Bokelskere.no

Mammutsalget kom og forstyrra lesingen min av Mansfield Park, så denne helga skal jeg lese ferdig Harehjerte (Nydelig bok! Innsiktsfull og gjenkjennelig om institusjonslivet,), og så blir det enten Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Rune Christiansen) eller Skinnet bedrar (Agnes Lovise Matre), før jeg fortsetter på Jane Austen.

God helg!

Traff meg midt i hjertet. Fikk klump i halsen og tårer i øynene på halvparten av diktene. Andre halvparten fikk meg til å smile. Er man midt i småbarnstilværelsen kan denne diktboka anbefales på det varmeste! Dikt er jo også et praktisk format for småbarnsforeldre i tidsklemma :-)

Her jeg sitter og skal skrive noen ord om boken til Steffen Kverneland En frivillig død er, det første jeg tenkte er; hva skriver jeg – jeg har ikke bare lest boken. Det er en bok med tekst, tegninger og fotografier. I og med at det er fotografier i den er det ikke bare en tegneseriebok. Uansett; en utrolig bok. Et kunstverk. Fortjener alle gode anmeldelser.

En frivillig død er en personlig bok, og jeg ble inspirert til å låne den på biblioteket av dette programmet på Brenner Live 20. november 2018. I programmet snakker de innledningsvis om Kvernelands tidligere bøker. En av bøkene har jeg skrevet om i innlegget:

Tegneseriebok om maleren Edvard Munch av Steffen Kverneland

Kverneland forteller til Hans Olav Brenner at han har tenkt lenge på å lage boken utgitt i 2018, og den er ikke som en del av trenden av virkelighetslitteratur. Han forteller bl a om temaet i boken, selvmordet til faren i 1981. Boken er skrevet i jeg-form og er scener fra barndommen. Hensikten med boken er å vise hvilket avtrykk selvmordet har satt i Kvernelands liv, hvilke minner han har og hvordan selvmordet har preget hans liv. Bokprogrammet med intervjuet av Kverneland anbefales, og det gjør boken hans også.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

«Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen handler om mennesker som søkte kjærlighet, men støtte mot omstendigheter som vanskelig lot seg rokke. Amundsens kjærlighet til Nita og Camilla var en tid virkelig nok. Likevel tålte den ikke vekten av problemene Amundsen stred med midt i 1920-årene. Da gjorde konkurs og pengesorger, konflikter i familien og nettverket, kritikk fra mediene og manglende ekspedisjonssuksess at Amundsen ville komme fri fra ansvaret for de to jentene. En annen situasjon kunne ha gitt et annet utfall. Kjærligheten er sjelden betingelsesløs, selv om et utall sentimentale sanger insisterer på nettopp det. Kjærligheten avhenger av omgivelsene og situasjonen. I 1924 var Amundsen for nedkjørt, for motarbeidet, han opplevde seg venneløs og pengelens. Da sendte han jentene fra seg.
I dag kalles slike mer betingede følelser som Amundsen viste seg å ha, av og til for «den lille kjærligheten». Den overvinner ikke alt, men er sårbar for omstendighetene og for menneskelig svakhet. Kan hende var rett og slett ikke Amundsens kjærlighet til jentene større enn dette. Selv om den var en reell kraft i ham, var andre hensyn sterkere, i lengden veide de tyngre. Det var noe selvsentrert og brutalt med måten Amundsen sendte jentene tilbake på. Da han gjorde det, gikk han på et nederlag som menneske. Dette nederlaget kan vi så prøve å veie mot Amundsens stunder av genuin kjærlighet og samhørighet med jentene.»

Filmen om Roald Amundsen Amundsen går på norske kinoer for tiden. Filmskaperne er blitt kritisert for ikke å ha kreditert Tor Boman-Larsen fordi de har hentet stoff fra boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Biografien kommer jeg aldri til å glemme. En av grunnene til at den gjorde et sterkt inntrykk, er historien om Nita og Camilla.

Etter å ha kjøpt og lest Espen Ytrebergs bok Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen, som sitatene i dette innlegget er fra, sitter jeg igjen med enda flere tanker.

Nita og Camilla levde i en tid da barn, kvinner og minoriteter hadde lav verdi sammenlignet med menn som Roald Amundsen. Prosjektet hans kunne endt så mye verre. Igjen var det menneskene rundt Amundsen og andre menneskers hjertevarme som gjorde at prosjektet hans fikk en slutt som ikke ble en katastrofe for Nita og Camilla. Om det ble en lykkelig slutt etter måten han returnerte dem på, er det bare jentene som hadde svaret på. Jeg kan ikke befri meg for å tenke på Amundsens tilbakesendelse og måten han gjorde det på som det brutale mennesker gjør med katter de vil bli kvitt. Problemet løses ved at de setter de ut i en pappeske i skogen. I beste fall finner mennesker med hjertevarme kattene og kan befri dem fra katastrofen.

Omtalen over er et utdrag av dette blogginnlegget - link

Bra bøker på nynorsk for unge voksne.

Jeg har lest den reviderte og utvidede utgaven av romanen. I og med at denne utgavene ikke finnes her på Bokelskere.no, legger jeg link til et innlegg jeg skrev om 2018 utgivelsen her. Boken likte jeg veldig, veldig godt. En helt utrolig kvinne Hoem har skrevet om. En roman som er en blanding av fakta og dikting. .

Link til blogginnlegget jeg har skrevet om romanan

Meget god bok. Anbefales!

Denne boka kan vel umulig leses som noe annet enn et motsvar til Arv og miljø? Et sterkt motsvar, som sådan.

Det er vanskelig å forsvare seg mot en skjønnlitterær tekst. En roman er kunst, og dermed umulig å angripe. Her ligger også styrken i motsatsen: I Fri vilje bruker Helga Hjorth nemlig romanens sjangertrekk til å så tvil om, og til dels plukke fra hverandre, søsterens Arv og miljø. Fri vilje er i tillegg skrevet som en metatekst. Den tar eksplisitt for seg hvordan en roman bygges opp, stein for stein, med mål om å forberede leseren på å ta forfatterens perspektiv.

I min mening bidrar dette til å gjøre Fri vilje mye mer slagkraftig enn romanen den forsvarer seg mot.

Gleder meg til å starte på Mansfield Park. Fant den til 1 dollar på amazon! Woohoo, blir glad av et godt kupp. :-) God helg!

I helgen leser jeg Fri Vilje av Helga Hjorth. En bok som for meg er umulig å vurdere som noe annet enn det den kommuniseres som av forfatteren: Et svar på Arv og Miljø av Vigdis Hjorth.

Jeg underholdes av boka, men føler meg mer som en "kikker" enn at jeg leser en roman. Her sitter jeg og mesker meg i en families tragedie.. Er jeg umoralsk? En liten bismak der, kanskje. But still...

God helg!

Enig med deg i at dette er «pussig». Ser av datoen på artikkelen du viser til at den er noen år gammel. Mest sannsynlig er det nye mennesker ved roret i Gyldendal - derfor reageres det nå.
For meg blir imidlertid ikke den nye saken hverken mindre eller større fordi om det har skjedd tidligere - og sikkert skjer igjen - både hos Gyldendal og andre forlag.

Jeg er også kjent med at det stjeles mye stoff i forfatterverdenen.
Men når metaforer gjentatte ganger blir brukt (stjelt) fra samtidspoeter - uten dette blir nevnt eller kreditert dem - er det galt i mine øyne.