Apropos skjenking, en kollega beklaget seg en gang over at jeg ikke skjenket yndig nok. Som om det ikke var klisjefylt nok at kvinner skulle være yndige, forventet han tydeligvis at jeg skulle skjenke yndig også. Jeg ble så lamslått at jeg bare ble sittende og stirre på ham. Noe han tydeligvis misforsto, for da vi kom ut etterpå, prøvde han å kysse meg i mørket. Nei, dette kan vi ikke ha, tenkte jeg idet han trykket seg mot meg, parerte det fremrykkende ansiktet med begge hender og fikk skjøvet ham tilbake.
Jeg ventet tålmodig -i årevis- på at pendelen skulle svinge den andre veien, at menn skulle begynne å lese Jane Austen, lære seg å strikke, late som de elsker kosmos, arrangere scrapbook-selskaper og kline med hverandre mens vi kaster kåte blikk. Og så skulle vi si: Å ja, han er En kul fyr.
...for han hadde aldri skjønt vitsen med å velte seg under barkrakker med rasende idioter som mente de hadde opparbeidet seg evigvarende fitterettigheter på grunn av framifrå pikk og dype smilehull, og som kunne ha kniv.
Alle dystopiers dronning! Mange mener dette er en morsom bok, men jeg blir først og fremst dypt urolig. Atwood er glad i menneskene, men skriver fram en framtid der verden klarer seg helt fint uten oss. Hun viser fram tendenser i samtida på intelligent vis. Ubehagelig bra.
Takk for tips!
"Nå må du gi deg," sa Takeo. "Utlendinger spiser sushi som bare det. Sant?" Hun så spørrende på innehaveren.
"Jo, de spiser sushi." Den gamle sushikokken bredte de tykke, hovne hendene over skjærebrettet for å stagge rekene som lå og sprellet vilt.
...
"Utlendinger synes visst at det er noe ekkelt med rødfisk, så det spiser de ikke."
"Sier du det?" sa først aksjemegleren og deretter Teinosuke, som fortsatte: "De synes sikkert det ser morbid ut, en likblek, hvit risklump med en uformelig, blodrød fisk på."
Denne etterlot meg lunken. Lett å lese, pertentelig og ryddig, men klarte ikke å bry meg om hvordan det skulle ende. Lugger når personers karakterer beskrives ut fra utseende. Vagt irritert over framstillinga av kvinnene. Er det en språklig-kulturell kode jeg ikke tar, tro? For andre gang skuffet over min gamle favoritt.
Korte snutter om tankefeil vi alle gjør. Nesten litt for kort om hvert tema, så den gjør ikke like stort inntrykk som Kahnemanns Tenke, fort og langsomt, men god intro til tematikken. Mistenker at jeg burde eie denne og lese i den jevnlig, spesielt på jobben!
Blurb av David Vann -da har du hekta meg!
Nesten-dystopi der to menn reagerer forskjellig når livene deres går i oppløsning: den ene melder seg ut av systemet, den andre går lenger og lenger inn. Barnet tar støyten. Også vakkert om en gammel kvinnes bånd til sin barndoms jordsmonn. En god kandidat for de som liker å lese om Det Mørke Amerika. Ingen happy endings her! Prøv innledningen, den er sterk.
Men kvinner er alltid ensomme i menns grusomhet.
Vi skal til Øst-Tyskland. Ikke det Øst-Tyskland som er nå eller har vært, men det som kunne vært. Vi befinner oss i 2011, i et Europa der muren ble åpnet og så stengt igjen. Øst-Tyskland består, og er mer nedslitt enn noen gang. Landet har overlevd på å distribuere gass fra øst til vest, men nå er myndighetene på randen av sammenbrudd og er i viktige forhandlinger med Vest-Tyskland. Midt i forhandlingene blir en mann funnet drept, og det ser ut som det er brukt gamle STASI-metoder. Dette setter de politiske forhandlingene i fare, og den lokale politiinspektøren Wegener får vide fullmakter til å etterforske saken i et unikt samarbeid med en vesttysk kollega.
Som all god krim ender Plan D opp med å si mye mer enn handlingsreferatet gir inntrykk av, om alle samfunn, og om mennesker. Urban skriver fram et dystert, fargeløst, nedslitt, illeluktende Berlin med motløse, desperate og oppgitte mennesker. Han ga meg den gode, mørke følelsen. Du får mer samtale enn blod i denne boka også, pluss mye angst. Dette er noe for deg som liker klassiske, fortvilte etterforskere ispedd storpolitikk, ala Le Carré. Anbefales!
Denne boka var jeg litt skeptisk til, men den overbeviste meg med sin redelige tone, solide bakgrunnsarbeid og imponerende hovedperson. Det er virkelig forbløffende hva Ingrid Bjerkås turte å foreta seg under krigen, og jeg fikk helt bakoversveis av å lese om hva som møtte henne av reaksjoner i veien mot å bli Norges første kvinnelige prest. Det gjør meg ydmyk å tenke på hvor kort tid dette er siden og hva vi tar for gitt i dag. Man finner også et herlig portrett av Bjerkås' unike mann, som sto ved hennes side til siste slutt og også turte å utfordre roller og forventninger. I tillegg får forfatteren godt fram parets store kjærlighet til Nord-Norge. En positiv overraskelse i bokhøsten.
Ikke uinteressant historie, men hvorfor en hel bok? Det hadde holdt med en artikkel i ett av avisenes helgemagasiner tror jeg. Ble provosert av beskrivelsene av kvinnene i denne boka. Biskopens lokkes av den forførende, timeglassformede elskerinna, kona har blitt tjukk og sur, datteren er bortskjemt og ufordragelig. Man skulle tro en biskop ikke var helt uten makt? Nei, hvis du vil lese en bok om en geistlig storhet i høst, så velg heller boka om Ingrid Bjerkås!
Et helt nytt bekjentskap for meg. Fort lest, tidvis tankevekkende, tidvis artig, tidvis likegyldig. En forfatter med gode formuleringer. Kanskje skrive noe litt større neste gang?
"Alle" vet jo at det er viktig å vite noe om de gamle grekere og romere hvis man bor i Europa, men det er fint med en påminnelse om hva de faktisk tenkte og hvordan de organiserte samfunnet. Ødegård skriver enkelt, opplysende og humoristisk. En behagelig leseopplevelse.
Allerede mens jeg leste tenkte jeg at dette var noe spesielt. Jackson klarer så utrolig godt å få fram den store uhyrligheten i det morfaren gjorde og mente. Og samtidig så utrolig godt den store kjærligheten som eksisterte i familien. Det er godt gjort å være så nådeløs som Jackson er når hun undersøker hva morfaren kan ha vært med på og hva meningene hans faktisk innebar. Hun prøver aldri, aldri å unnskylde noe. Beskrivelsene hun gir av sin egen radikale fortid er også veldig interessante og setter virkelig tankene i gang hos meg som leser. Parallellene til hva noen ungdommer opplever i dag er åpenbar. Noen bøker treffer i hodet, noen i magen. Jackson traff hele meg på en gang.
For alle som liker Askildsen er dette et uunnværlig tilskudd. Van der Hagen har gjort en kjempejobb med å lese seg opp, og det gjør tydelig inntrykk på Askildsen. Det oppstår tillit mellom de to, og Askildsen er ikke redd for å kritisere og reflektere over ting han har sagt og gjort. Man får også lese tekster som ikke er gitt ut før.
Endelig en bok om mannen som spiller roller i nesten alle andre bøker om denne perioden i norsk historie. Heldigvis er det en veldig god biografi så langt jeg har lest den. Det gjør inntrykk å lese om Hermans harde barndom, hvordan han kjemper seg fri fra faren til et bedre liv og om lynkarrieren han gjør i tidas offentlige liv. Hvis jeg skal velge en bok fra titlene jeg har lest om tida rundt 1814 tror jeg det må bli denne.
Det er vanskelig ikke å gjenta alt alle andre har sagt og skrevet om denne tittelen. Den gjorde dypt inntrykk på meg. Michelet lager scener som setter seg i hode og kropp. Hun klarer å koble det som skjedde i Norge med både tidligere historie og med hva som foregikk i resten av Europa. Den klare og lite følelsesladede teksten lager stort rom for egne refleksjoner, og får dermed fram grusomhetene på en enda bedre måte. Michelet nevner det ikke i teksten, men det er umulig ikke å tenke på våre tiders flyktninger mens man leser. Og det gjør boka enda bedre. En tittel som får deg til å tenke over hva det vil si å være et menneske. Bør leses, rett og slett.
Nok en tittel som tar for seg en underkommunisert side ved andre verdenskrig i Norge. Jeg synes temaet virket veldig interessant og så fram til å lese. Men teksten er nesten uoverstigelig for en som ikke er faghistoriker. Her er det så mange detaljer, forkortelser og inngående beskrivelser at jeg ble helt utslitt og måtte gi opp boka ganske tidlig. Jeg hoppet til oppsummeringa og hadde for så vidt glede av den. Jeg skulle inderlig ønske at dette materialet kunne gis ut igjen i litt mer tilgjengelig format. For jeg tror temaet kan interessere mange, og være opphav til samfunnsdebatt.