematikk i boka. Og - må ei bok vera truverdig for å vera god? Eg meiner nei.

Plottet er innfløkt og overraskande, men forfattaren samlar dei fleste lause trådane saman til slutt.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

TV-sport, lesing og lytting heile helga, ei fin helg med andre ord. Les Svart frost av Asbjørn Jaklin og lyttar til Duc Mai The som les 1Q84 bok 1 av Haruki Marukami.

Eg er i Tokyo i 1984. Trur eg.
1Q84 bok 1 - Haruki Murakami