Bokelskere.no

Hva med Edgar Allan Poe (1809–1849)?

For eksempel Mannen fra mengden og andre noveller, oversatt av Stig Sæterbakken, som utkom på Bokvennen i 2000.

Poe er kjent som spenningens mester, men skrev også dikt (The Raven er fantastisk! Kan høres i sin helhet på YouTube – en utrolig sterk opplesning av Tom O'Bedlam.)
Ifølge snl.no er Poe «kjent som skaperen av den klassiske detektivfortellingen og for sine mange skrekknoveller, blant annet The Tell Tale Heart … Poes eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket fra 1838, er blitt fremhevet som forløperen for senere science fiction-litteratur.»

Sistnevnte har jeg faktisk ikke lest, men det skal jeg snart gjøre noe med – nå har jeg lastet ned lydboken:-)

Tør du å ta spranget inn i et kunstverk? Jeg lover deg, du kommer levende ut igjen, kanskje endret og mer levende enn du var før ☺

Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.

Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.

God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.

Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.

Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.

Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.

Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Pete jobber i Kystvakten og en dag redder han Beth, som har hoppet fra broen. Han føler en umiddelbar nærhet til henne, og blir raskt dratt inn i familien hennes, som er litt av en gjeng. Pete har selv en mørk hemmelighet, og den eneste som kjenner den, vendte seg fra ham i avsky.

Forholdsvis forutsigbar med litt i overkant mye drama på alle kanter.
I tillegg virker oversettelsen å være elendig, og den burde hatt en ny runde i språkvasken, b.l.a grunnet navn brukt på feil sted etc

Absolutt ikke på høyde med Samartins tidlige utgivelser, dessverre.

Også jeg holder på med kapitlet Flintsten og gravsten og er mye enig med deg og Leseaase (svaret er like mye til deg, Leseaase). «Blikktrommen» er krevende. Den har mange referanser til hendelser, personer og steder, antakelig kjente for Grass’ samtidige landsmenn, men ukjente for meg/oss. Ikke alltid lett å vite hvilke man skal slå opp eller ikke. Men jevnt over synes jeg den informasjonen referansene gir, når jeg tar meg tid til dem, bidrar til økt forståelse av boken.

«Blikktrommen» er også langt mer surrealistisk enn jeg hadde forventet. Som du presist spør Ingunn, «Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?» Hvilken betydning har alle disse tilsynelatende absurditetene? Hva skal de symbolisere? Hva vil forfatteren med dem? Jeg tror neppe nobelprisvinneren Grass serverer tankespinn og fyllstoff, men enkelt for sine lesere gjør han det ikke. Et sammensurium av dokumentarisk stoff og eventyr? Et slags bilde på eller fremheving av galskapen i tiden han skriver om?

Andre tanker omkring dette?

Jeg har begynt på del 3 Flintsten og gravsten og forstår vel mindre og mindre av boken. Kanskje har jeg lest for fort. Historien er underholdende og artig skrevet, jeg har fått et bedre bilde av hvordan det var i Gdansk før og etter andre verdenskrig. Men spørsmålet er hva er greia med å bestemme seg for å slutte eller fortsette å vokse, og å spille tromme fremfor å snakke, å se ned på så og si alle andre uten å ha en positiv side selv? Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?
Jeg har mange spørsmål, men ingen svar. Noen ganger tenker jeg at forfatterne har så lite å formidle at de luller det inn i uforståeligheter for å gjøre seg selv mer interessante. Jeg tar selvfølgelig feil! For å slutte å irritere meg og snu oppmerksomheten mot andre ting googler jeg steder, gater og annet. Blant annet leste jeg meg opp på kunsthonning. Jeg har tidligere lest om erstatningskaffe, margarin av sildeolje, krisekrem og barkebrød, men kunsthonning var ukjent. Her er oppskriften.

Jeg har også forbundet plassen under stakken med trygghet, et godt sted å være. Ellers er jeg enig i at boken er vanskelig å tolke. Først trodde jeg at Oskar ville forbli liten pga av ondskapen han så rundt seg, men så er han jo ondskapen selv der han hygger seg med å ødelegge vinduer, friste folk til å bli tyver etc. Hva er poenget da?

For en historieforteller, denne må du lese!

Fremragende kollektivroman der gjennomgangstonen er dysfunksjonelle skjebner.

Forfatteren er født på Sri Lanka, som er farens hjemland. Moren er japansk. De første leveårene bodde de på Sri Lanka, noe han husker lite av. Hans første minner er fra Japan, der familien bodde fram til han var seks år. Neste stopp ble Norge og Ås.
Boka omhandler forfatterens møte med landet langt nord. Ås viste seg å være et godt sted å vokse opp. Selv om familien var annerledes enn resten av innbyggerne på 80-tallet, var det på en måte mer nøytralt enn det Sri Lanka og Japan hadde vært. I Japan var de for mørke, på Sri Lanka for lyse, og forventningene til oppførselen deres var vanskelig å forholde seg til. På Ås derimot, var det mange som gjorde mye for at familien skulle føle seg integrert og velkommen.

Selvsagt blir rasismeproblematikken i Norge belyst. FrP og Arne Myrdahl, Benjamin Hermansen, 22. juli, og også internasjonale hendelser som 11. september og drapet på George Floyd.

Det er en liten bok som rommer mye, og den anbefales å få med seg.

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Lytter denne nå - liker den godt. Har likt alle hennes bøker. Forstod ikke først dette med de to hovedpersonene, men så kom "connection" midt i romanen - kreativt - ikke ferdig enda, men dette er så avgjort bra.

Linn forteller om tiden hun bodde i Paris. Hun var 16. Året var 1983. Hun fikk egentlig ikke lov av moren til å dra.
Stedssansen til 16-åringen var lite å skryte av. Hukommelsen likeså. Hun husket ikke navnet eller adressen til hotellet, så hun havnet hos den middelaldrende fotografen, A.

Førti år senere, nøster forfatteren opp i sin egen historie, og prøver å begripe hvem hun var den gangen.

Nøkkelord er skam, avmakt, lyst, glemsel, makt.

Boka er lett springende, og noe gjentakende, men ganske lettlest. Hadde muligens likt den bedre hvis jeg ikke allerede hadde lest «Samtykket» av Vanessa Springora, som har samme tema.

Denne helgen leser jeg Scattered All Over the Earth av Yoko Tawada, som er tenkt å være 1. bind i en dystoptisk triologi. Har så vidt kommet i gang, og den virker lovende :-) Handlingen foregår foreløpig i Danmark.

På øret har jeg The Flames av Sophie Haydock. Det er forfatterens debutroman, og den handler om den østerriksk tegneren og maleren Egon Schieles kvinner. Han er en kunstner jeg har stor sans for, og var selvfølgelig innom Das Leopold Museum og så Schiele-samlingen da jeg var i Wien for noen år siden. Har så vidt kommet i gang, og er så klart spent på denne.

Som flere andre her inne prøver jeg også å slanke boksamlingen, og denne helgen har jeg begynt på en bok i VITA-serien, nemlig Anna Edes av Dezso Kosztolányi, som har stått i hylla i mange år.

God helg!

Selv leser/lytter jeg alltid flere bøker på en gang. Det er gjerne en blanding av romaner, noveller og essays og papirbøker, e-bøker og lydbøker.
I dag ble jeg for eksempel ferdig med Counternarratives – Stories and Novellas av John Keene, som jeg har lest i til og fra det siste året.
Kjærstads matrise – samlede essays med bonusspor av Jan Kjærstad har jeg lest litt i av og til over flere år, og er fortsatt ikke ferdig med den.
Har alltid en bok på nattbordet, en eller to lydbøker som jeg hører på nå når jeg gjør noe annet, en bok på Kindlen når jeg reiser og en stuebok. Dessuten gjerne en diktsamling som også ofte varer en stund.

Blikktrommen er en forunderlig bok. Det er ikke uten videre lett å skjønne hva Grass vil med alt. Tidlig i boken søker Oskar tilflukt under bestemor Anna Koljaiczeks fire vide stakker. Også den kommende bestefaren finner skjul under stakkene. Utover i boken kommer Grass flere ganger tilbake til temaet. Til og med Jesus (statuen i Jesu-Hjerte-kirken) fant til Oskars store forbløffelse «gjentatte ganger veien inn under min bestemor Anna Koljaiczeks fire stakker».

Hvilken betydning har bestemorens omfangsrike skjørter, som første kapittel er viet til? Symboliserer de en lengsel eller forbindelse til området Kasjubia (som Oskars besteforeldre, og også Günther Grass’ mor, kom fra)? En trygghet i det gamle samfunnet før nazifiseringen og krigen? Eller vil Grass noe annet med dette stakk-bildet?

Alle synspunkter mottas med stor takk!

Med en litt uspiselig hovedperson og mange flotte betraktninger, begeistret Helga Flatland igjen denne leseren