då eg plukka årets første løvetann og sprang gledesstrålande inn til mor mi med han og ho sa at det berre var ugras. (Frå «Minnebok»).
Fabelaktig om Homers Odysseen.
Ved en rekke gode grep vever Mendelsohn sammen selvbiografi, litteraturanalyse og reisebeskrivelse i en svært lesbar og medrivende tekst. Utgangspunktet er forfatterens kurs om Odysseen for førsteårs collegestudenter. I siste øyeblikk melder faren hans, nesten åtti år gammel, seg som student til dette kurset. Forholdet melllom far, lærer og studenter utgjør den røde tråden i boka, samtidig som vi får en solid innføring i hva Odysseen egentlig handlier om, kapittel for kapittel. Men boka gjengir også fortellingen om hvordan en sønn får ny kontakt og forståelse for sin einstøing av en far, særlig under båtreisen som de to tar sammen i Odyvses farvann utenfor dagens Tyrkia og Hellas.
Oversettelsen virker litt tung innledningsvis, men flyter etterhvert svært godt.
Politisk satire utgått på dato.
President George W. Bush og den andre Irak-krigen tidlig på 2000-tallet inngår i skyteskiven for Bakers satiriske dialoger. I ettertid virker de dessverre hverken særlig engasjerende eller morsomme.
Baker kjenner jeg ellers som forfatter av en rekke friske, vittige bøker om sosiale relasjoner.
Han hadde i forbindelse med saken fått innblikk i et område som for ham var en ukjent verden, en verden med egne lover og spilleregler, og der viktige samfunnsinteresser så ut til å være underordnet enkeltpersoners og selskapers interesser. Og det på en måte som nærmet seg - han hadde vondt for å tenke på korrupsjon som dekkende begrep. Men hva skulle det kalles? Han hadde lest at den hjemvendte korrupsjonsjegeren Eva Joly hadde omtalt det norske samfunnet som kanskje noe naivt på det området.
Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.
Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.
Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.
Ønsker alle en god helg og godt sommervær.
Populære bøker siden 1922.
Artig å få innblikk i ditt liv som leser, Einonie. Det at slike lister vekker gode minner, virker som det beste ved dem. Hyggelig dessuten at andre deler noen av ens egne positive vurderinger av bøker en selv har lest.
Ellers viser vel lista at det finnes en mengde populære bøker fra tidligere år som fortsatt er vel verdt å lese. Denne lista er jo som andre har påpekt allerede en blanding av popularitetsindeks og redaksjonelt skjønn. Ellers hadde vel lista bare bestått av Stephen King. Dessuten har hvert enkelt år bare blitt tildelt én enkelt bok. Dermed har nok en del forfattere kommet med på lista med en av sine mindre kjente bøker.
Som motvekt mot de amerikansk-dominerte listene finnes det en rekke europeiske alternativer. Få har riktignok gått så langt som Danmark, der Kulturministeriet 2006 sponset en offisiell Kulturkanon som lister 12 bokverk som alle dansker bør kjenne til. Liknende initiativ i Norge har hittil blitt kvalt i fødselen.
Takk for reflektert svar. Som kjent har pater Pollestad levd et turbulent liv. Det framgår også av bøkene hans med titler som Anklaget (2011) og Tre muntre herrer i Roma (2009). Jeg lurer jo på om han ville skrive en helgenbiografi (hagiografi) om den lidende Thérèse i dag eller om han har gjort seg noen dypere tanker over hennes triste skjebne.
Det er jo påfallende at pater Pollestad kan skrive en slik bok. Han tilhører jo ikke selv en orden som hyller lidelsen. Selv opplever jeg ham som levemann og festmenneske. Den franske forfatteren Balzac har et langt krassere syn på klosterlivets virkning på kvinner, noe han gir en tydelig beskrivelse av i den korte romanen Hertuginnen av Langeais. Hos ham er kvinners klosterliv en form for langsom død.
«Hvis du vil, kan jeg i hver eneste av bøkene mine vise deg de gode passasjene som jeg kan takke en god calvados for», sa [Joseph Roth] til Soma Morgenstern. Dessverre hadde han ikke bøkene med seg akkurat da.
Taushet og kjærlighet i møtet med døden
Ørstaviks knappe, presise skrivemåte framhever intensiteten i denne sterkt personlige romanen. I møtet med virkeligheten – i dette tilfellet ektemannens uhelbredelige kreftsykdom – slås selv en forfatter med taushet. At han har kort tid igjen blir aldri et samtaletema dem i mellom. Først etter lang tid får hun energi nok til å notere sine egne følelser og reaksjoner.
Det er ikke sånn i Milano. Det er ikke som nordmenn med Italia-dilla tror, at det er rødrutete dolce vita hele tiden. Det er bare ikke sånn. I Milano er det hardt, knallhardt [ . . . ].
Inför vad som verkligen, i livet, händer mig drabbas jag av tystnad. Tystnad! Stoppskylt — zongräns! (Sitert etter Birgitta Trotzig).
"Jeg tar toget hjem," sa Anton og åpnet døren. "Du er jo verre enn rånerne fra Indre Østfold. Flaut. Bruk noen av de kronene dine på å kjøpe et par terninger du kan feste i speilet, og kanskje en revehale til taket."
Forfattere i en krisetid like før katastrofen
Wow! En så godt som perfekt bok om forfattere på randen av katastrofen. En gruppe tyskspråklige forfattere møtes sommeren 1936 i den belgiske badebyen Oostende, ikke så mye for å bade, men for å skrive og diskutere. Bøkene deres er allerede forbudt i Hitler-Tyskland. Weidermann tar særlig for seg de to mest kjente forfatterne: Joseph Roth og Stefan Zweig, begge jødiske skribenter fra det tidligere Østerrike-Ungarn. De to har et svært tett forhold som går fram av brevvekslingen mellom dem. De samarbeider og krangler, men Roth er avhengig av Zweig for praktisk og økonomisk hjelp.
Forfatterne i Oostende spres for alle vinder etter sommeren 1936. Flere dør tidlig. Roth i Paris 1939, Zweig i Brasil 1942. Bøkene deres leses fortsatt.
Brevvekslingen mellom Roth og Zweig finnes samlet i Joseph Roth: a life in letters, redigert av Michael Hofmann.
Den norske oversettelsen flyter stort sett bra, men hva menes med «funksjonsbygg»? Skal det være funkis? Boka har to ulike undertitler. På tittelsiden står det «Sommeren før mørket falt.» På omslaget og bokryggen er tittelen utvidet til: «Stefan Zweig og Joseph Roth sommeren før mørket falt.» Uansett, boka er et funn for lesere av de to forfatterne.
Det er jo derfor man blir forfatter, for å skue en annen verden, ønske seg en annen verden, skissere en verden som er annerledes enn den faktisk er eller noen gang kommer til å bli.
De er som skapt for hverandre. To menn i fritt fall som en stakket stund kan klamre seg til hverandre. (Om Joseph Roth og Stefan Zweig 1936).
Populære bøker siden 1922.
Da har du lest flere enn meg. Selv kom jeg til 19 leste bøker blant de 100; i tillegg kommer skuespillene som jeg har sett oppført. Gatsby og The Sun Also Rises sto på pensumlisten min i amerikansk litteratur i sin tid. Men jeg må innrømme at flere av forfatterne og titlene her er ganske ukjente for meg.
Noen titler finner vi riktignok igjen blant norske leseres favoritter: Camus: Den fremmede, Marquez: Hundre års ensomhet og Woolf: Til fyret. Se bokelskeres forslag til beste bok
Her er enda en amerikansk liste over «tidenes beste bøker» slik leserne ser det. Lista omfatter én bok for hvert at de siste hundre årene. Engelskspråklige romaner dominerer naturlig nok, men bøker fra andre språkområder dukker likevel opp her og der. Noen skuespill — og én kokebok! — er også med: 100 Years of Popular Books. Hvor mange har du selv et forhold til?
Ungt par utfordres av borgerkrig i Spania og statskupp i Chile
Leseverdig historisk roman fra Isabel Allende. En kjærlighetshistorie som utvikler seg langsomt utgjør den røde tråden i boka. Men hovedpersonene Roser og Víctor preges først og fremst av malstrømmen av politiske begivenheter fra borgerkrigen i Spania 1936-39 til militærkuppet i Chile på 1970-tallet. Alt dette er godt fortalt, men på bekostning av karakterutviklingen. Først på slutten av boka, når politikken har stilnet av, får vi et inngående, psykologisk portrett av den ene av hovedpersonene, overleveren Víctor.
I romanen opptrer også historiske personligheter som dikteren Pablo Neruda og politikeren Salvador Allende. Den siste beundres for sin progressive politikk, men kritiseres for det økonomiske kaoset han førte Chile inn i på begynnelsen av 1970-tallet.
Oversettelsen fra spansk flyter bra. Det eneste jeg stusset på var at den franske byen Perpignan har beholdt stavemåten Perpiñán. Boka er månedens utvalgte i min amerikanske bokklubb.
Pale Fire opplevde jeg som Nabokovs parodi på diktanalyse i sin mest ytterliggående akademiske fasong. Se omtalen min her.