Bokelskere.no

Min umiddelbare reaksjon på denne boka var at sammenhengen ble svært uoversiktlig Gang på gang startet jeg på boka, og gang på gang mistet jeg etter hvert tråden. Nå skal det sies at jeg bare har lydbokutgaven å holde meg til, og da blir det for komplisert å bla tilbake og sjekke tidligere opplysninger om de enkelte personene. Det som forstyrret var de stadige hoppene fra den enes historie til den andres, og ikke bare var det mange personer, men flere av dem hadde i tillegg relativt likelydende navn som begynte på O.
Etter hvert fikk jeg jo mer tak på det hele, og da slutten nærmet seg var innlevelsen på topp. En utrolig tragisk utgang, der indianerne nærmest dreper og utsletter hverandre. Gjennom mange hundre år har de lidd etter at de ble fordrevet av de europeiske kolonistene. Og hva er blitt resultatet? De fleste vi hører om her, var henfalne til alkohol og/eller narkotika Familier var splittet eller hjemmet var preget av vold. Mange av dem hadde totalt mistet kunnskapen om eget opphav. Powwowen skulle være et samlingspunkt for dem, være et møtested som skulle bidra till økt bevissthet og stolthet over eget opphav, men så blir den isteden skueplassen for den totale selvødeleggelsen.

Mulig jeg husker feil, men jeg trodde vi var blitt enige om ha litt tid (en uke?) mellom hver "runde" i lesesirkelen. Vi vil jo gjerne lese andre bøker også.

Ser at mange her er skuffet over denne, men det ble ikke jeg. Det er min første bok om Elling, men jeg har sett alle filmene. Jeg synes boka er en flott beskrivelse av Ellings følsomme og spesielle sinn. Herlig skrevet!

Edderkoppen er et dyr det knyttet mye symbolikk til. Her er mine tanker om edderkoppbena Orvil finner i sitt eget ben (før jeg så intervjuet med forfatteren, tusen takk til Ava).

Orvils bestemor, Jacquie Red Feather minnes en historie hun har hørt av sin mor. Den handler om den utspekulerte edderkoppen Veho, som pleide å stjele øyne for å kunne se bedre. «Veho var den hvite mannen som kom og tvang den gamle verden til å se gjennom hans øyne. Se. Se her, det er slik det kommer til å bli – først gir dere meg alt landet deres, så oppmerksomheten deres, helt til dere glemmer hvordan det er å være oppmerksom. Til øynene deres er tomme og det ikke er noe å se frem til, og nålen, flasken eller pipen er det eneste som gir mening.» (side 125).

Orvil Red Feather (14 år) er sterkt opptatt av sin indianske identitet. Han maser på Opal, «bestemoren», for å få henne til å fortelle. Men Opal holder på sitt: «Hør her vil venn, jeg er glad for å høre at du vil vite mer, men å lære om arven sin er et privilegium. Et privilegium vi ikke har. Og dessuten, uansett hva jeg forteller deg om arven din, gjør det deg hverken mer eller mindre indiansk. Mer eller mindre til en ekte indianer.» (side 140).

Henger edderkoppbena sammen med legenden som den utspekulerte Veho, han som i sin tur symboliserer den hvite mann? Kan edderkoppbena symbolisere en frykt for å ha «hvitt» blod i årene, for ikke å være en «ekte» nok indianer?

Da Opal får beskjeden om at Orvil har funnet edderkoppben i sitt ben, tekster hun straks til sin halvsøster Jacquie og forteller at hun selv, for lenge siden, har funnet edderkoppben i sitt eget ben. «Og jeg har aldri sagt det til noen før nå. Jeg må vite om det har skjedd med deg. Jeg føler at det har noe med mamma å gjøre.» (side 180)

Edderkoppbena har åpenbart en viktig symbolsk (og tabubelagt?) betydning.

Det innledende sitatet av Bertolt Brecht viser seg å ha en interessant historie. På originalspråket lyder det:

In den finsteren Zeiten
wird da auch gesungen werden?
Da wird auch gesungen werden.
Von den finsteren Zeiten.

I årene 1933-39 levde Brecht i eksil i byen Svendborg på Fyn, Danmark, på flukt fra nazistene. Der skrev han diktsyklusen «Svendborger Gedichten» (1938-39). Ovenfornevnte sitat sto opprinnelig som et motto for den delen av syklusen der diktet «Schlechte zeit für lyrik» inngår. De dårlige tidene for lyrikk henspiller på Nazi-Tyskland, og sitatet I de mørke tider osv. skulle trolig gi en kontekst for dette diktet.

Men strofene In den finsteren Zeiten osv. kom aldri på trykk i Svendborg-diktene. Brecht strøk dem selv i korrekturen. Hvilke tanker gjorde han seg da han fjernet disse strofene like før diktsamlingen gikk i trykken?

Brechts tekster er flertydige og intrikate og ikke likefrem å tolke. Når han skriver at det vil synges også i de mørke tidene, i de dårlige tidene for lyrikk, sier det noe om at mennesket er mer enn «bare» menneske, opptatt av det materielle. Strofene forteller om håp, samhold og verdighet.
Hvorfor Brecht strøk dem fra sine eksil-dikt finnes det neppe et entydig svar på.

Vi har hatt en felleslesing av Powwow og interessante diskusjoner omkring boken og forfatteren. Denne lenken fører til alle innleggene. Mai 2020.

Jeg ser annerledes på det. Selv om vi relativt tidlig skjønner at dette ender i katastrofe, holder forfatteren «trykket» oppe hele veien.

Det at indianere dreper indianere (for småpenger) tilfører boken enda en dimensjon. En dobbelt tragedie. Gjennom de første delene av lærer vi personene å kjenne; hvordan historien, den fortsatte diskrimineringen og deres egen usikkerhet knyttet til tilhørighet og identitet har formet dem. Noen klarer seg ganske bra, andre blir totalt skakkjørte. For Octavio, Carlos, Charles og den ødelagte Tony går det helt galt. De går løs på «sine egne», på powwowen, det som skulle være en forening og feiring av et fellesskap, det indianske. Vi får en forståelse for disse gutta, uten at det unnskylder deres handlinger.

Splittelse og splid innad ser vi også i andre marginaliserte grupper. Mennesker som ikke klarer å rette sin fortvilelse, sitt sinne og opprør dit det hører hjemme.

Håpet ligger i den åpne slutten, hos menneskene som møtes på sykehuset.

Veldig godt skrevet!

Jeg skvatt himmelhøyt over at Anne Ragdes Liebhaberne er med - en av hennes svakeste synes jeg....

Nå har jeg stemt! Skjønt helt "rettferdig" ble det vel ikke, siden jeg bare har lest åtte av disse bøkene.
Når og hvordan får vi vite resultatet?

Siden en stjerne for Godt sagt ikke holder, gjentar jeg det her: Godt sagt!
Du har viktige og interessante synspunkter. Veldig artig når vi sammen kan komme videre.

Dette er ikke et direkte svar på de spørsmålene du reiser, Randi, men noen refleksjoner rundt begrepet identitet. Hva vil det si å være norsk, hvem er norsk? Offisielt og objektivt sett er du norsk hvis du har norsk statsborgerskap. Men din opplevelse av hvem du er, hva du føler deg som, er en annen sak. Det handler om din subjektive opplevelse av identitet. To av mine barn er født i Trøndelag og bodde der i sin barndom. Deres far er trønder. En av dem flyttet tilbake permanent, en for å studere. En regner seg som trønder, en som østlending.

Du stiller spørsmålet, Randi, er det de andre innfødte eller majoritetssamfunnet som definerer om man er innfødt/indianer. Mitt syn er at det er ingen av dem, hver enkelt må finne sin identitet. I USA finnes det tydeligvis et system der personer kan bli registrert i ulike stammeregistre. Dene er registrert i cheyenne- og arapaostammene og er pr. definisjon indiansk. Men føler han seg som en cheyenneindianer? Hva er hans opplevelse av tilhørighet og identitet? Jeg oppfatter at Dene, som mange bokens øvrige personer, strever med dette.

På samme måte har vi i Norge et sameregister. Er du registret der, er du same. Men jeg mener også å ha hørt fra autorativt samisk hold at føler du deg som same, så er du same.

Begrepet identitet har altså to forskjellige betydninger, den offisielle/objektive betydningen og den personlige/subjektive.

Trer et mønster frem? Gir Tommy Orange menneskene av cheyenneavstamning, innfødte og halvblods en stemme, lar dem fortelle sin historie – i førsteperson. Mens de andre fortelles det om i tredjeperson, som for eksempel Bill i del 2.

Men hva med Dene Oxendene, den unge filmskaperen? Om han opplyser forfatteren at han er født og oppvokst i Oakland og registrert i cheyenne- og arapaostammene – og omtaler han i tredje person.

En fin observasjon, Kjell.

Ja visst, "Forelskelsene" har jeg jo allerede på ønskelisten, koblet bare ikke navnene. Den vil bli fremskyndet. Tusen takk!

Jeg har lest prologen og del 1

Prologen gir oss bakgrunnen for det som kommer, brutalt og uten omsvøp. Den innledes med et sitat av Bertolt Brecht, et sitat som gir håp. I mørke tider vil det bli sunget også om mørke tider. Det lille ordet også forteller meg at det i mørke tider vil bli sunget også om noe annet, nemlig om lyse tider.

Del 1 med overskriften «Bli» innledes med et sitat av Javier Marías (et navn jeg måtte søke opp, enda han er blant Spanias mest kjente forfattere). Sitatet, som jeg måtte lese flere ganger, tolker jeg rommer en higen etter å finne sin identitet. Det er det jeg oppfatter som fellesnevneren for personene vi møter, Tony, Dene, Opal Viola og Edwin. De dras mellom ulike kulturer, strever med å finne ut hvem de er, og hvem de vil bli. De er underveis.

Et eksempel fra Edwin Blacks historie belyser deres dilemma:

Hvis kunsten ikke er basert på tradisjoner, hvordan kan den da være
innfødt? Og hvis den sitter fast i tradisjonene, i fortiden, hvordan
kan den da være relevant for andre innfødte i dag, hvordan kan den
være moderne? Å lykkes med å skape musikk som ligger nær tradisjonene,
mens samtidig har tilstrekkelig distanse til at den lyder moderne, er
et lite mirakel … (s. 93)

Jeg synes Tommy Orange gir en svært god, levende og troverdig, beskrivelse av sine personer. På ganske få sider kommer vi under huden på dem, får kjenne deres dilemmaer, strev og tanker omkring sin egen situasjon. Og ikke minst livskraft og håp i en livssituasjon som kan synes dyster og håpløs.

Tusen takk for en informativ og interessant artikkel, Laila!

Jeg laget en lenke til den, så er den lettere å finne.

En varm bok, god å lese.

Vi hadde en tilsvarende problemstilling oppe da vi leste Harper Lees Drep ikke en sangfugl tidligere i år. Da gjaldt det bruken av ordet «neger». Mens Drep ikke en sangfugl ble skrevet i 1960, er Powwow en ny bok, skrevet i 2018. I en tid ha bevisstheten om denne typen ord er høy.

Interessant å høre hva du og andre finner ut om forfatterens valg av «indianer». Vil boken gi oss svar?

Det gjør du rett i! Så fint med en lokal bokhandel, her har jeg bare to av de store kjedene.

He, he, litt slumsete formulert av meg, hans malerier selvfølgelig, ikke mannen.
Takk for tipset, skal kikke innom å se om den fortsatt finnes.