Bokelskere.no

Jeg ville hatt "Mørkets hjerte" på lista. Store forventninger, veldig kjedelig.

Merket at jeg mistet litt interessen mot slutten. Kanskje fordi jeg som romanleser har en automatisk forventning om at hovedpersonen i en så lang bok skal vokse/forandre seg som følge av hendelsene han deltar i. Det skjer i liten grad i Min kamp 5, sånn jeg leser den. Men samtidig, det er kanskje sånn vi er, vi forandrer oss ikke så mye på innsiden gjennom livet, selv om vi liker å tro det.

Begynnelsen, da han starter som elev på Skrivekunstakademiet, er klart best, og det morsomste til nå i romanserien. Her har han akkurat begynt på Sult: "Det var ingen heksekunst å skrive. Det gjaldt bare å komme på noe sånn som Hamsun hadde gjort der. Noe av bekymringen og uroen slapp taket da jeg hadde tenkt det."

Jeg leste først alt skrytet på baksiden og framsiden, og hadde store forventninger. Leste og leste, og boka beveget seg ikke av flekken. Ekstremt uinteressant historie og temmelig blodfattig språk, og befolket med typer som aldri blir levende. Gedigen skuffelse.

Utrolig lettlest, blåste gjennom på et par dager. Stiller ut den 18 år gamle Karl Ove til latter. Apropos Kjærstad: Unge Knausgård går Jonas Wergeland en høy gang når det gjelder interesse for kvinner, dog uten magisk penis.

Mye drikking, spying, festing og begjær. Beste refleksjon: Om hvorfor vi synes vår egen avføring lukter greit, men synes vårt eget spy lukter forferdelig.

Jeg tror denne sparket hardere da den kom ut i 1961. På ingen måte utdatert i dag, men det tomme livet i forstadene er nesten blitt en klisjé i amerikansk populærkultur.

Tredje Knausgård på tre uker - ville jeg få fornemmelser av forspisning? På ingen måte. Tidvis hjerteskjærende om forholdet til faren, uten at Knausgård gjør noe forsøk på å forklare hvorfor faren behandler sønnene sine så dårlig som han gjør. Kanskje det kommer i en senere bok?

Det er en god historie her, eller rettere sagt flere gode historier. Synes boka manglet litt fokus.

Debuten gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den. Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk.

Selv etter 450 sider satt jeg igjen med mange spørsmål i denne saken som ville blitt avvist som fullstendig usannsynlig dersom noen hadde funnet på den.

Rem følger stort sett "show, don´t tell"-skolen, og lar leseren trekke konklusjonene om de involverte personene ut fra opplysningene som legges fram. Men jeg kunne ønsket at han var litt mer konfronterende overfor hovedpersonen. Første halvdel er klart best, deretter blir det temmelig monotont. I likhet med Baaslands ville, men ensformige liv.

Hundre sider for lang, men ellers en solid bok hvor forfatterens stil er lett å kjenne igjen.

Ikke så mye om Alv, men desto mer om Norge på slutten av 1200-tallet, levende fortalt. Etter å ha lest denne, satte jeg enda mer pris på å leve i 2009.

Overraskende bra. Korthugd språk som ikke blir pretensiøst, og det er det ikke mange som klarer.

Slentrende, morsom, rar, nonsjalant, irriterende, elegant.

Jeg datt av etter 2/3 av boka, sånn cirka. Da hadde jeg ikke kapasitet til å fordøye mer økonomi.

I overkant selvmedlidende, men det krever jo litt mot å framstille seg selv som såpass begrenset i topplokket som Agassi gjør her. Å si at han ser verden og folk svart-hvitt vil være å underdrive.

Akkurat ferdig med denne. Boka hakker litt i komposisjonen: Det tar for lang tid før det skjer noe, og så skjer alt på en gang og boka er slutt. 197 sider er rett og slett for lite til å yte rettferdighet til så mange personer.

1) Det er dumt at det foregår parallelle debatter om de samme bøkene, feks nå om La meg synge deg stille sanger. Er det mulig å gjøre noe med dette i malverket? Det henger vel sammen med at systemet behandler hver utgave av en bok som et selvstendig verk, selv om bare coveret er forskjellig.

2) Går det an å lage en liste over de best likte bøkene? A la IMDB 250? Gjerne laget ut fra en kombinasjon av terningkast og antall stemmer.

Den bærende ideen om McEnroe som personifisering av 80-tallet blir litt tynn utover i boka.