Bokelskere.no

Og hva legger dere så i ELDRE litteratur, (hvor går grensen mellom nyere og eldre)? Av de bøkene jeg nevnte, foreslår jeg DITTE MENNESKEBARN. Her hos "BOKELSKERE" har boka fått høy karakter av de som har lest den. Boka kan skaffes som lydfil hos bl.a. BOKKLUBBEN og finnes sikkert i de fleste bibliotekene. Boka kom ut omtrent samtidig som Kristin Lavransdatter.

Jeg trenger visst litt mer opplysninger. Hva betyrTS? Jeg har omsider funnet ut hva som menes med En9.
Jeg ser at de hittil foreslåtte bøkene stort sett er av norske forfattere (Vesaas, Hamsun, Undset) pluss en svenske Lo-Johansson. Da passer det kanskje med å foreslå en dansk forfatter. Hva med Martin Andersen Nexø (enten Pelle Eroberen eller Ditte Menneskebarn)? Her får vi litt sosial-realisme. Jeg likte disse bøkene veldig godt den gang jeg leste dem (for veldig, veldig lenge siden). Et lite minus(?) her er at dette er veldig tykke bøker. En annen mulighet er Hans Scherfig med f.eks Det forsømte forår. Det er en ganske morsom bok. Nå vet jeg ikke hvor lett det er å få tak i disse bøkene i dag.. I nødsfall kan man jo også velge Karen Blixen med Den afrikanske farm.

Det var synd, Bjørg. Du er en viktig stemme her inne, verdt å lytte til.
Jeg håper du finner grunn til å "slenge deg med" titt og ofte - eller aller helst ombestemme deg :-)

Du vil i så fall ikke ha vært den eneste som har gitt Tassen terningkast 1, men dog med en annen begrunnelse :-)

Enhver får snurre terningene som de vil.

Mitt poeng er bare at det, etter denne logikken, blir litt vanskelig å for andre å bruke terningkast som en veileder.

Takk for svaret.
Da er vel ditt terningkast egentlig ikke basert på selve boken, men på at den ikke passet for deg? Det ble litt forvirrende.

Jeg takker ja tusen takk til videre deltakelse.
Fint med en opprydning - og håper riktig mange, gamle og nye deltakere, melder sin interesse. Anbefales!

Dette er en bok der vi følger en katolsk familie gjennom fem generasjoner. I første ledd av denne kjeden skjedde en fatal hending, og senere har dette satt sitt preg på kvinnene som kom etter.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Komposisjonen av boka kan virke noe forvirrende. Her hoppes det fram og tilbake mellom de ulike generasjonene, og noe av personene møter vi både som barn og som voksen. Hovedpersonen er kvinnen Mi. Når vi ser for oss at det er hennes tanker om sitt og de andre liv vi her presenteres for, blir den intuitive og uryddige oppbygningen lettere å forklare.

I tid starter historien med hun som var Mis oldemor, nemlig Agnes. Hun bor sammen med mannen sin Andreas i et lite hus (nærmest en hytte) ved Mjøsa. Agnes er lærerinne og Andreas er apoteker. For å komme til arbeidet ved Hanar Folkeskole må Agnes ro. Som lærer er Agnes godt likt, men privat har hun et stort problem, hun klarer ikke å få sove om natten. Så en dag på skolen mens elevene er ute og leker, sovner den stuptrøtte dama i stolen. Sa hun våkner, har en forferdelig ulykke skjedd. En mann med hest og kjerre har kjørt over et av barna. Gutten ligger der død. Denne hendingen nærmest knuser Agnes som på denne tiden også er gravid. Da barnet kommer, en jente, klarer ikke Agnes å knytte seg til henne. Det blir faren Andreas som må ta seg av barnet som får kallenavnet Jentabeth. Agnes selv tar stadig turen med toget inn til byen og her blir det til at hun oppsøker et katolsk kapell. Samværet med nonnene gir henne en viss ro, og etter en tid leser hun og konverterer til katolisismen. Hjemme ligger hun mest i senga og ser i veggen, mens Andreas i tillegg til egen jobb har hovedansvaret for barnestell og matlaging. Det er best slik, tenker Agnes, og etter noen år forsvinner hun helt ut av familien. Far og datter flytter da til Oslo, til Malurtveien 10.

Som voksen vil også Jentabeth (Mis mormor) komme til å oppleve en stor tragedie. Hun står ved Mjøsa og ser sin eldste sønn Aslak ro mot Helgøya der kameratene hans har slått leir. Til tross for at vannet er blikkstille denne dagen, skjer det uforklarlige. Aslak faller i vannet og blir borte. Moren stuper uti, svømmer av gårde for å redde ham, men forgjeves. Etter dett er Mis mormor blitt en sammensunket skikkelse, full av selvbebreidelser. Dette kommer også til å plage Mi. Hun ser et bilde av Aslak og oppdager at de to likner på hverandre. Hun klipper håret sitt kort og håper at mormoren skal tro at hun er blitt Aslak.

I Mis nærmeste familie er det flere teaterfolk. Det gjelder både morfaren og begge foreldrene hennes. Disse voksne personene er stadig på farten, og andre ganger holder de løsslupne fester hjemme. Ofte er det mormoren som får overlatt ansvaret for Mi. Hennes egen mor ser ikke ut til å ha så mye tid til å bry seg on datteren.

Hoveddelen av boka er konsentrert om den voksne Mi. Kun er gift med italieneren Leo som hun møtte under et studieopphold i Italia. De har to små barn, datteren Lea og sønnen Lucas. Mi har arvet formødrenes redsel for at ulykker kan oppstå. Gjennom hele oppveksten er hun blitt innprentet negative formaninger, Det er ikke måte på alle tingene hun må passe seg for eller la være å gjøre. Mannen Leo virker å være en fornuftig, men de to ektefellene kommuniserer dårlig. Leo finner seg i mange av hennes innfall uten å si imot. Man merker også at barna er mer knyttet til faren enn til moren selv om han er mye bort fra dem. Dette gjør at hun ymter frampå at de kanskje burde skille lag og ha delt omsorg for barna, Så en kveld da de er på familiehytta ved Mjøsa, skjer det noe. For en gangs skyld finner foreldrene hverandre i en heftig elskov, men da Mi rett etter kaster et blikk ut av vinduet, oppdager hun at de to små barna deres har tatt båten og er i ferd med å ro ut på vannet. Mi styrter desperat etter, kaster seg uti, men rett før hun når fram, har minstemann Lucas falt uti det dype vannet. Nå har også Leo kommet til. Sammen klarer foreldrene å berge gutten, få ham til land og rett på sykehus. Etter noen dager viser det seg at den lille gutten har kommet fra ulykken uten mén. Men nå er det at Mi tar sin endelige beslutning. Det er best for barna at hun trekker seg vekk fra den lille familien og overlater barna til faren. Da vi så forlater Mi i denne boka, har hun tatt inn hos den gamle mirfaren som nå bor alene i Malurtveien.

Malurt er et stoff som vel er forbundet med noe negativt, noe skadelig. Jeg undrer meg litt over hvorfor boka har fått denne tittelen, for så vidt jeg forstår foregår det meste av handlinga i boka på andre adresser. Kvinnene vi møter her er utstyrt med et svært overspent sinnelag. Både Agnes, Jentabeth og Mi trekker seg vekk, gir uten kamp avkall på et fullverdig liv. Kanskje er det omgivelsene eller her religionen som har påført dem en slik ubotelig skyldfølelse. Jeg grøsser når jeg leser at bønnen som de er opplært til å be, begynner slik: ”Herre, jeg er ikke verdig……”

Ja visst! Jeg vil veldig gjerne være med.

Er det mulig for nye personer å bli med i denne lesegruppa? Og hvordan fungerer den? Jeg har alle de hittil foreslåtte bøkene i hylla hjemme og har lest dem alle, men det er 40 -50 år siden. Jeg skulle gjerne lest dem på nytt og da gjerne i en mer "tvungen" setting.

Disse tre bøkene av Rachel Cusk: Omriss, Transitt og denne her, Kudos er stor litteratur. De er lettleste i den grad at man flyter gjennom sidene, men det er en tyngde i stoffet og så mange gode refleksjoner og tanker om livet.

Hei Marte,
Du skriver rosende om «Helsesista», både innholdet og språket, omtaler den som en perfekt gave til ungdom og voksne, og anbefaler den til ansatte i helsetjenesten – og gir den terningkast 4. Det henger ikke sammen, synes jeg. Hvordan begrunner du ditt terningkast, hva er det som trekker ned?

PS: Bare så det er sagt, jeg kjenner ikke boken, men blir usikker på din omtale.

Kristin Lavransdatter – de tre bøkene er blant de bøkene jeg setter aller høyest. Nå har det seg slik at jeg har lest hele trilogien tre ganger, som ungpike, midt i livet og som «gammel». Jeg har opplevd bøkene fra ulike epoker i mitt eget liv, og hver gang funnet ny innsikt og forståelse og nye perspektiver.

Det er ikke så lenge siden jeg leste trilogien for tredje gang, så jeg føler meg ikke helt klar for en ny runde nå. Likevel anbefaler jeg lesesirkelens deltakere på det varmeste å stemme den frem. Dette er bøker jeg unner alle å lese.

Er det en fordel å ha lest Godnatt, jord før Kungsgatan?

Jeg begynte på Godnatt, jord for en tid siden og falt for den. Men så kom et eller annet i veien og boken ble lagt på vent inntil videre.

Jeg har blitt hekta på Amanda Prowse. Dette er bøker til å kose seg med og la seg underholde og hun skriver godt til dette formålet.

Jeg leste Allis sønn sist du foreslo den og kan skrive under på at det er en meget god bok. Jeg siterer meg selv:

"En rystende og gripende god bok som bør nå ut til mange. Det er noe med språket som driver handlingen fremover, selv om det i det ytre skjer tilsynelatende lite. Vi kjenner morens hjelpeløshet og fortvilelse så det gjør vondt. Vi tar del i Ellings opplevelse av omverdenen, meget godt og troverdig beskrevet. Elling handler slik han finner det naturlig og riktig – og vi, leserne, kjenner en uro ved at dette ikke kan gå bra."

Magnhild Folkvord har skrevet biografien Der livet brenn om Magnhild Haalke.

En bok med nerve. Godt skrevet. Intens og engasjerende

Noe av det første ved denne boka som slår leseren, er fortellerstilen. Den er utpreget muntlig, kjennetegnet ved korte, ofte slående setninger og mye gjentakelser. De ulike hendelsene blir presentert på en ytterst konkret, anskuelig måte, nesten som på en film. Kapitlene er korte med hyppige sceneskifter.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Det er politifolk som er hovedpersonene i boka. En gruppe først og fremst bestående av Holger Munch og Mia Krüger er satt til å etterforske de merkelige omstendighetene rundt et dødsfall. Det gjelder en ung ballett-danserinne som er funnet død i et avsides fjellvann. Både Mia og Holger har vært en tid borte fra politiet av private årsaker, men begge føler seg friske til å ta fatt på oppgaven. Mia skulle egentlig reist bort på ferie, men lar seg overtale av Holger til å utsette reisen. Særlig Mia har hatt det tøft etter tvillingsøsteren Sigrids død. Som lesere får vi innblikk i tankene hennes og forstår fort at hun er langt fra helt restituert.
Den døde ballettdanserinnen heter Vivian. Også hun har slitt med psykiske problemer. Det merkelige er at hun blir funnet milevis fra teateret der hun jobbet, iført ballettdrakten sin med tilhørende sko. Politiet kan slå fast at hun ble drept ved å få en injeksjon med en slags frostvæske inn i brystet. Senere blir det konstatert at dette er noe som kalles skopolamin, også kalt djevelens tunge. Den påfører også ofrene sår rundt munnen. I nærheten av funnstedet fant politiet også et kamera. I linsen dens var det risset inn et 4 tall. I tillegg lå det også en side fra boka ”Brødrene Løvehjerte” der.
Litt senere blir det meldt om et nytt likfunn. Denne gangen på et hotellrom i Gamlebyen. En jazzmusiker (saksofonist) er drept på samme måte. Også denne gangen er det plassert et fotoapparat på åstedet. Det aktuelle tallet her er 7. Politiet famler i blinde. De undersøker Vivianns bakgrunn. Hun har en onkel som tidligere har vært i politiets søkelys etter en episode med barn. Kan dette være et spor? En annen ting er bilen som må ha fraktet Vivian opp på fjellet. Det viser seg å være en stjålen Mercedes. Eieren settes i forbindelse med narkotikasalg. Mer napp kan politiet få fra hotellet i Gamlebyen. Jazzmusikeren har blitt sett i samtale med en mann fra et rengjøringsbyrå. Det viser seg at dette er en ekstraarbeider, svartelistet sådan, ved navn Karl Øverland. Navnet gir Mia sterke assosiasjoner. Kan dette navnet ha noe med ”Karl Løve” fra den omtalte boka av Astrid Lindgren å gjøre? Her dør den ene broren etter å ha berget den andre ut fra et brennende hus. Mia finner ut at Vivian har vært pasient hos psykiateren Ritter. Senere skal det vise seg at flere av de impliserte har møtt hverandre på den psykiatriske klinikken. Dette finner man ut etter at politiets hackerekspert Gabriel har skaffet seg adgang til legens datafiler.
Så følger et tredje og et fjerde drap. En ung gutt blir funnet død i en stjålet bil.. Ved siden av ham står et kamera med tallet 13 og et brennende dukkehus. På nytt er parallellen til ”Brødrene Løvehjerte” der. Den fjerde personen gjelder en katolsk sogneprest. En ung gutt har for andre gang kommet til ham for å skrifte. Når liket av presten blir funnet (forøvrig av kona til den italienske ambassadøren) viser det seg at det også her dreier seg om injeksjon i brystet av det samme giftstoffet. Denne gangen er det tallet 29 som er risset inn.
En journalist, Erik Rønning, som bløffer i vei sor å skaffe seg selv et stort navn gjennom å dekke disse drapssakene, blir tatt til fange av en maskert mann. Denne overrekker journalisten en liste. Listen som etter hvert havner hos Forsvarsministeren, viser seg å være en drapsliste. Den inneholder 50 navn.På lista står de fire dreptes navn (med sitt aktuelle nummer foran) Nå blir saken tatt virkelig alvorlig. En gruppe dirigert av folk fra Hæren får overlatt ansvaret. Holger Munch får sammen med en kollega innpass her, men ikke Mia. Hun føler seg sterkt forbigått og fortsetter på egenhånd sin etterforskning. Mens den ansvarlige gruppen leter i blinde og havner på feil spor, begynner Mia å nærme seg mer og mer den riktige løsningen.
Men sannheten går ikke ordentlig opp for henne for hun sitter fast i den med begge bein. Hun oppdager at noen har vært inne i leiligheten hennes. Vedkommende må ha sett i albumene og lest dagbøkene hennes. Bilder som er klistret inn på sider med samme nummer som likene har fått tildelt, gjengir noe av situasjonen rundt hver av de døde. På side 4 er det bilde av Mias søster i dansekostyme, på side 7 forestiller bildet faren som lytter til jazzmusikk, side 13 viser Mia sammen med en ung gutt og side 27 er fra konfirmasjonen med en prest til stede. Det hele virker svært skremmende og utspekulert. Plutselig dukker Mias nabo, Alexander, opp. Dette er en gutt som tidligere har vært involvert i en brann der broren hans døde. Det viser seg at denne mannen har lagt din elsk på Mia. Nå vil han gifte seg med henne. Etterpå vil han at de begge skal ta livet av seg selv eller hverandre og slik følge sin avdøde søsken inn i døden.. Men Mia setter seg kraftig til motverge. Etter at Alexander har avfyrt flere skudd mot henne, griper hun pistolen som ligger der og skyter ,annen rett i brystet.
Boka slutter med at både Holger og Mia på hver sin side later til å gjøre opp med byrdene fra fortiden. Det ser ut til å gå bra med Holgers datter som nå gifter seg med sin Ziggy. Mia på sin side oppsøker for første gang graven til sin søster. Her graver hun ned begge armbåndene de fikk som barn.
Selv om boka er lettlest og svært visuelt framstilt, er gåten her ganske komplisert. Alt i alt forekommer hele plottet svært utspekulert, nærmest sinnssykt – svært lang fra alt som er troverdig.

Helt enig. Nå har forfatterne gått for langt i å skrive om traumatiserte og ulykkelige etterforskere..

Har likt denne serien veldig godt, men synes denne var en nedtur. Ble veldig usannsynlig det hele,,,første gang jeg har småkjedet meg og lengtet til å bli ferdig med en bok av denne forfatteren....