Bokelskere.no

Dette er en bok uten oppdeling i kapitler. Kanskje ikke så uvant. Men hva mer spesielt er at boka har ytterst få avsnitt, ofte er det 10-20 sider mellom hvert avsnitt. Hvorfor det er valgt en så påfallende lay-out, er ikke godt å si. Likevel, boka er ikke særlig tung å lese.

Handlinga foregår i 1942. Hovedpersonen er den danske kvinnen Harriet. Hun er nylig blitt enke. Hennes mann som har kjempet på tysk side under vinterkrigen i Finland, er omkommet ved flystyrt. Nå er Harriet invitert til å tilbringe et rekreasjonsopphold i München hos et vennepar av mannen – den høytstående nazioffiseren Klaus og kona hans Gudrun.

Det er et overklassehjem Harriet har kommet til. Til tross for krigens mange restriksjoner og vareknapphet lever de privilegerte offisersfamiliene et luksusliv. De ser på seg selv som de rette menneskene og tråkker ned på alt under. Familien har to hushjelper, begge hentet fra øststater, Ludmilla blir de kalt begge to. Og da den ene av dem dør som følge av herskapets behandling, møtes det bare med et skuldertrekk. Hemmelighold av pinlige saker er viktigere enn alt annet. Vi hører også om barns oppvekst, om barnehager for de privilegerte. Allerede der settes hjernevaskingen inn. Ut kommer små gutter med et eneste stort mål i livet, å bli tapre soldater som kjempe for fedrelandet sitt.

Nå er Harriet en sosial type. Hun liker å vandre omkring i byen og komme ikontakt med folk. Med sin bakgrunn som enke eter en krigshelt har hun større frihet enn mange andre. På sin vei møter hun mange lidende, mange som er livredde for å si sin mening og mange som gjør det og derfor havner i fangeleir.

Harriet er heldig. Hun har forbindelser som skaffer henne mulighet til å reise ut fra landet og hjem til Danmark. Her har hun etterlatt sine to små sønner på et barnehjem. Nå kommer hun og bare lengter etter dem.

En tung og vanskelig roman, særlig fordi innholdet hopper fram og tilbake i tid og fordi det stadig er vanskelig å få tak i hvem som fører ordet i de forskjellige kapitlene.

Begynnelsen av boka er grei. Tre ungdommer planlegger en aksjon i en tegneseriebutikk. En kontroversiell tegneserieskaper skal presentere sin nye bok som inneholder muslimkarikaturer. Den ene av ungdommene har vært i Syria og blitt grundig indoktrinert. Han bærer n på en sterkt hat. Aksjonen ender på blodig vis.

I neste kapittel er jenta som var med og filmet det som skjedde, plassert på en rettspsykiatrisk klinikk. Etter hennes anmodning har hun fått besøk a en forfatter (også han muslim). Hun forteller at hun er en utsending fra framtida (30 år fram i tida). Nå er Sverige dominert av høyre-ekstremistene, med sterkt antimuslimske krefter. Dersom muslimske familier ikke underskriver en forelagt samfunnskontrakt, kommer de til å bli plassert i en interneringsleir der de sosiale forholdene er svært ille.

Boka har et skremmende, men også viktig budskap. Jeg skulle bare ønske at den var skrevet på en mer tilgjengelig og leservennlig måte.

En original og mangslungen kriminalroman. Handlingen er stort sett konsentrert omkring to tidsbolker. 2003 og 2017. I tillegg er det brukt flere ulike fortellere, om den ene brukes det til og med forskjellige navn. Siden det hele tiden hoppe fram og tilbake i tid og mellom fortellere, kan det hele virke noe anmasserende for leserne. Likevel, slik hopping gjør nok også innholdet mer spennende.

Personene i boka er konsentrert rundt to forskjellige miljøer. Vi har politiet i Kristiansund. Det er her og i 2017 at kriminalsaken blir oppklart. Herfra stammer også to av fortellerne, Roe (en eldre politimann) og Ronja (ung og frisk politikvinne).

Men først og fremst er handlingen rettet mot et slags student kollektiv i Ålesund, bestående av to gutter (Egil og Yngvar) og en jente som i 2003 heter Liv og i 2017 er Miriam. Politimannen Roe er også viktig i de to tidsbolkene – i 2003 opplever han en rystende familietragedie og i 2017 er det først og fremst han som oppklarer saken. Helt sentralt står også en pytonslange (Nero), eid og elsket av Liv/Marion. Sulten og matjakten til dette dyret er noe av det mest skremmende i boka.

I 2017 forsvinner skolejenta Iben. Hun har vært på handletur på et kjøpesenter med moren sin. De krangler og jenta forsvinner ut. Moren er ergerlig og tror datteren har løpt hjem. Istedenfor å gjøre det samme drar moren ut på en lengre biltur, og da hun senere på kvelden kommer hjem, er ikke Iben der. Hennes forsvinning opptar en viktig del av bokas videre handling, og etter hvert vise det seg at denne saken henger sammen med den tragedien Roe selv har opplevd i 2003. Han ble slått helt ut og gikk inn i en lang periode med psykisk knekk. Når han så kommer tilbake i ny jobb i Kristiansund 15 år senere, er han ekstra giret da han ser en sammenheng og starter sin egen etterforskning langt utenfor gjeldende instrukser og får snart de nye kollegenes mistanker rettet mot seg.

En bok rik på handling og spenning!

Etter å ha lest «Ut av ensomheten» som jeg opplevde som en alvorlig og tankevekkende bok, startet jeg på «Becks siste sommer» med store forventninger. Jeg ble skuffet. Lenge oppfattet jeg bokas innhold som bare tøys. Det roet seg kanskje litt på slutten, men likevel!

Hovedpersonen i boka er Robert Beck. Han er lærer ved et gymnas i München der han underviser i tysk og musikk. Det er en tilværelse som han ikke er særlig fornøyd med. Aller helst ville han være musiker. I ungdommen spilte han i et velkjent band, men så ble han sparket ut derfra. Beck bor alene. Han er nylig blitt kjæreste med Lora som jobber i en bar samtidig som hun har videre planer om et studium i Roma. Beck sier til seg selv at hun ikke er hans type, men likevel.... På skolen er det en jente som heter Anna. Beck drømmer gjerne om henne, noe som også mange av guttene på skolen gjør. En av dem er gutten Rauli. Han bor nå i München med familien sin som er fra Litauen. Han er lite integrert i klassemiljøet, går stort sett for seg selv og skribler noe ned på gule lapper.

En dag oppdager Beck at Rauli virkelig kan synge. Han har en ganske egenartet stemme. Dessuten komponerer han musikk selv, toner som han setter til ordene han har skrevet ned på de gule lappene. Beck arrangerer en konsert med Rauli. Denne vekker stor oppmerksomhet, noe som resulterer i en mulig kontrakt med et kjent plateselskap. Men plateselskapet vil derimot ikke ha noe med Beck å gjøre, et tilbakeslag for denne som har sett for seg en karriere som Raulis manager.

Mye av bokas handling er konsentrert rundt en reise til Istanbul. Det er Charlie, Becks eneste virkelige venn, som har fått ham til å bli med på denne reisen der de skal besøke Charlies mor og bror. Charlie er en merkelig type. Han lider av utstrakt hypokonderi og lever mye på piller og alkohol. På reisen opplever de mye sprøtt, bl.a. fordi Charlie har fått i oppdrag å foreta en fordekt narkotikahandel i ulike byer i Øst-Europa. Som hypokonder innbiller Charlie seg hele tiden at han lider av en alvorlig sykdom og snart kommer til å dø. Det gjær han virkelig denne gangen, men ikke slik han hadde trodd. Da Charlie skal fly hjem igjen fra Istanbul, styrter flyet.

Hjemme i München har Lara søkt på et studium i Roma. Hun kommer inn og vil ta med seg Beck, men han svarer negativt. I sutten av boka har det gått en del år. Rauli har blitt en berømt entertainer, uten å være særlig lykkelig for det. Beck lever nå et ganske lykkelig liv selv om han nå driver med omtrent det samme som han gjorde i München. Nå har han flyttet til Italia, til Raito der han har funnet tilbake til Lara.

I siste del av boka hommer forfatteren selv inn. Han fører samtaler med Beck. Hvorfor det er gjort slik, er heller uklart.

Enig, langtekkelige begge to, ferdig med denne forfatteren for min del.

Lettlest og gjenkjennelig om mennesketyper og hverdagsproblematikk. Ingen dårlig bok dette, men den vekket ikke noe spesielt hos meg.

Hjertelig takk for interessante tips! Jeg har lagt dem til listen.

Deilig og ukomplisert underholdning.

Det er en fordel å kjenne litt til Italias historie for å fullt utbytte av boken, fra Italia besto av en rekke små kongedømmer til det ble samlet til dagens republikk. Det var altså Giuseppe Garibaldi (rødskjortene) som sto i spissen for samlingen, og bokens handling er lagt til tiden da Garibaldi inntok Sicilia (1860).

Se gjerne her og her.

Jeg leser nå boken for annen gang og synes jeg får et enda bedre utbytte når jeg nå har bedre oversikt over den historiske perioden vi er i. Jeg får en dypere forståelse for personenes reaksjoner og følelser, som jeg oppfatter at er det du etterlyser.

Håper dette kan være til nytte :-)

Merkelig og sær, men god å lese med mange gullkorn og sidespark til samfunnet vi lever i.

Jeg leste «Leoparden» i sommer, etter at den hadde støvet ned i en hylle på hytta i årevis. Jeg har en Bokklubb-utgave fra 1975, oversatt av Anna Margrethe Norum, delikat illustrert av Nils Aas. Boken ble, som Randi også nevner, utgitt posthumt i 1958. Da hadde den blitt refusert av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; en god bok som er oversatt til en rekke språk og filmatisert.

Nå gleder jeg meg til å følge diskusjonen her i lesesirkelen!

En av forfatterens beste synes jeg. God underholdning!

Tusen takk for tips både fra deg og andre. Jeg har lagt inn en bestilling på boka hos BOKBUA. Så får vi se om og når den kommer. Jeg har også bedt lokalbiblioteket bestille boka. Om de kommer til å forhøre seg hos Nasjonalbiblioteket, vet jeg ikke.

Så gjenstår det bare å finne ut hvordan man kan få tak i denne boka. Den finnes (så vidt jeg vet) ikke i salg i bokhandel (i hvert fall ikke norsk utgave). Jeg har undersøkt ved flere bibliotek. De har den heller ikke og har også problem med ¨finne ut hvor de skal få tak i den.

Bokelskere.no på sitt beste!
Takk for engasjementet til deg og andre.

Vakkert skrevet - en hyllest til marka og skogen. Velskrevet og med god flyt

Alle ære til deg gretemor!
Du og Kungliga biblioteket har kommet til samme resultat - de finner ikke spor av noen forfatter ved navn Curt Sandberg. Da må vel mysteriet sies å være løst?

Om din teori er riktig, gretemor, bekrefter den min første teori. Jeg har faktisk notert min slektnings navn og spørsmålet om pseudonym på disse arkene. Jeg ble litt satt ut (som det heter nå for tiden) av ditt svar, for diktende er følelsesladete.

Vedkommende kan godt ha lest Carl Sandburg (at han opprinnelig het Sandberg, styrker kanskje vår teori). Noe som også trakk i samme retning, var den varierende kvaliteten. Et dikt kunne åpne gripende godt, men holdt liksom ikke helt ut. Jeg kom i tvil om dette var skrevet av en profesjonell forfatter/dikter (selv om de også kan variere).

Nå avventer jeg Sveriges nasjonalbibliotek før jeg trekker en endelig konklusjon. Du hører fra meg. Enn så lenge, tusen takk!

Jeg håper været i Spania snur og du får noen varme, gode dager. Jeg vet jo ikke hvor lenge du skal være, men skjønner at det kan bli litt langsomt i dårlig vær. Alle gode ønsker!

Da "lider" vi av det samme :-) Jo vanskeligere å finne, jo mer pirres nysgjerrigheten. Morsomt og snilt at du hjelper meg. Båndopptaker-sporet tviler jeg på.

Jeg har sendt en epost til Kungliga Biblioteket, Sveriges Nasjonalbibliotek.

Tusen hjertelig takk for innsatsen, gretemor.
Jeg har i mellomtiden vært inne på et nettsted for den amerikanske poeten Carl Sandburg, av svensk avstamning. (TanteMamie lurte på om det kunne være en sammenblanding mellom disse to navnene; Sandburg er oversatt til svensk.) Her lå Carl Sandburgs hundre beste dikt på engelsk, men jeg fant ikke noen som lignet på de jeg har.

Jeg begynner nesten å lure på om jeg har en «hemmelig» poet i slekten, som skrev under pseudonym. Papirene lå blant arvegods som har ligget på loftet i flere tiår. Det forvirrende er at jeg tviler på om vedkommende kunne skrive på svensk (jeg kjenner igjen håndskriften, så jeg vet hvem det er). Det er mange år for sent å spørre.

Mer sannsynlig er nok din hypotese, gretemor, at det ble skrevet ned etter en opplesning.
Kunne denne fagbokforfatteren Curt Sandberg ha hatt en poetisk åre? Skrevet dikt som ikke ligger på nettet. Er takknemlig om noen skulle dra kjensel på diktene.