Sett i gang med "Politi", som er Nesbø på sitt aller beste. Skjønner at du ønsker en pause etter "Gjenferd", men Nesbøs siste er av en helt annen kaliber.

Jeg hadde store forventninger til denne oppfølgeren om Sebastian Bergman, og de fleste forventningnene ble innfridd. Mye av handlingen foregår på fjellet, og det er gode beskrivelser. Videre blir vi enda bedre kjent med Bergman. Ofte opplever jeg ham som egoistisk og selvsentrert, men etterhvert som vi blir bedre og bedre kjent med ham, får jeg litt mer symptati for ham.

Plottet var kanskje ikke av det beste denne gangen, men allikevel var dette en god krim! Skal helt klart lese mer om Bergman når neste bok kommer!

Herlig krim fra Garvang! Dette var en spennende og herlig krim. Garvang beskriver situasjonene, menneskene, naturen godt, og det gjør dette også til en trivelig lesning. Ikke hesblesende, men samtidig intenst nok til at det er vanskelig å legge fra seg boka.

Veldig fint det at vi følger forbryterne og deres tanker og meninger også, får nesten litt sympati med de av og til!

Boka starter med en veldig hvedagslig situasjon, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Jeg skal bare gjøre noe, selv om vi har det travelt, og det tar alltid lenger tid en jeg har sagt til ungene som venter....

Håper Garvang kommer med mer krim for voksne, for dette ga absolutt mersmak!

Kazinski gjør det igjen! Forventningene var veldig høye etter Den siste gode mann, og dette ble innfridd til fulle!

Herlige Niels Bentzon som er gisselforhandler. Mulig han er litt for mye solokjører denne gangen, men det gjør det spennende og intenst. Artig at hovedpersonen ikke bare er vanlig politi, men har et litt mer "uvanlig" yrke/tittel. Får en litt annen innfallsvinkel da, og det gjør det både spennende og interessant.

Kazinski skriver godt, og boka er oversatt greit. Dette er veldig bra, og da er det greit at det er mange sider. Ikke mange dødpunktene her nei!

Gleder meg veldig til Kazinski kommer med mer, for dette er bra!

Uff, nå er jeg ferdig med Dan Brown! Denne var langtekkelig og kjedelig. en turistinformasjonsguide må være mer interessant å lese enn Inferno hvis du skal på ferie til Istanbul eller Firenze! Brown trenger ikke å ta med alle disse beskrivelsene, da det blir alt for kjedelig.

En veldig lang bok, som med fordel kunne vært kortet ned fra ca 500 sider til 350 sider. Da kunne det blitt litt mer interessant å lese boka.

Hørte denne som lydbok, og Anders Ribu er en fantastisk oppleser. Han leste italiensk godt også, og det ble en veldig troverdig opplesning. Hadde det ikke vært for ham, tror jeg at jeg hadde avbrutt boka.....

Brown må finne på noe mer originalt neste gang, hvis jeg skal lese neste bok. Det blir for mye repetisjon når alle bøkene baserer seg på samme mal.

Forøvrig er det et veldig interessant tema som tas opp, overbefolkning i verden. Dette er et problem som det må gjøres noe med, men kanskje ikke på den måten som det gjøres i boka?

Snør det utenfor vinduet ditt også? av Anita Arildsdatter Pedersen.

Lett! Mnem av Simon Stranger. Kanskje ikke undervurdert, men likevel ikke altfor mange som har hørt om - eller lest- boken.

"En enkel sjel": En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp! Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv.

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå. Jeg hadde imidlertid en forestilling om at det ville være særdeles vanskelig å få tak i novellen - inntil jeg ved en gledelig tilfeldighet fikk overrakt "Karavane" i gave fra Line bak bokbloggen Lines bibliotek. Da hun i tillegg kunne opplyse at dette er en 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør-novelle, var jeg ikke sen om å få lest novellen.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité.

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger.

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant.

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd.

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ...

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary og Frédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."

Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ...

Her blir det terningkast seks!

Vurderte sterkt å møte opp på jobb etter bare tre dager, men da har jeg sikkert fått sparken hihi:) så torde ikke å ta sjansen, men det var hardt å være hjemme og ha ferie i fire uker strekk.. Det er lenge, spesielt når man ikke har noe prosjekt på gang. Så gruer meg litt til å bli pensjonist. Hva i all verden skal jeg fylle tiden med da?:) denne uka har det vært fint vær. Oppholds og meget varmt. Jeg er som deg. Jeg tåler ikke altfor mye varme. Syns et sted mellom 10-15 er passe varmt. Sola trenger ikke å overdrive;) så nå får jeg prøve å overleve siste feriedag og komme til live igjen når jeg er tilbake til den grå hverdag igjen på mandag. Det skal bli godt. Er lei av denne følelsen av å "råtne opp".
Kos deg med verandaen så lenge. Det er herlig å sitte ute på verandaen å lese, spesielt på kveldstid. Det har sin sjarm:)

Minimalistisk poesi fra avdød jødisk dikter

Første gang jeg ble oppmerksom på Paul Celan var da jeg leste Karl Ove Knausgårds siste bind i "Min kamp"-serien. Her tar Knausgård for seg deler av Celans diktning - i særdeleshet diktet "Dødsfuge". Dette diktet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg gjenga det etter hvert på bloggen min (her i en engelsk versjon som jeg fant på nettet). På YouTube fant jeg dessuten et opptak hvor poeten leser sitt dikt på tysk. Selv om skoletysken min er rusten, er det ikke vanskelig å forstå diktet på originalspråket.

Min gjengivelse av diktet gjorde i sin tur Hertevig Akademisk oppmerksom på bloggen min, og i januar i år fikk jeg tilbud om å få tilsendt et eksemplar av en flunkende ny diktsamling med dikt av Paul Celan, som var oversatt og gjendiktet til norsk. Jeg takket selvfølgelig ja. Meget ydmyk mottok jeg diktsamlingen, temmelig klar på at jeg nokså raskt skulle skrive om diktene. De viste seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig for meg, og jeg trengte derfor en del tid før jeg følte at jeg var klar. Så kan man også lese følgende på smussomslaget:

"Celans dikt krever tid. Gir vi dem det, får vi igjen noe som få andre tekster kan gi. I det ligger Celans storhet og hans aktualitet i dag der verden vanskelig gir full mening."

Paul Celan (f. 1920 d. 1970) var en rumensk poet og oversetter - jødisk sådan, som ble født Paul Antschel. Han tok selv navnet Celan etter hvert - en slags omskrivning av Antchel, som på rumensk uttales Ancel. På en nettside beskrives han som den kanskje største poeten i post-Holocaust-årene, og her fremgår det dessuten at hans poesi er musikksatt av en av våre fineste moderne komponister - Michael Nyman. Hør bare på dette!

Paul Celan behersket mange språk - seks levende (tysk, jiddisch, rumensk, russisk, fransk og engelsk) og to døde - og det er mange som har stilt spørsmål ved hvorfor han valgte å uttrykke seg på tysk, nazistenes språk. Han kunne sannsynligvis ha diktet på hvilket som helst av disse språkene, hevder Anders Bærheim og Cornelia Simon i forordet til "Snøpart". Celan vokste opp i et tyskspråklig miljø hvor man også snakket jiddisch og rumensk, og antakelig var tysk det språket som var best egnet til å uttrykke hans poesi. Dette skjønner man i grunnen særlig når man hører hvordan Celan maner ut hver setning i det tidligere nevnte diktet "Dødsfuge" - eller "Totesfuge" som det heter på originalspråket.

Svært få av Paul Celans dikt har tidligere vært oversatt til norsk - faktisk bare 20 dikt i følge forordet i diktsamlingen "Snøpart". Her foreligger 70 dikt på norsk - gjengitt side ved side med den tyske originalteksten. Akkurat det vil den våkne leser vite å sette pris på, fordi rytmen i diktene er så særegen nettopp i sin originale form.

Like så fascinerende som selve diktene er poeten selv - mannen som overlevde Holocaust og som for all ettertid var sterkt merket av dette. Celan overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren Transnistria, mens faren døde av tyfus og moren ble skutt - et opphold som for Paul Celans del startet i 1942 og som varte frem til krigens slutt i 1945. Han slet med psykiske problemer, og tok sitt eget liv i 1970.

"Snøpart" er Paul Celans nest siste diktsamling, og den ble skrevet ferdig et og et halvt år før han døde i 1970. Han ønsket selv ikke at disse diktene skulle offentliggjøres, men diktsamlingen ble likevel utgitt få måneder etter hans død, kan jeg lese i forordet til diktsamlingen, som er oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon. Celan var nyskapende rent språklig, og akkurat dette har gjort det svært vanskelig å oversette diktene hans. Kanskje er også dette årsaken til at forlaget og oversetterne har valgt å beholde originalteksten ved siden av - slik at tekstene gjensidig kan utfylle hverandre der de ikke umiddelbart gir mening for leseren?

"Det er en egen fagdiskusjon om en kommer nærmere en forfatters intensjoner ved å presentere originaltekst og gjendiktning parallelt. De fleste mener nei. Vi er stort sett enige i det. Men Celans tyske tekst har en egen språkbasert klang og styrke, og vi tror muligheten av å lese norsk og tysk versjon parallelt vil gi leseren noe mer, noe som skapes ved lesing i samspillet mellom de to tekstene." (fra forordet til "Snøpart")

Ekstra sterkt er gjengivelsen av Hans-Jørgen Wallin Weihes samtale med forfatteren Stig Sætherbakken, også han en som valgte å ta sitt eget liv (i begynnelsen av 2012). Her fremgår det at Sætherbakkens fremste kapital var angsten - selve drivkraften i forfatterskapet hans. Koblingen til Paul Celan, en dikter han var svært opptatt av, er nærliggende - i tillegg til at de begge "strakte sine ord inn i en framtid lenge etter sin død" ...

Jeg tror ikke at jeg vil yte diktene full rettferdighet ved å begi meg inn på å tolke dem. Derimot ønsker jeg å gjengi et lite knippe av diktene jeg likte best. Samtidig gjør jeg oppmerksom på at tema for Celans dikt ofte er livets uoverskuelige smerte, og at diktene er svært minimalistiske i sitt uttrykk. Det er dessuten et poeng å være klar av at Paul Celan skrev disse diktene i perioden 16.12.1967 til 18.10.1968, i en turbulent periode hvor studentene i Paris (der han oppholdt seg frem til sin død) gjorde opprør mot det bestående generelt og Vietnamkrigen spesielt, og hvor russerne på den tiden innvaderte Tsjekkoslovakia. Diktene har derfor ofte en politisk klangbunn.

Interesserte kan lese mer om Paul Celan på Wikipedia og på Poets.org. Det ligger dessuten en del lydspor på YouTube, hvor poeten leser sine egne dikt (det er bare å søke på Paul Celan). Det er helt umulig for meg å skulle gi diktsamlingen et terningkast. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale poesiinteresserte å skaffe seg denne boka og lese diktene, fordi oversettelse av Paul Celans dikt til norsk er intet mindre enn en stor happening!

ETT BLAD, treløst

for Bertolt Brecht:

Hva er det for tider,
når en samtale
nesten er en forbrytelse,
fordi så mye sagt
innbefattes?

I PANSERLUKENE til sannheten

ber sporapparatene,

snart kommer murene flygende
til forhandlingsbordene,

emblemer snakker seg innholdsløst utblødd,

en kråke setter
sin halvt innsiktede
peilevinge på
halv stang.

ULESELIG denne

verden. Alt dobbelt.
De kraftige urene
gir spaltetimen rett,
hest.

Du, klemt i ditt dypeste
stiger for alltid ut av
deg selv.

SNØPART, steilte til det siste,

i oppvind, foran
hytter
vinduer fjernet for alltid:

grunne drømmer skraper
mot
riflet is;

skygger av ord
hugget ut, knyttet
rundt krampene
i kulpen.

Takker, da blir det rett å se den filmen som nr.1 da, selv om jeg ikke har lest boken enda. Har dessverre ikke prioritert den.

Hva er den første bopken da? Ett eller annet med Engler? Englespill?

Humoristiske dikt om en mors formaninger

I 1996 utga den jødiske dikteren Hal Sirowitz (f. 1949) diktsamlingen "Mother Said". Allerede i 1997 forelå den på norsk, oversatt og på mange måter gjendiktet av Erlend Loe. Rytmen i diktene og deres til dels nokså bisarre og tragikomiske innhold passet godt til Erlend Loes stil og stemme, og han leste diktene høyt i alle de kulturelle TV-innslag som fantes på den tiden, kan jeg huske. Diktsamlingen ble umiddelbart en suksess.

Jeg var selv ikke sen om å sikre meg et eksemplar av diktsamlingen, og selv om jeg kjøpte mitt eksemplar i juli 1998, er den 5. opplag av boka som altså utkom året før på forlaget Cappelen. Det sier en hel del om hvor stor suksessen faktisk var!

Jeg har lest diktene ved jevne mellomrom i alle de 15 årene som har gått siden den havnet i min boksamling. For ca. en måneds tid siden lånte jeg i tillegg CD´en hvor Erlend Loe leser diktene. Det er Lydbokforlaget som står bak utgivelsen, som utkom allerede i 1999, og både den og selve papirutgaven er fremdeles fullt ut tilgjengelig for nye lesere og fans. For er det noe man blir etter å ha lest disse diktene, så er det akkurat det: man blir en del av fansen!

Fellesnevneren for diktene er at de fremstår som formaninger fra mor til sønn, derav tittelen "Sa mor". Og det herligste av alt er at man absolutt ikke trenger å være jødisk for å finne gjenkjennelser i diktene, for det er nemlig noe universelt over alle formaningene. Slik holdt nemlig mødrene på - i alle fall da jeg vokste opp. Som om de ikke var skikkelige mødre om de ikke nettopp malte fanden på veggen absolutt hele tiden, og kom med den ene advarselen etter den andre. Som min egen mor som uttrykte stor bekymring over at jeg selv bare var interessert i å leke med gutter, og jevnlig kom hjem med oppskrapte og blødende knær, og med sår fulle av grus. Jeg kom jo aldri til å kunne gå i skjørt med de fæle arrete knærne - ikke noen gang! Og spiste vi ikke opp maten vår, trodde vi at barna i Afrika kom til å sulte enda mer ... Hal Sirowitz tar imidlertid det hele så mye lenger, og det er jo først da det blir riktig morsomt - i alt det tragiske ... De fleste diktene ender dessuten med at mor bebreider avkommet for ikke å bry seg om henne, godt egnet til å dyrke frem skyldfølelse i bøtter og spann.

Jeg er ingen spesialist på tolkning av dikt, bare for å ha sagt det først som sist. Den selvtilliten forsvant mens jeg gikk på videregående skole og forsøksvis prøvde meg på dette i norsk stilskriving ... Jeg tolket nemlig alltid feil, og skjønte fort at dersom det skulle bli noen sving på norskkarakterene, var det bare å holde seg til alt annet enn diktanalyser. Så er det selvsagt å håpe på at verden har gått videre og at ikke alt handler om kommafeil, ufullstendige setninger og altså feil tolkninger av dikt ...

I første rekke er det nok alle gjenkjennelsene og ikke minst humoren som gjør at jeg liker Hal Sirowitz´dikt. Og mens jeg hørte Erlend Loes opplesning av alle diktene i ett eneste uavbrutt strekk, fikk jeg nesten vondt i magen. For innholdet er så stikk i strid med alt jeg tror på - at man skal gi oppmerksomhet til det man vil ha mer av, ikke omvendt. Og jeg tenkte også at "mon tro hva det har gjort med den oppvoksende generasjonen som fikk slike formaninger inn med morsmelken?"

I det følgende skal jeg nøye meg med å gjengi et par av mine favorittdikt i samlingen, og så håper jeg at enda flere lesere dermed får øynene opp for disse fabelaktige diktene!

"Smuler

Ikke spis mat på rommet ditt,
sa Mor. Da kommer det enda flere insekter.
De er avhengige av folk som deg.
Hvis ikke sulter de.
Men hvem vil du egentlig gjøre lykkelig,
din mor eller en haug med maur?
Hva har de gjort for deg?
Ingenting. De har ingen følelser.
De spiser godteriet ditt. Allikevel
behandler du dem bedre enn du behandler meg.
Du mater dem hele tiden.
Men du gir aldri noe til meg."

"Starten på dagen

Jeg trengte ikke å gå på skole for å lære
å bli mor, sa Mor. Det kom av seg selv.
Hvis jeg puttet en flaske i munnen din,
var du fornøyd. Hvis jeg
trakk den ut for tidlig, kjedet du deg.
Derfor overrasker det meg at du etter alle
disse årene fremdeles ikke vet hvordan
du skal oppføre seg som en sønn.
Mens jeg lærte alle disse tingene om deg,
lærte du ingenting om meg.
Det du absolutt burde ha fått med deg, er at
jeg hater å komme inn på rommet ditt & se
at sengen din er uoppredd. For meg betyr det
at dagen aldri kommer i gang,
Morgenen starter ikke før du har redd opp sengen din."

Jeg måtte også gi 6 til denne. Faktisk den "varmeste" romanen jeg har lest i år. Noen tanker om den i Reading Randi

Har akkurat lest ferdig mi sjette krimbok noensinne som for øvrig var den første i år. Det var De glemte pikene av Sara Blædel. En bra og spennende krim selv om jeg synes etterforskerene var litt naiv. Jeg har innsett at krim har vært undervurdert hos meg... No leser jeg den trettende boka i Katja serien. Den heter Katja på Cuba av Ellinor Rafaelsen. Bøkene er så forutsigbar oppbygd at det er skuffende. Jeg har vurdert innnimellom om jeg burde legge vekk bøkene. Men så er bøkene så samfunnskritisk og tar opp viktige ting. No er det kommunismen som får kritikk.

Har boken, men har ikke lest den enda - ser den har fått en TV versjon nå, skal i hvert fall få med meg den: Sebastian Faulks roman Fuglesang kommer nå som TV versjon i to deler, NRK1 første episode søndag 28.07.2013

Dette er en slik roman man ikke ønsker skal ta slutt - men nå har den altså tatt slutt - jeg nøt hver lyttestund av den - det er en slik roman man trenger innimellom alt annet man leser, man får liksom igjen troen på det gode i menneskene...den ga meg faktisk litt av den samme stemningen jeg opplevde med Saman er ein mindre aleine (Anna Gavalda). (Skal jeg terningkaste på den kommer kanskje 6-er opp)

Da er fire av fire uker med ferie snart unnagjort! Jippi! Det har vært en drøy ferie for meg som fikk nok av ferie etter bare tre dager ...Jeg var et mye bedre feriemenneske en gang før i tiden. Så gleder meg til dagligdagse rutiner igjen neste uke. Lei av å ha følelsen av at man nesten råtner opp ...

Jeg leser som alltid to bøker "samtidig". Det blir litt hundepassing på meg i helga så jeg får ikke lest så mye som ellers, men jeg får vel lest litt, tenker jeg.

Så denne helgen leser jeg: Dukkemakeren av Amanda Stevens. En litt annerledes krimbok om en kvinne som mistet datteren sin for syv år siden. Hun ble kidnappet og aldri funnet igjen. En dag går hun forbi et butikkvindu hvor hun oppdager en dukke som er prikk like datteren hennes som forsvant. Litt creepy. Men så er jeg svak for creepy litteratur også da.

Og den andre boken jeg leser i er: Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Den første boka i en svensk ungdomstrilogi. Handler om noen ungdommer fra samme skole som sammen opplever merkelige ting. Har de noe til felles og hva er det som drar dem sammen? En spennende bok med overnaturlige elementer, som jeg er svak for...Plottet er ikke så originalt, men spennende skrevet likevel.

Ellers i uka har jeg lest ferdig Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley som var litt småskuffende og Shiver av Maggie Stiefvater som jeg ble positivt overrasket over. Trodde ikke det var helt min type bok, men likte mye av elementene som var med i konseptet.

Det har vært sol og varmt hele uka i motsetning til resten av ferien. Håper det blir regn snart for det blir for varmt for meg. Har aldri vært og kommer aldri til å bli noen sommermenneske:)

Kos deg på feriestedet du er nå og ha riktig god helg:)