Enig! "Sin egen herre" var en bok som ga meg mye. Vi leste den i Kjells lesesirkel, og det kom mange tankevekkende og interessante diskusjonsinnlegg. Om du er interessert, finner du tråden her. Lykke til med innspurten og god helg!
PS: "Skumring over landskapet" vekket min interesse. Litt rart at det ikke står noe om den her (jeg finner det i hvert fall ikke). Okke som, fører den på ønskelisten. Likte veldig godt "Resten av dagen" av samme forfatter (i lesesirkelen den også forresten). Takk for tipset.
Selv takk, Torill. Jeg har lest Den gamle mannen og havet to ganger, begge for mange, mange år siden – og tar svært gjerne en reprise. Har opplevd flere ganger at leseopplevelsen forandrer seg med alder og erfaring. Jf. Olof Lagerkrantz: «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» Lagerkrantz har også sagt følgende: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenning og den trygghet som kommer av at man vet hvorledes det går.» Vi kan tillate oss å dvele ved teksten på en annen måte, og vi får en annen forståelse av den når vi faktisk vet hvordan det går.
Enig - en spennende valgomgang med flere gode forslag. Dette er én fin side ved nominasjonene – nye bøker på leselisten!
Jeg har gjort motsatt av deg, bestilt kortversjonen og stemt på Dekameronen. Ser for meg at det kan fungere om vi leser ulike versjoner - om boken skulle vinne.
Jeg har som deg ikke sansen for forkortete bøker, men oppfatter at dette er litt annerledes, siden det er snakk om et utvalg av historiene.
Da har jeg sikret meg et eksemplar. Hjertelig takk!
Nå vet jeg at jeg er altfor(?) sent ute og har fulgt med dårlig under forslagsstillingen, men jeg synes Avas forslag er godt! Kortversjonen med 33 av fortellingene, vakkert illustrert, Den norske Bokklubben 1980. Se lenger nede i tråden.
Tusen takk, Ava! Der kom du jommen meg med svar på det spørsmålet jeg stilte her for bare et øyeblikk siden (jeg vet ikke om du har sett det.) Et hvert fall et delvis svar, spørsmålet er fortsatt om forslaget innebærer at vi skal lese alle bøkene?
Nei ingen protest, men et spørsmål ang. Dekameronen. Verket ser for meg ut til å bestå av tre bind, nærmere ni hundre sider. Stemmer det? Og innebærer det i så fall at alle tre bindene er foreslått? (Jeg må da bare innrømme at jeg ikke var klar over at verket var så omfattende.)
Håper innlegget ditt innebærer at du foreslår Dekamaronen nå. Den leser jeg gjerne!
Da fikk jeg endelig lest denne som har vært på listen min i mange år og ble nok litt skuffet. Nydelig poetisk språk som passer tiden og miljøet, men det ble litt for stillestående og langdrygt. Jeg koste meg de første 100 siden, men så ble jeg utålmodig da det gikk for mye ut på det samme resten av boken.
Et velkjent "luksusproblem" - så mange gode bøker på vent!
PS.: Løgneren, du anbefalte gikk så rett til hjertet på meg at jeg har skrevet en omtale, rødme, rødme :-)
Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.
Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.
Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.
Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.
Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.
Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).
Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.
Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.
Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.
Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.
Da har jeg også lest Løgneren; tusen takk for at du gjorde oppmerksom på den. En meget god bok, eiendommelig og tankevekkende, et originalt, bilderikt og lavmælt (som Monica skriver) språk. Jeg er enig med deg i det du skriver: «En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» En bok som gjorde inntrykk. Terningkast 6 fra meg.
Et tips til din fine liste «Gode bøker på under 300 sider» er Sara Lidmans Multelandet, som vi nettopp har lest i Kjells lesesirkel.
Tusen takk for ditt interessante svar. Så fint å høre fra en jordmor i disse spørsmålene. Nå husker jeg ikke detaljene helt, men ser at jeg har skrevet at det kanskje hadde vært best for Astrid å bli hos fødekonen på bygda. Da var det nok hygienen jeg hadde i tankene. Når det gjelder blødninger, har du utvilsomt rett. Men hvilke hjelpemidler hadde egentlig legene på 1800-tallet ved alvorlige blødninger?
Nå har jeg nettopp lest Multelandet av Sara Lidman. Lidman beskriver en annen fryktelig komplikasjon; barnet ligger på tvers, og fødselen er kommet så langt at barnet ikke kan snues; – Det stikker frem en hånd …. Fødekonen Anna redder den fødende Stinas liv, barnet må dø på brutalt vis.
Vi skal sannelig være glad fødselshjelpen er kommet så langt den har, i hvert fall i vår del av verden.
Jeg regner med at du har lest Edvard Hoems Jordmor på jorda. Hvis ikke anbefaler jeg den.
Mitt forslag er Verden av i går av Stefan Zweig.
Boken har fått svært gode omtaler. Jeg har så smått begynt (i anledning en planlagt reise til Wien) og kan skrive under på at dette er en interessant og velskrevet bok. Den er såpass «mettet» (men ikke tung) at det vil være fint å lese den i fellesskap – å kunne utveksle tanker, spørsmål og kunnskap.
Et tøvete innlegg som ikke gir mening.
Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.
Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.
Ja dette er hans svakeste bok synes jeg. Føltes ikke som å lese en nobelprisvinner nei...
Flyktig er det levende. Vinden farer over det, og det er ikke mer.
Eller det henger en dag en ganske alminnelig vedsag i en snor fra taket. Henger uomtalt til vi er modne for de årtuseners kløkt kløkt og erfaring som ligger skjult i en vedsag. Ruser, garn, plogjern, løshommel, gryter, kanner, panner, det vandrer over veggen vår alt sammen, ofte skjult under teppet til å begynne med, til forundringen er vakt over de alminnelige tings skjønnhet, som en flyktning på jorden må se.
Jeg koser meg fra ende til annen i Bjørnstads univers!