Samme her. Har mange uleste bøker i hylla som bare venter og venter. Så man kan bare bli snødd inn uten å være bekymret for å gå tom for lesestoff. Men å drukne i lesestoff er jo ikke den verste skjebnen:)

Skal selvfølgelig legge ut anmeldelse av boka Demoner når den er lest:)

Er alt i livet og menneskene du kjenner bare noe du forestiller deg?

Margo Roth Spiegelman har alltid vært Quentin Jacobsens store kjærlighet. Han har helt siden barnsben av beundret denne nabojenta som bor tvers over veien i byen Orlando, men han har aldri innrømmet hans forelskelse for henne. Hvorfor? Han er en taper. En nerd. Mens jenta han er forelsket i er en av de kule og hun liker å leve farlig. Hun liker å bryte seg inn på offentlige plasser, og teste ut sine egne begrensninger. Noe han beundrer henne for og livet hans blir hakket mer spennende når Margo uventet må låne bilen hans en natt og han får være med på en av hennes kriminelle utflukter. Det gjør til at han får enda sterkere følelser for henne og han håper at han blir bare mer enn en nabo for henne.

Men en dag forsvinner Margo. Foreldrene hennes er fortvilte for hun har stukket av en del ganger før, men Quentin og kompisene hans er redd for at noe er galt. Det er ikke lenge til avslutningsseremonien, og Quentin oppdager spor som Margo har lagt igjen til ham. Han liker å tro det selv. Han er sikker på at Margo har stukket av og han er alvorlig bekymret. Har hun stukket av bare for å være i fred fra alle hun har kjent i hele livet eller har hun stukket av for å ta selvmord? Og vil hun egentlig bli funnet? Quentin og kompisene hans bestemmer seg for å følge opp interne spor, og håper at de finner henne uansett hvor i landet hun befinner seg.

John Green er det nye stjerneskuddet for lesere verden over både når det gjelder ungdom og voksne. Etter at han kom ut med boka The fault in our stars i 2012 (som også har blitt til film) blir han nesten omtalt og behandlet som en superstjerne. Jeg har også lest The fault in our stars. Det gjorde jeg i fjor, men dessverre ble jeg ikke like bergtatt av den boka som "alle" andre, men likevel bestemte jeg meg for å gi forfatteren en ny sjanse med boka Papirbyer. Men jeg må dessverre si at jeg er ingen John Green fan og syns bøkene hans blir hauset opp for mye.

Grunnen er at jeg syns forfatteren anstrenger seg for mye. I boka prøver han for hardt å skrive morsomt, skape "kule" karakterer og "festlig" konsept. Boka Papirbyer virker på mange måter anstrengt. Både når det gjelder humoren og hvordan karakterene er konstruert. Det er ingenting som virker naturlig på noe som helst måte. Syns hele boka virker anstrengt og mangler den store flyten på mange måter. Det hele blir bare papiraktig og flatt.

Papirbyer hadde noen små originale elementer i seg, men ikke mye. Konseptet er for tynt og anstrengt og jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns de fleste hadde både irriterende personlighet og irriterende humor. Jeg ble bare lei av boka istedet for å like den, og sånn skal det ikke være. Så jeg kommer nok aldri til å bli noen fan av John Green. Dessverre. Han er ikke min type forfatter på noe vis og jeg likte omslaget mye bedre enn innholdet. Det sier jo litt ...

Ønske er å lese en bok om gangen. Men ender ofte med å lese flere på samme tid.

Jeg har hatt slektsforskningsdilla deluxe i det siste og lesegleden har vært oppslukt av det. Men no begynner å lesegleden å komme tilbake for fullt og det har aldri vært så godt å lese som no<3. Denne helga leser jeg Sommerpaviljongen av Santa Montefiore. Ikke noe stor litteratur, men lettlest koselitteratur som suger meg langt inn i boka... Ha ei god lesehelg alle sammen!

I går kveld ble jeg ferdig med Skyggen av Petrus Dahlin og Lars Johansson (svensk fantasy for ungdom).

Etterpå skal jeg begynne på faktaboka: Demoner: Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen av Asbjørn Dyrendal. Og videre i helga skal jeg fortsette med disse bøkene: Støv & stjerneskinn av Laini Taylor, og The graveyard book av Neil Gaiman.

Så her er det litt fantasy og litt fakta:) Og det ser ut til at det ikke går tomt for lesestoff for deg heller:)

God helg til deg også:)

Den begynte så spennende! Kryptozoologi og kule greier. Og det holdt lenge. Men så ble slutten så dum!!! Makan...

Jeg tror heller ikke at en forfatter skriver under den forutsetning at man bør ha lest en annen forfatters bok/roman før man leser en av hans romaner. (En annen sak er at noen ganger kan man få litt mer innsikt og utvidet perspektiv når man ser ankelte forfatteres romaner i en viss sammenheng....)

Den hadde mye spennende i seg, men det var liksom så uforløst - det virket som om forfatteren grep over noe som hun ikke helt maktet å få det beste utav. Det var synd, for utgangspunktet, tiden, temaene var spennende nok .... for meg var denne langt fra fullkommen... (Mer i Reading Randi )

Det har jeg ikke. De bøkene jeg er mest interessert i ligger fram, mens de andre bøkene ligger i boden.

Alle favorittbøker må være innbundet. Mens andre bøker kjøper jeg gjerne i paperback. Men hvis prisen er ganske lik ( som på bruktbutikk og lignende) på Paperback og innbundne bøker så foretrekker jeg innbundne bøker. Jeg er for øvrig enig med deg at paperback har som oftest finere forside enn på innbundne bøker.

Jeg er begynt å lese serien og jeg er enig;)

Er du sikker på at du vet hvem du er?

Karou er en helt vanlig tenåringsjente (tror hun). Hun er kunststudent i Praha (liker å fylle skisseboka si med monstre) og hun lider gjennom en fersk kjærlighetssorg. Hun er vel egentlig glad for at det har blitt slutt mellom henne og kjæresten, men hun liker ikke tomheten og ensomheten hun føler. Men heldigvis har hun en god venninne og en familie som hun ikke snakker om noen med for de er litt ... uvanlige, på en god måte. Men for den virkelige verdenen ville de nok ha blitt sett på som noe alt annet enn normale. De er vesener som ikke tilhører vår verden. Men Karou er glade i dem selv om hun ikke nevner "familiemedlemmene" for noen. Hun vil bare beskytte dem og seg selv (hun er den eneste i "familien" som ser menneskelig ut).

Brennstein har oppdratt henne som sin egen datter og hun gjør små ærender for ham som å levere og bringe mystiske ting over hele verden. En dag blir Karous tilværelse snudd opp ned da en mystisk "person" får øye på henne og følger etter henne. Han blir oppmerksom på det blå håret hennes og noe annet. Denne personen er Akiva, og er en slags djevel. Han forelsker seg i henne, og vil bli kjent med henne, men hvordan er det mulig med tanke på at de kommer fra to forskjellige verdener? Kan det oppstå kjærlighet mellom det gode og det onde?

Skjønner godt om dere ikke skjønner et kvekk av forklaringen angående boka, men det er en sær og vanskelig bok å forklare, spesielt hvis man ikke har lest mye av sjangeren; urban fantasy. Føler meg som en slags gærning når jeg prøver å forklare handlingen i slike bøker. Det er jaggu ikke lett. Men prøvde å forklare så godt jeg kunne ...

Uansett, jeg har alltid vært skeptisk til denne sjangeren for har lest mange slike bøker i det siste fra denne sjangeren som har vært temmelig middelmådige og stort sett det samme. Ofte føltes det ut som om man leste den samme boka om og om igjen. Men heldigvis er Mørk engel en bok fra denne sjangeren som skiller seg litt ut. Den er småfresh og nyskapende. Den er mørkere og dystrere, og det er detaljer i konseptet som skiller seg ut. Og det er svært sjeldent at jeg leser slike bøker uten at språket blir for barnslig. Her skrives det med "voksent språk" og mange av scenene og karakterene virker høyst levende. Det er lett å forestille seg det man leser og det skjer noe hele tiden. Det er heldigvis ikke mange dødpunkt.

Det eneste jeg vil trekke ned i boka og når det gjelder denne sjangeren er at jeg er lut lei av denne øyeblikkelig kjærlighetsgreia. En gutt og en jente (begge har spesielle krefter), de blir forelsket med en gang, og kjærligheten mellom dem er dyp og uendelig selv om de egentlig ikke kan være sammen med hverandre, for den ene partneren tilhører den gode verden og den andre partneren det onde. Jeg er lut lei av denne oppskriften. Det blir for typisk og masete. Det er på tide at noen bryter denne oppskriften og starter en ny formel. Og at hovedpersoner i bøkene hos denne sjangeren som regel er mellom 16 - 18 møter dyp og intens kjærlighet ved første øyekast og gjør alt for hverandre, det er så urealistisk for meg. Jeg er klar over at dette er en bok, men jeg får meg bare ikke til å tro på den delen av boka selv om det er fiction. Det blir for lettvint og en smule tåpelig at man møter sin store kjærlighet og en person man nesten vil dø for i en så unng alder osv ... Men det er min mening. Bortsett fra det inneholdt boka ander nyskapende elementer, heldigvis, som gjorde boka fengende mens jeg prøvde å ignorere denne standard kjærlighetshistorien.

Mørk engel har sine svakheter som jeg har påpekt tidligere i anmeldelsen, men hvis man ser bort i fra det, har boka mange andre spennende ingredienser. Boka består av masse spenning, fargerikt persongalleri, spennende personligheter, og mye sarkasme. Konseptet er mørkt og dystert, og det er godt å lese en bok fra denne sjangeren av en forfatter som har ordene med seg uten at det blir for barnslig. Kan godt leses av både ungdom og voksne og jeg er allerede godt i gang med å lese oppfølgeren i Ønskemesterens datter - trilogien, som er; Støv & stjerneskinn.

Jeg likte konseptet delvis, men var ikke fan av måten den ble skrevet på. Det ble for damete og pompøs på mange måter. Hadde store forventninger til denne, men dessverre ble jeg skikkelig skuffa:/ Men glad det er flere som er enige med meg for så langt vet jeg bare om folk som elsker den. Jeg hadde forventet meg noe mer, men likte bare ikke det kvinnelige språket. Og den overrasket heller ikke noe særlig.

Ja, man kan vel ikke få alt her i livet:)

Sier ikke at nav er helt håpløs, men det er noen kriterier jeg må være med på som er mot min vilje for å komme meg videre. Det er det jeg reagerer på.

Ikke meningen å høres krass ut, men er bare lei av å sitte fast i mitt eget liv:/

Vet ikke. Har alidr stolt på nav og kommer aldri til å gjøre det. Jeg gjør de kriteriene de forlanger, men det betyr ikke at noen lover meg noe som helst. Det føles ut som om alt jeg gjør er forgjeves. Blir bare ikke kvitt den følelsen.

I mellomtiden prøver jeg å holde ut. Ikke rart at jeg drukner meg selv i bøker:)

Er fortsatt på AAP og har vært det lenge, har jo vært arbeidsledig siden januar da jobbkontrakten gikk ut, og må følge noen kriterer for å være med på den avtalen. Fysiotereapi og en annen ting som jeg må være med på mot min vilje som jeg ikke vil si høyt. Men tør ikke annet enn det jeg får beskjed om, da vet du. En avtale er en avtale og det er kjipe greier.

Selv har jeg isolert meg helt. Har ingen kjæreste/samboer, ingen venner, så de eneste kontaktene jeg har er mine nærmeste. Så det er foreldrene som kommer og ser innom meg og av og til er jeg hjemme hos dem (en gang i uka).

Liker å være alene og har ikke noe i mot det, men klart det blir langsomt selv om man har bøker.

Så, livet er kjipt. Kan ikke si at jeg fryder meg. Misunner alle som skal tilbake til den grå hverdag nå i høst.

Gufs fra den kalde krigen, norsk etterretning og Lund-komisjonen

Ett av sommerens leseprosjekter har vært å lese flere bøker av Roy Jacobsen. Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i lydbokutgavene av noen av hans eldste romaner, skjønt denne gangen lurer jeg på om jeg burde ha forholdt meg til papirutgaven. Hvorfor skal jeg komme tilbake til ...

Roy Jacobsen utga romanen "Ismael" i 1998, tre år etter at han var ferdig med en biografi (1985) om Trygve Bratteli (f. 1910 d. 1984), en sentral norsk Ap-politiker og også statsminister gjennom to Stortingsperioder (1971-1976). Det var nok ikke tilfeldig at denne boka kom akkurat da, fordi forfatteren kom borti mye overskuddsstoff om norsk etterretning og ikke minst Lund-komisjonens arbeid mens han jobbet med biografien.

Romanen "Ismael" handler om norsk etterretning under den kalde krigen. Hovedpersonen Tor har trukket seg tilbake på et lite småbruk, der han lever sammen med kjæresten Susi, som tidligere var prostituert. Det er et ganske brutalt og rått forhold mellom de to, som mer ser ut til å ha funnet en nødhavn hos hverandre enn noe som som kan ligne sann og ekte kjærlighet. Tor har en fortid innenfor etterretningstjenesten, og vi skjønner at han har hatt en høy stilling, inntil man ikke lenger hadde bruk for ham. Legenden Ismael både er og ikke er til stede i handlingen, og spørsmålet man kan stille seg er om Tor og Ismael egentlig er den samme personen.

Litt dramatikk blir det underveis, men det helt store blir det likevel ikke. Derfor blir det kanskje litt søkt å tenke på denne boka som en kriminalroman, tenker jeg. Underveis finner Tor tilbake til en datter som ikke ante at han var faren, og vi introduseres for en del personer i ulike roller i etterretningstjenesten. Sånn sett kan man si at det oppstår noen flere lag i historien, men uten at det virkelig tar av.

For meg ble dette en leseopplevelse helt på det jevne. Det er helt klart ikke denne romanen som vil bli stående blant Roy Jacobsens beste. Samtidig har Roy Jacobsen skrevet en roman om den kalde krigen som er litt annerledes enn det meste annet som er skrevet om temaet.

Vanligvis synes jeg Per Frisch er en flott oppleser, men her glitret han ikke. Derfor angrer jeg på at jeg ikke leste boka selv. Jeg utelukker heller ikke at dette kunne ha gitt meg en litt annen opplevelse av boka.