Bokelskere.no

For et gnål.

Tunge temaer har jeg ingen problemer med. Problemet i denne er, som du skriver, at den er så kjedelig.

Holocaust, demens, rasisme, problematisk foreldre-barn-forhold, en ukjent grav, en sønn gitt bort ved fødselen, mye snakk om en kirke som pusses opp, rom som er tomme og ting som ikke blir sagt - og jeg har sikkert glemt noe. Nesten parodisk mye tungsinn på 215 sider, i en helt uengasjerende tekst.

Jeg likte avsnittet om det tyske språks vesen. Ingenting annet.

Jeg har lest noen oppblåste baksidetekster i mitt liv, men denne tar kaka og resten av dessertbordet. Så ekstremt langt over toppen pompøst ordgyteri at jeg blir sittende å hånflire:

"I denne boka deler to av våre største kokkehelter, Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen, generøst av sine erfaringer..."

"Dette er boka som gir deg alle de beste tipsene - sammen med motet til å smake deg frem og kunnskapene til å ta de riktige valgene underveis."

"Det er bokas sentrale poeng at det ikke hjelper med verdens fjongeste oppskrift eller polets dyreste vin om situasjonen krever justeringer og du ikke føler deg trygg nok til å ta de nødvendige grepene for å få det hele til å stemme."

Kanskje hadde jeg for høye forhåpninger til denne, etter alle kritikker jeg hadde lest. Mange gode poenger og en fin fortellerstemme, men slutten ble en nedtur for meg. Fikk vi noen god forklaring på hvorfor han aldri kontaktet Alex og Colin igjen?

Hun er flink til å skildre verden sett innenfra, situasjoner, følelser og de små skiftene i sinnsstemning.

Men jeg er enig med andre her i at det er noe uforløst over boka. (Mulig spoiler:) Når det bærende elementet i en tekst er jakten på en forsvunnet person, ja så forventer jeg som leser en payoff. Jeg vil vite hva som har skjedd med vedkommende, selv om dette ikke er en krimbok. Jeg klarte ikke å finne en tilfredsstillende slutt her.

En logisk brist irriterte meg. Det er vel hundrevis av overvåkningskameraer på Metropolitan-museet i New York? Og på fortauene i nærheten?

En utmattende bok hvor det var langt mellom høydepunktene. Kunne blitt en grei avrunding av serien hvis den var redigert ned til en fjerdedel. Hvor var redaktørene?

Leste den for andre gang nå i høst. Minst like bra som første gang. Håper han skriver flere bøker!

Leste den i ettermiddag for seksåringen. Kjempeopplevelse for begge. Likte spesielt den vågale historien om hun som ble forlatt på soverommet og tok blodig hevn.

Alltid en fest å lese, selv om den ikke er særlig dyp. Eggens forsøk på Haugesund-dialekt er pinlig lesning.

Ga opp etter tre måneders slit. Krevende og litt masete krim som ikke engasjerte meg, langt unna hans beste.

I overkant pratsom og full av selvfølgeligheter. Les heller Alt om min kjæreste av samme mann.

Leste muligens denne på feil sted: På toget fra Stavanger til Sandnes gjennom et par uker. Språket og handlingen er såpass intrikat og dvelende at den nok bør leses med større ro enn en togvogn. Det er kanskje en god bok. Men ikke som toglektyre.

Ikke så tjukk, men jeg strevde med denne i to måneder før jeg la den bort. Litt som å treffe en veltalende, rasende fyr: Interessant i veldig små doser, men blir fort slitsomt.

Leste den nå i ferien. Enig i at det er noe uforløst over den.

Det ble et slit å fullføre denne. Ganske uengasjerende historie, faktisk. Merket at de lange utlegningene om maleteknikker ble slitsomme etter hvert.

Leste bok 1 i ferien, og den er nok kanongod. Men den krever en helt annen konsentrasjon enn det jeg hadde i ferien. (Folk som snakker om ferien som tid for å "slappe av med en god bok" har ikke småbarn.) Så jeg klarte ikke å dykke helt ned i materien, men fornemmet storheten som lå der nede på dypet et sted.

Har nå begynt på bok 2, som virker mer tilgjengelig. Og ja, det tar sin tid, som du sier.

Hvert år ankommer jeg hytta med mye Seriøs Litteratur i sekken. Og hvert år ender jeg stort sett opp med å lese hele eller deler av denne på nytt. Utrolig morsom, og dessuten mye om forskjellene mellom USA og britene, om kjendiser han har møtt og ikke minst en serie flauser som Young begår i de kule New York-kretsene.

Det er ikke noe hovedkriterium for meg på kvalitet at en romanfigur vokser. Men etter 2000 sider med Knausgårds indre liv føler jeg at emnet er ganske uttømt, spesielt når jeg føler at bokens Karl Ove står på stedet hvil.