Tusen takk, Knut!
En vakker, konsentrert og sterk bok høres ut som det jeg trenger etter Blixens nokså kronglete og sammensatte fortellinger. At den er kort, gjør heller ingenting, siden jeg har tenkt meg tilbake til lesesirkelens timeplan.

Jeg kjenner at jeg må ha en pause fra Karens Blixens «Syv fantastiske fortellinger», som vi leser i lesesirkelen. Har lest de fire første nå, den femte tidligere.

Har en liten bunke på nattbordet, som jeg har plukket frem som prioritert lesing. Valget står mellom så forskjellige bøker som «Kongens fall» av Johannes v. Jensen, «An der schönen blauen Donau» av Øyvind Hånes, «Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm og «Keiseren av Portugalia» av Selma Lagerlöf. Alle plukket med fra bruktbutikken.

Klarer ikke å bestemme meg. Noen som kan hjelpe!
God helg!

Nu har jeg vært inne og sjekka Dagsrevyen for 23.9.2015.
OG JEG FANT INNSLAGET MED MARTIN PRETORIUS!!!
Det ligger som innslag nr 15 denne dagen, GHOSTBOY, kalles innslaget.
(Gå inn på NRK, få opp alfabet og gå inn på D - Dagsrevy. Velg 2015 og finn riktig mnd og dato!)
ARTIG og koselig å se igjen!

Selv takk, Marit! Men da gjenstår jo fortsatt spørsmålet, hvorfor vil priorinnen ha denne yndlingsnevøen ut av verden? Jeg holder fortsatt en knapp på at han har vært involvert i en homoseksuell affære, deri ligger den moralske skandalen som kun kan rettes opp gjennom et ekteskap.

Nå satser jeg på at de som er med i denne felleslesingen, er kommet så langt at vi kan snakke rett ut :-)

“Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor?”

Innledningsvis får vi vite at den unge mannen, priorinnens yndlingsnevø, har vært involvert i en moralsk skandale. Nonnene tisker og hvisker og får gjennom klosterets bibliotekar vite at det har med det gamle Hellas å gjøre, «med de romantiske kystene som hittil hadde beveget hjertene deres med inntrykk av høy skjønnhet og klassisk harmoni. De husker sine unge dager da alt gresk hadde vært på moten (…) à la greque det aller mest attråverdige, og de spurte seg selv undrende: Kunne dette uttrykket også brukes til å betegne noe som i liten grad stemte overens med ungpikedrømmene deres om romantikk, ridderlighet og god tone?»

Ligger hunden kanskje begravet her?! I det gamle Hellas’ andre side når det gjelder seksualitet og kjærlighet? Og at et ekteskap er det som må til for å gjenopprette familieæren.

Ellers synes jeg du har en morsom løsning på apen og metamorfosen. Kan absolutt være som du sier. Ha, ha!

Jeg har nettopp postet et innlegg på bloggen min, med 24 bokanbefalinger fra Mammutkatalogen - alle med linker til mine bokomtaler. Jeg synes det er en hel del godbiter i katalogen (selv om jeg for lengst har lest det som ellers kunne ha interessert meg.)

Blant annet anbefaler jeg Rune Christiansens "Ensomheten i Lydia Ernemans liv", Siri Hustvedts "Denne flammende verden", Nadia Mohameds "De tapte sjelers land", Fredrik Græsviks "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", Thomas Vestgården og Sigmund Aas´ "Skammens historie" og Kristian Løvås´ "Hormonbalansen".

Jeg er enig i dine vurderinger, Kjell. Liker skildringene av personene, landskap og vær. Synes Blixen skriver så jeg ser det hele for meg. Hør for eksempel: «Skyene hang lavt over vannet. Den lille båten som beveget seg tungt av sted, så ut til å gli fremover langs en smal, vannrett bane, inneklemt mellom oversvømmelsens tunge vann under den, og den tyngende vekten av den lave himmelen ovenfra.» (fra Syndefloden over Norderney, siden 144)

Som jeg har nevnt før, synes jeg hun har noen fornøyelige metaforer. Her er en: «Sjalusi, troløshet, forførelse, voldtekt, barnemord og senil grusomhet med alle de skrekkelige utslag som menneskelige lidenskaper kan gi, helt til de galante sykdommene som hun hadde godt kjennskap til – alt var søt konfekt for henne, som hun fornøyd plukket ut av sin sjels små gaveesker og knasket og koste seg med.» (samme fortelling, side 155)

Og jeg faller for passasjer som denne:
«Kjenner du noen kur for meg?
Ja, visst gjør jeg et, sa han, jeg kjenner en kur for alt: Saltvann.
Saltvann? spurte jeg.
Ja, på den ene eller den andre måten: Svette eller tårer eller det salte havet.» (side 169)

Men så er det alle disse innflettete historiene da. Jeg prøver å lese dem med et åpent sinn, åpent for at jeg ikke nødvendigvis må forstå alt. Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg synes. Kjenner at det butter.

Syndefloden i Norderney og Et familieselskap i Helsingør står begge i boken Babettes gjestebud og andre historier. Det er derfor ikke så lenge siden jeg leste dem, uten at det ser ut til å hjelpe meg så mye …

Meget god start på leseåret 2016 for meg! Lest fem bøker og gitt tre 6-ere og to 5-ere.

Britt Karin Larsens: Før snøen kommer, Det synger i lauvet og Slik treet faller ligger alle høyt. Om det er mulig å rangere disse, grep Før snøen kommer meg aller mest (riktignok leste jeg mesteparten i julen, men ferdigdatoen ble i januar :-). Det synger i lauvet synes jeg var en anelse svakere enn de to andre.

Høyt ligger også Sidsel Wolds Landet som lovet alt, Min israelske reise.

Jeg hadde stor glede av Bulgakovs skrekkvisjon: Fatale egg. Et lite skritt i retning av å lese mer fra Min russiske skattekiste (Jeg har nå lest flere enn da jeg satte opp denne listen.)

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Lucia Berlin - en novellekunstner av rang!

Lucia Berlin (f. 1936 d. 2004) opplevde dessverre aldri å nå ut til et stort publikum med sine noveller mens hun levde. Novellene hennes ble derimot svært berømte høsten 2015, 11 år etter hennes død, og nå foreligger 28 av de i alt 76 novellene hun rakk å skrive, på norsk. Det blir neppe de siste! Novellene vi blir introdusert for i "Håndbok for vaskedamer" er stor litteratur - derom er det overhode ingen tvil.

Det er vel verdt å lese etterordet i boka om forfatteren før man starter på novellene, fordi vi her får innblikk i hva hun selv slet med. Hennes livserfaringer har nemlig satt dype spor etter seg i novellene. Dessuten er det et svært interessant 12 siders forord som er ført i pennen av Lydia Davis, og som forteller om forfatterskapet til Lucia Berlin.

Lucia Berlin (pikenavnet var Lucia Brown) ble født i Alaska, og på grunn av farens jobbkarriere, flyttet familien mye rundt. Den tidligste barndommen tilbrakte hun i gruvebyer og gruveleire i Idaho, Kentucky og Montana, mens hun senere i oppveksten bodde i Santiago i Chile. I ung alder fikk hun scoliose, en smertefull tilstand som gjorde at hun måtte gå med korsett. Det var en del alkoholisme i familien hennes, og selv ble hun også alkoholisert etter hvert. Hun tok seg høyere utdannelse, var gift tre ganger og fikk til sammen fire sønner. Hennes søster fikk kreft, og døde et par år senere. I løpet av yrkeskarrieren jobbet hun både som gymnaslærerinne, sentralbordoperatør, helsesekretær, vaskedame og på et legekontor. Hun vant til slutt over alkoholismen, men scoliosen forverret seg og førte til en punktert lunge. Oksygenbeholderen fulgte henne alltid etterpå. Alt hun selv opplevde, finner vi spor av i novellene hennes. Som en av sønnene hennes har sagt (sitat fra bokas forord): "Mamma skrev sanne historier, ikke nødvendigvis selvbiografiske, men i grenselandet." (side 10)

"Fikk hun sin enestående fortellerevne fra de historiefortellerne hun vokste opp med? Eller var hun alltid tiltrukket historiefortellere, oppsøkte hun dem, lærte av dem? Utvilsomt begge deler. Hun hadde et naturlig grep om fortellingens form, struktur. Naturlig? Det jeg mener, er at selv om historiene hennes har en balansert, solid struktur gir de inntrykk av å skifte helt naturlig fra et emne til et annet, eller, i noen tilfeller, fra nåtid til fortid - selv innenfor én og samme setning ...

... Alistair Johnston har dette å si om novellenes utvikling: "Hun skrev katarsisk, men i stedet for å bygge opp til en åpenbaring, var hun mer tilbakeholden i sin fremmaning av klimakset, lot leseren fornemme det. Som Gloria Frym sa i American Book Review: hun tonet det ned, sirklet det inn og lot øyeblikket avsløre seg selv." (fra forordet til Lydia Davis på side 15)

Det som særpreger novellene i "Håndbok for vaskedamer", er en råskap og brutalitet, som kjennes så ekte, så selvopplevd, så autentisk. Jeg tenkte underveis at slik går det bare ikke an å skrive uten at det er selvopplevd. Vi møter mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet. Fattigdom, rusavhengighet og sykdom setter sitt preg på menneskenes skjebner.

I noen av novellene settes ulike skjebner opp mot hverandre, slik at vi skjønner hvor kompleks virkeligheten kan være. Her er det ikke svart eller hvitt, rett eller urett - derimot mye både og. Hvem har det for eksempel verst i novellen "Angel´s Laudromat" - hun som putter de siste pengene hun har på feil vaskemaskinautomater, og som dermed ikke får vasket klærne sine - eller indianeren som må finne seg i å få klærne sine vasket enda en gang, og som dermed opplever at den eneste fritiden han har den uka blir spist opp av unødvendig venting på vaskeriet? Han desperat etter å ta vare på øyeblikk av frihet - hun desperat etter å få vasket sitt tøy med de siste slantene hun har ...

I novellen "Mijito" møter vi analfabeten og den ulovlige innvandreren, som gifter seg med Manolo for å få lovlig opphold i USA. Slik sikrer mannen seg at hun får sosialhjelp. Hun blir gravid, bare for å oppleve at mannen havner i fengsel. Venner av ham tar seg av henne, men alt de er interessert i er pengene hun kan få ut på sosialen. Hun føder sønnen Jesus, men hennes uvitenhet og frykt fører henne til slutt ut i en elendighet som er til å skrike høyt av ... Ikke fordi forfatteren gnir elendigheten inn i oss, men fordi vi bare aner den der inne i historien.

Vi møter den alkoholiserte bestefaren i "Dr. H.A. Moynihan" - "tilfeldigvis" tannlege slik som forfatterens egen alkoholiserte bestefar var ... Og som sitt mesterstykke tar en avstøpning av sine egne tenner, og får barnebarnet sitt - jeg-personen i fortellingen - til å trekke ut alle hans egne tenner. Blodet fosser, og så kommer moren hennes ... Da har hun akkurat satt de nye tennene - gebisset - inn i munnen til bestefaren, hvoretter de begge konstaterer at det virkelig er et mesterstykke.

"Gode gud". Moren min skrek, og kom mot meg med utstrakte armer. Hun skled i blodet, skjente inn i bøttene med tenner og måtte holde seg fast for å gjenvinne balansen.
"Se på tennene hans, mamma."
Men hun så det ikke engang. Så ikke forskjellen. Han skjenket litt Jack Daniel´s til henne. Hun tok den imot, skålte åndsfraværende mot ham, og drakk.
"Du er gal, pappa. Han er gal. Hvor kommer alle te-posene fra?" (side 32)

I tittelnovellen "Håndbok for vaskedamer" møter vi vaskedamen som vet mer om livet til dem hun vasker hos, enn de selv gjør. Som at ektemannen til en av kundene hennes er utro ... Hun bekrefter også myten om at vaskedamer stjeler. Ikke slike ting som man kanskje tror. Ikke småmynter og den slags, men litt av overfloden - det femtende sesamfrø-glasset i spisskammerset, litt neglelakk, dopapir ...

"(Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.)" (side 45)

Underveis møter vi forfatterens alterego i flere av novellene - det vil si kvinner som drikker, kvinner som har scoliose, kvinner som er avhengig av oksygenbeholderen sin. Dessuten møter vi en kvinne med en kreftsyk søster, som hun reiser for å besøke. Det er i det hele tatt vanskelig å løsrive seg fra at mange av historiene har klare paralleller til Lucia Berlins eget levde liv, selv om hun i novellene dikter videre og dramatiserer for å gjøre historiene mer fullendte. Aller mest fascinert ble jeg av de stillferdige poengene til slutt, noen ganger ved å sette alt det foregående i et slags relieff og med en større betydning enn man til å begynne med kunne ane. Novellene i samlingen er av typen man får lyst til å lese om igjen, fordi det vil gi ytterligere dybde til historiene. Språket er sparsomt og konsist. Her brukes det ikke store eller overflødige ord. Måten Berlin beskriver scenene på, gjør det relativt enkelt å se det hele for seg. Hun er dessuten god på å mane frem stemninger som er viktige for historiene.

"Berlin er uredd, hun legger ikke fingrene mellom, men livets råskap dempes likevel alltid av hennes medlidenhet med menneskelig svakhet, av den nevnte fortellerstemmens vidd og intelligens og hennes egen lune humor." (side 14 - fra forordet)

Dersom du er en leser som kun leser 10-15 bøker pr. år, bør dette virkelig være en av dem! Dette er nemlig novellekunst av ypperste klasse!

Ja, du er nok inne på noe at noen ganger er de viktige bøkene dem man ikke hører så mye om.
Jeg var veldig ivrig tidligere her på bokelskere for å finne boktips.
Etter at de la om layot for 3(?) år siden, har jeg ikke funnet meg tilrette her, så jeg er lite inne her nu. Mest for å registrere mine "leseopplevelser".
Historien om Martin Pistorius oppdaget jeg på TV. Jeg tror faktisk det var Dagsrevyen som hadde en omtale av ham. (Jeg har notert Dagsrevyen 23.9.2015. Skal vi sjekke om vi finner innslaget???)

Jeg nermer meg slutten på boken nu.
Leine skriver jo fantastisk! Boka er lang og bokstavelig tung, men du verden for en forteller!
Og for en research!
Leine har jo noen bilder som en nesten kan missunne ham at han har kommet på!
Det er endel groteske scener, men jeg har kost meg med boka, likevel, og vil gi den varme anbefalinger.
Jeg er veldig enig i at hoppingen i tid skaper forvirring. Jeg leser ganske mye, og jeg har aldri lest en bok der jeg har skjønt hvorfor forfatteren har brukt dette virkemidlet. Denne "hoppingen" skaper uro og spørsmål i MITT hode.
Språklig minus er at Leine som enkelte andre forfattere ikke konsekvent viser hvilken person det er som gjør/tenker/sier HVA i handlingen. (Jfr: ordet SOM skal henvise til det nermeste foranstående utsagn/person. Som leser skal en slippe å lese både en og to setninger før en er sikker på hvilken person som sier hva..)
Men dette er likevel en STOOOR leseropplevelse.
Du verden hvor masse kunnskap vi får med oss!

Hva er IS?

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Den 17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette på bloggen min. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell.

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser. Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ...

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes.

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig.

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler.

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag.

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende.

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre.

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ...

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk.

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette.

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ...

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen.

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig.

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Fra Drømmerne, Karen Blixen:

«Du må forstå så meget som du kan, og la resten være. Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at en bare skjønner halvparten av den.»

Den svenske litteraten Olof Lagerkrantz: «Man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om».

Jeg oppfatter at begge disse utsagnene henspiller på at leseren vil alltid vil tolke boken på sin egen måte. En bok (eller en fortelling) som ikke utgir seg for å gi et endelig svar, men som etterlater meg i undring, vekker min fantasi og mine tanker, er for meg en god bok. En historie som lever videre i meg etter at siste blad er vendt.