Bokelskere.no

Valget er: ensomheten i dette landet, med alt man kjenner, med det språket man behersker, med de vennene man har, de slektningene, kollegene, naboene, bekjente. Eller den fullstendige ensomheten i et annet land, et ukjent land med et ukjent språk og ukjente vaner og måter å omgås på.

Hvem er hun? Hvem er hun. Hvilke drømmer har hun? Har hun drømmer? Hva lengter hun etter? Hvordan vil hun leve livet sitt? Hvordan vil hun at livet skal være? Stiller hun seg overhodet det spørsmålet? Kanskje det er den største forskjellen mellom mitt liv og hennes. At hun ikke en gang stiller det spørsmålet. Det spørsmålet kan ikke stilles. Hun lever det livet hun lever. Hun har ikke valgt det, det har bare blitt slik. Slik har det blitt. I dag skal hun koke aprikossyltetøy. Hun har vondt i en skulder.

Mekanikeren. Med sin tannløse latter. Han hadde mistet flere tenner selv om han ikke var særlig gammel. Og han hadde vondt i et ben. Han bannet mye, både over benet og over tennene. Han kunne ikke spise mat som var hard å tygge. Da bannet han. Han ville så gjerne ta en jafs, og så gikk det ikke, det må ha vært veldig frustrerende. Det var vel da det hjalp med en dram. En dram mot smerten og en dram mot minnene. Han hadde mange minner å drikke opp, Mekanikeren, det visste jeg allerede som barn. At han hadde vært krigsfange i Sovjet. I en arbeidsleir, formodentlig. I flere år var han der. Da han ble sluppet fri, gikk han hele veien hjem. Hvor gikk han fra? Det er ikke sikkert dette er sant. Ingenting med Mekanikeren er sikkert. Mekanikeren lyver like friskt som han drikker. Kanskje det finnes andre hemmeligheter, andre smerter, ting som er mye verre enn sovjetiske fangeleirer.

I motsetning til andre nyfødte hun hadde vasket og stelt i sin tid på Bulovka,festet denne gutten blikket. De vidåpne øynene lyste mot henne,kalde og blekblå,som skaresnø i måneskinn.

Vi holder livet

Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.

Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.
Forfatter: Inger Hagerup
Fra diktsamlingen; Den syvende natt fra 1947

De skulle altså ha hans tidligere elskerinne og Sebastian Bergman på middag.
Det fantes ting han hadde sett mer frem til.
En rotfylling, for eksempel.

Gode gamle England er et imaginært sted, et landskap bygget opp av ord, tresnitt, filmer, malerier, pittoreske graveringer. Det er et sted folk har fantasert frem, og folk lever ikke særlig lenge og ser ikke så godt etter. Vi er ikke så flinke til å forstå målestokk. Det som lever nedi jorden, er for smått til å bry seg om, klimaendringene for store til å ta inn over seg. Tid er vi heller ikke flinke med. Vi husker ikke hva som levde her før oss, vi klarer ikke å elske det som ikke finnes. Ei heller klarer vi å forestille oss hva som blir annerledes etter at vi dør. Vi lever vårt tilmålte tidsløp og knyter våre knuter og rep utelukkende for oss selv. Vi søker trøst i bilder og feier åsene rene for historie.

Historie, men også liv. Dette minner kanskje om gode gamle England, men det ligner overhodet ikke landet slik det var for fire hundre år siden, eller bare hundre.

Han var mer en dreng enn en sønn, det forsømte Augustus aldri å understreke, blod er tykkere enn vann,og det blir ingen silkepung av et griseøre.

Wherever the TV glows, there sits someone who isnt reading.

Nesten alle generasjoner siden har lært å sykle som barn, men den første generasjonen måtte lære det som voksne, og det er både skumlere og vanskeligere. Nederland hadde innendørs sykkelskoler hvor du først lærte å sitte på sykkelen, deretter å bevege den. Til sist lærte du å hilse ordentlig med hatten uten å falle.

Det var et snodig påfunn å skrive på et språk som ikke var ens eget. Det gir en nesten dårlig samvittighet, sa hun, at folk føler seg tvunget til å bruke engelsk, tenk så mye av dem selv som må forsvinne i den overgangen, omtrent som når folk får beskjed om å forlate hjemmene sine og bare ta med seg det mest nødvendige.

• Du gjør det ikke enkelt for meg, sa han. - Jeg er bare en mann.
• Ja, smilte hun. - Stakkars hannen. Så sårbar han ble den gangen han reiste seg på to.

Ungdomsfødsel

Jeg lukter skinke og bensin
og hoggorm og matavfall
og brakkvann og vår bikkje og tørre jorder
og gammel frukt og sånne våte klær
som har ligget for lenge,
og det er bare under arma.

Jeg har hudormer i en krans rundt nesa
og kviser du kan stille klokka etter.
17.45 hver fredag, som Vesuv eller Etna med gugg i,
på haka.
har utbrudd klokka 18 presis lørdag
for da skal jeg møte venner.

Jeg har sinnssykt lange føtter.
Ikke bare lange, men brede og klaskete føtter som
ankommer steder lenge før resten av kroppen. Nå kommer
det sikkert noe stort og lekkert, tenker folk, men så er det
bare meg ... med tynne legger og lange sko.
En klovn, da, omtrent, en klovn som ikke er morsom.

Jeg har en krevende personlighet.
Mildt sagt. Jeg er bråkete når du vi ha det stille, og jeg er
stille når du vi ha kommunikasjon.
Hvis du vil ha svar av meg, er det lavt og kort og utydelig,
og når du vil ha ro, er jeg bråkete, høylytt og forbanna.
Jeg er uforutsigbar, usjarmerende og trøtt.

Jeg har fett hår, slapt håndtrykk, himlende øyne, glefsende
Kjeft, og hele meg renner over av forakt, sinne,
frustrasjon og spørsmål.
I kveld skal jeg kle meg ut som konfirmant
og ønske dere velkommen.
Velkommen – og håper dere går snart. Jeg er litt opptatt.

Jeg holder på med en ungdomsfødsel her.

For det første var dette i 2008. Altså før ungdommer fikk transplantert mobilen i håndflaten ved fødselen.

Det eneste han hadde å bidra med, var sin fraværende tilstedeværelse.