Når han vil si meg noe uvennlig, begynner han : «Hør her, Schnier, De er ingen Chaplin.»
Marie hadde ofte lest for meg fra Bibelen. Det må være vanskelig å tro på alt sammen. Senere har jeg til og med lest Kierkegaard (nyttig lektyre for en vordende klovn), og han var vanskelig. Men ikke anstrengende.
Jeg kan ikke forestille meg noe med lykke, som varer lenger enn et sekund, kanskje to eller tre sekunder.
I kunstnerfilmer blir kunstnersjelens lidelse, nøden og kampen med demonen, alltid henlagt til fortiden. En levende kunstner som ikke har sigaretter, som ikke kan kan kjøpe sko til sin kone, er uinteressant for filmfolkene, fordi tre generasjoner av skvaldrebøtter ennå ikke har fastslått for dem at han er et geni.
Hver gang han skulle velge mellom noe, så hadde han revet ting i stykker isteden, for å slippe å ha alt omkring seg, slippe å velge. Og kanskje var det slik de gjorde alle sammen, og at det var derfor de gikk fra det ene til det andre, bare lot som i alt de gjorde.
Jeg har bare lyst til å si at jeg setter så stor pris på at du er åpen og ærlig i forhold til bøker forlagene ønsker at du skal lese og anmelde.
Når det gjelder frigjøring og ønske om likeverdighet, så er det kanskje et faktum at kvinner selv er den største bremseklossen, og kvinnelige forfattere er inget unntak. Det beste vi kan gjøre, er å være de forbildene vi ønsker å være for våre barn og våre unge både i hverdagen og i kjærlighetsforhold. Så enkelt, og så vanskelig.
Jeg har ikke uttalt meg om denne boka, og det er kanskje dumt. Det burde være like greit å slakte ei bok som å hylle den. Personlig ble jeg veldig skuffet. Hverken den eldre portnerkona eller den unge jenta var troverdige i mine øyne, og selv om jeg leste den ut, så var det mer i trass enn noe annet.
Johan Borgen har akkurat gitt meg en av de helt store leseopplevelsene. Jeg husker ikke om jeg leste denne på videregående, i så fall var det i trass og med et lukket sinn. Superlativene er mange og store. På min liste over Norges ti beste romaner i dag, vil Lillelord rage høyt. Den var rett og slett:
Dere som leste boken under tvang på skolen, finn den frem igjen og les den med et åpent og modent sinn. Den er virkelig verdt det.
(nesten usynleg)
og likevel
finst kjærleiken
overalt; i små nisjer
og avkrokar i landskapet
klar til å strøyme ut
ofte stukken ned eller overkøyrd
dreg den seg tilbake inn
i sprekkane i muren og ventar
kjærleikens vesle reptil, alltid
klar til å skifte farge
(påminning)
du kan eksistere som treet
du kan finnast som mauren
du kan krype ut, lågt nede under bær-riset
du kan lese teikna på undersida av lauvet
som rotnar i vårsola
du kan veltast over ende av graset som veks
du kan reise deg att
du kan vermast grøn av sola og slå røter
du kan stå stilt til du har funne vegen å gå
bak gro-bladet møter eg deg
eller meg
Takk, Bjørg, det gjorde litt godt.
Ja, det kan du si. For meg var det ikke det, denne gangen. Du har lest så mye mer enn meg, og har nok mer glede av litterære referanser enn det jeg har. Hvis historiene hadde fenget meg kunne jeg nok ha funnet på å la meg avspore for å lete opp informasjon om bøker og forfattere, men jeg lot meg ikke begeistre.
Så dumt, jeg forsøker gjerne å unngå å lese omtaler av bøker jeg har stående uleste i hylla. Vet at jeg er påvirkelig. Men på den postitive siden kan det ofte være lurt å ikke ha altfor store forventninger.
Jeg sliter med å komme meg igjennom denne. Den siste setningen din:"Det ble litt mye lange viktorianske dikt og jamrende dagboksnotater fra utilfredsstilte kvinner og brev fra forknytte menn",beskriver mye hva jeg føler, i tillegg går de fleste litterære referransene meg hus forbi. Liker ikke å avbryte bøker, men skal være glad når jeg er ferdig med siste siden, dessverre. Hadde litt forhåpninger til boken.
Jeg tenker kanskje at jeg bruker nok tid som jeg gjør foran skjermen her inne på bokelskere, noen av dere er ordentlig flinke. Ser at du har tatt så mange fine bilder også og hundene dine er bare vakre. Vi hadde i familien to shetland sheepdoger, vakre de også, men begge var ganske nervøse. Akkurat nå er jeg "hundevakt" for en whippet, da datteren min er i Bagdad, ganske så forskjellige raser. Han her fryser lett og liker best å kose seg i sofaen. Det passer meg ganske så godt.
Frustert nei, det er det som er gøy. Lesingen kommer etter hvert, det kan ta år, men det gjør ingenting.
Jeg har vært inne på bloggen din, ordentlig nydelige hunder du har. Filmbloggen din har jeg tilgode å besøke, skal ta meg en titt. :-)
P.S. Hvis jeg har lyst til å legge igjen en kommentar i bloggen, hvordan gjør jeg det?
Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg er litt usikker på hva du mener.
Jeg er ingen litteraturviter, men jeg har litt faglig tyngde innen psykologi. I forskjellige debatter har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at debattanter argumenterer for at den kvinnelige hovedpersonen hele tiden selv velger hva hun ønsker å gjøre og ikke. "Hun gir sitt samtykke", har jeg lest andre steder.
Etter min mening forenkles denne problemstillingen. Hvor fritt er et valg, hvor fritt gir man et samtykke i en situasjon hvor du er naiv, umoden, forelska, underlegen og "avhengig" av den andre personens kjærlighet? Hvor lett er det å si nei da? Og hvor mye verdt er et samtykke gitt i et slikt forhold?
Jeg leser av og til i media, gjerne om mennesker som sliter at "det er jo bare å velge annerledes" eller "alle har et fritt valg", som at det å foreta personlige valg i livet er det enkleste som finnes. Det krever derimot stor innsikt og modenhet, en modenhet mange ikke oppnår gjennom et helt liv. I et forhold krever det ikke minst likeverdighet, og selv da er det lett å falle for fristelsen å "velge" å tekkes den annen part.