Bokelskere.no

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Side 89

Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.

«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.

En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»

I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»

Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?

Andre synspunkter!

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.

At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.

(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)

Dette er forfatterens første bok om etterforskeren førstebetjent Jack Caffert. I Greenwich i London ble det funnet på en byggeplass fem nedgravde lik. De er alle ille tilredt. Det viser seg at kvinnene er prostituerte. Noen av dem har ennå ikke rukket å bli savnet. Det dreier seg om seksualdrap. Det påfallende er at samleiene må ha foregått etter
at døden hadde inntruffet. Kvinnene hadde fått operert inn en levende liten fugl i brystet sitt. Når den slo ut med vingene, fikk overgriperen inntrykk av a tklvinnen levde.

Caffery forstår tidlig at overgripsmannen må inneha spesielle kunnskaper. Trolig har han studert medisin. Kanskje er han ansatt ved et av byens sykehus. Ett sykehus i London peker seg ut som spesielt mistenkelig. Politiet tror at de har funnet den skyldige. Men så skjer det at denne mannen tar livet sitt ved å hoppe på sjøen. Likevel fortsetter drapene etter hans død. Kan det også dreie seg
om en annen drapsmann?

Mens etterforskningen pågår, må Jack Caffrery også slite med sine egne demoner. Hans yngre bror forsvant sporløst mens de to guttene var opptatt med å bygge en hytte oppe i en tretopp. Dette har i alle år siden tynget førstebetjenten. Hva må han gjøre for å komme videre, for å forsvare seg?

En tvers gjennom grotesk historie (helt urealistisk). Likevel den er fortalt på en så fascinerende måte at man kn ikke la være å like den.

Har lest til side 36

Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.

Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.

Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.

Planen er at lensmann Ole Vik skal på ferie i Hellas med kjæresten sin Hilde Ramnes. Men de kommer ikke lenger enn til Borg. Her blir de vitne til e bankran. Raneren tvinger med seg Hilde bort i en bil. Ole prøver å ta opp forfølgelsen, men kolliderer selv. Begge to – både Ole og Hilde – ender opp på sykehus. Hilde med alvorlige skader, særlig traumatiske, men litt etter litt kommer hun seg.

En ransbølge skyller over distriktet. Det kommer etter hvert fram at bak det hele ligger det en storslått narkotikahandel. Brukerne må ty til ran for å finansiere forbruket sit. Politiet jakter på bakmennene.

På grunn av skade er Ole sykemeldt fra jobben sin. Likevel tar han ikke fri. Det er politimesteren i Borg som nå har hovedansvaret fo etterforskningen, en person Ole har vansker med å tilpasse seg etter. Dette skaper morsomme passager i et ellers seriøst og litt tungt innhold.

Du har laget et inspirerende og fint opplegg, Piippokatta!
Jeg skal lese boken for annen gang og kom i tanker om den svenske litteraten Olof Lagerkrantz’ ord om kunsten å lese og skrive: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenningen og den tryggheten som kommer av at man vet hvorledes det går.»

Nå husker jeg ikke så mye av hvorledes det går, bortsett fra at jeg likte det svært godt. En bok med et eget driv og mange lag og aspekter. Denne gangen skal jeg gi meg god tid – og gleder meg til å utveksle synspunkter med dere underveis.
Artig at så mange har meldt seg på.

Lykke til, til oss!

Tusen takk for tilbakemeldingen din.

Dette er en tykk, vidtfavnende bok, mye er konsentrert omkring to handlingselementer. En liten jente (Suzanne) blir en dag kidnappet fra banehagen. Den snedige kidnapperen forsyner barna i nærheten med godterier, og de grådige barna glemmer helt å legge merke til det som forgår framfor øynene deres.

På et sted i den samme byen (Hønefoss) bor hasjdyrkeren Hugo sammen med Hanna. Kvinnen Linda flytter inn. En dag blir hun funnet drept. Samtidig er Hanna forsvunnet.

Etter å ha satt seg inn i historiens mange forgreininger oppdager leseren at det er en sammenheng mellom disse to historiene. Suzanne er et adoptibarn. Hanna (som egentlig heter Turid) er moren hennes. Nå har den biologiske mora fått dattera ulovlig tilbake. Over det hele står Turds far som tilsynelatende har jagd bort sin datter for flere år siden. Men det er bare tilsynelatende.

Boka har en broket gruppe etterforskere med Wilhelm Gran i spissen. Han er en mann som ser ut til å ha gått lei av både jobben og ekteskapet sitt. Og når kona så er blitt gravid..... Hvem kan være faren? Wilhelm er sterk knyttet til hunden sin «Satan». Og så er det kollegaen Mia som har en skarp intuisjon, men er mindre god til å takle fryktsomme situasjoner.

Boka blir litt fo omfattende og kjedelig på slutten. Den gir et detaljert bilde (kanskje for detaljert) bilde av politiarbeidet.

Det var vondt å høre, og du og dine har min dypeste medfølelse. For oss andre kan det være vanskelig å ta denne grufulle situasjonen innover seg i sin fulle bredde. Dere har hatt den nært innpå livet i lang tid; det er vanskelig å finne ord.

Jeg og, tusen takk for initiativet, Piippokatta!
Når tenker du vi skal begynne?

Jeg er med!
Tusen takk for en hyggelig melding.

Så morsomt å høre, takk! Da har vi begge menn som liker skjærer :-)

En fin tråd, takk Randi! Morsomt å mimre litt, og jeg finner flere fine tips. Jeg kom på at jeg på denne tiden i fjor var nokså lesetrett. Det rettet seg fort da jeg la ut en etterlysning her etter inspirerende bøker! Flere av disse leste jeg med stort utbytte. (Beklager at jeg ikke husker hvem som tipset om hva.) Jeg leser stort sett etter innfallsmetoden og holder meg mye til eldre forfattere. I alt 35 bøker, det er omtrent det nivået jeg ligger på.

Forfatter jeg vil lese mer av
Jeg gjenoppdaget Selma Lagerlöf etter et tips om hennes trilogi Löwenskölds ring, Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. En slektskrønike fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, som jeg likte svært godt. På årets siste dag fullførte jeg hennes Fire julefortellinger, et beroligende avbrekk fra den brutale litteraturen jeg leste da.

Årets overraskelser
Strengt tatt lar ikke Kurt Vonneguts Slaktehus 5, eller Barnekorstoget seg sette i bås. Overraskelsen ligger i bokens originalitet, de mange lagene og måtene å lese den på. Her kom Bokelskere.no virkelig til sin rett. Så mange kloke og interessante innspill ga et betydelig økt utbytte. Rystende og tankevekkende lesing og dessverre fortsatt høyst aktuelt.

En annen overraskelse, av et ganske annet slag, var Åse Elstads Kystkvinner i Norge. Bakgrunnen for at jeg leste den, er at jeg har blitt så gammel at jeg har begynt å «forske» i min egen slekt. Nesten hele min farsslekt er fra Lofoten og Vesterålen. En imponerende bok som viser med all tydelighet hvordan kvinnenes arbeid, kunnskaper og erfaringer har vært avgjørende for kystsamfunnenes overlevelse.

Årets viktigste lærdommer
Høsten har jeg viet til palestinernes historie. Jeg kjenner mye av den fra før, men de grusomhetene dette folket utsettes for i disse dager, fikk meg til å gå dypere inn i materien. Jeg har lest en blanding av sakprosa og skjønnlitteratur, sjangere som har utfylt hverandre på en opplysende måte. Skjønnlitteraturen gir kjøtt og blod til sakprosaen. Peder Martin Lysestøls Palestinerne, historie og frigjøringskamp regnes fortsatt som selve standardverket på området. Boken starter flere tusen år tilbake i tid og går frem til 1973. Odd Karten Tveits Palestina, Israels ran, vårt svik handler i hovedsak om tiden fra etableringen av Israel i 1948 og frem til august 2023. Den israelske historikeren Ilan Pappes Ti myter om Israel, gjør som tittelen tilsier, slår grundig hull på ti grunnsetninger i Israels fortelling om seg selv. Innimellom disse leste jeg Adania Shiblis En liten detalj, som gir levende og skremmende bilder fra Negev-ørkenen i 1949 og Palestina/Vestbredden i dag. Nå har jeg begynt på Elias Khourys Solens port, en slags palestinsk 1001-natt. Her er vi er i et israelskokkupert Galilea (området opp mot grensen til Libanon) i tiden etter 6-dagers krigen i 1967. Til sammen gir dette meg et bredt bilde av det palestinske folket.

Utenfor allfarvei
Her vil jeg trekke frem Sommerstykke av Christa Wolf og Gjenferdet av Alexander Wolf. Begge spesielle og gode bøker. Sistnevnte kunne jeg ha tenkt meg å gjenlese sammen med noen.

Handlingen foregår i sin helhet i den oppdiktede kikke byen Fjellberghavn. Sentralt står Lensmannsgården (som er eid av lensmann Ole Vik). I tillegg til kontorer for politifolkene har også en lege og en tannlege kontorene sin her. Og på toppen er Oles egen leilighet.

En dag blir tannlegen skutt på vei til jobben. Helt uforståelig! Kan dette bero på en forveksling? Så oppstår det en brann (tydeligvis påtent) i lensmannsgården. Huset brenner ned til grunnen. Legen som har kontor her, omkommer i brannen. Hektiske dager for lensmann Vik.

Lensmannskontoret må etablere seg på byens hotell. Sjefen her er en driftig dame som også er politiker Nå asåirer hun til å bli ordfører og kanskje også komme i regjeringa. Ole Vik har beundret denne foretaksomme dama Men har hun virkelig fortjent det? Kanskje hun og mannen hennes har det fulle ansvaret for alt det skumle som for tiden foregår i Fjellberghavn?

Jeg var faktisk også innom datteren til Amalie Skram, Johanne, men så så jeg at hun var oppført som dansk forfatter (Wikipedia). Det behøver selvfølgelig ikke bety noe. Faren, Erik Skram var dansk. Godt forslag!