Bokelskere.no

Genialt! Du verden så mye innhold i en eneste bok! I begynnelsen hendte det ar jeg mistet tråden. Boka forlot med jevne mellomrom hovedhistorien og gled over i det jeg oppfattet som digresjoner som gjerne var lange og omstendelige. Etter hvert viste det seg at disse omveiene i høyeste grad hadde noe med hovedhistorien å gjøre. Egentlig var de brikker som hadde sin plass i det store bildet.
Vi kan si at boka har tp hovedpersoner. Det er helten, en FBI-agent med dekknavnet Pilegrimen, og det er skurken som er en muslimsk terrorist, kalt Saraseneren. Denne siste opplevde som gutt i Saudi-Arabia at faren hans som hadde kritisert kongehuset i landet, ble arrestert og deretter halshugget for åpen scene. Skammen som nå hvilte over familien, tvang dem til å flytte til Bahrain. Her legger moren til seg vestlige vaner, noe som faller sønnen tungt for brystet, Gutten blir elev på en ortodoks, muslimsk skole og lærer seg å hate alt det vestlige, særlig alt som er forbundet med USA. Han skaffer seg legeutdannelse, gifter seg og paret får en sønn. Sammen med sin kone jobber han for de palestinske flyktningene i Gaza. Men så skjer det at kona omkommer da bilen hun sitter i, blir truffet av en israelsk rakett. Heretter jobber han med å sette ut i livet sin store plan. Alene vil han sette USA totalt ut av spill med et grep som vil utrydde storparten av befolkningen. Hans plan er å påføre det amerikanske folket den svært smittsomme sykdommen, kopper. Nå har det seg slik at befolkningen er blitt vaksinert mot kopper. Derfor må han fabrikkere et koppervirus som er resistent mot vaksinen. Det blir viktig å få slått fast at stoffet hans virker etter sin hensikt. Han prøver det ut på vestlige hjelpearbeidere som er kidnappet og holdt fanget på et øde sted. Men vestlige soldater som leter etter fangene, får peilet ham inn mens han er i ferd med å tilintetgjøre likene. Soldatene kommer og det er bare med nød og neppe at saraseneren klarer å unnslippe. Han jobber videre alene med prosjektet gjennom flere år, men er telefonsamtale som han har med sin søster som ble formidlet fra en telefonkiosk et sted i Tyrkia, ble snappet opp av FBI som straks fatter mistanke. De setter på saken sin beste agent, altså Pilegrimen. Hans oppgave blir først og fremst å reise til den tyrkiske byen Bodrum og der spore opp telefonkiosken som det var ringt fra. For ikke å vekke mistanke, blir det viktig med en dekkoperasjon. En styrtrik amerikaner har nylig forulykket under mystiske omstendigheter i nærheten av Bodrum. At amerikanske myndigheter vil undersøke forholdene rundt dødsfallet, er en plausibel grunn for oppholdet hans i den tyrkiske byen. Politiet her konkluderer med at det dreier seg om en ulykke, noe Pilegrimen ikke klarer å si seg enig i. Gjennom bl.a. omfattende analyser av to speil, foretatt av Uffizimuseets verksted i Firenze, finner man ut at også en annen person må ha vært til stede da den såkalte ulykken inntraff. Politiinspektøren som har ansvaret for etterforskningen i Bodrum, er en kvinne, Leyla Cumali. Hun har et barn som hun tydeligvis er svært knyttet til, en gutt på 6 år som har Downs syndrom. Samtidig som pilegrimen samarbeider med henne, prøver han altså å finne den angjeldende telefonkiosken. Det er ikke lett, men til slutt oppdager han ikke bare kiosken, men også at damen (altså terroristens søster) er ingen ringere enn Leyla Cumali. FBI begynner å grave i fortiden hennes og finner ut at hun egentlig kommer fra Saudi-Arabia. Der hadde hun familienavnet ”al-Nassouri”. Dermed kan man rulle opp familiehistorien. Gjennom DNA-prøver finner de ut at gutten ikke er hennes, men derimot brorens. Nå har de fått tak i noe som kan være terroristens akilleshæl. Skal de få tak i ham, må de først ramme søsteren og sønnen. Nå trenger Pilegrimen hjelp. Ben Bradley som var en stor helt under redningsaksjonen i tvillingtårnene den 11. september, ankommer Bodrum for å assistere.
Nå begynner det virkelig å haste for i mellomtiden har terroristen reit til Tyskland der han angivelig skal delta på en legekongress i Frankfurt. Men i virkeligheten reiser han videre til Karlsruhe.Her får han jobb som nattevakt på en medisinfabrikk. I nattens mulm og mørke erstatter han innholdet i en forsendelse til USA med sitt egenproduserte virusfabrikat. Han arbeider omhyggelig slik at det skal bli umulig å avsløre at etikettene er falske.
Pilegrimen avtaler å dra på picknick sammen med Leyla og gutten. Han blir tatt med til ”den sunkne byen”, et romersk amfiteater skjult inne i fjellet. Men her dukker også Leylas bror, terroristen, opp med sine menn De setter Pilegrimen ut av spill, men da ringer telefonen. Det er Ben Bradley som har gått med på å utføre et avskyelig skuespill. Med våpen i handa plasserer han gutten oppe på skuldrene til den gamle barnepiken. En renneløkke, festet til taket, ligger rundt guttens hals. Når Bradley skyter barnepiken, vil knærne hennes knekke sammen og tauet vil strammes og kvele gutten. Synet av dette er det eneste som kan stoppe terroristen. Han gir fra seg opplysningene om forsendelsen som nå går videre ikke bare til FBI, men til selveste den amerikanske presidenten. USA er reddet!
Det jeg her har forsøkt å gjengi er bare hovedhistorien i boka. Inne i den befinner det seg som sagt mange små historier. F. eks. den om kvinnen Ingrid Kohl. Hun har tilranet seg identiteten til en av de omkomne fra New Trade Center. Ingrid møter en annen kvinne. De blir elskere. Denne kvinne er gift med Dodge – amerikaneren som omkom i Tyrkia. Det var Ingrid som dyttet ham ut for et stup. Enken arver en masse penger etter den rike ektemannen. Hun gifter seg så med Ingrid, men dør kort tid etter bryllupet. På nytt har Ingrid vært på ferde og sitter til slutt igjen med hele formuen.
I tillegg til all oppfinnsomheten i boka er det grundige og detaljerte skildringer av mangt og meget. Handlingen hopper fra land til land, Saudi-Arabia, Afghanistan, Libanon, Syria, Gaza, Bahrain, Tyrkia, i tillegg til Tyskland og USA. Vi har her å gjøre med en forfatter med store bakgrunnskunnskaper. Kanskje var dette en grunn til at jeg falt pladask for denne boka. Normalt styrer jeg unna amerikanske krimromaner, særlig hvis de handler om spioner og har et heller hardkokt innhold, med tydelige helte-/skurke-roller.

Jeg er endelig i full gang med «Til fyret»! Etter å ha påbegynt og gitt opp boken flere ganger, kjennes det som en befrielse å være sugd inn i dette universet. Et så mettet og sanselig språk. Så nærmest ufattelig mye som skjer i og mellom menneskene, der det tilsynelatende ikke skjer annet enn venting på at været skal bli «pent» nok til å dra til fyret.

Hva har egentlig skjedd?

Jeg har nok, gjennom å lese om Virginia Woolf og å lese hennes «Mrs. Dalloway» fått større innsikt i Woolfs særegne skrivestil. Jeg har dessuten mer ro rundt meg denne gangen og er blitt noen år eldre. Men viktigere tror jeg oversettelsen er. Jeg har tidligere strevd med «De dro til fyret» i Peter Magnus’ oversettelse fra 1948. Denne gangen leser jeg «Til fyret» i Merete Alfsens oversettelse.

At oversettelsen har betydning, underbygges i denne interessante artikkelen fra Vårt land.
Alfsens oversettelse omtales som «frisk og vital» og «bærer preg av solid håndverk og god, norsk språkføring». Magnus’ forbigås i taushet.

Artikkelen inneholder også synspunkter på andre oversettelser.

En treffende og god beskrivelse av en nydelig liten bok! Jeg er til og med enig med deg i at Donau lokker etter denne.

Om «vår mann» er nerd eller ikke, skal jeg ikke ha sterke meninger om. Ensom og så sosialt hjelpeløs at man får lyst til å gripe inn og hjelpe han, er han i alle fall. Anbefales!

Jeg er en av de (få?) som aldri har sett musikalen ”Les Misérables”. Derimot har jeg en gang (for omtrent to menneskealdre siden) lest passasjer fra Victor Hugos bok om en straffange, en biskop og noen sølvlysestaker. Det virket ganske gammeldags og moralistisk og egentlig ingen lyst til videre lessing. Men så fikk jeg tal i lydbok og sarre i gang. En positiv overraskelse! Boka er både dramatisk og spennende. Fortellerteknisk kan den absolutt måle seg med vår tids bøker.
Bokas hovedperson er Jean Valjean en fattig arbeider. I ungdommen slo han en gang i stykker et butikkvindu og stjal et brød. Han ble tatt til fange og sendt på straffearbeid. Gjentatte ganger forsøker han å rømme, men hver gang blir han innhentet og nye soningsår blir lagt til. Da han endelig slipper ut som fri mann, har han 19 år bak seg som galeifange. Han begir seg av sted til fots. I lomma har han alle pengene han har tjent på alle disse 19 årene. Pluss et gult pass som han er pliktig til å vise fram overalt hvor han kommer. Han kommer trett og sliten fram til et vertshus, men blir avvist pga. passet sitt. Ikke engang i stallen får han lov til å sove. Jean Valjean prøver forgjeves å få losji andre steder. En gammel dame viser ham et hus. Der bor biskopen, en mann fylt av den rette menneskekjærligheten. Han lar Jean Valjean få spise ved et veldekket bord og sove i den beste seng- Men Jean Valjeans sinn er formørket av det han har opplevd disse 19 årene. Da han våkner midt på natten, forsvinner han stille ut av vinduet etter å ha forsynt seg med alt sølvtøyet i biskophuset. På nytt blir han fanget og brakt tilbake til biskopen. Men denne bedyrer at sølvtøyet var en gave og lar mannen gå etter å ha velsignet ham.
Dette blir et vendepunkt for Jean Valjean. Heretter vil han slå inn på den rette vei. Han slår seg ned i en liten by. Her grunnlegger han en fabrikk som kommer til å bli svært lønnsom Etter noen år er han blitt byens store velgjører. Man kaller ham Herr Madeleine og kårer ham til borgermester. Men en mann ser stygt på ham Det er politimannen Javert. Han har tidligere vært ansatt ved galeiene og synes å dra kjensel på den tidligere straffedømte. Men så skjer det at en annen mann blir arrestert som Jean Valjean. Dette faller den rette mannen tungt for brystet, og han drar av sted for å frikjenne den andre ved å melde seg selv. På nytt blir han sendt tilbake til galeiene- Men så inntreffer en ulykke. Under forsøket på å redde en annen forsvinner Jean Valjean i sjøen, og man antar at han har druknet. På nytt er han en fri mann. Han kommer forbi et vertshus der verten Thénardier og kona hans rår. Noen år tidligere har de tatt til seg ei lita jente, Cosette (3 år). Mora hennes, Fantine, som var meget fattig, hadde betrodd dem jenta fordi hun selv ikke var i stand til å både arbeide og ta hand om henne. Regelmessig sendte hun penger til vertshuset i troen på at dette ville komme Cosette til gode. Men Thénardier-folkene beholder alt selv, og Cosette må arbeide og slite enda så liten hun er. Fantine kom til byen mens Herr Madeleine fremdeles var borgermester. Han får høre om Fantine som er blitt meget syk og bare har et eneste ønske tilbake at hun får se Cosette igjen. Jean Valjean skal ordne dette, men blir avbrudt av den andre saken. Da han nå kommer forbi vertshuset, har Cosette rukket å fylle 8 år. Jean Valjean ser hvordan jenta blir behandlet og vil ta henne med seg. Men paret som ser hvor oppsatt han er, forlanger mange penger tilbake. Jean Valjean gir dem det de forlanger.
I sin tid som borgermester hadde Jean Valjean med sine utrolige krefter reddet livet til en mann. Han lå under en stor vogn som sank dypere og dypere ned i søla. Med fare for å skade seg selv lykkes det Jean Valjean å komme den stakkars mannen til unnsetning. Denne mannen treffer Jean Valjean nå igjen. Mannen arbeider som gartner i et kloster som også driver en skole for unge piker. Etter flere krumspring blir Jean Valjean introdusert for forstanderinnen som gartnerens bror som skal hjelpe ham i arbeidet. Politiet er stadig på jakt etter Jean Valjean, men nå ser det ut til at han har lurt dem for godt.
Mange år senere er Jean Valjean og Cosette tilbake i Paris. Her lever han som renteist under falskt navn. Cosette husker ingenting om sine tidligste år. Hun kjenner bare Jean Valjean som ”far”.Hver dag pleier de to å gå en tur i Luxembourghagen. Marius Pontmercy, en ung mann, kommer forbi. Øynene til de to unge møtes og etter dette er de to fortapte. Jean Valjean er redd for å miste Cosette. Hun er alt han har. Han vil prøve å få henne til å glemme den unge mannen, men forgjeves. Også Marius har en uvanlig fortid. Han er oppdratt hos sin bestefar, en rik royalist. Faren, en tidligere soldat fra Waterloo, har blitt tvunget til å gi avkall på gutten. Etter hvert utvikler forholdet mellom gutten og bestefaren seg til å bli riktig uutholdelig. Det er opprør i Paris’ gater. Studenter står på barrikadene. Marius er blant dem. Han blir såret. Jean Valjean dukker opp. Han begir seg ned i kloakkene med den sårede, bevisstløse mannen på nakken. De kommer til en stengt port. Der står den tidligere vertshusholderen. Han misforstår situasjonen og tror at Jean Valjean har drept den unge mannen. Thénardier har nøkkel til porten. Etter å ha loppet Jean Valjean, som han ikke kjenner igjen , for penger, låser han opp porten og slipper de to ut- Men utenfor venter politiet i skikkelse av politimannen Javert. Heller ikke han gjenkjenner Jean Valjean. Helt uventet lar han de to passere. Selv søker han mot en av Seinens broer der vannet går ekstra stridt. Her kaster han seg uti.
I lang tid blir Marius liggende syk. Jean Valjean besøker ham regelmessig. Gutten ytrer bare ett ønske, å få gifte seg med Cosette. Jean Valjean gir sitt samtykke, men holder seg borte fra bryllupet. Etter å ha fortalt Marius hvem han egentlig er, blir de enige om å hemmeligholde det hele for den unge jenta. Marius er sjokkert da han får høre sannheten og er innstilt på å holde far og datter fra hverandre. Jean Valjean har trukket seg tilbake. Han går ikke ut mer, etter hvert slutter han også å spise og blir liggende helt kraftløs.
Boka munner ut i en forsoningsscene der den dødende Jean Valjean forteller Cosette alt om opphavet hennes.

Dette var en spesiell bok som jeg likte veldig godt. Her lå det mye mellom linjene og jeg måtte ofte stoppe opp litt og tenke og samle tråder. Den er vakkert skrevet med beskrivelser av natur og tanker. Slutten hadde veldig nerve.

Jeg har ikke hatt kapasitet til å følge Brødrene Karamasov i vår. Har tittet innom tråden flere ganger og forstått at dette er et krevende bokverk. Om jeg får lest denne boken senere, vil tråden komme meg til nytte. Tusen takk til dere som har bidratt!

Jeg har savnet lesesirkelen. Når jeg ser tilbake, er det imponerende hva vi har lest og diskutert. Ser frem til at vi kommer sterkere tilbake til høsten! Ønsker meg friske diskusjoner med ulike synspunkter og kunnskaper. Håper min hverdag gir meg rom til å delta. All ære til deg, gretemor som holder lesesirkelen i gang!

Dette høres fasinerende! Boken er lagt til ønskeliten; hjertelig takk.

Temaet i denne kriminalromanen er noe såpass originalt som forholdet mellom litterær fiksjon og virkeligheten. Hovedpersonen er politiinspektør Camille Verhoven, en liten mann på bare 145 cm, noe han tydeligvis bærer på komplekser for. Han arbeider ved mordkommisjonen i Paris, og er sjef for et lite team bestående av Louis, en superintelligent rikmannssønn, Armand, pirkete og gjerrig o som liker best å fordype seg i små oppgaver og endelig dennes motpol Malevalle, ødsel og slave av dyre laster.
Denne gangen handler det om en ytterst bestialsk forbrytelse. To kvinner er blitt funnet døde og parterte i en leikighet som etter sigende skal ha blitt leid ut til et lite filmselskap som driver med pornofilmer. Hoder, fingre og innvoller ligger strødd rundt i leiligheten. Inventaret virker for øvrig svært spesielt. Alt bærer preg av å være nytt og ubrukt. Det virker som om det er blitt plassert der i en spesiell hensikt. På veggen er det skrevet med blod: ”Jeg er tilbake”. Det står en telefon i rommet, men den er ikke tilkoplet. Her har morderen lest inn en melding. Utenfor leiligheten har skuelystne samlet seg, mange er journalister. Da mangfoldige likposer blir båret ut, kan journalistene trekke sine egne konklusjoner. Et nytt drap skjer et annet sted i Paris. Her er en kvinnekropp blitt delt på midten. Også her virker alt påfallende spesielt og planlagt.
Siden drapene er så spektakulære, er politiet ekstra tilbakeholdende når det gjelder opplysninger til journalistene. Ikke desto mindre kan en avis berette detaljert om hendelsesforløpet. Duchamps er en kvinnelig forhørsdommer. Hun er Camilles sjef. Hun klandrer politifolkene for den grove lekkasjen. Fart i sakene blir det da en litteraturprofessor kontakter politiet. De begåtte drapene kjente for ham. De gjenspeiler innholdet i forskjellige kriminalromaner. Morderen har villet gjenskape og virkeliggjøre forfatternes fiksjoner. Man skjønner at dette ikke er noe nytt. Det kan også gjelde tidligere mord som aldri er blitt oppklart. Politiet allierer seg også med en bokhandler, Lesange, men han virker til dels uvillig til å saarbeide med politiet.
Irène er Camilles kone. Hun er nå høygravid. En dag faller hun om på gaten og blir fraktet til sykehus. Her blir det konstatert at for å redde barnet, kan hun ikke gå graviditeten ut. Men så forsvinner plutselig Irène. Morderen har tatt henne. Camille står i kontakt med drapsmannen.. Camille setter inn annonser i en avis myntet på morderen og får i retur lange brev. Man forstår at Irène er blitt fraktet til en lagerbygning hvor hun holdes innesperret. Morderen har også varslet om når drapet skal foregå. Man har knapt med tid. Hvilken bok gjelder dette? En av litteraturprofessorens studenter har lest noe liknende, men han husker verken bokas tittel eller forfatter. Bokhandleren kan være til hjelp. Det er mange år siden boka kom ut. I mellomtida har forlaget opphørt. Hva har skjedd med de usolgte eksemplarene?
Omsider lykkes det politiet å komme over ett. Det kopieres i mange eksemplarer. Politifolkene skumleser. Hver får tildelt sine sider. Det blir en kamp mot klokka. Endelig er løsningen der. De finner stedet der Irène er innesperret. Men det er for sent. Hun er allerede død.

Hm... ikke at jeg har lest noe av ham, men Anthony Beevor regnes jo som en god og grundig forfatter.

Dette er en roman bygd på mye autentisk stoff. To av de viktigste personene i boka, Sarah og Nina, har virkelig levd, og handlingen rundt dem samsvarer med det historiske kildematerialet. Vi er tilbake i 1803 i byen Charleston i South Carolina. Den rike Grimké-familien rår iver mange slaver. Ett av de mange barna i Grimké-fafalien er Sarah. Hun fyller elleve år. Som bursdagsgave får hun forært en jevnaldrende negerjente, Handful (eller Hetti som hun egentlig heter). Sarah vil ikke ha en slik gave, Man kan ikke eie et annet menneske, sier hun, Sarah og Handful utvikler et slags vennskap, men det må foregå i all hemmelighet. For nære relasjoner mellom herre og slave ble ikke akseptert. Sarah ønsker å li jurist, akkurat som faren og brødrene.hennes. Men slik utdannelse var utenkelig for en kvinne, I skjul underviser Sarah Handful slik at denne lærer å lese og skrive. Men det blir oppdaget, og begge to blir straffet. Faren nekter Sarah adgang til bøkene i biblioteket. Det var andre sysler kvinnene den gang burde drive med. For all del måtte man passe på at slavene ikke ble i stand til å lese slik at de kunne få kjennskap til det som sto skrevet i aviser og bli kjent med tanker til borgerrettsbevegelser. Moren til Handful er i sterk opposisjon til de hvite. Om natten sniker hun seg av og til ut fra gården. Men hun blir sterkt straffet, bl.a. med den fryktede tredemøllen.
Da Herr Grimké (Sarahs far) dør, må kona innskrenke staben av slaver. Moren til Handful er en av dem som blir sendt bort. Da er hun gravid med en av negeropprørerne i byen. Hun føder en datter (Sky), men det kommer til å gå lang tid før Handful får se igjen sin mor og søster. Moren har gjennom hele livet sett sitt snitt til å applikere et teppe der hver rute illustrer en periode i livet hennes. Også Handful blir en gang straffet med den beryktede tredemøllen. Hun faller av og blir varig skadet for resten av livet.
Sarah har en yngre søster, Angelina (Nina). Den lille beundrer storesøsteren enormt og arver hennes opprørske tanker. På en reise hun gjør kommer Sarah i kontakt med en mann fra kvekerbevegelsen. Dette er folk som jobbet for å fri gjøre slavene og sende dem tilbake til Afrika. Senere får Sarah jobb som guvernante i den samme familien. I nellomtiden er kona død, og mannens søster har flyttet inn i huset. Denne vokter vaktsomt og sjalu på Sarah, og etter en episode(med en brosje) sørger hun for at Sarah blir avsatt. Sarah har konvertert til kvekertroen, og også søsteren Nina følger etter henne. Men de to er for radikale for kvekere flest. I praksis er det vanskelig å få støtte for kravet om gjøre slavene frie. Etter hvert engasjerer Sarah og Nina seg mer og mer. Sarah skriver mest, og Nina bidrar som taler. Men det er ikke bare slavespørsmålet som står på dagsorden for dem, også kravet om likestilling for kvinnene blir reit. Særlig dette siste er det vanskelig å få støtte for.
Boka slutter med at Sarah på nytt forsøker å få Handful kjøpt fri. Men da dette ikke lar seg gjøre, avtaler de i hemmelighet at Handful og Sky skal rømme (utkledd som hvite, fornemme damer). De skal ta dampbåten nordover sammen med Sarah.

Ble ferdig med "Det litterære apotek" av Nina George i går. Var veldig begeistret for boken i starten, men dessverre synes jeg ikke siste halvdel var like god.. Nå leser jeg "X" av Helge Thime-Iversen. Forfatterens første bok, utgitt i 2013. Foreløpig synes jeg dette er en veldig spennende krim, og sidene raser unna.
God lesehelg til alle.

Jeg har nå lest «Pan» og er åpen for at det er en bok som antakelig bør leses flere ganger for å få fullt utbytte av den. Når det er sagt, har jeg stadig problemer med Hamsuns personer. Utdyper det nærmere her.

Takk for tipset, Kjell. Glad jeg endelig har lest denne klassikeren!

Poetisk språk - mennesker jeg ikke når inn til

Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk. Mange har skrevet så bra om dette at jeg stopper her.

Mine problemer med Hamsun kommer med menneskene. Selv Edvarda er stygg:
«Det skjøt en dunkel misstemning gjennom meg med Edvardas latter, jeg så på hende og fandt at hendes ansikt var blit intetsigende og lite vakkert.»

Når vi mennesker opptrer tilsynelatende irrasjonelt og galt, har vi som regel en mening med det. Vi handler sånn vi selv oppfatter rasjonelt og riktig, selv om det ikke alltid oppfattes sånn av andre. Jeg savner en forståelse for Glahns handlinger! Hvorfor er det nødvendig for han å oppføre seg som han gjør. Forfatteren gir oss innimellom noen forklaringer; blant annet at Edvarda får som fortjent. Jeg vil ikke ha slike forklaringer, jeg vil føle med Glahn i hans kvaler. Kjenne med hele meg hvordan kjærligheten river og sliter i han, intuitivt forstå hva som driver han til å ta de valgene han tar. Isteden fremstår han for meg, som for Ingunn, som irriterende og til tider slem.

Edvarda er «et barn, en skolepike. Jeg (Glahn) så på hende, hun var høi, men uten former, omkring femten, seksten år, med lange, mørke hænder uten hansker.» Vi får vel aldri vite hennes eksakte alder, men i løpet av den sommeren handlingen utspilles, vokser hun og får kvinnelige former. Femten–seksten år høres derfor rimelig. Likevel omhandler Hamsun henne som en voksen, beregnende kvinne. En som er vant til å turnere menn. Jeg vil komme under huden på denne jentungen. Hva rører seg i henne i møtet med den voksne mannen, en mann nesten dobbelt så gammel som henne selv?

På omslaget til min Lanternebok fra 1968 står det: «Vår diktnings høysang til Kjærligheten, nordlandsnaturen og sommeren». For meg uteble høysangen til kjærligheten. Jeg savner varme og forståelse i måten personene fremstilles på, noe forsonende. En innlevelse i de to elskendes(?) sinn som gjør deres kjærlighet levende og troverdig.

Jeg lar meg imponere av forfatterens kunnskap og av det gode språket. Boka er mektig og flott og gir et oversiktsbilde over nær norsk historie. At jeg ikke triller en sekser på terningen skyldes nok at det ble litt i overkant mye på slutten - den var en anelse for lang og jeg tok meg i å lengte litt etter at den skulle slutte...

Boka handler om to små familier, begge bestående av mor og sønn. I det ene tilfellet er det en småbarnsfamilie. Moren, Bonnie er i trettiårene og sønnen hennes Simon er fem år. Bonnie er hjemmehjelp. Hun er svært pliktoppfyllende og oppofrende. Når mor er påarbeid, er Simon i barnehagen der han har problemer med å finne seg helt til rette. Aller best liker han tiden sammen med moren. Hun går for fullt inn for å leke med ham og ellers stille hans behov på best mulig måte. Simons far forlot familien mens gutten ennå var helt liten for å slå seg sammen med en yngre kvinne som han nå har barn med. Simon har i realiteten null kontakt med faren. Den andre lille familien består av moren Thomasine (Mass) og sønnen Eddie som er 21 år. Ingen av dem har arbeid utenfor hjemmet. Eddie har en uklar diagnose og er uføretrygdet. Han fyller dagene med fjernsynstitting og kryssordløsning (Det siste er han riktig god til). Ellers har Eddie omtrent ingen kontakt med andre mennesker og føler seg svært engstelig når moren ikke er hjemme. I dette hjemmet er det langt mer gnisninger og misstemninger enn i det andre. Handlingen i boka starter med at den ene lille familien, Bonnie og Simon, blir funnet drept mens de oppholder seg i en campingvogn som de har fått lov til å overnatte i. Vognen tilhører en bonde og står plassert i utkanten av gården hans. Bonden har en del polakker i sin tjeneste. En av disse observerte en ukjent rød bil kvelden før drapet. For øvrig har politiet bare en del av et fotavtrykk å gå etter når de starter etterforskningen av drapet som er utført med en kniv og som virker svært bestialsk med en trolig svært rasende gjerningsmann. Handlinga i boka følger på den ene siden tiden fra desember 2004 og fram til drapskvelden. Her er det hverdagene i de to små familiene som skildres. Vi følger Bonnie i arbeid hos de forskjellige brukerne og stundene hun tilbringer hjemme sammen med den lille sønnen. Og innimellom får vi et glimt fra det enda mer isolerte livet til Mass og Eddie. Parallelt med dette følger vi politiets oppklaring av saken gjennom de påfølgende månedene. I begge familiene skjer det noe uventet denne våren. Bonnie får til sin store overraskelse et brev om å møte på et advokatkontor. Her får hun vite at en av de tidligere klientene hennes har testamentert en sum på tomillioner kroner til henne, en kjærkommen gave for mor og sønn som har hatt svært lite penger å rutte med. Bonnie vil bruke penger til å oppfylle Simons ønsker. Gutten er svært fascinert av Afrika, og de bestiller en reise dit. Oppholdet i campingvognen skal liksom være en øvelse før den store reisen. Forandringen i det andre hjemmet er derimot av negativ art. Mass begynner å føle seg uvel, men med uklare symptomer. Det varer lenge før hun oppsøker lege. Etter at hun har tatt mange prøver, får hun beskjed om at hun lider av langt framskreden kreft med spredning. Legen gir henne bare noen få måneder igjen å leve. Beskjeden blir et enormt sjokk for Eddie. Den siste tiden tilbringer Mass på sykehus, og nå letter hun sitt hjerte for Eddie med å fortelle ham at hun ikke er hans biologiske mor. Eddie ble nemlig adoptert som liten. Etter at Mass er død, går Eddie på jakt etter opplysninger om sin egentlige mor, og det han før vite, fører ham fram til Bonnie. Samtidig strever også Konrad seier med å få bildet av Bonnie til å henge sammen. Som ungjente var hun svært skoleflink, ambisiøs og populær. Hun ønsket å bli lege, men endte opp som fattig hjemmehjelp. Hvordan henger dette sammen? I ungdommen utviklet hun en alvorlig anoreksi. Men hva var årsaken? Nøkkelen ligger hos Bonnies mor som lenge tydeligvis ikke er lysten på å fortelle politiet alt. Til slutt kommer det fram at Bonnie ble gravid i 15 års alderen. Faren var en gift mann. Bonnie ville ikke ta abort, men da barnet ble født kunne hun heller ikke ta seg av det. Enden ble at gutten Eddie kom i fosterhjem som senere ble omdannet til adopsjon. Når Eddie nå finner fram til Bonnie og Simon og ser hvor høyt elsket kvinnens andre sønn er, føler han seg dobbelt sviktet, og et ubendig raseri bygger seg opp i ham. Når politiet nå kommer og henter ham, finner de en mann som lever i et eneste rot og som ikke klarer å ta vare på seg selv. Tanken på å få tilbringe mange år i fengsel under ordede forhold er noe som tiltaler ham sterkt.

Tusen takk, Galatea! Veldig artig med reisetips "litt på siden".
Har notert meg antikvariatet, og vil absolutt prøve å få besøkt det.