Jeg leste først om Glemte minner på Anette bokboble, og omtalen, pluss bildet på coveret, ga meg veldig lyst til å lese den selv. Forfatteren var så hyggelig å sende meg et leseeksemplar og nå er jeg nettopp ferdig med en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg.
Glemte minner handler om to rasulykker i Lodal i 1905 og 1936. Til sammen tok disse rasulykkene 135 menneskeliv og berørte alle menneskene i denne dalen i Sogn og Fjordane. Boken handler også om forfatterens slekt og familie, om kjærlighet og sorg, og om hvordan disse ulykkene påvirket mennesker i dalen. Rannveig Marit Mindresunde forteller om sin egen familie og mest om historien til sin bestemor. Viktig er også to jentebarn som ikke fikk leve opp, og som forfatteren bærer navnet til.
Denne boken har et nydelig, vart og beskrivende språk. Spesielt når forfatteren beskriver hverdagshendelser er språket slik at en kan se for seg hvordan lyset faller og høre lyden av en stol som blir trukket tilbake. Jeg ble også betatt av ordene som beskriver det begynnende kjærlighetsforholdet til forfatterens besteforeldre. De sitter nede ved en elv, og en kan kjenne sommerfuglene i magen deres gjennom forfatterens ord.
Det var historien om besteforeldrene som ble den sterkeste historien i denne boken, for meg. Kanskje var rasulykkene for store, krevde for mange menneskeliv til at jeg klarte å ta dem innover meg. Eller kanskje det er at jeg bor på et helt flatt område hvor hverken ras eller flom er en risiko, som gjør at jeg står litt på utsiden av den fortellingen. Men det kan også være at historien om kjærligheten og sorgen til Rakel og Dåve fant størst klangbunn i min egen historie. Besteforeldrenes historie handler også om barnedødelighet; om det å miste søsken og om det å miste sitt eget barn. Den handler om den bunnløse sorgen, om det å gå videre og om hvordan sorgen kan gjøre at en må kapsle inn minnene. Gjøre dem til glemte minner.
Jeg sitter igjen med et vakkert bilde av en bok hvor både sorgen og kjærligheten får sin stemme og hvor døden blir en naturlig del av livet. Forfatteren skriver med stor innlevelse sine besteforeldres historie og med varme og vare ord sin egen del av denne historien.
Livet består av øyeblikk som vi ikke har kraft til å se, fordi vi er så opptatt av uro for fremtiden
If there must be trouble let it be in my day, that my child may have peace - Thomas Paline
Master Bruce, I do understand your desire for a quick and painless resolution, but I'm unable to convince the computer program of your urgent need.
You can't always have things like they are in poetry. Poetry ain't what you'd call truth. There ain't room enough in the verses.
I wonder who built the first wall. What was in his mind, or her mind?
We are always living in the final days. What have you got? A hundred years or much, much less until the end of your world.
... det burde jeg ha lært av all litteraturen jeg har slukt, men jeg lærte ikke noe av litteraturen, den var det nødvendige andre stedet, ferie fra det virkelige, lik hver gang, som ikke forandret seg uansett bok, som ikke hadde noen forbindelse med livet, og som jeg ikke ville skulle ha det, for da var jo ikke litteraturen det fredede stedet lenger, men relevant på en mer krevende måte.
Hva tiltrekkes vi av når vi tiltrekkes, hva binder vi oss til når vi binder oss?
Fornuften trenger ufornuften for å kunne definere seg selv. På samme måte trenger samfunnet diagnosene for å definere det normale og det ønskverdige.
Jeg har gått i alle mulige typer terapier. Begynner man som fjortenåring, rekker man å få med seg en hel del.
Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Det er en ekte apori, et uløselig filosofisk dilemma
Venteromsverdenen. Det er en verden jeg behersker. Trygg. Velkjent. Verden utenfor. Den blir noen ganger så vanskelig. Så stor. Så fientlig. Men jeg behersker jo den også. Altfor godt. Så godt at jeg kan lure de fleste. Meg selv medregnet. Å ja. Men trygg?
...drukner sine sorger...inntil de fordømte greiene lærer seg å svømme
Første del av livet er barndommen. Den andre er ditt barns barndom. Og så den tredje, alderdommen.
Den blekhudede gutten stod i vann til livet og skalv, mens han tenkte at dette var de verste ordene på ethvert språk: Du kommer til å bli overrasket.
Ja, denne var fantastisk bra. Jeg leste den i en jafs, klarte bare ikke legge den fra meg
Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.
At ein er mindre verd som menneske når ein er tjukk, er eit udiskutabelt faktum. Men kor tjukk må ein vere for at ein er mindre verd?
Det er ikkje moderne å vere ulukkeleg. Det er ikkje moderne å vere tjukk.