Bokelskere.no

Jeg er kommet til Del II - Orvil Red Feather

Identitet er et tydelig gjennomgangstema, hva er det å være en indianer?

Vi møter jo som flere har påpekt i prologen motivet med hvordan de hvite også har overtatt historien om og fremstillingen av indianere. Jackie fortalte døtrene sine om den utspekulerte edderkoppen Veho: «Veho var den hvite mannen som kom og tvang den gamle verden til å se gjennom hans øyne». (125)

Er man indianer hvis man har indianske aner, men vokser opp i et hvit samfunn slik som Edwin Black, som er like innfødt som Obama er svart (86)? «Jeg kan ikke komme på en eneste måte å si at jeg er innfødt på, uten at det kjennes feil» (86). Er det som den søkende Orvil tenker - at han kan «fake it until you make it»? «Han venter på at noe ekte skal åpenbare seg - noe som dreier seg om ham. Det viktige er at han kler seg som en indianer, danser som en indianer, selv om det er skuespill, selv om han føler seg som en bedrager, for den eneste måten å være indianer på her i verden, er å se ut og oppføre seg som en indianer. Det er det som avgjør om man er en indianer eller ikke». (143). Spørsmålet om det er de andre innfødte eller om det er majoritetssamfunnet som definerer om man er innfødt?

Her er betraktningene rundt musikk som Lillevi reflekterer rundt også interessant. Hvor mye kan man endre den tradisjonelle musikken, uten at det slutter å være indiansk musikk? Hvem definerer det. Er det etninsitet eller kultur som definerer kjernen i hva det er å være indianer?

Utrolig spennende tematikk, og jeg synes grepet med mange fortellere gir en veldig fin inngangsport til problemstillingen.

Jeg ser foresten at den norske oversettelsen bruker indianer noen ganger og innfødt noen ganger. Er det noen som har sett et mønster i bruken av det?

Dette er ikke et direkte svar på de spørsmålene du reiser, Randi, men noen refleksjoner rundt begrepet identitet. Hva vil det si å være norsk, hvem er norsk? Offisielt og objektivt sett er du norsk hvis du har norsk statsborgerskap. Men din opplevelse av hvem du er, hva du føler deg som, er en annen sak. Det handler om din subjektive opplevelse av identitet. To av mine barn er født i Trøndelag og bodde der i sin barndom. Deres far er trønder. En av dem flyttet tilbake permanent, en for å studere. En regner seg som trønder, en som østlending.

Du stiller spørsmålet, Randi, er det de andre innfødte eller majoritetssamfunnet som definerer om man er innfødt/indianer. Mitt syn er at det er ingen av dem, hver enkelt må finne sin identitet. I USA finnes det tydeligvis et system der personer kan bli registrert i ulike stammeregistre. Dene er registrert i cheyenne- og arapaostammene og er pr. definisjon indiansk. Men føler han seg som en cheyenneindianer? Hva er hans opplevelse av tilhørighet og identitet? Jeg oppfatter at Dene, som mange bokens øvrige personer, strever med dette.

På samme måte har vi i Norge et sameregister. Er du registret der, er du same. Men jeg mener også å ha hørt fra autorativt samisk hold at føler du deg som same, så er du same.

Begrepet identitet har altså to forskjellige betydninger, den offisielle/objektive betydningen og den personlige/subjektive.

Det er interessante refleksjoner, som vi jo kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. For egen del, snakker jeg feil dialekt i forhold til hvor jeg er vokst opp, og har hele tiden fått spørsmål om hvor jeg kommer fra (egentlig). Men to foreldre med oppvekst i ulike deler av landet, og fire besteforeldre med aner fra fire forskjellige steder - og ingen av oss fra samme landsdel, så kunne jo det være vanskelig å svare på. Men som hvit, norsk middelklasse nordmann er jo dette et marginalt problem, ettersom Norge tross alt er relativt homogent kulturelt sett.

Det har alltid forundret meg at Obama så entydig har vært definert som svart, all den tid han har vokst opp sammen med sin hvite mor. Litt naivt norsk perspektiv, som jeg jo har skjønt etterhvert. Men hvorfor virker det «svarte» sterkere enn det hvite? Er det da øynene som ser de ytre karakteristika eller er det det indre? Når en gutt som er vokst opp hos sin hvite mor som Edwin Black, når han leter etter sin identitet gjennom kulturen til sin ukjente far, leter han da etter det biologiske eller det kulturelle? Ser han etter annerledesheten i seg selv?

Hvor store endringer kan det gjøres i urfolk sin kultur og levesett, uten at de viskes ut og blir assimilert? Det er jo som du påpeker en klar parallell til samene, og spørsmål er hva som definerer en same, er det språket, kulturen eller det etniske opphavet? Hvis vi står igjen med en samisk kultur der man er bofast i hus, bruker norsk som hovedspråk, hoveddelen arbeider som lærere, rørleggere og sykepleiere og man bare bruker koften til fest - er det da en samisk kultur? Og er sjamanisme greit i bruk mot sykdom - fordi det er kultur?

Romanen reiser mange spørsmål vi kan ta med oss også inn i vårt samfunn, og det liker jeg.

Jeg synes jeg lærer noe om indianerne, samtidig som boken bidrar til å reise allmennmenneskelige problemstillinger.

Både du og Lillevi spinner videre og konkretiserer tanker jeg har gjort meg gjennom hele boka, som nå er utlest: Er det ikke noe allmennmenneskelig vi leser om, egentlig? Noen av oss slår oss til ro med at "der"-stedet eller -tilstanden ikke er der lenger, mens andre aktivt prøver å gjenskape fortida med en "powwow" i ny og ne: Festivaler, landskappleiker, slektsstevner, tradisjonelle antrekk osv. Med den mobiliteten vi har i moderne samfunn over hele verden i dag, kan det likevel være vanskelig å finne tilbake til de røttene vi leter etter. Jeg spør meg om dette nødvendigvis er annerledes for dagens urbefolkninger enn for resten av befolkningen.

Jeg har forresten lurt litt på om originaltittelen kan være et litt ironisk ordspill: Vi har et "der" bak oss som ikke er der lenger, men "There, there" er jo også et uttrykk for trøst og beroligelse: "Så, så, - ikke gråt ..."

Siden en stjerne for Godt sagt ikke holder, gjentar jeg det her: Godt sagt!
Du har viktige og interessante synspunkter. Veldig artig når vi sammen kan komme videre.

Helt enig, det å komme videre sammen og oppdage nye aspekter sammen er det som gjør samlesningene veldig inspirerende og morsomme!

Hei
Angående tittelen så skal Tommy Orange ha lånt disse ordene (There There) fra forfatteren Gertrude Stein: “There is no there there.” Her er et sitat:

In "the autobiography of Alice B. Toklas" she is talking about how the place in Oakland where she’d grown up had changed so much, that so much development had happened there, that the there of her childhood, that the there there, was gone, that it wasn’t there anymore.

Det gir jo et interessant perspektiv

Gertrude Stein-versjonen er jeg klar over: Som jeg prøvde å si over her, følelsen av et "der" som ikke er der lenger. Spørsmålet er om det kan tenkes at Orange bevisst har valgt en tittel som kan tolkes på flere måter.

Dere må ikke glemme Radiohead sin «There, There»

Hele teksten er :her

Jeg har ikke noe forhold til denne gruppa, men teksten har jo linjer som kan peke på flere sentrale problemstilliger i boka:

-Just 'cos you feel it, doesn't mean it's there
-We are accidents waiting to happen
-There's someone on your shoulder

Ja, det tror jeg - det er jo det som er så spennende med titler :)