Bokelskere.no

Har likt denne serien veldig godt, men synes denne var en nedtur. Ble veldig usannsynlig det hele,,,første gang jeg har småkjedet meg og lengtet til å bli ferdig med en bok av denne forfatteren....

Tusen takk til deg også, Kjell!

Jeg falt dessverre av lasset denne gangen. Det har hverken med boken eller diskusjonene å gjøre, men helt andre forhold. Jeg har lest cirka hundre sider – og har likt det jeg har lest. Jeg av og til tittet innom tråden – og skulle gjerne ha deltatt. Men sånn blir det noen ganger.
Jeg kommer til å fullføre og da ligger jo innleggene her.

Som Marit er inne på, det hadde vært flott om flere lot seg friste til å delta. Lesesirkelen er givende!

Livet på den stedlige politistasjonen spiller en stor rolle i denne boka. Her har vi en sjef som er helt på villspor og som ikke er mottakelig for andres synspunkter. Og så er det ”helten” Hess som kommer utenfra. Han går sine egne veier og fester seg ved ting de andre ikke ser. Og ikke nok med det, en av de ansatte i politiet er slett ikke den vedkommende gir seg ut for å være.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Fra hovedhandlingen som finner sted i nåtid går det tråder tilbake til tidligere hendelser. Flere måneder tidligere forsvant en ung jente sporløst. Saken har fått ekstra stor oppmerksomhet fordi dette gjaldt datteren til selveste Sosial-ministeren. Politiet arresterte en ung mann, Linus Bekker. Han vedgikk å ha drept jenta. Men kunne ikke påvise noe skjulested for liket av Kristine Hartung. Nå er det åpning av Folketinget, og Sosialminister Rosa Hartung er tilbake.
På nåtidsplanet dreier det seg om en seriemorder som herjer. Fire kvinner nlir funnet døde. I hvert tilfelle er en kroppsdel blitt fjernet fra liket, brutalt kappet av. Ved det første drapet var det den ene hånden. Neste lik manglet den motsatte hånden. Deretter var det én og én fot som ble fjernet. I nærheten av hvert offer var i tillegg en liten håndlagd kastanjemann blitt plassert. Undersøkelsene av disse viser at alle bærer et tydelig fingeravtrykk som stammer fra ingen andre enn den forsvunne Kristine Hartung. Dette oppsaker også foreldrene hennes. Betyr det at Kristine fremdeles er i live? Eller dreier det seg om kastanjemennene som Kristine og venninnen hennes lagde før hun forsvant?
En nærmere undersøkelse av ofrenes familieforhold bringer nye likhetspunkter fram i lyset. En av de drepte kvinnene hadde nettopp under samboerens fravær fått skiftet låser i huset. En annen var i ferd med å pakke for å forlate ektemann da morderen slo til. Også familienes barn har noe felles. De har vært pasienter på barnavdelingen ved Rikshospitalet. Har de vært utsatt for overgrep eller vold? Det viser deg at sosialvesenet har mottatt anonyme bekymringsmeldinger der de aktuelle foreldrene blir anklaget. Påfallende er det at disse bekymringsmeldingene ikke er blitt tatt til følge, foreldrene ble ute videre frikjent. (Ganske alarmerende siden det nå ettterpå blir oppdaget at garasjen til den ene familien inneholdt et hemmelig soverom.) På barneklinikken er de innlate barna blitt møtt av en sykepleier som heter Benedikte Hun har selv opplevd å bli fratatt sitt lille barn.
fortsetteinnser at hun kan ha hatt grunn til å hate det offentlige sosialvesenet med Sosialministeren på toppen. Benediktes barn døde nemlig (riktignok av sykdom) kort tid etter omplasseringen i en fosterfamilie. Riktig urovekkende blir denne koplingen først da det oppdages at Benedikte er kjæreste med Asgeir Nærgaard som er sjåfør for Hartungfamilien. Så skjer det at kjæresteparet stikker av med Gustav Hartung (Kristines yngre bror). Nå er politiet på plass. Kidnappingen ender med at Gustav kommer fra det uten skader. For de to gjerningspersonene ender flukten i døden.
Hess har hele tiden ment at kvinnedrapene må være knyttet til saken rundt Rosa Hartung. Han har vært o fengselet og snakket med Linus Bekker (Kristines påståtte drapsmann). Nå er han overbevist om at denne selv er uskyldig, men dekker over den egentlige morderen. Den skyldige må være en person som Linus ser opp til. Hess vil fortsette etterforskningen i denne retningen, men får ikke medhold på politikammeret. Her ønsker man bare å sende Hess tilbake til Eurokrim i Haag som han er utlånt fra.
Så skjer det at Hess sitter på et fly vekk fra København på vei til et nytt oppdrag i Bucuresti. Rett før avgangen er han i ferd med å kaste et siste blikk på en bilderekke som er hentet fra Linus’ datamaskin. Den unge mannen har vært enormt opptatt av porno. Hess vil finne ut hvilke bilder som har fått flest klikk av Linus. Kan det skjule seg et viktig spor bak de foretrukne bildene? Og da går løsningen plutselig opp for ham. Han forlater flyet i all hast før avgang.
En av Hess’ kollegaer på politistasjonen er kvinnen Thulin. Heller ikke hun har funnet seg til rette på avdelingen. Nå er hun i ferd med å undersøke et nytt og interessant spor. Det dreier seg om ulike kastanjesorter. Eksperter som har studert kastanjemennene fra drapsstedene, kan konkludere med at dette dreier seg om en helt spesiell art som bare vokser på ett bestemt sted i Danmark. Thulin får med seg politiets avholdte kriminalteknikker Genz for å se nærmere på disse kastanjetrærne. Men på turen skjer det noe dramatisk. De kommer fram til en gård. Genz angriper Thulin, binder henne og låser henne inne i bilen. Han setter så fyr på gården.
Like før har Rosa Hartung mottatt en gjenstand som hun kjenner igjen fra barndommen sin. Det er en dekorasjon med kastanjemenn. En slik laget hun som barn sammen med et tvillingpar som i en kortere periode var plassert hjemme hos henne. Tvillingene, en gutt og en jente, hadde likt seg godt i denne familien og håpet å få bo der fast. Men så hadde det skjedd noe som gjorde at de voksne likevel ikke ville ha dem der. Rosa som ”storesøster” hadde senere innsett at hun hadde sviktet de to små. Nå er spørsmålet hennes: Hva hadde skjedd med tvillingparet etterpå? Undersøkelsene viser at de var blitt plassert på en gård der et forferdelig drama hadde utspilt seg. Dramaet som hadde sitt utspring i grovt misbruk, endte med at fosterfamiliens to egne barn, familiemoren samt en politimann ble drept. Da politi-forsterkningene ankom, fant de bare to vettskremte tvillinger i live. Hva har så senere skjedd med disse tvillingene? Søkningen etter navnene deres i arkiver bringer ikke noe endelig svar. Hess får tilgang til et gammelt klassebilde Han studerer nøye den aktuelle gutten på bildet. Det er noe med øyne hans som han gjenkjenner. Det samme blikket har kriminalteknikker Genz. Det viser seg at denne gutten etterpå har vært plassert i Tyskland der han også har fått sin utdanning. Nå har han arbeidet lenge ved politikammeret i København og der hatt rikelig med tilgang til kilder som kunne skjule den tidligere identiteten hans, Samtidig har han virkelig hatt motiv for å hevne seg på systemet!
Nå er veien kort for å oppspore tvillingsøsteren. Hun befinner seg i Tyskland. i Rostock der hun lever svært tilbaketrukket. I det siste er hun blitt observert på tur i skogen sammen med et barn. Det viser seg snart at dette barnet er den savnede Kristine Hartung. Hun blir funnet i god behold. Også dramaet på gården ender godt. Politiet kommer og befrir Thulin. Genz forsøker å rømme, men forulykker i et bilkrasj.
Boka har en noe innfløkt handling. Det er mye forskjellig som skjer her. For leseren blir det mange tråder å holde rede på. Men måten boka er fortalt på, gjør at det likevel er lett å beholde oversikten. Handlingen er interessant uten dødpunkter.

Boka handler om samene og om storsamfunnets behandling av dem på 1800 tallet. Den handler videre om prosten Lars Levi Læstadianus og hans virke i det nordsvenske sognet Pajala. Dessuten gir den stor plass til en kriminalhistorie og løsningen av den.

**ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Læstadianus opptrer som den historiske personen han var. Mye av forkynnelsen hans var rettet mot den utstrakte drukkenskapen som rådet blant folk. Alkoholmisbruket var helt i ferd med å ta knekken på mange. Men forkynnelsen hans ble sterkt motarbeidet av de kondisjonerte og da særlig av handelsmenn og kroverter. Men Læstadianus var også kjent som vitenskapsmann, først og fremst som botaniker. Dette spiller også en vesentlig rolle i bokas handling. Fra før hadde prosten hatt sitt virke i Karesuando i Finland.. Nå var han og hans familie (kona Brita Kajsa og flere barn) kommet til Pajala. Her var det atskillig vanskeligere for ham å slå igjennom.

På sine vandringer finner prosten en ung samegutt liggende i grøftekanten. Gutten som kommer til å kalle seg Jussi, har forlatt hjemmet og sine voldelige foreldre. Han blir tatt hånd om av prosten og får bo på prestegården, der han gjør forefallende arbeid og ellers følger prosten som en hjelper hvor han enn ferdes. Da Jussi ankommer er han totalt analfabet, men beherker muntlig både samisk og finsk. Prosten gir ham litt unfervisning i lesekunsten samt utstyrer ham med bøker og gutten vise seg å være ekstremtblærevillig.

Det meldes om at en jente, Hilda, har forsvunnet. En utstrakt leting der også prosten og Jussi deltar, blir satt i gang. Den allmenne oppfatning er at jenta må væære tatt av en slagbjørn. Lars Levi betviler dette sterkt. Selv ser han flere tegn som tyder på at det må ha vært en menneskelig drapsmann på ferde. Men lensmannen Brake og drengen hans Michelsson er fast bestemt på å gi bjørnen skylden. En bjørn blir skutt og kjøttet blir kokt. Så blir jenta Hilda funnet, nedgravd i en myr. Prosten snuser rundt funnstedet og samler opp flere spor, men vinner intet gehør for sine antakelser.

En ny jente, Jolina, blir borte etter å ha vært på en fest som også Jussi har vært innom. Jolina blir funnet igjen i en svært elendig forfatning. Man kan se spor som tyder på at hun har ligget i høyet sammen med en annen. Hvem det gjelder, får man ikke ut av henne. Derimot begynner det å bli kastet mistenkelige blikk mot Jussi. Samegutten hadde jo vært på den samme festen. Litt senere finner man Jolina hengende i et tre. Lensmannen konstaterer raskt selvdrap. Prosten derimot finner på åstedet flere av de samme sporene som han fant rundt liket av Hilda, bl.a. trefliser fra en sjelden blyanttype samt rester av en spesiell fjellplante. I det skjulte driver prost Lars Levi Læstadianus sitt private detektivarbeid. Alle bevisene prosten har samlet, ser ut til å peke mot ingen andre enn lensmannen selv. Lars Levi innkaller lensmannsdrengen og redegjør for sin mistanke. Dette blir et skjebnesvangert feiltrinn, for den skyldige er egentlig lensmannsdrengen, og nå må denne begå nye ugjerninger for å fri seg fra mistanken mot seg selv.

En begavet kunstner, Nils Gustav, gjester bygda. Han vil male et portrett av prosten. Men så en dag blir kunstneren funnet død hjemme i sin egen seng. Et nytt drap, sier prosten. På bordet hos Nils Gustav står to glass. Han må ha hatt besøk av sin drapsmann. Prosten sikrer seg glassene og vet å få undersøkt fingeravtrykkene som finnes på dem.

Jussi har for lengst kastet sine øyne på en jente i bygda,, Maria. Han tenker til stadighet på henne, men tør aldri nærme seg henne. Ofte gjemmer han seg utenfor gården der Maria er tjenestejente i håp om å få et glimt av henne. Men så blir han fanget opp av noen maskerte menn som slår ham nærmest helseløs og skamferer ansiktet hans helt. En dag kommer Maria sammen med sin mor for å tale med prosten. Jussi gjemmer seg utenfor og hører Marias gråt og morens sinte stemme som kaller datteren for hore. Det kommer fram at Maria er gravid. Med hvem vil hun ikke si. Jussi tilbyr seg med glede å ta seg av Maria og barnet. Han vil dra med dem mot Norge. Men da han om kvelden venter på henne, kommer isteden lensmannen og drengen hans og arresterer Jussi. Han blir tiktalt for alle drapene som har skjedd i bygda. Det blir reist sak. Under rettssaken er det prosten som opptrer som Jussis forsvarer. Men det hjelper ikke med alle bevisene av politifaglig art som Lars Levi trekker fram. Man har allerede bestemt seg. Hussi dømmes til døden ved halshugging.

Men så kommer redningen da Jussis søster Anne Maaret kommer til bygda. Hun besøker Jussi i retten. I et øyeblikk er de to søsknene alene. Anne Maaret har bestukket vokteren med en god klatt smør. Med resten av smøret smører hun brorens arm der lenken er festet. Da jenta skal forlate fengselet, går hun med bøyd hode, også broren skjule inne på cella ansiktet i gråt.

Dagen for avrettingen er kommet. Den dødsdømte forkynner at han er blitt et nytt menneske – en kvinne. Doktoren som tilkalles, finner dette bevist. Hva skal retten nå gjøre? Å stoppe det hele, er det samme som å gjøre seg selv til latter. Bøddelen må utføre sin oppgave, Samtidig er Jussi og Maria på vei mot Norge og mot det som kanskje betyr friheten.

Dette er en bok som rommer mye. Den gir kunnskap om tilstander i de samisk befolkede områdene i Norden. Leseren får ikke bare kunnskaper, men får også tilført et engasjement. For det er umulig å ikke bli engasjert når man leser om all maktmisbruk og uforstand som råder blant de som bestemmer i samfunnet. Læstadianus er den eneste som har forstått hvordan forbrytelsene foregikk og hvem som sto bak, men hans bevisførsel blir overhodet ikke lyttet til. Desto verre er det at forbryteren selv finnes innenfor politiets egne rekker. Et kapittel i boka beskriver Kautokeino-opprøret. Her ser vi hvordan det gikk til da undertrykkelsen av samene hadde gått så langt at det hele eksploderte i rå vold.

En veldig god bok. Jeg likte oppdelingen i kapitler som representerte forskjellige mennesker og aldre, slik blir vi kjent med hele persongalleriet. Boka hadde dessuten både humor og alvor.

En tynn bok, med et tilsynelatende tynt og innholdsløst innhold. Men det er bare ”tilsynelatende”. I virkeligheten sier den mye om oss såkalte ”voksne mennesker”, om hvor umodne og egoistiske mange (?) av oss i bunn og grunn er.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Boka forteller om noen dagers hytteferie for en familie i tre generasjoner. Hytta ligger idyllisk til et sted på sørlandskysten. Det skal feires jubileum. Og alt ligger til rette for noen vellykkede dager, men slik kommer det slett ikke til å gå.

Handlingen starter med at den førtiårige Ida ankommer. Tilstede på hytta er allerede den yngre søsteren hennes Marte med mannen Kristoffer og hans datter (Martes bonusdatter) Olea, 6 år. Fra første stund merker vi hvordan Ida prøver å innynde seg hos Olea samtidig som hun hvisker til jenta nedsettende ord om Marte. Samtidig får vi mer og mer innblikk i at det alltid har vært et slags konkurranseforhold mellom de to søstrene. I alle fall har Ida sett på det som en konkurranse som hun alltid må vinne. Det er Ida som har vært den skoleflinke som nå har blitt arkitekt med interessante prosjekter, mens lillesøsteren bare har blitt saksbehandler. Nå har altså Marte blitt gift med kjekke Kristoffer, og om hun ikke akkurat har eget barn, har hun i alle fall et bonusbarn.

Dette siste er om ikke annet noe Ida har bestemte seg for å gjøre noe med. Hun har nettopp vært en tur i Göteborg der hun har oppsøkt en fertilitets-klinikk. Hun vil nå få fryst ned noen egg som kan befruktes så snart hun møter idealmannen. Hittil har Ida hatt mange, men bare svært kortvarige forhold til menn. Vi kan jo spørre: Er det noe ved henne som jager dem bort, eller skyldes det at hun trives best alene?

Nå har Marte en nyhet å fortelle til storesøsteren. Etter flere mislykkede forsøk er hun endelig blitt gravid. For Ida er dette ingen god nyhet, det gir liksom et ekstra poeng til søsteren. For Marte er graviditeten et påskudd til å være ekstra forsiktig. For Ida åpner muligheten seg til å komme nærmere Kristoffer. Etter at Marte har gått og lagt seg, blir de to andre sittende og drikke, og Kristoffer går så langt at han betror Ida at han egegtlig ikke ønsket seg det nye barnet. Det var etter at Olea ble født at forholdet til hans første kone gikk over styr.

I mellomtiden har søstrenes mor og hennes kjæreste Bjørn ankommet hytta. Det er mora som her skal feire sin 65 års dag. Mora har alltid hatt en overbeskyttende holdning til yngste datteren. I anledning hol
der Ida tale for mora. Man kan få inntrykk av at den rosende omtalen av jubilanten mest er tomme fraser. Ida er nok mest tilfreds med sine egne gode formuleringer.

Ida har en telefonsamtale med legen fra fertilitetsklinikken. Han beklager å måtte meddele ar hennes fruktbarhetssyklus er sterkt nedadgående. Det produseres ikke lenger nok egg til nedfrysing. Dette blir et stort sjokk for Ida. Litt senere lar hun munnen løpe av seg og røper for søsteren hva Kristoffer har betrodd henne om hans følelser om det kommende barnet. Marte blir fortvilet, setter seg i bilen og kjører av sted.

En anspent stemning råder. Ida vil ta med seg Olea på båttur. Hun lar jenta få ligge utstrakt på dekk, noe faren ellers ikke tillater. Så går det galt. Høye bølger gjør at Olea rutsjer utfor og havner i vannet. Ida har problemer med å mestre båten, og da hun endelig får fisket opp ungen, er denne både redd og sint og gjør alt for å trekke seg unna Ida.

Først neste morgen kommer Marte tilbake. Hun vil nå dra hjem for hun har innsett at hun og Kristoffer har ”ting å jobbe med”. Bare Ida moren og Bjørn er nå tilbake på hytta. Ida vender seg mot de to eldre og ber dem også dra. Hun vil være her alene.

Vi forlater Ida idet hun flytter sakene sine fra det lille soverommet til det store. Vi kan tolke slutten på flere måter. Gjør hun dette fordi hun har innsett at hun trives best alene? Er det fordi hun heretter vil poengtere seg selv som hovedeier av hytta? Eller er det fordi hun har et lønnlig håp om at Kristoffer vil gjøre seg ferdig med søsteren og i stedet komme til henne?

På nytt er vi tilbake på øya Lewis i Ytre Hebridene. Her møter vi igjen den den lite ambisiøse politimannen Georg Gunn fra forfatterens tidligere bøker. Også her spiller han en noe tilbaketrukket rolle. Det er helt andre og nye personer som kommer i forgrunnen i denne boka. Oppbygningen av historien er som i de tidligere bøkene. Det veksles mellom ulike ståsteder. Der synsvinkelen ligger hos hovedpersonen, uttrykkes den i 1. person.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Hvem hovedpersonen egentlig er, tar det lang tid før vi får vite. Her dreier det seg nemlig om en mann som har mistet hukommelsen og som ikke lenger vet hvem han er. Dvs. alt av minner knyttet til ham selv er borte, kunnskapene derimot om tingene rundt ham er bevart. Det starter med at han finner deg selv liggende i sjøkanten. Trolig har han blitt skylt i land etter en båtkantring. Han begir seg til det nærmeste huset. Det viser seg senere at dette er et hus han har leid for noen år. Kort tid etter får han besøk av et par, Jon og Sally, som holder til i nabohuset. Han forteller ingenting om hukommelsestapet, men ut fra det de to andre sier til ham, kan han trekke den konklusjon at han selv heter Sean Maclean og at han er der for å skrive en bok om tre fyrvoktere som i sin tid forsvant sporløst fra en øy ute i havgapet. I følge de to andre skulle boka snart være ferdig. Sean åpner PC’en sin, men finner ikke spor av noe manuskript.

Om natten får Sean nytt besøk av Sally. Alt tyder på at hun og Sean har et forhold som har vart en stund. Han leter etter spor rundt om i huset som kan fortelle ham noe om hvem han er. Han finner et kart der en sti er merket av, Coffin Road, Kisteveien. Han drar dit, og godt bortgjemt finne han noen bikuber, men hva de egentlig betyr, forstår han ikke. Kan en tur til øya med fyrtårnet hjelpe ham videre? Han ankommer denne øya i lånt båt. Der finne han en død mann, tydeligvis nylig drept. Kan det være ham selv som har utført dette drapet? Full av panikk forlater han stedet, men blir observert av noen turister.

Politiet, med Gunn i spissen, får meldingen om den døde mannen. Det er naturlig å anta at Sean Maclean kan være den skyldige. Også andre ser ut til å bry seg om Sean. I nærheten av huset hans står en campingvogn. Den huser en mystisk mann med kikkert. En natt blir Sean angrepet mens han ligger i senga. Noen kommer til unnsetning og jager inntrengeren vekk

Det blir mer og mer maktpåliggende for Sean å finne ut hvem han egentlig er. Han endevender huset etter spor. På loftet finner han en koffert som inneholder pengesedler samt noen identitetspapirer. Nå har han en hjemstedsadresse i Edinburgh. Han drar dit og møter en kvinne som skulle være hans kone samt en ung jente som skulle være datteren hans, men til hans store forundring later de ikke til å kjenne ham.

Samtidig vender bildet seg mot en annen ung jente i Edinburgh, Karen Flemming. Hun bor sammen med moren sin som hun er i sterk opposisjon til. Karens far, Tom Flemming, skal ha druknet noen år tidligere, selvmord sies det, noe Karen ikke klarer å tro på- Faren jobbet på en forskningsinstitusjon (Greddes institusjon). Her jobber fremdeles Chris Connor som er Karens gudfar. Karen oppsøker denne mannen som hun ikke har hatt kontakt med på lenge. Connor er først motvillig til å snakke med Karen. Han framstår nærmest redd, men etter hvert forteller han henne det han vet. Karens far har forsket på bier. Forskningen har vært finansiert av plantevernindustrien, konsernet Ergo. Forskningsresultatene viste at plantevernmidler ikke hadde skadelig virkning på bier og var derfor ikke årsaken til at bikoloniene stadig skrumpet inn. Men så kommer det fram noe nytt. Billy Carr, en gløgg student som er Toms assistent, finner ut at selv om biene overlever, har de mistet sine naturlige instinkter, sitt tankesett og er ikke lenger i stand til å utføre sine livsviktige oppgaver. Når dette kommer fram, trekker industrien sin støtte prompte. Tom og forskerne hans har blitt ”folkefiender” for Ergo.

Connor overrekker Karen også et brev som faren tidligere har skrevet til henne. Ut fra det som står der, blir Karen enda mer sikker på at faren må være i live. Hun greier å finne fram til Billy Carr (som nå bor på et hemmelig, bortgjemt sted). Tilsynelatende villig viser han Karen sitt laboratorium, men da Karen vil ha ham til å føre henne til faren, blir han mer tilbakeholdende. Først må han forhøre seg med Sam – en annen av farens samarbeidspartnere. Også denne mannen holder til på et svært bortgjemt sted. Da de ankommer dit, finner de ikke spor etter Sam. Laboratoriet hans er derimot fullstendig ødelagt. Også Billys oppførsel virker skremmende. Han har allerede forsøkt å nærmest voldta Karen. Nå slår han henne ned, binder henne og lemper henne inn i bilen sin. I mellomtiden er også politiet kommet på sporet av det saken gjelder. De har fått åpnet et låst skjul på eiendommen der Tom holder til. Her finner de et komplett birøkterutstyr.

Sluttscenen i boka utspiller seg en stormfull natt ute ved fyret. Hit har Billy fraktet Karen. Nå kommer også Tom hit i følge med Sally og Jon. Også en mann ved navn Alex dukker opp. Det viser seg at han er den mystiske mannen i campingvognen. Han har vært der for å passe på og beskytte Tom. Jon og Sally derimot har vært spioner, utplassert av Ergo. Nå har Tom gjenvunnet hukommelsen sin. Det kommer fram at det er Billy som har drept kompanjongen Sam. Han har villet ha eneæren for hele forskningen. Det var også han som tok sg inn på Toms soverom en natt og ville drepe ham. Det var Alex som den gangen opptrådte som den skjulte redningsmannen. Nå vil Billy fullbyrde drapet på Tom, men motparten overmanner ham. Sally og Jon prøver å stikke av, men forsvinner ned i brenningene. Billy ender på sykehus. Forskningsnotatene som han i sin desperasjon forsøkte å ødelegge, er berget. Det er Tom som hele tiden har tatt hånd om dem.

Dette er en bok med et ganske flokete innhold. Mye skjer, og leseren svever lenge i uvisse om hvem som er fiende og hvem som er venn. Selv om innholdet er ganske sammenfiltret, er det hele fortalt på en klar og lettfattelig måte.

Boka handler om huskjøp, om en families behov for eget hus med større plass, og om all økonomisk kalkulering som ligger bak alt dette. På den ene siden har den en morsom handling der den gjør narr av jakten etter materielle ting. På den andre siden er boka dypt alvorlig der den viser at det egentlig er helt andre verdier forbundet med familie og samliv.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Vi møter her en liten familie på fire personer, mor Hanne, ar Andrea og de to små barna Sverre og Sanne. Hanne og Andreas er velutdannede, hun i begynnelsen av 40 årene, han i slutten. De har bodd i samme leilighet siden studietiden. Den oppleves nå som altfor trang. I jakten etter et nytt hus for familien har de festet seg ved et bestemt strøk der det trolig bor folk som likner pådem selv. For høy salgspris gjør at de allerede har gått glipp av ett hus her. Men nå er et nytt lagt ut or salg. Vi følger dem gjennom hele prosessen med takstanslag på den nåværende leiligheten deres, med besøk i baken og søknad om lån, på visning i det nye huset der de taktisk måler seg mot de andre oppmøtte. Handlingen fortsetter helt fram til dagen da budruden skal begynne.

Parallelt med dette får vi et innblikk i hele samlivet mellom Hanne og Andreas Allerede fra første møte var det full klaff mellom dem. Hanne var den gang student og Andreas arbeidet som journalist, uten fast stilling. Dette var vanskelig for Andreas. Han søkte om stilling som redaktør, men ble forbigått av en annen med mindre erfaring. Slik usikkerhet gjorde at de utsatte planen o å få barn. Men så endelig kom Sverre og litt etter Synne.

Slik var det, tror Andreas. Men for Hanne er historien noe annerledes. I smug sluttet hun med prevensjon, uten at det førte til noe barn. Så fikk hun testet sin egen fertilitet som det ikke var noe i veien med. Men da graviditeten fremdeles uteble, fattet hun en plan. Under dekke av at hun jobbet med en oppgave rundt kvinnelige danske poeter, dro hun med jevne mellom til Danmark der hun oppsøkte en fertilitetsklinikk. Begge barna var altså blitt til inseminasjon fra en dansk sæddonator.

Denne opplysningen kommer som et sjokk, ikke bare på Andreas. Men også på leseren. Nå viser det seg altså at de to barna han elsker over alt annet i verden, ikke er skapt av hans eget arvemateriale. Dette går på manns-verdigheten løs. Hanne får store vanskeligheter med å forklare logisk at dette var den eneste muligheten til å komme dit de er nå som en lykkelig familie, og at Andreas alltid vil fungere som barnas rette far. Med dette ender handlingen. Vi får aldri vite om Andreas vil slå seg til ro med Hannes ord, og om hvorledes det vil gå med den forestående budrunden.

Boka er velskrevet. Etter hvert synes nok leseren at det blir mye prat rundt dette spesielle huset og rundt alle formaliteter, men så kommer den store avsløringen som snur helt om på perspektivet, og som viser livet fra en helt annen side enn et banalt huskjøp.

Selve forbrytelsene og den etterfølgende etterforskningen har fått påfallende liten plass i denne boka. Derimot er miljøet politifolkene seg i mellom utbrodert i det uendelige. Og her er det nok å ta fatt på, forhold og brudd på kryss og tvers.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

I tillegg lider to av de sentrale etterforskerne, Sebastian og Billy, av en psykisk ubalanse med traumer som hele tiden dominerer tankene deres. Rart at de i det hele tatt er i stand til å utføre arbeidet sitt. Denne gangen er det Uppsala som først og fremst er åstedet for forbrytelsene som Rikskrim blir hanket inn i.

Flere kvinner blir voldtatt. Framgangsmåten er stort sett den samme. Politiet spør seg om det er en sammenheng mellom disse kvinnene. I første omgang svarer de fleste benektende. Men så kommer det fram at disse kvinnene flere år tidligere var medlem av en kirkelig gruppe. Her så de det som sin oppgave å hindre gravide kvinner å ta abort. Linda Fors var en slik kvinne. Legene hadde gitt beskjed om at det ville medføre livsfare å føde det ventede barnet. Mens kvinnene og Linda er samlet til møte hjemme hos en av dem, skjer at Linda plutselig blir fryktelig syk. Kvinnene i den hemmelige, kontroversielle gruppen tør ikke tilkalle ambulanse. I stedet kjører de henne til et legesenter der de etterlater den dødende kvinnene like utenfor. Nå er de svært redde for at sannheten rundt dette skal komme fram. Aller reddest er den kvinnelige presten som den gang var leder or gruppen Hun står nå nemlig på terskelen til å bli utnevnt til biskop.

Så oppdager politiet noe påfallende. Det er de samme kvinnene som lere ganger med måneders mellomrom blir utsatt for voldtekt. Hvordan kan dette henge sammen? Det blir Sebastian som først aner sammenhengen. Voldtektsmannens plan må være å påføre disse kvinnene graviditet. De leter etter svar i døde Linda Fors’ familie. Hennes far og bror har i mellomtiden emigrert, men Lindas mor bor fortsatt i Uppsala. Prøver fra de voldtatte kvinnene viser to forskjellige DNA i sæden. Kan det være to forskjellige voldtektsmenn på ferde?
Politiet setter opp en felle. En av kvinnene som nå står for tur til å bli angrepet, overlater leiligheten sin til politikvinnen Vanja. Planen slår til. Neste morgen blit Vanja angrepet i garasjen. Gjerningsmannen kjører vekk med henne. Men Sebastian er på pletten Han overrasker dem i et skogholt. Til politiets store forundring er ikke gjerningspersonen en mann, men en kvinne – Renate Fors, moren til Linda.(Denne samme kvinnen hadde Sebastian samleie med kvelden før.) Nå er hun akkurat i ferd med å injisere sæd fra en sprøyte inn i Vanjas livmor. Renate blir tatt hånd om av politiet. Men hva med Vanja? Noen måneder senere viser det seg at Vanja er blitt gravid. Sebastian er rystet. Vil han bli både farfar og far til det kommende barnet?

Den mest outrert og usannsynlige historien som fortelles her, er om Billy, en av etterforskerne i teamet. Han begår et mord og gjør dertter alt for å skjule det. Dette går for langt! Det er synd! Fra begynnelsen av har jeg vært fascinert av denne krimserien. Bøkene har vært annerledes – voldsomme i tematikken uten å være voldelige i beskrivelsene. Men nå er det blitt for drøyt! Jeg håper jeg klarer å motstå neste gang en ny bok av disse forfatterne dukker opp,

Ja nettopp.! Bøkene om Mio har noe amerikansk over seg. Her er det miljø og mennesker som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i.

Liker hennes tidligere bøker veldig godt, men disse to om Mio er utrolig lite fengende i forhold. Skumleste på slutten og kjedet meg veldig til tider, ville bare bli ferdig,,,

Utflytende innhold! Her veksler det mellom ulike hovedpersoner og det som i starten virker som helt forskjellige plot. Noe foregår i Sverige, mens deles av handlingen er flyttet i Frankrike, til Marseille. Siden denne boka er en del av en serie, refereres det mye til hendelser ra tidligere bøker.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Det som knytter det hele sammen, er en liten håndfull politifolk. En av disse er den unge kvinnen Olivia. Hun har ”hoppet av” polititjenesten, vært et år i Mexico, som var hennes avdøde mors hjemland, men har nå nettopp vendt tilbake til Sverige med en plan om å studere kunsthistorie. Men så blir hun tilfeldig vitne til noe grufullt. En ung jente, Sandra, har kommet hjem og funnet faren sin død- Først tror man at det er selvmord, men undersøkelsene viser snart at mannen, Bengt SAhlmann, er drept. Som utdannet politikvinne engasjerer Olivia seg umiddelbart i denne saken, ikke minst av medfølelse med den unge jenta som nå står der oreldreløs.

Samtidig utspiller deler av handlingen seg i Frankrike. Den tidligere sirkusarbeideren Abbas har fått med seg Tom Stilton til Marseille. Tom skal hjelpe ham med å å kontakt med det franske politiet. Samira, Toms kjæreste og tidligere arbeidskamerat, er blitt drept under svært dramatiske omstendigheter. Samira som var blind, har blitt lurt med på innspillingen av en pornofilm. I løpet av innspillingen skjer det langt verre ting, og Samira blir regelrett drept. Dette har forgreninger i Sverige. Her sitter nemlig tre svenske menn i en leilighet og ser på scenen mens den spilles inn.

Senere kommer politisjef Mette Olsäter og hennes medarbeidere til å se denne ilmen, og nå er også kommentarene ra de svenske tilskuerne med. Hvem er disse mennene? En av dem blir identiisert som den drepte Bengt Sahlmann. En annen virker mer ukjent, men så viser det seg at dette er selveste presten, den samme mannen som trøstet Sandra da hun hadde unne taren død. Alt i alt er det Sandra og hennes verden som blir rammet av det inntrufne. Olivia er den som påtar seg å inormere Sandra. Hun er påvei mot den unge jenta da hun år øye på henne oppe på en balkong. Ør hun når ram, har en skrikende Sandra kastet seg utfor.

Boka er lang, altfor lang, synes jeg. Store deler virker heller stillestående og dryge. Svært mange personer er med, noe som gjør handlingen lite oversiktlig.

Dette er en bok med et ganske springende innhold. Første delen er spekket med digresjoner Framstillingen er pratsom, skravlete. Her er det lange beskrivelser av personer, mange av dem har svært liten plass i innholdet forøvrig. Men bevares, dette er fin og underholdende lesning, helt motsatt av andre delen som er knapp, langt mer bestående av korte, meningsfylte ord.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Boka handler om et nabolag, beboerne i to villaer. Fortelleren i størstedelen av boken er Jørgen, en mann i begynnelsen av 4o-årene, ansatt i psykiatri-tjenesten. Kona hans er Vibeke, rektor på skolen i bygda. De har to gutter, Vidar og Eyolf. Så en dag flytter en ny familie inn i nabovillaen. Det er legen Steinar med kone og sønn. Det er mysteriet rundt denne mannen som blir hovedtemaet i boka. Steinar er en godt synlig mann som alltid tiltrekker seg oppmerksomhet. I det ytre er han en blid og jovial person. Men hvordan er han egentlig på innsiden?

Jørgen og Steinar blir fort gode kompiser. Jørgen er en lidenskapelig fotball- fan, og en dag da han har en ekstra billett til en stor kamp i London, blir Steinar med ham på turen. Men da kampen spilles, er ikke Steinar der. Etterpå serverer han en merkelig historie om at han var blitt slått ned og ranet i en park, noe som Jørgen har vansker med å tro helt på. Etter hvert snapper han og Vibeke opp små, små tegn på at det kanskje er noe merkelig med naboen. Kona hans, Liv Merete, virker ganske forknytt. Kan det være at hun blir mishandlet? Stemningen forsterkes gjennom helt andre ting som skjer. Jørgen jobber i et bokollektiv. Han har ansvaret for unge gutter med store problemer og en svært mørk og vanskelig fortid. Da unggutten som Jørgen har aller mest jobbet med. begår selvmord, er dette en hendelse som forsterker intensiteten rundt andre ting som skjer i boka

Steinar og familien hans skal på hyttetur på fjellet, og de inviterer nabogutten Eyolf (8 år) med seg. Før de drar gir Liv Merete husnøkkelen sin til Vibeke.
Hvorfor? Vil hun at naboen skal gå inn og finne tegn på hva som skjer i huset? Jørgen og Vibeke prater mye rundt dette de kommene dagene. De hisser hverandre opp, og særlig urolig er de fordi yngste sønnen deres er nå sammen med disse mystiske menneskene. Det ender med at de benytter nøkkelen og tar seg inn i nabohuset der de går nøye gjennom rom for rom. Alt virker normalt helt til de finner mobiltelefonen som Steinar angivelig skulle ha blitt frastjålet i London. Hvorfor har mannen løyet for dem? Grepet av panikk drar Jørgen og Vibeke sporenstreks opp på fjellet og finner fram til hytta der de bare møter glade og normale mennesker. Handlingen roer seg nå ned. Sommeren går mot slutten. Høsten kommer og med den et stort sjokk. En dag høres et skarpt smell fra nabohuset. Det er den glade og joviale naboen som har tatt livet av seg.

Videre utover i boka presenteres små dagboknotater som Steinar har gjort denne sommeren. Vi får innsyn i hans eget indre som skiller seg sterkt fra den samme mannens ytre vesen. Han har følt seg tynget av noe mørkt som også har vært der lenge før og som står i sterk kontrast til det blide ytre som han har tvunget seg selv til å anlegge. For ham har Jørgen vørt det ”så lyse mennesket”, den han hele tiden ønsker å bli smittet av. Vibekes mistanker om at litt av hvert kan ha foregått i nabohuset, viser seg nok å stemme. Flete ganger tidligere har Steinar forsøkt å ta livet av seg, blant annet den gangen i London, uten å lykkes.

Alt i alt opplevde jeg dette som en helt OK bok. Noen ganger i løpet av ørste del synes jeg nok at det var måte på til småprat, og andre del var ikke så konkret og opplysende.

Ja det var god underholdning i denne. Lettlest - likte den godt.

Vi må vel kunne si at dette er en kriminalroman som skiller seg tydelig ut fra den store mengden. Her er det en klar psykologisk dreiing på stoffet. Mye vekt er lagt på å skildre hvordan sterke sjokk og uforståelige hendinger virker på den som rammes. Selv forbrytelsen og utføringen er her noe som kommer i annen rekke.

**ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Hovedhandlingen foregår i Oslo- i velkjente omgivelser for mange lesere. Hovedpersonen er terapeuten Sara. Hun har i noen år vært gift med arkitekten Sigurd. Begge tilhører velstående Oslo-familier. Handlingen starter en fredag morgen. Sigurd tar farvel med kona si. Han skal tilbringe helgen på hytte på Norefjell sammen med to kamerater. Sara har først tre pasienter å ta seg av, deretter venter en etterlengtet frihelg. Saras første pasient er en atten år gammel jente, Vera. Hun klager over at ingen forstår henne, ikke foreldrene, ikke klassekameratene ug i siste instans heller ikke kjæresten som er en noe eldre gift mann.

Senere denne dagen får Sara først en tekstmelding fra mannen sin. Han og kameratene er kommet fram til hytta på Norefjell, forteller han. Noe senere ringer en av kameratene henne. Han forstår ikke hvor det er blitt av Sigurd. Han har ikke kommet til avtalt tid og har heller ikke lagt igjen noen beskjed. Først tror Sara at det hele er en spøk, men etter hvert innser hun alvoret. Ansporet av den eldre søsteren sin. Anikka, ender hun opp med å melde Sigurd savnet hos politiet. Kommende søndag ringer politiet på døra hos Sara. De overbringer den triste nyheten om at en mann er funnet død, skutt i ryggen, like ved en hytte i Krokskogen som tilhører Sigurds familie. Det var ikke til denne hytta Sigurd skulle. Sara forstår nå at Sigurd må ha løyet for henne. Men hvorfor?

De neste dagene oppsøker Sara ektemannens kamerater og kolleger. I arkitekt -byrået der Sigurd har vært en av partnerne får hun et ymt om at det kanskje også er en annen kvinne i Sigurds liv. En av kollegene hans har sett en dame stå og vente utenfor kontoret deres. Dette er hekt nytt for Sara. Riktignok har ekteskapet ikke alltid vært helt rosen rødt. En gang for lenge siden hadde Sara selv et lite sidesprang. Da tok det tid for Sigurd å tilgi. Senere har de strevet hardt for å få barn uten å lykkes. Og så er det huset og renoveringsprosjektet der som har tatt all kraft ut av dem. Sara spør seg selv om denne ukjente kvinnen kan ha noe med Sigurds død å gjøre?

Om natten blir Sara vekket av lyder oppe fra loftet. Hun oppdager også at ting er blitt flyttet om på i huset. Sara kontakter et sikkerhetsbyrå for å fa installert alarmer og kameraer rundt om i huset. Folkene fra dette byrået oppdager noe merkelig. Det finnes allerede overvåkingsutstyr der, blant annet på soverommet. Noen netter senere går alarmen på for full styrke. Bilder fra inngangspartiet viser en mørkkledd, tynn skikkelse som slenger noe gjennom glassruta og forsvinner. Gjenstanden er en en kule med nøkkel festet til. Det er nøkkelen til Sigurds familiehytte på Krokskogen. Sara ser dette som en slags invitt til å dra opp til denne hytta for å undersøke forholdene. Hun kommer dit og blir overrasket av sin egen pasient, ungjenta Vera, som står og peker på henne med en revolver i hånda. Siden dette er en bok fri for ytre dramatiske scener, dukker politiet opp i samme øyeblikk. Da har Vera allerede rukket å gi uttrykk for at det egentlig er Sara som truer henne, og ikke motsatt.

Politimannen som har ansvaret for etterforskningen av denne saken, heter Gundersen. For ham er det de logiske sammenhengene det gjelder å trenge til bunns i. Allerede tidlig i etterforskningsprosessen kom han og krevde innsyn i Saras pasientjournaler. At Vera har vært den hemmelige elskerinnen til Sigurd er hevet over enhver tvil. Med jevne mellomrom har hun og Sigurd hatt stevnemøter i hytta på Krokskogen. Da Vera ble pasient hos Sara, hadde det hemmelige forholdet til Sigurd allerede vart en tid, og ungjentas svar på terapeutens spørsmål kan nå ses i lys av dette. I tillegg har Vera bemektiget seg en kopi av Sigurds husnøkler, og mens ekteparet en gang var bortreist, hadde jenta sørget for å få montert overvåkings- utstyr i huset deres. Gundersen redegjør for disse omstendighetene som har kommet fram under etterforskningen. Likevel gjenstår det viktigste: Hvem drepte Sigurd? Han ble funnet noen meter fra hytta med to skudd i ryggen. Vera har alibi. Etter besøket hos terapeut Sara hadde hun dratt til skolen der det tilfeldigvis var elevfotografering denne dagen. Hun kunne umulig vært på Krokskogen på det beviste drapstidspunktet. Her blir politiet stående i stampe og ingenting later til å kunne bringe dem nærmere en løsning.

Elegant nok blir det Sara selv som til slutt forstår hvordan det hele henger sammen. Ved flere anledninger gjennom boka har hun oppsøkt sin far som alltid har hatt et komplisert forhold til. Faren er vitenskapsmann, filosof, til stadighet omgitt av en gruppe studenter som ser ut til å dyrke ham som en guru. Mannen er en habil skiløper, ofte på lange turer i Oslomarka. Skriftene hans røper svært outrerte etiske synspunkter – synspunkter som faktisk ikke er helt uforenelig med å gi seg rett til å drepe mannen som bedro hans elskede yngstedatter. At faren, liksom flere andre, kjente til Sigurds utroskap, får også sin logiske forklaring i boka.

Det er nettopp dette logiske og sannsynliggjorte som gjør meg så begeistret for boka. Den er godt skrevet, og hver ting som skjer, ligger utvilsomt innenfor troverdighetens grenser. Attpå til er det en historie fullstendig fri for skildring av vold og blodige lik.

Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».

Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?

Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.

Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»

Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.

I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»

Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.

Er polske Olga Tokarczuk inspirert av norske Kjell Askildsen?

Jeg leste følgende avsnitt i Løperne:
«Da tok han frem en tynn, sliten bok fra ryggsekken og åpnet den tilfeldig, og så lyste ansiktet hans opp.
«I stedet for å se på ansiktene til de forbipasserende, tittet jeg på føttene, og jeg reduserte alle disse travle menneskene til skrittene deres, hastig på vei til et sted – men hvor? Og det ble tydelig for meg at oppgaven vår er å la støvet virvle bort, på leting etter en ubetydelig hemmelighet», leste han med fornøyelse.» (s. 27)

Og jeg kom straks i tanker om Kjell Askildsens novelle En plutselig frigjørende tanke fra 1987.
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det har gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger på fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfra nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok..
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.»

Ord for ord er ikke sitatene like. Men det er noe med meningsinnholdet, rytmen og melankolien som binder dem sammen.

Jeg vet jo ikke om denne renselsesteorien er riktig. Dette er antakelser fra min side. Det hadde vært interessant om noen fant diagnosen "Syndrom for perseverativ detoksifisering" eller om boken ga et svar på hva som egentlig ligger i dette begrepet.

Jeg har sjekket litt mer og finner ikke at «syndromet for persereverativ detoksifisering» er en reell diagnose. Er det noen som har en engelsk (helst polsk!) utgave og kan sjekke hva det engelske uttrykket er. Eller noen som vet noe mer om dette?

Er dette et syndrom forfatteren har funnet på, og hva innebærer det ev. å lide av det? Som tidligere skrevet, antar jeg at det har med en tvangspreget form for renselse – fysisk og mentalt.

Forfatteren skriver videre at syndromet er en variant av The Mean World Syndrom, et syndrom der en oppfatter verden som farligere og ondere enn den er. Syndromet kan oppstå etter langvarig, voldelige påvirkning fra ulike medier.
Da kan jo renselse føles tvingende nødvendig.

Dette er bare løse tanker fra min side. Jeg vet ikke om de er riktige og hører gjerne andre synspunkter.

Jeg oppfatter videre at forfatteren mellom linjene harselerer over / stiller seg kritisk til selve syndrombegrepet. Se her:

«Finnes det noen andre (oppslagsverk over kliniske syndromer) i dag som hadde våget å beskrive det hele menneske, på et generelt og objektivt vis? Benytte seg av personlighetsbegrepet med full overbevisning? Tatt sikte på en overbevisende typologi? Jeg tror ikke det." (s. 19)