Bokelskere.no

Jeg heier på den nyslåtte nobelprisvinneren, Olga Tokarczuk, både ditt forslag, Randi og Elis. Det er tankevekkende hvor dårlig kjent østeuropeiske kunstnere er i Norge i dag. Dette er en forfatter jeg vil lese uavhengig av resultatet av avstemningen.

I denne boka av Unni Lindell får leseren oppleve at tida går. Den før så virile Cato Isaksen er nå blitt en eldre mann nær pensjonsalder og er mer eller mindre satt på sidelinjen i den praktiske etterforskningen.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

I herværende bok ligger synsvinkelen stort sett hos politikvinnen Marion Dahle. På grunn av tidligere skader og en vanskelig psyke er hun satt til å jobbe med cold case-saker. Men så skjer det et mord som ser ut til å ha forgreninger til nettopp Marions sak. Den nye saken havner på bordet til Cato og teamet hans, men de gjør liten framgang. Det er først og fremst da Marion gjennom sin utstrakte intuisjon og sårbare følsomhet ser sammenhenger at det nye drapet blir oppklart.
Marions sak gjelder et fem år gammelt drap i Maridalen – et drap som politiet aldri har klart å løse- Det dreier seg om en ung jente som ble funnet drept i teltet sitt som hun hadde satt opp på en slette inne i skogen. Ikke langt fra dette stedet lå en forlatt militærleir. På drapstidspunktet huset disse bygningene en skole for vanskeligstilt ungdom. Nå er det et dronefirma som bruker deler av bygningsmassen.
Mens Marion arbeider med sin sak, skjer det altså et nytt drap på akkurat det samme stedet. Også denne gangen ligger den drepte i et telt. Men det som skurrer er at denne gangen er det ikke en ung kvinne, men en middelaldrende mann som er blitt drept. Offeret er gift og har en 16 år gammel datter, Agnes. Det er under samtaler med henne og andre familiemedlemmer av den døde at sammenhengen begynner å gå opp Marion. Den drepte mannen var en pasjonert insektsforsker, en interesse som også hans datter Agnes deler. Svært ofte dro han hjemmefra for å ligge i telt oppe i skogen. Den viktigste beveggrunnen hans var imidlertid ikke insektene, men derimot av personlig kjønnsmessig (transseksuell) art. Han iførte seg kvinneklær mens han i sin ensomhet teltet oppe i skogen. Det er altså rimelig å tenke at drapsmannen så ham i slike klær utenfor teltet rett før han gikk til angrep, og da han oppdaget feiltakelsen, var det for sent.
Fra første stund er det ikke bare Marion og hennes bevegelser vi følger. Også en ung mann (lenge bare omtalt som ”han”) kommer mye til orde gjennom boka. Denne unge mannen (med et syndrom gjør ham retardert på noen områder og uvanlig skarp på andre) har en drone som han ofte leker seg med oppe i skogen. Dronen fotograferer ting som skjer slik at han kan følge med på at som foregår her oppe. Han får naturligvis øye på teltet og på personen kledd som kvinne. Denne unge mannen, Morgan som han heter, er en stor beundrer av brannmannen Torbjørn. Denne har vært soldat i Afghanistan. Den gang drepte han flere ganger unge kvinner som befant seg inne i et telt. Disse drapene ble aldri helt avslørt av hans overordnede. Det var Torbjørn som fem år tidligere drepte den unge kvinnen i teltet oppe i Maridalen. Morgan som har fulgt med Torbjørn, er den eneste som vet dette. Drapet på mannen i kvinneklær var naturligvis en feiltakelse som Morgan gjorde da han ville kopiere helten sin, Torbjørn. Så en dag er det ungjenta agnes som drar opp i skogen for å studere insekter den dagen da de svermer på det mest intense. Hun slår opp teltet på nøyaktig samme plass som faren hadde gjort. Dronen til Morgan fanger dette opp, men nå er politiet i hælene og får avverget drapet.
Også historien rundt en liten gutt har fått stor plass i boka. Han og moren bor også i dragehuset akkurat som Marion og kjæresten hennes Heine. En dag da Marion er oppe i Maridalen for å kartlegge forholdene, blir hunden hennes Birk borte. Det viser seg senere at han har spist rottegift som dronemannen Morgan har lagt ut. Etterpå tilbyr Heine seg å dra opp i skogen for å lete etter Birk. Han tar med seg den lille gutten. Dette blir naturligvis observert av Morgan som noe senere av redsel for å bli avslørt, kidnapper den lille gutten utenfor dragehuset. Guttens far er fra Somalia, og lenge tror man at det er han som har dratt av gårde med sønnen. Det skal gå en måned før gutten blir gjenfunnet.
Det er som sagt mange tråder og bihandlinger i boka. Ikke desto mindre er forløpet klart og lettfordøyelig.

Så godt å lese en bok som har alt! Spenning, fantastisk språk, fargerikt innhold og i tillegg er lettlest så sidene bare flyr.

Man kan kanskje se på denne boka som et oppgjør med tendenser i tida vår. Her møter vi mennesker som lar oppriktighet og sannhet vike for lyster og begjær. På dette vis kan vi si at boka inneholder en god posjon samfunnskritikk.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Hovedpersonen i boka er Hans Kaasajordet. Sammen med sin venn Olaf Evald er han rådgiver i et pr.byrå. Som klient har de bl.a. Salomon Olsen. Toppolitiker for sosialdemokratene. Hans er gift med Ingunn Sande, utdannet lege, men nå helsebyråkrat. Hans og Ingunn lever i et harmonisk ekteskap. De har ett barn felles samt barn fra tidligere ekteskap.
I et selskap møter Hans kvinnen Harriet Aakre. Hun er ute i barselpermisjon fra sin stilling i et filmbyrå. I starten liker ikker Hans Harriet noe særlig. Men tilfeldighetene vil at de samtidig havner inne på et toalett. Harriet som for tiden ammer, har fått brystspreng, og Hans viser henne hvordan hun selv kan melke brystene sine. Dette vekker til ølive erotiske følelser i ham, og han begynner å fantasere om Harriet. Hun på sin side, med en ektemann som er mye bortreist, trives dårlig som spedbarnsmor. De to begynner i all uskyldighet å sende hverandre meldinger på telefonen – ikke bare om dagen, men også om natten. De treffes i pauser på kafeer, i parker og på museer, og ikke lenge etter skjer det at de ligger med hverandre. Det tar en tid før Ingunn som stoler fullt og helt på mannen sin, begynner å fatte mistanke. Hans på sin side tenker at det kona ikke vet, har hun ikke vondt av. Men så snart sannheten kommer for dagen, blir det et brudd mellom de to.
Rune er Ingunns kjæreste fra videregående. I sin tid slo hun opp to ganger med ham. Nå har de gjenopptatt kontakten. De tekster med hverandre til stadighet, og etter at forholdet mellom Hans og Ingunn er slutt, er det like før hun starter på nytt med Rune. Men så møter hun klatreinstruktøren Tomas, og straks er det ham hun velger, mens Rune blir stående igjen –ulykkelig. Også Hans blir stående igjen alene. Harriet finner omsider ut at hun heller vil satse på han som allerede er ektemannen hennes. Har Hans fra første stund bare vært et planlagt tidsfordriv for henne?
Også politiske forhold får gjennomgå i boka. Arbeiderpartiet med Salomon Olsen ved roret daler sterkt på meningsmålingene. Samtidig er Salomon slett ikke tro mot partiprogrammet. For å oppnå en posisjon i partiet har han giftet seg med datteren til partiets tidligere store høvding. Nå ligger den gamle mannen for døden på sykehuset. Særs ille er det å lese om hvordan pressefolkene flokker seg utenfor rommet der den gamle dør, og inne på dødsrommet krangler svigersønnen med sine rådgivere.
Innholdet i boka kan til tider gjøre en opprørt og sint. (Så mye egoisme! ) Likevel oppheves dette av forfatterens språk og fortellermåte. Dette gir en lyst til å lese videre.

En noe underlig historie. Er det virkelig mulig å ta så feil av mennesker som står en aller nærmest? Boka har en handling med mange overraskelsesmomenter, men det hele virker ganske oppkonstruert og ikke særlig troverdig.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Hovedpersonen i boka er den unge kvinnen Anna. Halvannet år før hovedhandlingen starter, skjedde det at faren hennes, Tom, forsvant. Han ble sist sett ved Beachy Head, en klippevegg som styrter bratt ned i havet. Her har tidligere mange mennesker endt sine liv, og politiet trekker den slutning at også Tom begikk selvmord her. Dette er vanskelig å forstå for Anna siden faren var en mann med jevnt humør som ikke lot til å ha store problemer av noe slag. Moren Caroline, som hadde vært en sterk, samfunnsengasjert kvinne, brøt helt sammen etter det som skjedde med mannen, og et halvt år etter ble det hennes tur til å kaste seg utfor den samme klippeveggen. Et år går, i mellomtida har Anna gått hos en terapeut. De har fått et nært forhold, blitt kjærester og Anna har nettopp født en liten datter, Ella. Men så plutselig en dag mottar hun et postkort. Her står det antydet at sannheten om foreldrenes bortgang nok er en annen enn den man tror. Anna trekker den slutning at foreldrene hennes må ha blitt drept. Hun oppsøker politiet med utsagn om at et eller annet sted må det sitte en drapsmann som har tatt livet av Tom og Caroline. Politiet som blir satt på saken, er den eldre betjenten Murray. Han får også en anelse om at det er noe her som ikke stemmer. Man har aldri funnet likene av Tom og Caroline, man har bare antatt at de har drevet til sjøs.
I mellomtida skjer det ting hjemme hos Anna, bl. a. blir en murstein kastet gjennom vinduet på barneværelset. En dag da det ringer på døra, er det mora (Caroline) som står utenfor. Hun er altså ikke død likevel. Hun forteller at begge selvmordene var fingerte. Hun selv har måttet gjemme seg for den truende ektemannen. Han er på jakt etter henne. Anna biter på denne historien. Hun inviterer moren inn slik at hun kan bli kjent med barnebarnet. Likevel må ingen få vite at hun er i live. Overfor Mark blir hun introdusert som en fjern slektning av Anne.
Men nå er også Anna og babyen i fare. De må komme seg vekk sammen med Caroline. De kan ta inn i Marks leilighet. På bilturen dit blir de forfulgt, men vet ikke av hvem. Så ringer Annas telefon. Det er fra politiet som kan fortelle at et lik er funnet i septiktanken hjemme hos henne. Det er liket av Tom. Nå kommer sannheten fram i lyset. Det er Caroline som har drept mannen sin. (Hun selv insisterer på at det var en ulykke). Det er derfor hun har måttet flykte. Vel framme i Marks leilighet ringer det på døra. Der står Laura guddatteren til Caroline og Tom. Det viser seg at hun hjalp Caroline med å gjemme liket av Tom. Hun føler seg forbigått fordi det var Anna som arvet all formuen etter Tom. Hun er derfor innstilt på å kvitte seg med Anna og babyen. Til alt hell kommer politiet og redder situasjonen.
Det er mye ondskap representert i denne boka. Men også det motsatte har fått plass. Motstykket er politimannen Murray og kona hans, Sarah. Hun har en bipolar lidelse og må tilbringe mye tid på institusjon. Det er vanskelig å forholde seg til henne fordi hun er så ustabil. Likevel viker ikke ektemannen en tomme fra hennes side, og da hun i slutten av boka dør, sørger han dypt og inderlig.

Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Felleslesing av Rasmus Rebellen september - oktober 2019. Denne lenken fører til alle innleggene.

Alltid spennende å bli kjent med nye, ukjente forfattere. Dette virker interessant!

Så bra at du lot deg friste!

Jeg leste "Tjenerinnens beretning" da den kom ut på 1980-tallet. Jeg husker den som god og "grøssen". Etter all oppmerksomheten den og filmatiseringen nå har fått, har jeg tenkt at det kunne være spennende å lese den på nytt. Hvordan vil jeg oppleve den i dag? Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet den som en dystopi (er heller ikke så begeistret for denne typen bøker). Når jeg ser hvordan dystopi-begrepet brukes i dag, kunne det i seg selv ha vært verdt en diskusjon. Uten å foregripe begivenhetene; hva er egentlig en dystopi, og hvilke bøker klassifiserer til denne benevnelsen.

Har sett at anmeldere mener oppfølgeren, Gileads døtre er langt tammere enn Tjenerinnen.

Jeg leste denne boken på din og Marits anbefaling og kan skrive under på at det er fantastisk god bok! Den vil også egne seg godt for diskusjoner i lesesirkelen. Nå er det ikke så lenge siden jeg leste den, så den ligger vel ikke øverst i bunken for gjenlesing. Vi får se :-)

Dette er bok nummer to om den høykultiverte, men noe engstelige og upraktiske førstebetjenten Martin Servaz. Mens den første boka hevet entusiasmen min til de store høyder, klarte ikke denne å innfri på samme måte.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Miljøet er stort sett det samme som forrige gang. Handlingen foregår i Pyrenéene. Hit blir Servaz tilkalt fra Toulouse der han egentlig jobber. Som sist er også gendarmen Irène Ziegler en hjelper i oppklaringen, noe perifert denne gangen. Hovedskurken fra første bok, massemorderen Hirtmann, er likedan med her, om enn på en indirekt, men likevel truende måte.
Byen Marsac er her sentrum for handlingen. Her har Servaz selv vært student. Nå er datteren hans, Margot, elev på den samme skolen, der en av lærerne Francis van Acker i sin tid var bestekameraten til Servaz Den gangen var de tre ungdommer som holdt sammen, Martin, Francis og Marianne. Servaz hadde vært kjæreste med Marianne som dumpet ham til fordel for Francis, men det forholdet varte ikke lenge.
Det som skjer i denne boka er at Martin Servaz plutselig får en telefon fra Marianne der hun forteller at sønnen hennes Hugo er blitt arrestert, anklaget for drap. En lærer, Claire Diemar, ved den høyere skolen er drept. Hun ble funnet i sitt eget badekar, med tau surret rundt kroppen og med en lysende lommelykt presset ned i halsen. I hagen ved kanten av et basseng finner politiet Hugo, helt omtåket. Han forteller at han nettopp hadde våknet i stuen hos Claire og at han ikke husket hvordan han hadde kommet dit. Han hadde også tidligere vært hjemme hos denne læreren for å diskutere en bok han holdt på å skrive.. De viser seg også at de to hadde et forhold. Politiet tar hånd om Hugo.

Etter hvert blir flere personer stemplet som mistenkelige i saken, bl.a. Servaz’ gamle venn Francis. Også han har vært elsker til Claire. Samtidig er også Margot og hennes venn Elias på utkikk etter mystiske ting på skolen. De spionerer på tre venner av Hugo og får høre om noe disse kaller ”sirkelen”. Senere overværer Margot og Elias et møte mellom medlemmene i sirkelen. Det foregår ved en innsjø oppe i fjellene. Her møtes en gruppe ungdommer, hvor én sitter i rullestol og en annen går med krykker. De holder hverandre i hendene og danner en sirkel. Hvorfor? Hva har disse ungdommene felles? Hva vil de hverandre nå? Svaret avsløres etter hvert. På dette stedet skjedde for mange år tilbake en bussulykke. En buss med skolebarn kjørte utfor veien og ble hengende halvveis ut over et stup før den til slutt styrtet videre ned i vannet. Noen av disse barna ble berget ut, mens de fleste forsvant med bussen ned i dypet. Flere av de voksne som var med, tenkte mer på å berge seg selv enn på å hjelpe barna. Blant disse var Claire som var en av lærerne. Faktisk oppsto ulykken da Claire kom fram og pratet med sjåføren og tok oppmerksomhetens hans bort fra den krevende veibanen. Andre voksne som heller ikke hadde gjort nok for å hjelpe, var nå døde på forskjellige vis. De fire studentene som Margot og Elias spionerte på, hadde som barn vært med bussen og blitt berget ut i tide. Man kan nå lett se at hevnmotiv ligger bak flere senere dødsfall, kamuflert som ulykker. David er en av disse studentene. Han er kameraten til Hugo og ser ut til å ville ofre seg for å redde den andre.

Mot slutten av boka befinner Servaz seg i en bil som blir kjørt av nettopp David. Servaz har ligget på sykehus etter at han ble forbigående blind da han sammen med Ziegler foretok et dykk i den nevnte innsjøen for å bevise noe av hans teorier. I bilen tror Servaz at han blir forfulgt og at forfølgeren kan være ingen annen enn Hirtmann. David kjører uansvarlig fort. Han har først gitt seg ut for å være en hjelpepleier. Etter hvert avslører han sin egentlige identitet. Han tilstår også drapene på Claire Dietmar og de andre. Men Servaz tror ikke helt på ham. David forteller dette for å dekke over Hugos gjerninger. Bilturen ender med at David lar seg og bilen bli smadret i kollisjon med et vogntog. Servaz kommer seg ut i tide. Man er på nippet til å løslate Hugo da disse opplysningene kommer inn. Konfrontert med dem tilstår Hugo at det var han som drepte Claire. Motivet var sjalusi. Claire hadde fått seg en ny elsker, Francis van Acker. Også Marianne er medskyldig. Hun hadde gjort sitt for å villede politiet for slik å vende mistanken vekk fra sønnen. Martin har lenge fryktet at Hirtmann for å ramme ham skulle forgripe seg på Margot. Men der forregnet han seg. Massemorderens bytte har vært Marianne som han har stengt inne i et slags gravkammer.

Jeg synes at lesinga av boka gikk noe tregt. Lenge var det vanskelig å få fart på entusiasmen. Det ble for mange tråder, for mange hopp mellom handlingselementer. Først da historien rundt bussen kom inn i bildet, klarte jeg å fatte en ordentlig interesse for det som foregikk.

Hvem har æren for Peer Gynt?!

Men Engebret Hougen (senere elev ved Klæbu lærerseminar) hadde gitt landet en enda større skatt tre år tidligere, uten at han verken da eller i resten av sitt liv kunne ane omfanget. For i august 1842 kom Peter Christian Asbjørnsen til Sel på sin aller første eventyrinnsamling, primært for å treffe læreren Hans Hansen Pillarviken – hans største bidragsyter i hele Gudbrandsdalen. Men også for å treffe noen få andre. Den 16 år gamle Engebret, som tiltross sin unge alder allerede var et oppkomme av eventyr og sagn, ble hentet nærmest på impuls av Thor Øigarde, som ba ham straks komme til skysstedet Laurgaard og fortelle Asbjørnsen alle de eventyrene og sagnene han kjente til.

Mange år etter, i 1876 da Ibsens «Peer Gynt» ble satt opp på Kristiania Theater, skrev han dette til sin mor: «Det første jeg fortalte var om Peer Gynt, og til denne fortellingen satte jeg et par andre historier, som du og far hadde fortalt.» De tre historiene, Peer Gynt, Vala-Budeiene og Kjetta på Dovre skrev Asbjørnsen ned, og Engebret skrev videre i samme brevet: «Dette eventyr har en av Norges aller største diktere, Henrik Ibsen diktet om igjen og gjort noe alldeles merkelig av, og dette Henrik Ibsens dikt er det, som nå oppføres på Kristiania Theater og blir omtalt ikke alene her i landet, men også av utlendinger, som er noe av det merkeligste og vakreste som er sett. (…) Men er det ikke rart, at dersom du og bestemor ikke hadde lært meg dette eventyret, og jeg ikke hadde fortalt Asbjørnsen det, så hadde ikke Henrik Ibsen skrevet sin Peer Gynt.»

Engebret Hougens navn sto på alle teaterplakatene som annonserte Peer Gynt i en årrekke, men med enkelte – og hederlige – unntak nevnes det ikke lenger.

Fra Klæbu seminar, Et intellektuelt arnested på bygda, 1839 – 1892

Her dumper vi midt oppe i naturalismen med all sin pessimisme. All glede er tatt bort, alt er dømt til å ende i forferdelse. Med inngående detaljer blir en liten bakgate i Paris skildret der bokas handling utspiller seg. Her skal det ligge en liten butikk som selger sysaker. Den eies av Mme Raquin som har en sønn. Camille Hun har også tatt til seg en foreldreløs niese ved navn Thérèse.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

De to jevnaldrende barna vokser opp sammen. Camille er fra barndommen av svak og sykelig, og moren duller mye med ham. Thérèse utstår det ikke og ser ut til å kjede seg gjennom tilværelsen. Som voksen får Camille en stilling ved jernbanen, mens Thérèse blir den som tar seg av familiebutikken, et arbeid som hun utfører uten særlig entusiasme. Det blir bestemt at de to unge bør gifte seg, og da Thérèse har fylt 21 år, skjer det. Torsdagskveldene blir en liten ayspredelse i det ellers så monotone livet. Camille inviterer hjem en liten gruppe venner. Sammen sitter de og spiller domino Men også i dette selskapet ser Thérèse ut til å kjede seg, helt til Camille introduserer en ny ung mann, Laurent. Det er en barndomskamerat som Camille nå har møtt på nytt. Laurent er av en mer løssluppen natur enn Camille- Han sysler blant annet med kunstmaling, og nå foreslår han å male et portrett av Camille. Thérèsr følger arbeidet til Laurent med stor fascinasjon. De to trekkes mot hverandre. De møtes i skjul og opplever den store kjærligheten. For Thérèse er dette noe helt annet enn det hun opplever med Camille. Laurent forsømmer til stadighet arbeidet sitt, og Thérèse finner på alskens løgner for å slippe ut av huset.
Etter hvert våkner tanken hos dem at den eneste utveien er å drepe Camille. Situasjonen bryr seg da de tre drar på tur ut på lande. Laurent foreslår overfor Camille at de to skal ta seg en båttur ute på Seinen. Ute på vannet reiser plutselig Laurent seg opp og dytter Camille over bord. Laurent later som om det hele er en ulykke og at han forgjeves prøvde å redde den andre. Det forklaringen aksepteres av alle tilstedeværende.
Mme Raquin er i sjokk over det inntrufne. Laurent opptrer nå som en trøstende venn, og han fortsetter å komme til torsdagssamlingene, men nå passer han og Thérèse på å holde god avstand for ikke å vekke mistanke. De to lider på hver sin kant av dårlig samvittighet. Etter halvannet år blir det foreslått at de to bør gifte seg slik at lykken i familien på nytt kan gjenoppstå. Mme Raquin synes dette er en god idé. Men så snart de to unge er alene på kammerset, blir de grepet av en stor skrekk. Det er som om de ser for seg Camilles døde legeme hele tiden. Når de ligger i sengen, føler de at han også liger der, midt mellom dem.
Så får Mme Raquin slag. Heretter blir hun sittende lam og stum i stolen sin. En gang er Laurent og Thérèse uforsiktig og røper hva som egentlig skjede med Camille der ute på Seinen. I sin store fortvilelse vil den gamle damen fortelle det videre til torsdagsgjestene, men hun formår det ikke. Livet til Thérèse og Laurent blir mer og mer som et eneste helvete. De utstår ikke synet av hverandre. På hver kant fatter de beslutningen om å drepe den andre. Laurent skaffer seg gift og Thérèse kjøper seg en kniv. Men i det de skal gjøre det av med den andre, ombestemmer de seg og retter isteden det dødelige mot seg selv, samtidig som Mme Raquin sitter der urørlig i stolen og er vitne til det hele.

Mer galt enn dette kan det ikke gå. Thérèse og Camille er fanger av sine egne gjerninger. De kan ikke fri seg fra fornedrelsen som hjemsøker dem. Alt er håpløst!

Som Kjell skriver lenger nede i tråden: Gå ikke i takt! Med andre ord, ikke fullfør en bok bare fordi andre gjør det.

Det kunne ha vært fint å høre litt mer om hvorfor du ønsker å avbryte. Jeg slet selv med boken, men er glad jeg fullførte. Syntes den ga interessant informasjon om temaer jeg ikke visste noe om. Spesielt hjalp Ingunns oppklarende innlegg – og jeg syntes faktisk boken tok seg noe opp mot slutten. Få høre hva du bestemmer deg for, da :-)

Niels Fredrik Dahl skriver så utrolig godt! Skjønner godt at denne boka ga ham Brageprisen. Den er sår og følsom, og hopper elegant i tid uten at man blir forvirret.

Boka handler om to svært ulike mennesker som aldri burde blitt brakt sammen, men som her inngår ekteskap der de sakte men sikkert bryter hverandre ned. Så skjer det en forferdelig hendelse. De to avgir helt forskjellige forklaringer. Etter dette går det helt overstyr for dem begge og familien deres.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Hendelsen det er snakk om skjer på et hotell. De to hovedpersonene, Sylvi Roos og Miele Modani, skal tilbringe her en siste natt før de går fra hverandre. Også deres lille sønn, Elias 15 måneder, er med. I forkant har det vært en hissig strid om foreldreretten over den lille gutten. Moren Sylvi har fått tildelt omsorgsretten, noe som er vanskelig å godta for faren, Miele, som har en serbisk bakgrunn. Tidlig neste morgen faller lille Elias ned fra hotellbalkongen og knuses helt mot gateasfalten. Hvordan kunne dette skje? De to foreldrene avgir helt forskjellige forklaringer. Sylvi forteller at Miele tilbød seg å passe på Elias slik at hun fikk sove litt leger. Da hun våknet, fikk hun se Miele som sto på balkongen og holdt gutten utenfor rekkverket. Hun skrek mot ham. Han snudde seg mot henne og slapp taket i gutten. Mannen derimot holder fast på at han lå og sov hele tiden og våknet ikke før ulykken hadde skjedd. Hvem av dem har avgitt den sanne forklaringen? Det er politimennene Konrad Sejer og Jacob Skarre som skal finne svaret på dette.
Sylvi og Miele møttes helt tilfeldig. Sylvi som nettopp hadde kommet ut av et turbulent forhold, la merke til den serbiske mannen fordi han virket så rolig og sterk. Hun strevde med å få kontakt med ham som i begynnelsen virket uinteressert. Til slutt lyktes hun og de ble sammen og litt senere ble det bryllup. Men Sylvi var ikke lykkelig. Den tause og altfor rolige mannen begynte å gå henne på nervene, og etter hvert tok hun til å drikke mer og mer. Miele på sin side hadde en vanskelig fortid å dra på. Fra hjemlandet hadde han en fengselsstraff bak seg. Med stor lastebil hadde han rygget på en gammel dame med rullator. Om ulykken var helt uunngåelig eller om Miele kunne vist mer aktsomhet, kan bestrides I hvert fall var han psykisk knust da han slapp ut og hadde senere hatt opphold på psykiatrisk klinikk. Verst for ham var at kvinnen som han var kjæreste med gang og som ventet deres barn, hadde brudt med ham mens han satt i fengsel og senere hadde hun nektet ham å møte barnet.
Mens etterforskningen pågår, skjer det nye ting i livet til Sylvi og Miele. En ny kvinne viser interesse for Miele, men han tør ikke slippe henne til og bare avviser henne. Sylvi har bestemt seg for å slutte å dikke. Det klarer hun nesten, men på en fest glipper det helt og hun havner i seng mrd en ukjent mann. Hun blir gravid og føder så en jente. Samtidig er ikke Sylvi og Miele ferdige med hverandre. Begge to har mødre som pusher på og krever at de tar et skikkelig oppgjør med tidligere ektefelle. Trakasserende post sendes mellom de to. Sylvi oppsøker arbeidsgiveren til Miele og krever at han skal si opp Miele, et ønske som slett ikke etterkommes. Men Sylvi har også andre kort i bakhånden. Hun kan fortelle Miele at det slett ikke var sikkert at lille Elias var Mieles sønn. Rett før hadde hun hatt en annen kjæreste. Miele tar dette veldig tungt og det går helt over styr for ham.
Miele tar seg inn hos Sylvi og kidnapper både henne og den lille datteren. Han tar dem med til toppen av et høyt tårn. Sylvi har bind for øyne og stemningen er svært truende. En opphisset samtale mellom de to avslører hva som egentlig skjedde med Elias. Ingen av foreldrene sto opp for å ta seg av Elias den morgenen. På balkongen sto en stol plassert svært nær rekkverket. Den lille gutten klatret opp på stolen og kom seg over. Dette observerte Sylvi mens hun lå der i sengen. Etterpå sørget hun for å flytte stolen langt vekk fra rekkverket. Denne samtalen får politiet senere høre da Miele har sørget for å få den tatt opp med mobiltelefonen.
Dette er en bok med en langsom og til dels stillestående handling. Det blir spørsmålet om hvem av de to foreldrene som har rett, som driver handlingen framover og holder på leserens interesse. Underveis tror jeg nok at de fleste har trukket den samme konklusjonen slik at de ikke blir særlig overrasket når løsningen endelig foreligger.

”En internasjonal bestselger” står det på framsiden. Joda, boka er absolutt lesvedig, men så helt spesiell synes jeg likevel ikke den er. Den har en ”stille handling” rundt livet til en stille og enkel mann som gjennom årene opplever dramatiske og skjellsettende ting, men som likevel klarer påsitt vis å stå oppreist uten å la seg knekke.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Historien foregår i Østerrike, i en liten alpelandsby. Hit kommer i begynnelsen på 1900-tallet Andreas Egger, som liten gutt. Moren hans er død, og en slektning, bonden Kranzstocker, overtar ham som arbeidskraft. Denne gudfryktige mannen banker gutten sent og tidlig. En gang går det så ille at lårbeinet knekker, noe som medfører at Andreas blir halt for resten av livet. Til tross for dette vokste gutten seg stor og sterk, og til slutt ble det bonden som måtte vike unna. Etter en del år som løsarbeider uten fast bopel har han lagt seg opp nok penger til å kunne forpakte en liten teig med tilhørende løe. Her rydder han stein for stein og skaper seg omsider en liten grønnsakåker. Han lagergrunnmur til løa og sleper tømmerstokker for å ordne til veggene. På vertshuset er det en tjenestejente som heter Marie. Også hun er stillfaren og ytterst arbeidsom. Etter at de to en tid har gått turer sammen, tar omsider Andreas motet til seg og frir.
På denne tiden skjer det noe oppe i alpelandsbyen. Firmaer med store maskiner og en bråte med arbeidere gjør sitt inntog. Det skal bygges gondolbaner opp til fjellplatåene. Også Andreas Egger får seg arbeid her. Han feller trær, sleper tømmer og jern oppover de bratte fjellsidene. Han er sterk og blottet for høydeskrekk og kjenner terrenget bedre enn andre derfor blir han også satt på de mest risikofylte oppgavene. Så snart taubanene blir ferdige, strømmer det også turister til bygda. Dette er pengesterke mennesker, ofte helt annerledes enn landsbyboerne. Det før så rolige livet er i ferd med å forandres helt. Men hjemme hos Andreas og Marie går livet sin gang som før. De lever lykkelig på sitt stillfarende og enkle vis. Men så skjer det noe. Et brått væromslag i fjellet framkaller et stort snøskred. Det rammer huset til Andreas og Marie. Han kommer seg ut og blir reddet, men huset med Marie inne i blir helt begravd av de enorme snømassene. De materielle skadene rundt om er enorme. Tre menneskeliv gikk også tapt, deriblant Marie. Andreas selv er skadd, går inn i en dyp sorgperiode. Også arbeidsmessig er han satt langt tilbake. Han får seg nye oppgaver, nå som vedlikeholdsarbeider. Høyt oppe i luften sitter han oppe på en planke og renser vaiere og løpeverk. Nå reiser han fra landsby til landsby og utfører arbeidet sitt. Om natten sover han i en varevogn og trenger ikke lenger et hus.
Så bryter krigen ut. Andreas vil som den pliktoppfyllende person han er, melde seg til krigstjeneste, men blir bryskt avvist. Han er for gammel og dessuten halt. Men fire år senere blir han beordret ut. Han blir sendt til østfronten. Til sammen tilbringer Egger åtte år i Russland, to år ved fronten og resten av tiden i fangeleir. Det blir et liv preget av hardt arbeid, ensomhet, ekstrem kulde og sult. Den fra før av så fordringsløse Egger kommer seg gjennom disse årene bedre enn de fleste andre i hans situasjon.
Egger kommer hjem og får bo i et plankeskur. Heisefirmaet har gått konkurs etter krigen, og det er blitt vanskelig å skaffe seg arbeid. Andreas Egger skaper seg sitt eget lille foretak, nå som fjellfører. Han slår seg ned på markedsplassen med en håndlagd plakat, og turistene kommer. Et lite forsøk fra en ny kvinne, blir han også delaktig i. På skolen vikarierer en ny lærerinne, egentlig en pensjonis. Hun fatter interesse for aldrende Egger. Hun nærmer seg ham først i besk med kaker, deretter gjennom små felles turer og så en kveld inviterer hun ham inn på soverommet sitt. Egger som fremdeles holder fast på bildet av Marie, klarer ikke dette, og natten forløper uten at noe skjer. Kort tid etter forlater lærerinnen dalen. Den sisten tiden av livet sitt har Andreas Egger trukket seg tilbake fra fjellførervirksomheten og lever i stille ensomhet fram til han dør i en alder av 79 år.

Jeg leste boken som heter «Begge deler» og den fascinerte meg veldig :)

Her møter vi igjen personene fra Svarthuset. Selv om mye av der vesentlige ved forrige bok gjenfortelles her, får man nok best utbytte ved å lese bøkene i rett rekkefølge. Som forrige bok er også denne langt mer ebb en vanlig kriminalbok. Vi kommer tett på naturen, kulturen og folkene i det lille øyriket der langt ute i Nordsjøen. Mye av handlingen dreier seg om barnehjemsbarn og de vanskelige forholdene deres, også situasjonen for gamle mennesker med demens har fått stor plass her.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Også her møter vi politimannen Finn Macleod, dvs. nå er han ikke politimann lenger. Han har nettopp sagt opp stillingen hos Edinburgpolitiet og har vendt tilbake til barndomsøya St. Lewis. Men denne gangen er han kanskje ikke hovedpersonen i boka. Den rollen innehar gamle Tormod Macdonald. Liksom i Svarthuset beveger også handlingen her seg på to plan, en nåtidsfortelling i 3. person som veksler med en jeg-fortelling fra fortiden sett gjennom øyne til den den gang unge Tormod.

På samme måte som i første bok starter også handlingen her med et likfunn. Nede i en torvmyr dukker et gammelt lik opp. Hvor lenge det kan ha ligget der er først uvisst, inntil man oppdager en tatovering med ordene Elvis og Jailhouse Rock. Enda t spor får politiet da DNA-prøver avslører et slektskap med gamle Tormod som er bestefaren til Fins ungdomskjæreste Masaili. Tormod som er sterkt dement, har fram til nå bodd hjemme og blitt pleiet av sin kone, men nå orker hun ikke lenger og han plasseres på et sykehjem. At liket er i slekt med Tormod, virker uforståelig for familien som hele tiden har trodd at han ikke har noen slektninger i landet. Derfor blir en av oppgavene for den lokale politimannen Gunn (som får assistanse fra Fin) å grave bakover i Tormods historie siden den gamle selv ikke er i stand til å fortelle den. Politiet finner fram til mannens fødselsattest, men oppdager samtidig at det også fins en dødsattest på samme mannen. Hva har skjedd? Er ikke Tormod Macdonald den han gir seg ut for å være? Kan han ha tatt identiteten til en annen?

Parallelt med denne etterforskningen blir vi presentert Tormods tanker (i jeg-form) om egne barne- og ungdomsopplevelser. Mens han ennå var barn, døde begge foreldrene med få års mellomrom. Tormod eller Johnny(som han egentlig heter) og den litt yngre broren Peter blir plassert på et barnhjem. Som katolikkerblant mange protestanter fikk disse to barna en spesiell behandling. De kom i en gruppe samme med jenta Catherine og gutter fra den beryktede Kellyfamilien. Et veddemål rundt et vågestykke som guttene inngår en natt, får fatale konsekvenser. Det gjelder å gå så fort som mulig på yttersiden av en høy bro. Vågestykket ender i tragedie. Kelly-gutten Patrick faller ned ig dør. Peter forsøker å holde ham fast, men hjelpen hans blir av Kellyguttene tolket som det motsatte. Etter dette må Johnny, Peter og Catherine forlate barnehjemmet. De blir sendt langt vekk og ender opp hos noen bondefamilier som ”homers”.Men de blir oppsporet av hevntørstige Kellygutter som ender opp med å drepe Peter. Johnny rømmer i bil med liket av broren. Han gjemmer det langt nede i en torvmyr der det altså først blir funnet mange, mange år etter. For å skjule sporene etter sin fortid må han bygge opp en ny identitet. Etter hvert får han også enn nye familie.
Fin og Gunn ankommer bygda der Johnny og Peter ble holdt som homers. Her møter de en spesiell kvinne. Hun har en fortid som filmstjerne. Det viser seg at dette er Catherine. Hun og Johnny var ungdomskjærester, men skilte lag da Peter ble drept. Hun kan fortelle politimennene mye som kan utfylle bildet.
Boka ender med en dramatisk episode. Hovedpersonene er tilbake på Charlies-strand der mange av fortidens hendinger hadde funnet sted. Paul Kelly, den siste gjenlevende av Kellybrødrene har kidnappet kjæresten og babyen til Fionnlagh (Tormods barnebarn) Her vil han fullbyrde hevnen sin. Heldigvis er hjelpen ikke langt unna. Det blir presten som avgjør dt hele og skyter den siste Kellybroren.
Øya St. Lewis står sentralt også i denne boka selv om handlingen her foregår over et større område enn i den første boka. Den strenge kristendommen som blir praktisert her og som er bestemmende for mange menneskers syn på livet, kommer tydelig fram, likeså striden mellom katolikker og protestanter. Selve kriminalhistorien starter med et likfunn i første kapittel og ender med den fulle oppklaringen helt på slutten. I mellomtiden har så mye annet som gjelder menneskene og forholdene på øya, blitt rullet opp.

Forfatteren regnes for å være god og anerkjent, men det ble forvirrende og for intellektuelt for meg.