Bokelskere.no

Hvordan reagere på denne boka? Noen ganger under lesinga ble jeg rett og slett sint. Dette er da reinspikka tøv! Spøkelser, svevende ånder, gjenoppstandelse... Det er nok av bøker som kan lære meg noe viktig om verden vi lever i. Så hvorfor bruke tid på slikt nonsens? Likevel var jeg så fascinert at jeg bare måtte lese videre. Temaet om eneggede tvillinger er noe som pirrer nysgjerrigheten. Ikke lett «å finne seg sjæl» når en hele tida lever tett innpå et annet menneske som r prikk lik en selv. På den annen side skaper det muligheter til å lure omgivelsene.
Og det er dette siste som skjer i denne boka. Her handler det om to generasjoner med eneggede tvillinger. Edie og Elspeth som representanter for foreldregenerasjonen og fra neste generasjon: Julia og Valentina.

Boka starter med at Elspeth dør på sykehus i London, i armene på kjæresten sin, Robert. På forhånd har hun skrevet testament der hun overdrar huset sitt til sine to amerikanske nieser, Julia og Valentina. Betingelsen er at moren deres, Edie, altså Elspeths tvillingsøster aldri må sette beinet sitt i dette huset.

I det samme huset bor, i etasjen under, Robert (Elspeths kjæreste) og i etasjen over, Martin, som er en typisk tvangsnevrotiker. Tvillingene kommer til å knytte bånd til hver sin av disse mennene. Så oppstår det noe rart i leiligheten: Ånden til Elspeth materialiserer seg. Hun svever usynlig omkring i leiligheten. Etter hvert lærer man også å kommuniserer med henne ved hjelp av automatisk skrift. En romanse oppstår mellom Valentina og Robert. Hun vil gjerne flytte ut og etablere seg med sin kjæreste. Julia, som alltid har vært betraktet som den viljesterke av de to, motsetter seg dette. Hun vil at de to søstrene skal leve sammen som før.

Så får Valentina en vill idé. Dersom Elspeth klemmer sjelen ut av henne, slik at hun dør, vil det senere bli mulig å tilbakeføre sjelen hennes inn i den døde kroppen. Et slikt eksperiment har de allerede klart å utføre med em katt. Som sagt, så gjort. Første del av forsøket gjennomføres, men da Elspeth vil bringe Valentinas sjel tilbake i den døde kroppen, skjer det noe uventet......

Fascinerende lesing? I alle fall er hele greia reinspikka tøv!

Jeg har laget meg 50-siders regel for når avbryte en bok. Har ikke bokens første 50–60 sider gitt meg noe særlig, er det lite trolig de resterende vil gjøre det. Men barrieren for å avbryte en bok har blitt mindre jo eldre jeg har blitt. Har ikke tid å kaste bort på dårlige bøker!

Ser at jeg har registret 14 avbrutte bøker her. Gjennomgående fordi jeg har opplevd dem kjedelige, lite troverdige eller lite relevante. Morsomt å se hva andre avbryter. Ingunn, for eksempel, avbrøt Ukjent soldat av Väinö Linna, en av de mest gripende bøker jeg har lest.

Her er noen jeg har avbrutt, med min høyst subjektive begrunnelse:
- La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, fordi den var for «suppete».
- American psycho av Brest Easton Ellis, fordi den var for voldelig. Den kastet jeg, så ingen av mine barnebarn skulle komme over den der den sto på hytta.
- Ørkenen Sur av Thor Gotaas fordi jeg ikke holdt ut det ubehjelpelige språket. Synd for innholdet var svært interessant.
- Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino fikk jeg ingenting ut av, selv om jeg ser den har fått gode omtaler.
- Latmannshagen av Kerstin Engstrand fordi den lovet mer enn den holdt.

Ser at jeg også har avbrutt Atle Næss’ biografi om Leonardo da Vinci. Husker ikke hvorfor. Tror jeg skal flytte den til «Skal lese». Det samme gjelder Hertha Müllers Reven var allerede dengang en jeger, skjønt den har jeg prøvd meg på flere ganger.
Burde kanskje hatt en slags mellomlagring for bøker avbrutt fordi tiden for å lese dem ikke passet, en «Bøker foreløpig lagt til side»-kategori.

Takk Einonie for innsatsen!

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Jeg har lest t.o.m. «Han ligger på Saspe»

og måtte bruke både Store norske og Wikipedia til hjelp med de første kapitlene i Annen bok: Skrap, Det polske posthuset og Korthuset. Her er det en fordel med kjennskap til Europas historie ved utbruddet av andre verdenskrig. Jeg kjente ikke til dagens Gdansks viktige rolle i den forbindelse, der krigens første slag sto. Jeg brukte også kart for å plassere Westerplatte, der byens forsvarsverk lå, og posthuset inne i selve byen. Det er i dag borte, og det reist et minnesmerke på stedet.

Vi må tilbake til første verdenskrig og fredstraktaten i Versailles for å forstå hvorfor Danzig/Gdansk og omegn ble opprettet som fristat. Dette som et kompromiss for å sikre Polen direkte adgang til Østersjøen.

Jeg syntes dette var lærerik og rystende lesing.

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

God bok, men slutten ble altfor brå ja!

Høres ut som du liker historiske romaner. Jeg har hatt store glede av bøkene til Kristian Kristiansen; Jesper Nattmann, Jomfru Lide og Klokken på Kalvskinnet. Handlingene er i hovedsak lagt til Trondheim. De kan kanskje virke litt gammelmodige, men fine bøker etter min smak! Lenken er til en samleutgave, du kan også få dem hver for seg.

Lykke til!

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?

Det er ikke meg imot om vi får lengre tid på å lese ferdig boka. Jeg er enig i at den slett ikke er tung, men den er omfangsrik, masse sider og svært liten skrift.

Jeg opplever «Blikktrommen» som en krevende bok, en bok det tar tid å lese og som reiser mange spørsmål. Nettopp «en bok det tar tid å komme inn i», og godt egent for lesesirkelen.

I første omgang lurer jeg på et par ting i forbindelse med selve opplegget.
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka». Vi leser jo alle i forskjellig tempo, og begynner ikke heller til samme tid. Når tenker du/dere tiden er inne for innlegg? Kanskje vi kunne hjelpe hverandre med å komme inn i boken.
- Holder det med tre ukers lesetid? Etter at en tredjedel av tiden er gått, ser jeg at i hvert fall ikke jeg rekker denne fristen.

Jeg ønsker alle lykke til med lesingen og diskusjonene her etter hvert.

PS.: For øvrig synes jeg Rolf Ingemundsens omtale gir en god bakgrunn for å forstå boken, uten at han røper for mye av innholdet. Den var til god hjelp for meg.

Man kan spørre seg om hvilke intensjoner forfatteren kan ha hatt med denne boka. Er det for å synliggjøre hvor lite man egentlig vet om sine nærmeste? I hvert fall er konklusjonen på denne boka svært påfallende.

Hovedpersonen her dr psykoterapeuten Mariana Andros, egentlig gresk, nå bosatt i London. Hun er i 30-årene, enke og barnløs. Ett år tidligere druknet druknet mannen hennes, Sebastian, mens de var på ferie i Hellas. Marianna som var svært knyttet til mannen sin, har store vansker med å komme over dette. Niesen hennes, Zoe, mistet i ung alder begge foreldrene sine i en bilulykke og har gjennom oppveksten vært en slags erstatningsdatter for Mariana og Sebastian. Nå har Zoe flyttet til Cambridge for å gå på college.

Så en dag skjer det et drap på colleget. En venninne av Zoe er funnet knivstukket. Zoe er fortvilet, og Mariana reiser sporenstreks til Cambridge for å trøste henne. Her får hun høre om professor Edvard Fosca som er en svært populær foreleser i klassisk mytologi. Han har knyttet til seg en gruppe kvinnelige studenter, alle spesielt vatre og fra framstående familier. Disse jentene går under navnet «Jomfruene». Den døde jenta tilhørte denne gruppa. Mariana oppsøker professoren og får følelsen av at det er noe fordekt ved ham, at han ikke viser sitt sanne jeg.

I tiden som følger skjer det flere knivdrap, og hver gang er offeret en av jomfruene. Felles for drapene er at i nærheten av den drepte blir det funnet et postkort med motiv fra gresk mytologi og med en kort tekst skrevet på gammelgresk. Mariana blir mer og mer overbevist om at den skyldige må være professoren. Men hvordan klare å bevise det?

Handlingen i boka skrider ellers framover i langsomt tempo. Mye foregår under måltider med tilhørende prat, men med liten fortgang i selve kriminalsaken. Da slutten på boka endelig nærmer seg og morderen avsløres, blir dette noe helt annen enn det leserne og Mariana selv hadde forestilt seg. Det er greit med en overraskende slutt, men denne her overskrider enhver troverdighet.

Hvis du ser under «Om bokelskere.no» (tast først Diskusjoner, så Oversikt) vil du se at Einonie tok opp samme problem som deg for to måneder siden, om «rare profiler». Fulgt opp av Bjørg. Det er altså mange av oss som reagerer på dette.

Det stemmer også at Bokelskere.no har en avtale med Norli. Hvis du går inn i Norlis nettbutikk og for eksempel ser på «Reisen til Cadillac» av Andreas Viestad (som jeg har skrevet om), finner du terningkast gitt av oss og en lenke direkte til Bokelskere.no, i dette tilfellet, mitt innlegg. Jeg reagerer sterkt på at vi bokelskere brukes i kommersielt øyemed og har sagt fra om det. Men la nå det ligge i denne omgang. Denne avtalen med Norli innebærer imidlertid at de terningkastene og omtalene vi gir her, kan påvirke Norlis salg (det er vel hele hensikten med avtalen).

«Uærlige brukere» kan altså bidra til reklame for/mot en bok og trekke salget opp eller ned.

Et velkjent problem, dessverre. Du kan sende en epost til Andre Nesse som er ansvarlig for dette nettstedet: admin@bokelskere.no

Takk for at du tar dette opp.

For all del, Hilda! Jeg har ikke monopol på dette uttrykket :-) Bare hyggelig at du har samme oppfatning.
Nå håper jeg inderlig ikke at det er en utgave med mikroskopisk skrift jeg har kjøpt. Det vil vise seg, var ikke oppmerksom på dette da jeg bestilte boken.

Ja, prøv å les den, og jeg ønsker lykke til - til oss alle!

Jeg vil gjerne få være med på denne felleslesingen. «Blikktrommen» er en bok jeg i alle år har tenkt å lese, den hører med til et slags litterært grunnfjell, om jeg kan si det litt høytidelig. Glad for nå å få dette sparket til endelig å komme i gang, og for anledningen til å diskutere den med flere.

Jeg var så sikker på at boken fantes her i huset, men den var ikke å oppdrive. Jeg har derfor bestilt et eksemplar hos antikvariat.net (de har flere).

Tja, jeg er neppe i denne bokens målgruppe, men inspirert av deg og gode anmeldelser tenkte jeg at det likevel kunne være noe å hente her. Også gamle kvinner kan ha vennskapsforhold det er verdt å gå nærmere etter i sømmene. Men Isakstuens venner syntes alle å tilhøre et avgrenset sosialt sjikt og en bestemt aldersgruppe. Og jeg fant sørgelig lite av overføringsverdi.

Den heseblesende stilen var heller ikke noe for meg, men den kunne jeg ha stått ut med om innholdet hadde fenget. Noen skarpe og som du sier satiriske beskrivelser reddet 2-eren eller kanskje 3-eren …

Den inspirerende tittelen og gode omtaler til tross, denne boken skuffet. Ingunn Kyrkjebø er god når hun skriver om japansk kultur, om kalligrafi, kampsport og teseremonier, og om hvordan gammelt buddhistisk og taoistisk tankesett brukes i disse. Dette er interessant og morsomt og beskrevet med entusiasme, glede og overbevisning. Og her er mye å lære for oss i vår heseblesende, vestlige verden. Om verdien av blant annet stillhet, pauser, dyp pust og å prøve å løsrive oss fra alle tankene vi stadig baler med.

Men det er likevel når Kyrkjebø skal gjøre de japanske ideologiene relevante for vestlige lesere, boken faller litt sammen, i hvert fall for denne leseren. At vi gjør ting bedre når vi konsentrerer oss om én ting om gangen, kan være greit å bli minnet på. Men må vi til zenbuddhismen eller taoismen for denne innsikten? At mennesket har to typer tankesett, et raskt, intuitivt og følelsesladet, og et langsomt, rasjonelt og logisk, tilskriver forfatteren psykologen og økonomen Daniel Kahneman (2011); kunnskap som var kjent lenge før Kahneman. Det er flere slike eksempler. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til mye av den forskningen forfatteren referer til, spesielt de vidtrekkende slutningene hun kan trekke av ett enkelt forskningsprosjekt, og hvordan hun relaterer dette til japansk tenking. Dette stoffet overbeviste ikke meg og opplevdes til dels irrelevant.

Alt i alt, en bok omtrent midt på treet.

Godt språk, lettlest, men jeg savnet litt nerve.

Epilog

God natt – god sömn jag önskar er,
ni alla vandringsmän.
Vi sluta sjunga och skiljas – vad mer
om aldrig vi träffas igjen.
Jag har sagt något litet och fattigt av det
som brunnit hos mig och så snart brinner ner,
men den kärlek, där fanns, ej förgängelse vet –
god natt – god sömn åt er.

Ur Dan Anderssons Efterlämnade dikter (1922)

Dette diktet fant jeg på et oppslag ved Ludvika Ulrikka kyrka i Ludvika (Dan Anderssons fødeby) i Dalarna i Sverige sommeren 2022.