Bokelskere.no

Nåvel. Hovedsaklig kritiserer jeg boka fordi den var langtrukket, forutsigbar og oppbygget med (ufattelig) kjedelige og amatørmessige beskrivelser. Dersom disse karakterene var gode beskrivelser på professorer (forøvrig ikke min erfaring med professorer) arter og utvikler seg....da er jeg pokker så glad for at jeg tok min utdannelse og kom meg inn i arbeidslivet. Oi, fytti. Nå kom jeg på hvor irriterende teoretisk hypotese Edith jobber mot i boken: Tanken at man kan beskrive alle språks grunnstener med samme matematiske beskrivelser (var det ikke noe slikt?). Boken er altså skrevet med tanken om at leseren ikke er i besittelse av et fnugg av matematisk kunnskap. Forfatteren kunne knapt lurt et barn med dette konseptet. Takk for ingenting.

Å, du Kristin, du Kristin, vet du hva? Du må gjerne dra meg etter hårene gjennom gjørmehull og tornekratt om du ikke liker bøkene mine, det er en rettferdig sak, men jeg kan ikke like den mistenksomheten du legger for dagen her, og derfor klarer jeg ikke å la være å poste en liten melding, selv om jeg sikkert burde holde hodet kaldt og munnen lukket. Jeg har jobbet i 10 år med samme litterære karakter og univers. Det har vært et maratonløp, det har vært risikabelt, det har vært ekstremt krevende. Du trenger slett ikke lese Pixley Mapogo, eller noen andre bøker jeg har skrevet, om du ikke vil det, men du behøver jo heller ikke sitte og spre dårlig stemning; du har ganske sikkert bedre ting å foreta deg i det herlige året 2010, tigerens år, som akkurat nå har begynt :)

Hos meg dukket Doris Lessing opp, og det var ingen dårlig julegjest. "Alfred og Emily". Den ser kanonbra ut. Jeg fikk også "Menneskemerket" av Philip Roth.

Hvilken film er det du sikter til? Ny? Gammel? Hvem? Hva? Jeg har ikke sett den

Jeg blir litt nysgjerrig her... Hvilke aspekt ved historien eller beskrivelsene var aritge i De Beste blandt oss? Eller, la meg stille spørsmålet annerledes: hvilke andre bøker er ikke bedre enn denne, og inneholder de samme vittigheter og beskrivelser som denne bare enda bedre? Denne slo meg rett og slett som en skolestil, en veldig, veldig, veldig lang og forutsigbar skolestil....

Helt enig med Ingunn her! Mesteren og Margarita, og også Dokumenter Vedrørende Spilleren Rubashov er mye, mye, mye bedre enn Kafka På Stranden. I disse to førstnevnte er i alle fall rollefigurene voksne, og man slipper da alle disse forsøkene på å involvere oppvekstfølelser og usikkerhetsfølelser i rollefiguren, som blir forsøkt i Kafka. Unge folk, både i bøker og filmer, bør man jo nesten styre unna, i alle fall når følelseslivet skal beskrives. Som observatører, eller beskrivere, er de godkjent. Jeg oppsummerer, spesielt gjelder dette for film: unge er drit. ellers, GOD JUL!

Jeg har sett fimen, jeg likte den ikke. Den kan ikke måle seg med boka. Forøvrig har jeg ikke sett én film som var bedre enn boka. Det jeg mente med "delvvis kjedelig" var den omstendelige beskrivelsn av huset og familien i begynnelsen av boka (mener jeg å huske, er en stund siden jeg leste den). PS: har du lest tusen strålende soler? den vil du like siden du likte denne...

hadde ikke trodde jeg skulle gi denne så høy score, men når jeg skulle velge så var det rett og slett terningkast 6 som falt mest naturlig. En svært god bok.

Delvvis kjedelig historie, men må gi den 5 terningkast pga det høye irritasjonsnivå den klarte å frembringe over den ene rollen i boka...ehh, gjett hvem...

Denne var kjedelig, men gnagde seg inn under huden, så jeg måtte gi den terningkast tre. Nesten uforklarlig.

Denne begynte veldig bra syns jeg, men ble desverre en smule naiv etter hvert....veldig synd.

Jeg syns denne var veldig varierende. Har innslag av terningkast seks, absolutt. Men for lang og verierende, rett og slett. Synes jeg da.

Dette er absolutt en av de beste bøkene jeg har lest. Helt fantastisk.

Beklager, men dette er en veldig dårlig bok. Jeg beholder den i bokhylla som min definisjon på terningkast én.

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!