Bokelskere.no

«Og eg og du, sa eg. -Kva skal vi med kvarandre ? Ho trekte handa til seg, og i ein augneblink såg ho nesten såra ut. Eller, det var vanskeleg å seie, ho var openbert ridd av smerter, og alt ho måtte gjere, reise seg, sette seg, kravde stor innsats av henne.
-Denne samtalen, sa ho. –Det er vel noko?» Fin, underlig - og på sett og vis nådeløst av Tusvik. Boken handler blant annet om UTENFORSKAP. Det blir tydeligere og tydeligere jo mer jeg leste. Personskildringene er - triste, på sett og vis. Agnes er og blir en gåte, også når siste side er lest

For en gave til oss alle. En ny Elling-bok. Gammel kjærlighet ruster ikke. Like sårt, alvorlig og humoristisk. Gjenkjennelig. Og JA, det bor en Elling i oss alle. Og alle disse indre monologene til Elling! Helt ubetalelige. Assosiasjonsrekkene hans som henger seg opp i den minste detalj og gir han de store visjonene, for eksempel da han går inn på butikken på Spar: «Jeg beveger meg tvers gjennom mitt speilbilde, og inn på Spar. Glassdøren lukker seg. Og igjen kommer denne følelsen av ærefrykt over meg. Erkjennelsen av det hellige i det hverdagslige. Det å vite at det er her, i nabolagets felles matbod, at den egentlige samhørigheten er å finne- ikke i de ulike gudshusene rundt om.» (s 242)
Hans egen tankestrøm kaster han både langt ut i fremtid og fortid og ikke minst inn i en fiksjonstid; hvordan det KUNNE vært. En perle av en bok som aldri skal ut av huset her igjen. Gled dere, alle dere som ikke har lest den ennå. «Jo, det er så mange slags leker å leke. Man går en gate ned, og så en til. Ens egne føtter fører en gjennom parker og langs vann, og så siger enda en grå dag en i møte over byens tak og kirkespir. Det er en velsignelse, men man forstår det bare i korte glimt. Som nå. En uendelig ømhet faller inn over meg. En overbærenhet med alt og alle. Vinden som leker seg med sjokoladepapir i Birkelunden. Trærne som hviler i sin vintersøvn. Velsignet være grevlingen som løper fresende over gaten, og den narkomane som står og roter i søppelkassen. Jeg ber Gud om nåde og fritt leide for avisbudet, og for syklisten som skjener nedover på fortauet uten hjelm.»

I 2019 leste jeg Reisen til Jotundalen, og nå har jeg endelig lest oppfølgeren.

Det tok sin tid, men bedre sent enn aldri og dette ga mersmak. Etter litt research fant jeg ut at bok nummer fire kommer ut i mars. Fantasy er ingen favorittsjanger. Leste mer av det før i tiden, og synes spesielt fantasy for voksne er krevende å henge med på og nesten umulig å forstå helheten i ting. Det er vanskeligere å forestille seg enn andre sjangre, så da er det greit å begynne med bøker for en yngre målgruppe, og eventuelt jobbe seg oppover, hvis man fremdeles er interessert i fantasy.

Spennende og fin forttelse med Sonja fra Røros
Vikingene og orakelet er en fin oppfølger om Sonja fra Røros og kompisen Espen som er fra et helt annet sted. Det morsomme med Espen er at han minner meg litt på Link i Zelda på grunn av ørene. I forrige bok ble hun fraktet i en annen verden gjennom en portal, og det er en verden med mange farer. Hun er godt kjent med Espen og hundene hans, og de andre trollbarna. Dyr kan snakke og de er omringet av nydelig natur. I det siste har jeg lest en del barnebøker hvor de har både en forfatter og en illustratør, men i denne serien skriver og illustrerer Malin Falch selv. Det har vært et savn å se noen gjøre begge deler. I de siste sidene av både Reisen til Jotundalen og denne boka, er det også med noen illustrasjonsprosesser som er spennende og verdt å få med seg.

Nye og spennende karakterer
Denne gangen må Sonja og Espen forsvare trollvennene deres mot vikingene som har slått seg sammen med orakelet. Med seg på "laget" har de en liten jente med magiske evner. Det er ikke orakelets biologiske datter, men en jente hun fant alene en dag, og siden da har tatt seg av henne. Men vil denne jenta gjøre det som forventes av henne, eller vil hun heller følge samvittigheten?

Vikingene og orakelet er en mer enn god nok oppfølger til Reisen til Jotundalen. Liker samspillet mellom Sonja og Espen, med trollene og dyrene. Det virker som de forstår hverandre, i hvert fall for det meste, og de prøver å støtte og beskytte hverandre. Det er også lett å ta seg i å betrakte bildene lenger enn nødvendig, spesielt naturbildene. De er fantastiske.

Som voksen leser, blir jo denne historien noe lett og man forutser tidlig hva som skjer videre, men syntes ikke det ødela noe, for det er stadig noe som skjer, og denne boka og serien er koselig å følge med på.

Vil gjerne få med meg fortsettelsen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Globalisering er ofte tema i debatter mv. for tida, og derfor fattet jeg interesse for denne artikkelen på Forskning.no: Globaliseringa har prega verda i meir enn 5000 år:

Ifølgje Aase er forskarane usamde om når globaliseringa starta.
Det finst dei som meiner globaliseringa starta da Columbus fann sjøvegen til Amerika på 1400-talet. Andre meiner 1945, da den andre verdskrigen slutta og FN vart etablert.
Andre igjen at det først var da muren fall i 1989 og internett etter kvart vart eit gjennombrot for ei nær sagt grenselaus verd.
Andreas Aase meiner 3500 år før vår tid er eit godt utgangspunkt. Derfor startar han si historie om globaliseringa der. Men han diskuterer andre startpunkt i boka og opnar for at det går an å argumentere på andre måtar.
– Historisk utvikling har ikkje éin fasit, men er mogleg å tolke det på ulike måtar. For at ein skal kunne snakke om eit globalisert samfunn, må samarbeidet med andre land vere nokså regelmessig, seier Aase.

Andreas Aase har skrevet boken En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800. Boken ble utgitt i 2020, og jeg har lånt og lest den. Vil man lese mere om tema, er det en rikholdig litteraturliste bak i boken. Aase siterer blant annet en annen interessant bok jeg har lest og skrev om i dette innlegget:

Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari – interessant og tankevekkende

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 starter slik:

En flaggermus med koronavirus smitter en pangolin på et matmarked i Kina. Pangolinen, som blir brukt i tradisjonell medisin, smitter så en kineser en gang i desember 2019. I løpet av noen uker opplever verden en pandemi som når mennesker på alle kontinenter. Dersom du tenker deg at den første smittede personen hadde kjøpt en jordarundt-billett, kunne vedkommende i prinsippet ha spredd smitten til alle verdensdeler på to—tre dager.
1 1873 utkom Jules Verne-klassikeren Jorden rundt på 80 dager. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 og de transkontinentale jernbanene i India (1870) og i USA (1869) gjorde det mulig å kutte ned reisetiden jorda rundt. Vernes roman om Phileas Fogg inspirerte til etterfølgelse, og i 1889 reiste den amerikanske journalisten Nellie Bly jorda rundt på 72 dager.
Portugiseren Ferdinand Magellan ledet den første jordomseilingen, som fant sted i tidsrommet 1519—22. Han forlot Spania med fem skip og cirka 280 mann. Tre år senere vente ett skip tilbake til Spania — med en besetning på bare 18 personer. Magellan, som ekspedisjonens leder, fikk æren av å være den første som seilte rundt jorda, selv om han døde i et slag på Filippinene i 1521. Ekspedisjonen var 72 000 kilometer lang og varte i tre år.
3 dager, 80 dager eller 3 år for å ta seg rundt jorda.
De fleste anerkjenner i dag at vi lever i en globalisert verden. Gir det mening å snakke om globalisering da Jules Verne skrev Jorden rundt på 80 dager i 1873? Eller da spanjolene seilte jorda rundt for fem hundre år siden? Eller til og med før det?
Begrepet globalisering er relativt nytt. Det var først på 1980- og 1990-tallet at det jevnlig dukket opp i aviser, tidsskrifter og bøker. I dag foregår det en omfattende diskusjon om både hva globalisering er, og når det er meningsfylt å si at globaliseringen begynte.

Boken til Aase er interessant, og jeg ser frem til å lese oppfølgeren:

Han er no i full gang med å skrive oppfølgjaren til årets bok. Den nye boka skal ta for seg perioden frå 1800 og fram til i dag, og da vert både FN, EU, kald krig og USA viktige tema.

Å jobbe som politietterforsker mens alle vet at hennes far satt inne for drap ...

Vil hun noen gang passe inn?
Hanna Duncker forlater Stockholm etter mange år for hun føler seg ikke helt hjemme der, og vender tilbake til Öland. Noe broren hennes ikke er begeistret for. Deres far var kjent for å ha mishandlet og myrdet en kvinne, og det virker som om Öland husker det ennå. Hanna er politietterforsker, og ønsker ikke å leve i farens skygge resten av livet, men hun forstår hvorfor folk er skeptiske, og at de har sine egne meninger, men hun vil også at folk skal forstå at hun ikke er som ham.

Til tross for både mostand og velkomst, prøver Hanna å være en anonym innbygger og fokusere på jobben sin. Det blir lettere sagt enn gjort, da det viser seg at hun må møte en tidligere venninne. De var sammensveiset i skoletiden, men har sklidd fra hverandre av ulike grunner. Grunnen til at Hanna må oppsøke hene, er for å fortelle henne at hennes femten år gamle sønn er funnet død. Det er begrenset hva hun kan fortelle under etterforskningen på grunn av taushetsplikt, og vil de akseptere hverandre igjen?

Noen gode temaer og hendelser, men veldig saktegående handling
Nattsangeren er en krimbok som består av mange spennende aspekter, men noe av det ødelegges av gjentakende tanker og følelser om Hannas far. Hanna er en person med samvittighet, og som vil vise hva hun er god for. Det er forståelig at hun ikke vil bli sammenlignet med sin far, men det blir noe gjentakende og slitsomt i lengden. Samtidig blir man kjent med venninnens sønn, og hva han gjorde det siste døgnet han levde. Syntes han var mer spennende å lese om, og hadde likt at hans perspektiv fikk større plass. Han var fascinerende å lese om.

Boka tar opp et aktuelt tema som egentlig ikke kan nevnes siden det er en del av plottet. Et tema som det ikke er blitt skrevet altfor mye om, og det er fint at det får litt mer oppmkersomhet.

I etterordet skriver Johanna Mo om en hendelse som har påvirket henne, og hun stiller disse spørsmålene i etterkant: Hva får et menneske til å drepe? Hvordan påvirker drapet menneskene rundt? Både dem rundt offeret og dem rundt gjerningsmannen. Det vises godt i Nattsangeren at hun har tenkt mye på disse spørsmålene, og prøver å speile dem i handlingen.

Jeg ville nok ha likt Nattsangeren bedre hvis den hadde mer tempo og enda mer handling. Sier ikke at jeg bare liker bøker med mye action der noe skjer på hver eneste side. Har hendt seg at jeg har likt saktegående bøker også, men dette ble kanskje vel sakte? Det føltes også som boka hadde mest fokkus på familiedrama istedet for drapssaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok jeg var mest nysgjerrig på i fjorhøst. Noe som er litt merkelig. Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser. Har ikke lest vikingromaner siden barneskolen, tror jeg.

Det er heller ikke den enkleste boka å beskrive. Den er på over fem hundre sider, er første bok i en serie og består av et stort persongalleri. Så det er umulig å dekke hele handlingen med tanke på at boka består av mye reising, maktkamp og ære.

Gode karer
Det er en slags oppvekstroman om Ulv som er skipstrell på Havormen. Han blir plassert sammen med Yme. En fåmælt og kanskje litt underlig type. De har ikke mye til felles, men går stort sett overens. Ulv er en storkjeftet ung herremann som ikke vil leve resten av livet som trell. Han er en kriger og han vil gjerne bevise det. Men hvordan kan han bevise det? Han er jo så ung. Han har også et talent når det gjelder bueskyting. Han har et talent ingen har sett maken til, og er god på å treffe ting på lang avstand. Vil han klare å oppnå den æren han ønsker, og vise hvor skapet skal stå?

Har ikke tenkt å beskrive så mye om den historiske biten. Det gjør boka mye bedre på en oversiktelig måte, så har ikke tenkt å ødelegge det, men heller fokusere på andre deler av Tusenårsriket.

Troverdig og lettlest vikingbok
Boka er muligens stor, men la deg ikke skremme av den grunn. De fleste kapitlene er svært korte, og handlingen er stort sett i bevegelighet. Handlingen er også veldig lett å følge med på, selv om man ikke har lest mange historiske romaner før. Ofte ble jeg sittende og lese lenger enn det jeg først hadde tenkt, for det er stadig noe som skjer, og man blir fort dratt inn i det hele. Synes Gulløv gir et ekte syn på vikingene. Brutaliteten, plyndringen, griskheten og det vulgære. Likte godt at Ulv var opptatt av sitt eget hjemsted, og vite hvor han kommer fra, og hedre det hele med å gjøre sitt beste.

Det eneste problemet jeg hadde med boka var fortellerstemmen til Ulv. I begynnelsen av boka er han fjorten somre og vi følger hans oppvekst, men han både oppfører seg og høres mye eldre ut enn sine fjorten år. Han virker mer som en godt voksen person, så det oppstår en liten kontrast. Det er vanskelig å forestille seg en ung gutt, og istedet forestiller man seg en mann i tretti-førti årene. Noe som blir litt komisk.

Man må også regne med noen metoo hendelser. Forsvarer ikke disse mennene på noen måte, men dette var jo en helt annen tid og vikingene forsynte seg ofte med det de ville ha. De viste ingen nåde, som denne boka gir et godt eksempel på. Det var livsviktig å ta vare på egen ære og familiens ære. Vise hvem som er sjef.

Som sagt en god vikingbok med mye brutalitet og mange vittigheter på lur, og håper de andre bøkene også blir oversatt til norsk, for jeg er fryktelig dårlig til å lese dansk.

På baksideteksten står det at kompisen til Ulv heter Ymer, men i innholdet blir han kalt Yme, så satser på at Yme er det riktige navnet?

Fra min blogg: I Bokhylla

«Vi trenger ikke mer. Vi trenger å kunne begrense, prioritere og forenkle i en kompleks verden som aldri stopper. Få mer av det som betyr mest». Slik starter «Tenk enkelt» av psykolog Carina Poulsen. Dette er en enkel, tilgjengelig og ryddig gjennomgang av mentale verktøy for å rydde opp i verdier, prioriteringer og indre motivasjon kontra ytre forventninger. Verdier som kommer frem er minimalisme, forenkling, konsentrasjon, øyeblikksnærhet, aksept og takknemlighet. Og det hele er formidlet med varme og omsorg. Jeg ble veldig inspirert, og følte kanskje at jeg kan senke skuldrene litt. Man trenger ikke bli best i alt! Jeg har allerede begynt med takknemlighetsdagbok, og håper at det vil flytte fokus over fra å sammenligne meg med alle andre -til å sette pris på det jeg har.

Gleder meg, er rykket opp til nr 2 i køen på biblioteket :)

Jens Stoltenberg intervjues her i NRK radioprogrammet Drivkraft 5.januar 2021. Der sier han bl a at vi tar fred som en selvfølgelighet og tenker ikke på at i tidligere tider var krig normalen. Det Stoltenberg sier bekrefter boken Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik. Krig var det normale.

Forfatteren skriver bl a dette om ideen til boken i forordet signert august 2016:

«Ideen til denne boken fikk jeg for fem år siden på en togreise fra Asjkhabad i Turkmenistan til Astana i Kasakhstan. Undervis stanset jeg i forjettede Samarkand. Senere slukte jeg E. H. Cookridges bok Orient Express The Life and Times of the World’s Most Famous Train fra første til siste side. I dag er Orientekspressen en saga blott, men toget lever. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke ta en ny tur på de samme skinnene, ikke fra Paris til Istanbul, men fra London til Samarkand, en forlengelse av Orientekspressen med historien som bakteppe.»

Orientekspressen En Vårreise utgitt i 2017 har stått ulest i bokhylla mi lenge. Uvisst hva som er årsaken annet enn at den har forsvunnet i alle mine uleste bøker. Det er krevende og interessant lesning. 449 sider tettpakket av historiske hendelser i byene og landene han reiser gjennom bl a London, Paris, München, Wien, Budapest, Timisoara (Romania), Istanbul, Tbilisi (Georgia) Baku (Azerbaijan), Asjkhabad (Turkmenistan) og landet turen avsluttes Usbekistan. Jeg håper at det blir enklere å følge med på nyheter fra land som jeg før jeg leste boka kjente lite til, som f eks Azerbaijan.

Det er utrolig hvor mange stormannsgale ledere det har vært også i Europa opp gjennom årene, og fortsatt finnes. Selv om tyrannen i er land blir avsatt, som i Romania, er det ikke like enkelt å få avsatt nettverket av støttespillere. Nye kommer til. Å lese om korrupsjonen i Azerbaijan som muliggjøres pga nettverket herskeren omgir seg med, er deprimerende lesning.

Hvordan historien påvirker et lands innbyggere, uttrykkes slik av en ungarer forfatteren treffer på i Budapest:

«Du må være klar over at Ungarn i århundrer har vært som en dørmatte for fiendtlige styrker. Derfor er vi som vi er.»

Utdrag fra dette blogginnlegget

Har lagt merke til navnet Daniel Silva før, men tenkte at spionthrillere ikke var noe for meg, men så feil kan man ta ...Er det en filmserie jeg ikke gidder å se på så er det James Bond. Har prøvd å se noen av dem uten hell. Liker filmmusikken bedre enn selve filmene, for føler filmene er mye av det samme. Har heller ikke sansen for Daniel Craig, siden James Bond skal være høy og mørk.

Svært underholdende
Har dog lest mange thrillere oppgjennom årene, men ikke spionthrillere. Noe jeg ikke skjønner hvorfor, for dette var gøyalt. Gøyalt er kanskje ikke det rette ordet å bruke, men det eneste beskrivende ordet jeg kan komme på i farta.

Har ikke lest noen av bøkene med Gabriel Allon tidligere, men denne serien kan fint leses som frittstående. Visste at boka var en del av en serie, men man merker det ikke mens man leser, for man blir såpass godt kjent med karakterene.

Mitt første møte med spionen og kunstneren Gabriel Allon
Denne gang får Gabriel Allon, som er sjef for den israelske etterretningstjenesten, oppgave med å finne en kidnappet jente, og det er ikke hvem som helst. Hun er tolv år gamle Reema og datter av kronprinsen i Saudi-Arabia. Til tross for livvakter som frakter henne til og fra skolen i Sveits, en privatskole som tar i mot elever av ulike nasjoner, blir kidnappet på vei fra skolen. Faren hennes er ikke populær for alle, siden han ønsker mer likestilling i landet og gjøre nasjonen mer moderne. Han har latt kvinner få lov til å kjøre bil, og ønsker å gi kvinner og menn få lov til å gå på kino, jobbe og mye mer for å gjøre landet mer normalt som mulig. De som går i mot hans ønsker, får smake det på den brutale måten. Vil kidnapperne hennes ønske løsepenger, eller noe helt annet? Vil Khalid, hennes far, gjøre alt for å få datteren hans tilbake i trygghet?

Silva dedikerer denne boka blant annet til femtitre journalister som ble drept i 2018, og boka er delvis inspirert av Jamal Khashoggi, som ble drept og partert samme år.

En viktig thriller
Den nye jenta er en aktuell spionthriller som tar opp mye av det man har sett på nyhetene i de siste årene, og har gjort både karakterene og handling virkelighetstro. Det er ikke mye skyting, men mer om radioaktiv stråling og utspekulert terror. I begynnelsen tar det litt tid å finne ut av hvem som er hvem og hvem jobber for hva, siden persongalleriet er stort, men heldigvis kommer man fort inn i det. Handlingen beveger seg også store deler geografisk sett. Noen ganger er man så vidt innom USA, men det meste av handlingen foregår i store deler av Europa. Boka tar opp viktige tema som ytringsfrihet og likestilling. Det er en bok som ofte skifter perspektiv og gjør det hele mer realistsik og actionfylt. Man tenker å bare lese noen sider, men så leser man flere sider enn planlagt, for det er hele tiden noe som skjer. Kapitlene er korte og har en fin flyt.

Det eneste jeg ikke var interessert i å lese om var om Gabriel Allons ekteskap som fort kan bli noe sukkerkøtt, men heldigvis får det ikke noen stor rolle. Gabriel Allons BlackBerry, eller Kontorets telefon, får en stor rolle, nesten like stor rolle som Gabriel Allon selv. Husker ikke sist gang jeg leste om en karakter som brukte mobiltelefonen like ofte som ham.

Jeg er en av de som leser introene og takketalene til forfatterne, hvis det er noen, for av og til kan det dukke opp interessante hendelser og fakta. Silva takker sin vennegjeng og der sto det et kjent navn, og det er samme Henry Winkler som er skuespiller. Han var blant annet med i den første Scream filmen, men han er mest kjent som Fonzie i serien Happy Days som ble sendt på TVN for mange år siden, hvis jeg ikke husker helt feil.

Uansett, Den nye jenta er et utmerket valg hvis man vil ha noe med action, mystiske karakterer og litt vittighet. Her får man litt av alt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du blir nok nødt til å lese tvillingtrilogien, ja. :)
Den første boken fenget meg mest, men de to neste er også gode - og oppfyller den første.
Kari Anne Bye sin diktsamling kan du også låne på BookBites, så slipper du å gå på biblioteket.
Serien til T.Seltzer ga, som du skriver, gir et godt innblikk i den negative utviklingen i USA.
M. Trump sin bok viser hva en dysfunksjonell oppdragelse i en ditto familie kan føre til, heldigvis hører det til sjeldenhetene at resultatet ender opp som president i USA.
Mittt amerikanske barnebarn tok til tårene da Trump ble valgt, ved siste presidentvalg plinget det inn et stort glis og tommelen opp på mobilen min fra henne. Skiftet er her, mens problemene står i kø.

En fantastisk diktsamling med korte, slående, umiddelbare dikt. Tema kretser rundt kjærlighet, vennskap, tilknytning, kvinner, traumer, depresjon og migrasjon. Home body er kanskje litt mer politisk enn de to forrige samlingene. Fine illustrasjoner av forfatteren selv. Dette var virkelig inspirerende lesing! Og oppløftende. Til tross for en del mørke tema føler jeg diktene er støttende og optimistiske. Det er både personlig; kropp og sinn, men også samfunn; stå sammen for en bedre verden! Denne kommer jeg til å lese mange ganger. Og jeg får lyst å dele alle diktene med venner og kjente. Anbefales!

Takk for en god tråd, Bjørg!
Det er flere bøker jeg kan tenke meg å nevne, men jeg har valgt fire stykker som på ulike måter har gjort inntrykk på meg.

Tvillingtrilogien av Agota Kristof.
En oppslukkende histore om to tvillingbrødre fortalt gjennom handling og tale. En fortellerstil som minner om drama, og hvor alle uvesentligheter er utelatt.

For en fornøyelse det var å lese Eg et før eg kjem av Kari Anne Bye. Velskreven diktsamling om kjærlighet og lengsel i en Tindertid, - med innsikt, humor og skråblikk på livet.

Oktoberbarn av Linda Bostrøm Knausgård. En personlig, mørk, direkte bok som gir innblikk i forfatterens psyke og hennes møte med det psykiatriske behandlingsapparatet.

Mary L. Trump sin bok Too Much and Never Enough - how my family created the world’s most dangerous man, her skriver hun om sin onkel som lever i sin egen konstruerte virkelighet. Det skremmende resultatet av dette ser vi dag.

Here with a loaf of bread beneath the
bough,
a flask of wine, a book of verse - and
thou
beside me singing in the wilderness -
and wilderness is paradise enow.

Ah, make the most of what we yet may
spend,
before we too into dust descend;
dust into dust, and under dust, to lie,
sans wine, sans song, sans singer,
and - sansend!

With them the seed of wisdom did I
sow,
and with my own hand labored it to
grow:
and this was all the harvest that I
reaped -
«I came like water, and like wind I go.»

• Omar Khayam ( 1044- 1123)
  Translated by Edward Fitzgerald

En bok som har vært svært synlig før jul og i jula. Det var ikke derfor jeg ville lese den, men noen ganger trenger man lett underholdning, Tre menn til Vilma var alt annet enn lett bok å komme seg gjennom.

For monotont i lengden
Brukte unødvendig lang tid på den siden den er på over fire hundre sider. Kunne godt ha blitt forkortet med to hundre sider, for å stramme den opp og gitt den mer tempo. Tempo er ikke alt, men dette ble vel langdrygt. Humor er også et sjansespill. Enten liker man den type humor eller ikke. Hvorfor mange har falt pladask over boka, skjønner jeg godt. Men selv klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien. Derfor ble dette tung underholding for min del. Litt morsomt at hun heter Vilma. For da tenker jeg på hun i Flintstones, bare at hun skriver fornavnet med W.

Boka skal ha ros for å ta opp et aktuelt tema uten å overdrive, nemlig om ensomhet. Et gjentakende tema i media i de siste årene. Men det blir tatt opp i denne boka på en harmløst og realistisk måte, i hvert fall nesten. Hovedpersonen Vilma er ensom. Hun har arvet et hus av en slektning og har huset for seg selv. De få gangene hun er sosial, er gjennom jobben som musikklærer. Da hun får vite hvor dødelig ensomhet kan være, har hun på en måte et ønske å gjøre noe med det, men hun kjenner ikke mange, og har ingen nære kontakter. Hun snakker med en kvinne hun jobber med, men er de egentlig venner, eller bare bekjente? Så hun er en dame som holder mye for seg selv. En dag får hun uventet besøk. Det er presten som kommer sammen med en annen mann. Den andre mannen er patolog. Han vil spørre Vilma om hun ønsker å se faren sin for siste gang? Samtidig har de en del brev de vil gi henne, som også er fra faren hennes, som døde nylig. Vilma har aldri kjent faren sin. Vil hun bry seg om å lese dem og kommer denne hendelsen, og brevene gjøre en endring på livet hennes, eller vil alt bli det samme som før?

Stor interesse for filmatisering
Tre menn til Vilma har ikke bare vekket popularitet blant lesere, men også hos filmskapere. Som sagt, skjønner jeg godt hvorfor denne falt i god jord for mange, men selv strevde jeg med å bli engasjert, og i det hele tatt leve meg inn i historien. Likte noe av humoren. Det tok bare tid før de godbitene kom, og ofte føltes humoren noe anstrengt. Likte heller ikke spesielt godt en del av forklaringene i parentes. Det var ikke helt nødvendig.

Det jeg likte minst med boka var brevene faren gir henne. Vi også får lese dem, og de handler om hvordan han møtte moren hennes, og kjærligheten som oppstår. Det er en fin tanke, men jeg likte bedre å lese om Vilma og om hennes liv her og nå fremfor innholdet i brevene fra faren hennes.

Boka sammenlignes med Love Actually og Elling. Så ikke helt likheten i noen av dem, og det er heller ikke så viktig. Jeg prøvde og ville gjerne like denne boka, ikke bare fordi den er populær. Ofte liker jeg ikke populære bøker, men noen av karakterene var lett å like og noen hendelser var småmorsomme, men selve handlingen nådde ikke helt opp for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har hørt at diskusjonene i mellomkrigstiden ofte ble heftige, ja :)

Magne Hovden er et navn jeg har lagt merke til før, men ikke lest noe av tidligere, for humor kan være litt vrient.

For humor kan være så mangt. Den er om noen voksne mennesker som er på vei mot et veiskille og som prøver å finne den rette veien videre. Når man begynner å dra på åra, vil man kanskje ha en forandring, eller ha det sånn som det er.

Ved et veiskille
Det skjer både med Ragna og Tor som ikke har noe med hverandre å gjøre. Etter en opplevelse har Ragna lyst til å lære mer om "varme hender" og lære mer om noe om healing og lignende. Derfor reiser hun til Vardø for å møte en gruppe fremmede mennesker som ønsker det samme. De er der for å lære seg og høste energier, og deres leder er en spesiell sjaman, men er han troverdig? Mens hun er på seminar, tenker hun på ekteskapet hjemme og om det er vedt noe lenger, eller ikke.

Tor er opptatt av fugler, og drar til Vardø for å møte andre fugleinteresserte som han aldri før har møtt i virkeligheten. De har tidligere kommunisert med hverandre på et forum. En sjelden fugl er blitt observert i området, og de er der i et håp om å få et glimt av den. Men er området stort nok for både de fugleinteresserte, og de som er der for å lære mer om energier? Tor sliter også med ekteskapet sitt og har gått i parterapi, men fungerer det?

Noen morsomme partier
I utgangspunktet høres det ut som en festlig bok og den hadde også noen morsomme øyeblikk, men det tar for lang tid mellom hver gang. Syntes det ble for mye om følelser, og for lett å skjønne hva som ville hende videre. Likte best å lese om "heksene" for de besto av forskjellige personligheter, og ekstra morsomt å lese om Berit. Blogger og influencer som blir beskrevet på en måte mange har lett for å tenke litt ironisk om når de gjelder de i den bransjen. Hun skiller seg litt ut fra de andre karakterene og skaper litt vittighet.

Men helheltlig blir både fremgang og handling noe tungt å komme seg gjennom, og lite utvikling. Føler det er ofte de samme kranglene som oppstår når de skjer, og personligheter man har lest en del ganger om før. Som de fleste vet er også humor enten eller. Det er jo personlig og jeg er ikke den som ler lett. Selv om det er en scene som refererer direkte til Love Actually, var det ikke bare den scenen som minnet meg om filmen, men også oppbygning, usikkerhet i forhold og det hverdagslige generelt. Og oppstår det "uventet" kjærlighet?

Selv om jeg ikke er fan av Love Actually, ville jeg gjerne like denne, for den hadde noen gode scener og noen festlige personligheter, men for det meste gikk det i stå.

Fra min blogg: I Bokhylla