Bokelskere.no

Jeg vil foreslå en v fjorårets viktige bøker, nemlig "Zulejkha åpner øyne" av Guzel Jakhina. Dette er en bok som (tror jeg)kan åpne for interessante diskusjoner. Nå da oppmerksomheten i verden i stor grad er rettet mot Russland, kan det være på sin plass å bli minnet om dette landets vanskelige og skremmende historie.

Jeg har også undret meg over denne dobbeltheten. Hvorfor sier han "jeg" og "Oskar" om hverandre? Er det en forskjell i betydningen mellom de to? Man skulle kanskje tro at ved å bruke
navnet fjerner han seg mer fra det som setningen uttrykker. Men jeg kan ikke se at dette stemmer heller. Har noen en forklaring?

Skummel lesning? Absolutt! Ikke minst på grunn av verdenssituasjonen som nå ikke lenger er så rolig som den var for ett år siden. Her ser vi hvor galt det kan gå dersom prestisje og hevntanker blir den viktigste drivkraften for verdens fremste politikere.

Bokas handling kretser rundt en del navngitte personer og miljøer i ulike land og veksler mellom disse fra kapittel til kapittel. Handlingen starter i Afrika, i Tsjad. Her er en av hovedpersonene, den kvinnelige CIA-agenten Tamara. Landet er herjet av terrorister, og det er viktig å finne deres skjulested. Narkotikahandel er en viktig inntektskilde for narkotikaorganisasjonene. Vi hører om en buss som illegalt skal frakte fram til kysten afrikanere som vil prøve seg over til Europa. Med på denne bussen lurer også undecoveragenten Adyl seg. Han er på jakt etter sjefen for en terroristorganisasjon. Men bussreisen ender ikke som forespeilet for flyktningene. De blir satt av ved en gullgruve ute i ørkenen, mens bussen bare forsvinner. Her blir de holdt fanget og satt til slavearbeid i gruven. Takket være Adyl og hans modige taktikk klarer man å få varslet om det som foregår. Soldater kommer og klarer å finne den ettersøkte terroristlederen som har skjult seg i leiren.

Et annet sted i verden med ustabile forhold er Korea. Et opprør i Nord-Korea får stor betydning. Deler av hæren er med på det. De tar kontroll over de største byene der det nordkoreanske atomarsenalet befinner seg. Et svekket Nord-Korea med indre splittelse er en stor fristelse for Sør-Korea som ivrer etter gjenforening. Styrker fra Sør inntar den nordkoreanske hovedstaden. Nå begynner både Kina g USA å røre på seg. Hver av stormaktene ser sine interesser truet. Vi trekkes inn i miljøet rundt statsoverhodene i USA og Kina. I begge statene er det krefter som roper om øyeblikkelig handling og hevn. De moderate kreftene forsøker febrilsk å holde igjen, men prestisjen veier tungt. Faren for en verdensomfattende atomkrig nærmer seg ......

Dette er en omfangsrik bok. Men det oppleves ikke slik for spenningen er der omtrent hele tida. Nå er det ikke bare politikk handlingen dreier seg rundt. Hovedpersonenes privatliv har også fått stor plass. Kanskje for stor? Er det for å tekkes lesere av alle slag at så mange kjærlighetshistorier er blitt med i alt det andre?

Hvordan reagere på denne boka? Noen ganger under lesinga ble jeg rett og slett sint. Dette er da reinspikka tøv! Spøkelser, svevende ånder, gjenoppstandelse... Det er nok av bøker som kan lære meg noe viktig om verden vi lever i. Så hvorfor bruke tid på slikt nonsens? Likevel var jeg så fascinert at jeg bare måtte lese videre. Temaet om eneggede tvillinger er noe som pirrer nysgjerrigheten. Ikke lett «å finne seg sjæl» når en hele tida lever tett innpå et annet menneske som r prikk lik en selv. På den annen side skaper det muligheter til å lure omgivelsene.
Og det er dette siste som skjer i denne boka. Her handler det om to generasjoner med eneggede tvillinger. Edie og Elspeth som representanter for foreldregenerasjonen og fra neste generasjon: Julia og Valentina.

Boka starter med at Elspeth dør på sykehus i London, i armene på kjæresten sin, Robert. På forhånd har hun skrevet testament der hun overdrar huset sitt til sine to amerikanske nieser, Julia og Valentina. Betingelsen er at moren deres, Edie, altså Elspeths tvillingsøster aldri må sette beinet sitt i dette huset.

I det samme huset bor, i etasjen under, Robert (Elspeths kjæreste) og i etasjen over, Martin, som er en typisk tvangsnevrotiker. Tvillingene kommer til å knytte bånd til hver sin av disse mennene. Så oppstår det noe rart i leiligheten: Ånden til Elspeth materialiserer seg. Hun svever usynlig omkring i leiligheten. Etter hvert lærer man også å kommuniserer med henne ved hjelp av automatisk skrift. En romanse oppstår mellom Valentina og Robert. Hun vil gjerne flytte ut og etablere seg med sin kjæreste. Julia, som alltid har vært betraktet som den viljesterke av de to, motsetter seg dette. Hun vil at de to søstrene skal leve sammen som før.

Så får Valentina en vill idé. Dersom Elspeth klemmer sjelen ut av henne, slik at hun dør, vil det senere bli mulig å tilbakeføre sjelen hennes inn i den døde kroppen. Et slikt eksperiment har de allerede klart å utføre med em katt. Som sagt, så gjort. Første del av forsøket gjennomføres, men da Elspeth vil bringe Valentinas sjel tilbake i den døde kroppen, skjer det noe uventet......

Fascinerende lesing? I alle fall er hele greia reinspikka tøv!

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

Det er ikke meg imot om vi får lengre tid på å lese ferdig boka. Jeg er enig i at den slett ikke er tung, men den er omfangsrik, masse sider og svært liten skrift.

Man kan spørre seg om hvilke intensjoner forfatteren kan ha hatt med denne boka. Er det for å synliggjøre hvor lite man egentlig vet om sine nærmeste? I hvert fall er konklusjonen på denne boka svært påfallende.

Hovedpersonen her dr psykoterapeuten Mariana Andros, egentlig gresk, nå bosatt i London. Hun er i 30-årene, enke og barnløs. Ett år tidligere druknet druknet mannen hennes, Sebastian, mens de var på ferie i Hellas. Marianna som var svært knyttet til mannen sin, har store vansker med å komme over dette. Niesen hennes, Zoe, mistet i ung alder begge foreldrene sine i en bilulykke og har gjennom oppveksten vært en slags erstatningsdatter for Mariana og Sebastian. Nå har Zoe flyttet til Cambridge for å gå på college.

Så en dag skjer det et drap på colleget. En venninne av Zoe er funnet knivstukket. Zoe er fortvilet, og Mariana reiser sporenstreks til Cambridge for å trøste henne. Her får hun høre om professor Edvard Fosca som er en svært populær foreleser i klassisk mytologi. Han har knyttet til seg en gruppe kvinnelige studenter, alle spesielt vatre og fra framstående familier. Disse jentene går under navnet «Jomfruene». Den døde jenta tilhørte denne gruppa. Mariana oppsøker professoren og får følelsen av at det er noe fordekt ved ham, at han ikke viser sitt sanne jeg.

I tiden som følger skjer det flere knivdrap, og hver gang er offeret en av jomfruene. Felles for drapene er at i nærheten av den drepte blir det funnet et postkort med motiv fra gresk mytologi og med en kort tekst skrevet på gammelgresk. Mariana blir mer og mer overbevist om at den skyldige må være professoren. Men hvordan klare å bevise det?

Handlingen i boka skrider ellers framover i langsomt tempo. Mye foregår under måltider med tilhørende prat, men med liten fortgang i selve kriminalsaken. Da slutten på boka endelig nærmer seg og morderen avsløres, blir dette noe helt annen enn det leserne og Mariana selv hadde forestilt seg. Det er greit med en overraskende slutt, men denne her overskrider enhver troverdighet.

Nok en hagebok for folk med mye penger. Jeg savner også navn på planter, hva er poenget med å ta fine plantebilder og samplantinger når de ikke tar seg bryet med å skrive hvilken plante eller sort det er. Norske hageforfattere har lang vei å gå for å komme i nærheten av Claus Dalbys fotografier og navn på plantene.

Trengte ikke noen liste 3 for 2022, dette blir i steden liste 1 for 2023

Handlinga i boka utspiller seg rundt en hytteby i Skåne. Tidligere var dette et yndet feriested i naturskjønne omgivelser, men nå er alt forlatt og forfallent. Det er den eldre kvinnen Hedda som eier stedet. Men nå er hun funnet død ute på sjøen. Arvingen hennes , den middelaldrende niesen, Laura, har ankommet fra Stockholm.

Som barn pleide Laura å tilbringe alle feriene sine her. Hun og tante Hedda hadde et spesielt godt forhold. Men besøkene ble brått slutt da Laura var 16 år. Dengang hadde hadde Laura og vennene hennes samlet seg til luciafest i stedets festsal. Plutselig brøt en kraftig brann ut. En av ungdommene, Lauras gode venninne Iben, kom seg ikke ut i tide og brant inne. I de 30 årene som har gått siden har Laura gått rundt med en slags skyldfølelse overfor det som skjedde. Kunne hun ha avverget Ibens død?

Laura har nå problemer med å godta at den sporty og spreke tante Hedda virkelig kan ha druknet under en svømmetur. Da hun nå kommer til begravelsen, endevender hun inventaret i de forskjellige bygningene for å finne en ledetråd til hva som kan ha skjedd. Kan noen ha drept tanta? Noen av ungdommene fra den tidligere klikken er fremdeles bosatt i nærmiljøet. Gutten Peter har nå blitt politimann og er alenefar til en datter, , mens kameraten Tomas har store problemer og bor avsides i en hytte. Det sies at han har tendenser til pyromani. Lauras ungdomskjæreste, Jack, derimot er det ingen som kan fortelle noe om. Laura opplever at folk reagerer negativt på henne, at hun er uønsket på stedet. Flere ganger oppstår små branntilløp, og lokalbefolkningens mistanke retter seg mot Laura.

Det kommer fram at Hedda hadde tenkt å selge hele stedet. To interessenter hadde meldt seg. Den ene var kommunen som ville gjøre hyttebyen om il et idrettsenter. Vel og bra, men kommunene hadde knyttet til seg en entreprenør med tydelige svin på skogen. Den andre potensielle kjøperen var eierne av et slott i nærheten. De ville bygge luksusboliger for rikfolk. Ingen av de to alternativene hadde tiltalt tante Hedda. Det blir ikke bedre da Lauras venninne fra Stockholm, Steph dukker opp som en bekjent av slottsfolkene. For hvem er egentlig Steph? Og hvorfor har ikke tante Hedda villet ha kontakt med Laura de siste 30 årene?

Slutten på boka er i voldsomste laget når det gjelder avsløringer. Noen av personene skifter nærmest karakter gg tidligere handling blir nærmest snudd på hodet.

En fantastisk slektsroman, usedvanlig lang, usedvanlig dramatisk, usedvanlig lærerik og usedvanlig tankevekkende!

Handlingen er stort sett lagt til Georgia og tar for seg livet til en familie fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til vår tid (hele 6 generasjoner). Første generasjon her er en konditor i Tbilisi. Han er opphavsmann til en helt spesiell sjokoladedrikk med en utsøkt smak. Oppskriften er hemmelig. Han deler den bare med sin ene datter, Stasia. Samtidig kommer også en advarsel, denne drikken kan føre til store ulykker. Dette siste rammer flere av etterkommerne i slekten.

Vi hører om den utrolig vakre Kristine, Hun blir voldtatt under en teaterforestilling av den mektige og brutale mannen Berja (Georgias sikkerhetssjef) som i boka blir kalt «den lille store mannen». Hun blir så tvunget til å bli hans elskerinne. Da ektemannen hennes får rede på dette, heller han en sterkt etsende syre over halve ansiktet hennes. Resten av livet må hun gå med den ødelagte halvdelen dekket til med et slør.

Også Stasias datter Kitty får et begivenhetsrikt, men vanskelig liv. Hun gifter seg med en mann som har vestlige sympatier. Mens hun er gravid, blir hun brakt inn til forhør. Hun blir torturert og fosteret blir skåret ut av livmoren hennes. Takket være god pleie blir livet hennes reddet. Men det hele ender med at redningskvinnen, som blir en svært god venninne av Kitty, blir henrettet. Kitty blir senere smuglet ut av landet og kommer til England. Kittys bror Kostja gjør karriere som marineoffiser og blir senere politiker. Han blir medansvarlig for grusomme handlinger.

Fortelleren i boka er Nitsa. Hun tilhører 5. generasjon i familien. Fortellingen hennes er dedikert til niesen Brilka. De siste delene av boka foregår ikke bare i Georgia eller Russland, men er også lagt til vestlige byer.

Boka gir et greit bilde av Georgias historie, fra tsartiden og den russiske revolusjonen til Stalintiden med de grusomme utrenskningene og kampene under andre verdenkrig. Etter ulike regjeringssjefer kommer så Gorbatsjov med perestrojka og bakteppet ender med at Putin blir president.

Boka er altså meget omfangsrik. Særlig den første halvparten gjorde sterkt inntrykk. Mot slutten synes jeg derimot at futtet i handlingen dabbet litt av.

Boka handler om livet på Grønland, om sårbar natur og sårbare mennesker. Det er i det hele en sårbarhet som for noen ser ut til å gå over i håpløshet. De økende temperaturen på koden får Grønlandsisen til å krympe. Innlandsisen truer med kollaps. Også blant menneskene merkes dette. Selvmordsraten her er svært høy, høyere enn i alle andre land.

Handlinga i boka er sett gjennom øyne til en ung kvinne. Hun er uten navn i boka. Hun er lesbisk og har nettopp funnet seg en kjæreste, Maliina. Men nå skal hovedpersonen reise ut av landet, til Danmark, til Århus. Her skal hun studere antropologi. Men livet i Danmark blir vanskelig. Grønlenderne med sitt avvikende utseende blir sett ned på. Også studiet oppfattes vanskelig for henne. Eksamen kommer, men hun leverer ikke. I brevene til kjæresten lyver hun og forteller at alt gikk bra.

Boka er delt inn i tre deler. Første del heter «De». Handlingen her avbrytes stadig av opplysninger om folk på Grønland som nylig har tatt sitt eget liv og hvilken metode hver av dem brukte. Andre delen er kalt «Hun». Her går vi inn i et konkret eksempel. Jeg-personen er tilbake på Grønland. Hun har reist fra Nuuk til kjærestens hjemsted. Her får hun møte kjærestens familie. En kusine av Maliina har nettopp tatt livet sitt. Hun klarte det ved tredje forsøk. Den dødes foreldre sitter der helt lamslåtte. Likevel vil ingen snakke om det. Men det vil Maliina. Hun oppsøker sykehus og andre institusjoner og vil ha svar på hvorfor jenta ikke fikk hjelp etter de to første forsøkene. Eneste svaret hun får, tyder på at hjelpeapparatet i landet ikke strekker til.

Samtidig begir hovedpersonen seg inn til stedet som kalles «Blomsterdalen», et naturskjønt området dekket av is og snø og omgitt av høye fjell. Her er det en kirkegård. På gravene står blomster, men det er blomster av plast.

Boka siste del heter «Jeg». Nå er det hovedpersonen selv som er drevet av dødslengt. Det ender med at hun stjeler en bil, setter opp en avsindig fart og slipper rattet......

Denne boka handler til dels om kulturkollisjoner, om forskjeller mellom nord og sør i Skandinavia, og også om forskjeller i tanker og handlingsmåter mellom barn og voksne og til dels også mellom samer og nordmenn/dansker. Men først og fremst handler det kanskje om å finne fram til sitt opphav, noe som i hvert fall her virker svært innfløkt.

I sentrum står jenta Risten. Hun er 7 år da handlinga starter. Hun er vokst opp i en liten bygd nord i Finnmark. Foreldrene er samekvinnen Rihtta og Knut som kommer fra Oslo. Også mormoren er der, og hennes fortellinger kommer til å feste seg dypt i barnesinnet. Disse handler mye om de truende underjordiske som det gjelder å passe seg for. Det eneste hjelpemidlet er å ha noe av sølv i nærheten av seg.

Denne samiske familien består av ganske outrerte, intense personer. Forholdet Rihtta – Knut går ikke så bra. Da Knut møter danske Grethe, flytter han snart med henne til Danmark. De lokker med seg Risten under påskudd om at det bare er en liten ferie de skal på. Men Rihtta fraskriver seg samtidig alt ansvar for jenta. Grethe, som er av et helt annet slag enn den intense Rihtta, insisterer på at Risten heretter skal kalle henne mor. Jenta kan derimot ikke helt t¨le den nye morens noe påtrengende nærhet.

Grethe arbeider med flyktninger. Noen av dem bor midlertidig i kjelleren hennes, deriblant en foreldreløs gutt fra Vietnam som antas å være på Ristens alder. De kommer til å kalle ham for Niels. Også Risten forandrer på navnet sitt. Hun kommer til å kalle seg Kirsten, som er lettere å uttale på dansk. De to barna kommer godt overens. Kirsten innvier Niels i fortellingene hun har med seg fra barndommen om de underjordiske. I strevet med å skaffe seg sølv til beskyttelse oppstår det misforståelser og konflikter mellom barn og voksne. Det går så vidt Niels må ut av huset. Han blir sendt til København der de andre landsmennene hans nå bor.

Det skal ta lang tid før Kirsten og Niels igjen møter hverandre. Da er Kirsten flyttet til den danske hovedstaden. Her studerer hun til arkitekt mens Niels driver en restaurant. Mange år senere er tiden kommet da Kirsten vil reise tilbake på ferie til Finnmark for å gjense sine slektninger der. Mormoren er for lengst død, og Rihtta har nå en svært svekket helse. Kort tid etter besøket dør Rihtta, og Kirsten reiser tilbake til begravelsen. Her (ved å gå igjennom sykehuspapirer) oppdager hun noe underlig som kommer til å snu opp ned på forestillingene om sin egen tilblivelse.

Denne lånte jeg først som lydbok via Bookbites, men jeg likte den så godt at jeg endte med å kjøpe den selv. Jeg holder med de som har uttalt at dette er en selvhjelpsbok for de som ikke liker selvhjelpsbøker, for jeg er selv i den kategorien. Denne boka lover heldigvis verken gull eller grønne skoger, men inneholder lassevis av gjenkjennelse, samt en god porsjon håp, for de av oss som har en tendens til å utsette ting.

Veldig godt skrevet selvbiografi. Jeg hørte den som lydbok, og det at forfatteren selv leser (noe han gjør veldig bra), forsterker inntrykkene.